'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

29 juni 2009

Lorder på vikingjakt

Engelske lakselorder som undersøkte gravhauger på si, omreisende oppkjøpere som streifet gjennom landdistriktene på jakt etter oldsaker og innen- og utenlandske museer i knivskarp konkurranse om godbitene – i tiårene før den første fornminneloven ble vedtatt av Stortinget i 1905, var det til tider nokså ”ville” tilstander innenfor det arkeologiske kulturminnevernet.

1905-loven slo fast at gravhauger og andre monumenter fra middelalder eller tidligere var fredet. Samtidig utpekte man en håndfull museer på landsplan som skulle ha ansvaret for arkeologiske funn. I perioden forut for 1905 hadde bildet vært langt mer broket.

Den som har besøkt ærverdige British Museum i London, vil huske det praktfulle Sutton Hoo-funnet. I den samme salen finnes også en vikingtidsutstilling, og der inntar et fint bevart, tveegget og mønstersmidd sverd fra Hoff i Oslo en sentral plass. Sverdet ble funnet i 1850 i en ”tumulus” (gravhaug), og ble samme høst brakt til England av medisineren John Thurnam, i forbindelse med dennes Norgesbesøk. Thurnam var også kommet i besittelse av et vikingtidsfunn fra Kampen, foruten en rekke oldsaker fra Hadeland og Ringerike. En del av oldsakene kjøpte han av bønder som selv hadde funnet dem på egen gård, mens andre gjenstander var en gave fra en ”distinguished archaeologist” i Christiania.

I likhet med mange av datidens gentlemen, samlet John Thurnam (1810-1873) på oldsaker, og han drev aktivt med utgravninger. Han var dessuten en anerkjent frenolog (”skallemåler”) og forfatter av verket Crania Britannica. Basert på det han kunne observere på ulike neolittiske gravplasser i Storbritannia, formulerte han den berømte tommelfingerregelen: ”langhauger = langskaller; rundhauger = kort(rund-)skaller”. Etter Thurnams død ble gjenstandssamlingen, inkludert funnene fra Norge, overført til British Museum.

Thurnam var ikke den eneste engelskmannen som bedrev arkeologi i Norge. Sommeren 1892 undersøkte Edward Kennard Esq. en rekke gravhauger ved Sognefjorden. Han analyserte og publiserte selv funnene etter hjemkomsten, og holdt endatil et foredrag om sine undersøkelser for et formodentlig lydhørt publikum i Blaenafon, Wales (On Antiquarian research during a recent tour in Norway). Kort tid etter gav Kennard samtlige funn fra utgravningene i gave til Bergen Museum.

Kennard gjorde flere fine funn fra folkevandringstid og vikingtid, men han hadde da også valgt ut noen av de største og mest berømte haugene i distriktet til undersøkelsene sine: Ekrehaugen i Stedje, Krokahaugen i Ølnes og Torshauen på Kvam, for eksempel. Edward Kennard var fredsdommer, bosatt i Wales. Gjennom mange år var han bidragsyter til the Illustrated London News, og tema hentet han særlig fra sine mange reiser, også i Norge. Sammen med sin kone, Mary Eliza, var han en lidenskapelig jeger og laksefisker. Mary Eliza var en kjent forfatter rundt forrige århundreskifte. Hun var barnebarn av Samuel Laing, og hennes ”sporting novels” omhandlet helst jakt-, fiske- og friluftsopplevelser i eksotiske strøk – som Norge (Landing a Price, f. eks., som kom i 1889).

Å samle på oldsaker var noe av en dille i denne perioden. Alt i begynnelsen av 1860-årene hadde Eilert Sundt skrevet i Folkevennen om gleden ved å samle, og det fantes etter hvert mange større og små oldsaksamlinger rundt i landet. Bak dem stod gjerne enkeltpersoner, men av og til også skoler som ville ha studiemateriale lett tilgjengelig. De ivrigste drev også med egne utgravninger. Ofte var det embetsmenn, offiserer, jurister og apotekere som var amatørarkeologer, men det fantes unntak: i Larvikstraktene var hattemaker Halvorsen en ivrig utgraver og samler. Jusstudenten Anders Lorange var storsamler av oldsaker før han ble museumsansatt arkeolog i Bergen.

Andre utenlandske museer enn det britiske viste også tidlig sin interesse for de mange oldsakene som kom for dagen i forbindelse med at jordbruk og bygdesamfunn i Norge ble modernisert. Selveste C. J. Thomsen fra København – av mange betraktet som den moderne arkeologiens far i Norden – var på en norgesreise i 1850 og kom hjem med flere funn. Det danske Nationalmuseet bedrev utgravninger i Vestfold så sent som i 1900.

Samtiden hadde en klar oppfatning av at det hastet med å samle inn arkeologiske gjenstander. Det gjaldt ”att man skyndsamt måste ingripa, om man ville göra sig till godo de hjälpmedel för forskningen, hvilka ännu erbjödo sig i dessa gamla boningar, som refvos, eller i dessa bohag, som ringaktades, och i dessa dräkter, som bortlades”. Slik ordla han seg, svenske Artur Hazelius, som etablerte sitt eget museum i Stockholm i 1872, senere kjent som Nordiska Museet. Hazelius var en av mange granskere som reiste rundt i Norge og kjøpte oldsaker. Mye av denne virksomheten foregikk gjennom oppkjøpere, og de arkeologiske museenes protokoller er fulle av opplysninger om gjenstander som er skaffet til veie gjennom oppkjøpere, av og til folk med nokså tvilsomt rykte, og som ikke sjelden gikk fra museum til museum for å få en god pris for sakene.

Hazelius engasjerte telemarkingen Torjus L. Jore som oppkjøper, og på det meste fantes det 12.500 gjenstander fra Norge i det stockholmske museet. Den omfattende samlingen av norske oldsaker i Stockholm ble tilbakeført så sent som i 2005.

Ingen kommentarer:

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...