Magiske sverd

Den 25. oktober 1806 brøt Napoleon seg inn i prøysserkongen Frederik den stores grav, der han stjal sver­det som var blitt gravlagt sammen med sin eiermann 20 år tidligere. Napoleons handling var en symbolsk hevnakt, en gjengjeldelse for de franske nederlag mot Preussen i det foregående århundre. På et annet og dypere plan var imidlertid Napo­leons gravrøveri også en siste utløper av en tradisjon med dype røtter i europeisk historie. Det er denne tradisjonen - der sverdenes magiske karakter spiller en av­gjørende rolle - som er mitt anliggende i denne artikkelen.

Mer enn tusen år før Napoleon skrev seg inn i verdenshistorien, gjenfortalte den gotiske kronikøren Jordanes en al­lerede eldgammel skytisk myte om hvor­dan helten Colaxais tilegnet seg en for­gylt stridsøks som falt ned fra himmelen i tidenes morgen. I den gotiske versjo­nen er våpenet blitt til et sverd, og Jorda­nes vet beskjed om at hunnerkongen At­tila hadde fått tak i denne skyternes største kostbarhet. Attila skal ha ment at det skytiske sverdet var en gave fra krigsguden og at det ikke bare gav ham seier i kamp, men også berettiget ham til å gjøre krav på tittelen ”hele verdens herre”. Ifølge Jordanes var det det fak­tum at Attila var i besittelse av det gyldne sverdet, som motiverte den fryktede hunnerherskeren til å avsverge den stra­teg-tittelen som romerne tilbød ham. Sverdet gjorde Attila til romernes like­mann.

Norrøne sverdran
Langobardenes historiker, Paulus Dia­conus, beretter om en italiensk adels­mann, Giselpert, som i en mer direkte forstand var Napoleons forløper. Gisel­pert skal ha brutt seg inn i graven der Alboins legeme hvilte. Alboin hadde mange år tidligere vært den som ledet langobar­dene inn i Italia. Paulus Diaconus fortel­ler at Giselpert fjernet et sverd fra Al­boins grav, og at han senere hadde for vane å briske seg med at han ”hadde sett Alboin”.

I den norrøne helte- og sagatradisjonen finner vi også en rekke eksempler på slike sverdran. Hervor åpner sin far An­gantyrs gravhaug på Samsø og tvinger fa­ren til å gi henne sverdet Tyrving. som var blitt gravlagt sammen med ham. Angantyr advarer datteren om forbannelsen som følger med Tyrving, men ingenting skremmer Hervor: ”Jeg ville heller eie Tyrving enn rå over hele Norge,” er hen­nes avskjedsreplikk til faren.

I fornaldersagaen om Romund Greips­son hører vi likeledes om et berømt sverd i en gravhaug:

”Etter seiren seilte kong Olav vestover til Suderøyene, og bans menn gjorde strandhugg. En gammel mann hvis fe de hadde røvet, sa at det var ussel ferd, og viste dem mye større rikdommer. Han fortalte dem at en stor berserk, Tråin, som hadde vært konge i Valland, lå begravd i en haug med store rikdom­mer. Han ruget over skatten som draug, og den skulle de hente. Romund takket for hans råd og fikk beskjed om veien, og så seilte de alle av sted til Val­land. Haugen fant de lett, men Ro­mund var den eneste som hadde mot til å trenge inn i den. Han vant over drau­gen i en skrekkelig kamp og kom ut igjen med store skatter og Tråins sverd Misteltein.”

I Norden kommer sverdet for alvor inn i krigerens våpenutrustning i løpet av ro­mertiden. Det tveeggede langsverdet, kalt spatha etter det romerske forbildet, spiller en viktig rolle i germanernes krigføring gjennom hele folkevandringstiden og igjen i vikingtiden. Men sverdet fikk snart en symbolsk verdi utover den rent funksjo­nelle. Det ble et symbol på makt, legitimi­tet og edel byrd.

Det er ellers bare gullringene i jernalde­rens materielle kultur som kan oppvise en lignende, betydningsmettet status. Gode sverd var alltid gamle, ofte så gamle at de var smidd av dverger i tidenes morgen. Sverdene ble oppfattet som personer, og de hadde egennavn. Si­gurd Fåvnesbanes sverd het Gram, og i Beowulf opptrer sverdet Hrun­ting, i Rolandskvadet Durendal. Odins sverd het Mimung og kong Arthurs Excalibur. An­dre berømte sverd var Kvernbit, Dåinsleiv, Rotte, Misteltein, Lysing og Hviting.

Germansk sverdmagi
Dermed befinner vi oss i sverdenes magiske verden. For et sverd var ikke utelukkende et nyttig våpen og et statussymbol. Sverdet var også en magisk gjenstand. Dets krefter var ikke av denne verden, men kom fra det overnaturlige eller fra det underjordiske. En manns skjebne var uløselig knyttet til sverdet hans med mystiske og fatale bånd. Slik hadde det seg at enhver som maktet å tilegne seg en annens sverd, også tilegnet seg
den tidligere eiermannens egenskaper. Det gir også forklaringen på hvorfor sverdet inntok rollen som det fremste symbol på legitimitet og tradisjon i tidlig middelalder.

For Giselpert og hans samtidige var tradisjonen om Alboins erobring av Nord-­Italia høyst levende. Og det ville være feil å tro at Giselpert begikk gravrøveri da han åpnet Alboins grav. Det Giselpert gjorde, var å ta steget inn i det hinsidige, møte den avdøde kongen og returnere til de leven­des verden som Alboins rettmessige etter­følger. Giselpert hadde bokstavelig talt ”sett Alboin” – møtt ham ansikt til ansikt og kan hende kjempet mot ham. Ved å komme ut av graven med Alboins sverd, gjorde Giselpert krav på retten til å lede det langobardiske folk gjennom den krise­perioden som skulle komme til å kulminere i frankernes erobring av det paviske kongedømmet.

Flateyjarboks beskrivelse av hvordan Rane bryter seg inn i Olav Geirstadalvs gravhaug i Vestfold og henter ut blant annet et sverd og et styrkebelte som spiller en viktig rolle i forløsningen av Olav den hellige, er like tydelig en fortelling om overføring av makt og legitimitet.

Seiglivet tradisjon
Tradisjonen med de magiske sverd holdt seg lenge i Vest-Europa. Mytene knyttet til Attilas sverd levde tilsynelatende i beste velgående så sent som i 1063, da den ung­arske enkedronningen Anastasia sendte et praktfullt sverd til her­tug Otto av Bayern. Da Luitpold av Meersburg noen år senere snublet, falt over dette sverdet og døde, spredtes ryk­tet hurtig om at det dreide seg om det sam­me våpenet som Attila hadde vært i besittelse av da han gikk til an­grep på Kristenheten.

Da Napoleon i 1806 trengte seg inn Frede­rik den stores grav­kammer og ranet prøysserkongens
sverd, var den magiske forbindelsen mellom mennesker og ting forlengst brutt. Napoleon begikk et regulært grav­røveri. Han kjempet ikke med en strids­lysten konge i dennes hinsidige rike. Na­poleon stjal et navnløst, menneskeskapt våpen fra et lik. Magien var borte, og bare sverdets maktsymbolske betydning var tilbake.

Arkivert i:

• avisartikler
• kult
• arkeologi