Agder-arkeologi

De eldste tider
Den post-glasiale marine grense i Lista-området i den sørvestlige delen av Vest-Agder er ca. 7 m, og østover tiltar den gradvis til den i grensetraktene mot Aust-Agder når noe over 30 m (Andersen 1960, Prøsch-Danielsen 1996b). Et generelt inntrykk er at det post-glasiale regresjonsminimum faller under dagens havnivå i området like vest for Kristiansand og tiltar mot Stavangerområdet (Skar 1995). Dersom de geologiske observasjonene så langt er korrekte, vil imidlertid østgrensen for undersjøiske boplasser ligge i et område på grensen mellom Mandal og Søgne kommuner, altså noe lenger vest (Midbø, Prøsch-Danielsen og Helle 2000). Dette har betydning for tolkningen av et par nyere, mesolitiske funn fra regionen.

Hidra utenfor Flekkefjord kan skilte med det eldste spor etter mennesker som så langt er gjort på Agder. Under mudringsarbeider utenfor Kjerkehavn ble det for få år siden funnet et fint dekorert, hakkelignende redskap av hvalbein. Redskapet er C14-datert til ca. 9.500 år før vår tid (kalibrert datering). I utforming og dekor minner redskapet sterkt om mesolitiske skafthullhakker av bergart (se f. eks. Glørstad 2002, jfr. 1999). Deponeringskonteksten er usikker, men hakken kan tenkes å stamme fra en transgredert boplass fra overgangen mellom preboreal og boreal tid. Det foreligger ellers opplysninger om at fiskere fra Hidra flere ganger har fått flintredskaper og annet i trålen på Nordsjøbankene (Rolfsen 1972), så man kan ikke helt utelukke at gjenstanden er sekundært deponert i Kjerkehavn.

Det knytter seg stor interesse også til det såkalte ”Sol-funnet” fra Søgne. I 1994 og i årene som fulgte fant man skjelettrester etter minst to, kanskje så mange som fem mennesker i en grunn bukt på Hummervikholmen utenfor kysten av Søgne (Sellevold og Skar 1999). Det foreligger C-14-dateringer til ca. 8.600 år før vår tid. Foreløpig er det kun kvinner som er sikkert identifisert i skjelettmaterialet. Det er mulig at skjelettene skriver seg fra mennesker som har blitt gravlagt i tilknytning til en (transgredert) boplass, men det er ellers ikke funnet spor etter aktivitet i steinalder på den vesle holmen.

Det var funn fra Sigersvoll ved Eidsfjorden på Lista som for første gang satte arkeologene på sporet av en eldre steinalder også i Norge. Blant inventaret på Sigersvoll-lokaliteten var bl. a. en skivespalter av flint og en spissnakket, delvis slipt trinnøks av bergart (sk. Sigersvolløks). De hittil mest omfattende steinalderundersøkelsene i fylket ble foretatt ved Lundevågen lenger sør på Lista i 1990-årene, da et stort antall mesolitiske og neolitiske lokaliteter ble undersøkt i forbindelse med industriutbygging (Ballin og Jensen 1995; se ellers Berg-Hansen 2001). Sigersvolløksen er av grønnstein, og denne delen av Vest-Agder markerer østgrensen for utbredelsen av økser laget av råstoff fra det store bruddet på Hespriholmen i Bømlo (Alsaker 1987). Lenger øst i fylket dominerer lokale diabaser i øksematerialet, og flere bruddsteder er nylig påvist i Søgne og Mandal (Andreassen 1989, Stylegar og Landmark 1999).

Nevnes bør også en enslig bergmaling på Forbergodden ved Lyngdalsfjorden, den eneste av ”arktisk” type som er kjent i Vest-Agder (Engelstad 1934). En annen maling som i sin tid ble observert i samme område (Hagen 1946), har aldri blitt gjenfunnet.

Selv om en rekke lokaliteter med bruksfaser i senmesolitikum og neolitikum ble registrert og delvis undersøkt i Setesdal i 1970- og 1980-årene (Bang-Andersen 1976; 1986, Rolfsen 1981b, Østmo 1989), er det funn og boplasser fra kystens yngre steinalder arkeologene har viet størst oppmerksomhet når det gjelder de eldste forhistoriske periodene i Aust-Agder (Nummedal og Bjørn 1929, Bjørn 1930, Rolfsen 1975). De mange boplassfunnene fra yngre steinalder langs kysten av Aust-Agder viser som ellers på Skagerrakkysten sjøfangstens betydning i perioden (Østmo 1980).

Yngre steinalder
Til de kjente, undersøkte neolitiske boplassene hører Narestø-lokalitetene i Tvedestrand (Nummedal og Bjørn 1929, Mikkelsen 1984). To boplasser her ble utgravd av Anders Nummedal i 1918-1919, og funnene herfra bidro blant annet til å fjerne inntrykket av at neolitikum i Sør-Norge var fattig på keramikk (Glørstad 1996). Flere av de undersøkte boplassene har et betydelig innslag av lokale bergarter, først og fremst diabaser – foruten Narestø-lokalitetene gjelder det bl.a. Flosta i Arendal og de foreløpig upubliserte boplassene på Hæstad og Randvik i Lillesand.

Fra og med mellomneolitikum kjennes gjenstandsfunn med paralleller i sørskandinavisk jordbrukskultur, også i innlandsbygdene (Rolfsen 1975). De neolitiske storredskapene fra Agder er nylig behandlet i komparativ sammenheng (Amundsen 2000).

Utforskingen av neolitikum i Vest-Agder har i vesentlig grad dreid seg om innføringen og etableringen av jordbruk. Serier med pollenprøver foreligger fra flere steder i fylket (Høeg 1995a; 1995b; 1999, Prøsch-Danielsen 1996a, 1996b). I mange av diagrammene fra Lista er det dokumentert svært tidlige forekomster av kombinert korndyrking og husdyrhold (Prøsch-Danielsen 1996a). Dateringene, hvorav de tidligste ligger omkring 4100 f. Kr., tilsvarer i arkeologiske termer tidligneolitikum. Det er et bilde som ligner det som er påvist i Oslofjordområdet, men som synes å være vesentlig annerledes enn forholdene både i Telemark og i Rogaland (Stylegar 2000). I mellomneolitikum kan det spores markante endringer i pollendiagrammene fra Lista, og disse endringene tolkes som et resultat av skogrydning (Prøsch-Danielsen 1996a, jf. Høeg 1995a). Den store avsviingen av skogen på Listahalvøya skjedde imidlertid først i senneolitikum og eldre bronsealder, og det er først fra det tidspunktet at man – med pollendiagrammene som utgangspunkt – kan tale om et fastere, kontinuerlig åkerbruk (Prøsch-Danielsen 1996a:97).

De arkeologiske funnene gir delvis det samme bildet. Traktbegerkulturens gjenstandsformer har et lite, men markant nedslag på Lista, mens det ellers på Agder bare dreier seg om spredte funn i kystdistriktene (Amundsen 2000). Trolig har jordbrukskulturen kommet til Lista som et direkte lån fra Jylland – uten å gå veien om Vest-Sverige og Oslofjordområdet.

Først i og med stridsøksfasen kan man påvise en betydelig større spredning av former knyttet til sørskandinavisk jordbrukskultur. Fra omkring 2800 f. Kr. er det gjort funn av jordbrukskulturens storredskaper også i innlandsbygdene – et par tykknakkede økser av bergart ble eksempelvis funnet under utgravningene av folkevandringstidsgården Sosteli i Åseral, der også pollendiagrammene viser en ”landnåmsfase” som man har villet knytte til stridsøkskulturen (Troels-Smith 1952). I denne perioden opptrer dessuten de tidligste gravfunnene i Vest-Agder (Gjessing 1922, Hinsch 1954). En grav fra Drange i Herad, Farsund kommune, er én av meget få kremasjonsgraver fra norsk steinalder (Hinsch 1954).

Fjære og Lista – to bronsealdersentra
Bronsealderfunnene i Aust-Agder viser nær kontakt med Kontinentet. Såkalte ”ansiktsurner” er funnet på Bringsvær og Vik i Fjære, og et bronsesverd på Møglestu i Lillesand (Skjelsvik 1988). Fjære spesielt, og den sørvestlige delen av Aust-Agder generelt, utmerker seg med mange og rike funn fra og med yngre bronsealder (Johansen 1984; 1986; 1993).

Fra senneolitikum og eldre bronsealder er funnmengden i flere distrikter innenfor Agderregionen meget stor, og det kommer nye funn til hvert eneste år (f. eks. von Carnap-Bornheim og Salač 1998). Det betydelige antallet funn i sentrale jordbruksområder som Flat-Lista, der sigder, dolker og andre flateretusjerte redskaper tilsynelatende finnes på ”alle” de gårdene som er kjent fra historisk tid, underbygger de pollenbotaniske resultater som indikerer kontinuerlig åkerbruk og ”gårdsetablering” nettopp i denne perioden (Stylegar 2001b).

Interessant, men lite påaktet, er et større antall depotfunn med flintgjenstander fra senneolitikum og eldre bronsealder fra den store Hellemyra på Lista. En annen kategori av senneolitiske våtmarksfunn, ”myrpinner”, har også en viss utbredelse i Vest-Agder (Stylegar 2000).

Gjenstandsmaterialet fra bronsealder behandles i flere nyere studier (Johansen 1986; 1993). Langt de fleste metallfunnene på Agder kommer fra Lista. Når det gjelder gjenstandstyper, slutter Lista seg nært til Rogaland gjennom hele bronsealderen (Johansen 1986:116). Ser vi på helleristningene, er det bare Lista som kan skilte med bilderistninger av typer som ellers forekommer i Rogaland (Fett og Fett 1941), mens det ellers i fylket bare kjennes lokaliteter med skålgroper. Funnene fra Lista (og Rogaland) viser den nære kontakten til vestlige deler av Danmark i bronsealderen, og Lista har – ikke uten grunn – blitt betegnet som en ”jydsk provins” i perioden (Marstrander 1950, jf. Kvalø 2000). De store gravhaugene fra eldre bronsealder, bygget av jord og torv, er fremdeles et karakteristisk trekk i kulturlandskapet på Lista, som de er det på Jæren og Karmøy.

To gravfunn fra yngre bronsealder, begge fra Lyngdal, kommer fra større gravfelt. Disse funnene antyder at gårdsgravfeltene i fylket i noen tilfeller kan føres tilbake til yngre bronsealder. Bare et fåtall bosetninger fra bronsealder er så langt påvist i Vest-Agder, og bare ett eneste sikkert hus; et langhus fra yngre bronsealder på Vanse (Lista) var gjenstand for en mindre arkeologisk utgravning i 1999.

Landsbybosetning og enkle graver
Gravfunnene fra førromersk jernalder er få over hele Agder, med bare et titalls funn fra Vest-Agder (Nybruget 1978, Nybruget og Martens 1997). Disse funnene fordeler seg overveiende tidlig i perioden (Larsen 1986b, jf. Nybruget 1978). Den vanligste gravskikken i regionen i førromersk jernalder synes å være urnegraver i hellekammer, enten under flat mark eller sekundært i haug (Nybruget 1978). Gravfunnene fra Aust-Agder er enda færre, og de fire kjente gravfunnene fra perioden i fylket er alle fra nåværende Grimstad kommune (Omland 2001).

Kunnskapen om bebyggelsene i perioden er liten. En landsbybosetning undersøkt av Oldsaksamlingen på Kongsgård i Oddernes (Kristiansand kommune) i 1980-årene er foreløpig den eneste bebyggelsen fra førromersk jernalder som kjennes på Agder (Rolfsen 1992). Et stort antall C14-dateringer godtgjør at Kongsgård-landsbyen ble etablert på sandsletten like sørøst for Oddernes kirke tidlig i førromersk jernalder. Bebyggelsen på stedet har bestått av flere gårder med langhus og tilhørende grophus, og bygningene har tilsynelatende vært organisert i to rekker med en ”forte” imellom. Det er funnet sikre spor etter båsskiller og hegn mellom de ulike gårdene. Kongsgård-landsbyen har med god grunn blitt sammenlignet med samtidige jyske landsbyer, som Hodde (Rolfsen 1992). C-14-dateringene kan tyde på at bebyggelsen har blitt flyttet fra sandsletten tidlig i romertid, muligens opp til området omkring middelalderkirken (Rolfsen 1992).

Maktsentra i romertid
Fjære i Grimstad er den gunstigste egnen for åkerbruk i Aust-Agder. Gravfunnene fra Fjære tyder på at det fantes et – trolig regionalt – maktsentrum i området alt fra overgangen eldre/yngre romertid, om ikke tidligere (Grieg 1990, Skjelsvik 1961, Larsen og Sollund 2002). Funnbildet i eldre romertid i fylket viser et klart tyngdepunkt i Fjære og nabobygdene (Larsen og Sollund 2002, Rolfsen 1978). Ser vi på kontinentale importsaker, er det først i yngre romertid at slike statusgjenstander får noen vesentlig større utbredelse i fylket, men dog fremdeles med Fjære som tyngdepunkt.

Generelt er det påvist få våpengraver fra romertid i fylket, men tre graver med importerte, dvs. romerske, sverd må nevnes – to fra Bringsvær i Fjære og én fra Mollestad i Birkenes (Ilkjær og von Carnap-Bornheim 1999). Trolig har miljøet i Fjære også fungert som videreformidler av importsakene, som i stor grad synes å ha nådd Aust-Agder via et senter på Øst-Sjælland (Stevns). Forbindelsene mellom Fjære og Sjælland understrekes klart gjennom et antall spesielle gjenstandsfunn fra det store gravfeltet på Bringsvær. Det dreier seg om to kvinnegraver med de i Norge sjeldne rosettfiblene (eneste funn mellom Rygge i Østfold og Karmøy i Rogaland) og én grav der den døde var utstyrt med en ormehode-fingerring (Lund Hansen 1995). En slik ring har vi for øvrig også bevart fra Løddesøl i Øyestad (Arendal), noe som kan tolkes dithen at Fjære i noen grad er overrepresentert i det arkeologiske materialet fra eldre jernalder i Aust-Agder på grunn av den store utgravningsaktiviteten som særlig Nicolay Nicolaysen stod for nettopp i Fjære (Nicolaysen 1876; 1877; 1878, Winther 1881), og at vi også skal regne med andre (mindre) sentra i fylket i perioden. Men også i senere perioder av forhistorien finner vi spesielle gravfunn langs vannveiene nordover fra Fjære, og funnet fra Løddesøl skal kanskje helst tolkes som et resultat av en bevisst strategi fra Fjære-miljøets side for å knytte til seg stormenn i opplandet sitt.

Keramikkmaterialet fra eldre jernalder i regionen er stort og rikt. Det har vært antydet at det kan ha ligget et produksjonssenter for keramikk i Fjære-området i perioden (Bøe 1931:231). Senere har det vist seg at iallfall deler av keramikkmaterialet fra denne delen av Aust-Agder er fremstilt på Augland i Oddernes, Vest-Agder (Hulthén 1986). Av det store formforrådet i Aust-Agders keramikkmateriale kan trekkes frem kopier i brent leire av frankiske bronsekar fra Fjære, samt en kopi i leire av et glassbeger fra Galteland i Evje og Hornnes. Udekorerte hankekar synes å vise til kontakter med gotiske områder (Oder – Weichsel), mens andre deler av keramikkmaterialet understreker de nære forbindelsene til Jylland (Larsen og Sollund 2002, jf. Skjelsvik 1961, Grieg 1990). Keramikken kjennes i all hovedsak bare fra gravfunnene, der de i enkelte graver opptrer i stort antall. Således ble det i en stor gravhaug på Dømmesmoen i Fjære funnet skår av minst 15 leirkar, som dog kan skrive seg fra flere enn én grav (Rolfsen 1976). Fra folkevandringstid kjennes flere av disse ”leirkar-gravene”, med typiske eksempler fra Jordkjenn og Kvåstad i Holt, Tvedestrand kommune.

Fra romertid er det undersøkt en bemerkelsesverdig bosetning i Kristiansand. Det dreier seg om det som trolig er en spesialisert bebyggelse med keramikkproduksjon knyttet til en større blåleireforekomst på Augland ved Otrabredden i Torridal (Rolfsen 1980; 1992, Hulthén 1986, Stylegar 1999c). På de 2.5 målene som ble utgravd i 1974-1975 fremkom 8 langhus, 1 rundt hus, 1 nedgravd hus, 4 basseng med råleire, 14 keramikkovner og 141 groper. Det største langhuset (og det eneste som ble fullstendig undersøkt) var 21 m langt og 5,8 m bredt. I råleirebassengenes overflate var det tett i tett med fordypninger som har vist seg å være avtrykk etter stokker, trolig brukt til å stampe leiren. Det dreier seg om bearbeidet leire lagt ut til modning til keramikkfremstilling. Gropene omfatter såvel graver som ildsteder, kokegroper, kullgroper, slaggroper og stolpehull. Men det er sporene etter omfattende, nærmest industriell, keramikkproduksjon som gjør Augland til en helt spesiell arkeologisk lokalitet. Minst 55.000 skår av anslagvis 700-800 leirkar og 80-90 spannformede kar er funnet her. De fleste karformer er representert: importerte kar (særlig jydske typer), tidlige bolleformer, vaser med hank nede på siden, hankeløse begre, vortebegre, pokaler med stett, tutekar, bulevaser, det lille kokekaret og spannformede kar. Det runde huset på Augland har paralleller til i Rogaland, mens det så langt ikke kjennes motstykker til det store, delvis nedgravde huset med de mange oppbygde ildstedene. Det siste har trolig tjent som tørkehus for leirkar. Også andre funn herfra vitner om håndverksproduksjon - her er fremkommet skår av glassbegre, smykker, spenner, perler, spinnehjul, pilespisser, skår av kleberkar, smeltedigler, glattesteiner og jernslagg (Rolfsen 1980; 1992).

Bebyggelser som er rike på keramikk er ellers funnet flere steder i Kristiansand, samt i Søgne og på Lista, men direkte spor etter fremstilling av leirkar er så langt kun påvist på Augland (Bagøien 1979; 1980b). På Eg nær Kristiansand sentrum har Oldsaksamlingen undersøkt et større anlegg med groper for jernproduksjon i sjaktovner av kontinental type (Bloch-Nakkerud og Schaller 1979, Larsen 2003). Spor etter den eldre jernvinna kjennes fra Skarg i Bykle (yngre romertid/folkevandringstid) og Homstølvatn i Froland (romertid) (Larsen 2003:179). Av særlig interesse er et felt med slaggroper fra yngre romertid som for få år siden ble undersøkt på Straume i Valle. Gropene skriver seg fra bruk av sjaktovner av kontinental type (Larsen 2003:179).

Noe som i dag helst må tolkes som del av et tunanlegg (ringformet tun) fra romertid, ble avdekket ved Oddernes kirke i begynnelsen av 1970-årene (Rolfsen 1976b). Det som trolig er rester av et lignende anlegg, er dessuten påvist i Spangereid i Lindesnes kommune (Stylegar og Grimm 2003a). Spangereid-anlegget ble delvis undersøkt i 1879 av Oluf Rygh, som imidlertid antok at hustuftene var langhauger som lå side om side (Rygh 1880, jf. Larsen og Stylegar 2002). Det er ikke enighet om hva slags funksjoner som har vært knyttet til tunanleggene, men det er mulig at de har spilt en rolle i de inter-skandinaviske konfliktene som blant annet de sør-skandinaviske krigsbytteofringene er et uttrykk for (Grimm og Stylegar 2004).

Så vel Oddernes- som Spangereid-anlegget ligger innenfor monumentale fornminnekomplekser med stor tidsdybde og betydelig utstrekning. På Spangereid finnes det største bevarte jernaldergravfeltet i Vest-Agder med bortimot 150 synlige gravminner, mens man bare så vidt har begynt å komme på sporet av de(n) tilhørende bebyggelsen(e) i området (Stylegar og Grimm 2003a). Forholdet på Oddernes er det motsatte – her kjenner vi omfattende bebyggelsesspor fra romertid (Rolfsen 1976b, Bagøien 1976), mens det store gravfeltet som tidligere lå her, og som var sammenlignbart med Spangereid-feltet hva størrelsen angår, i all hovedsak bare er kjent fra eldre kartmateriale og skriftlige kilder (Stylegar 2003). Slike store gravfelt er ellers et kjennetegn ved kystdistriktene i regionen, og gode eksempler for øvrig finnes på Eig/Songvik i Søgne, Harkmark i Mandal og Lunde på Lista. I tilknytning til Lunde-feltet ble det for få år siden avdekket spor etter en hallbygning, trolig fra yngre romertid. De fleste eldre romertidsfunnene i Vest-Agder kommer fra disse store kystgravplassene, som synes å være i bruk helt frem til den hedenske gravskikkens forsvinnen.

Snartemo-høvdingen og annet storfolk i folkevandringstid
Den rikt utstyrte kvinnegraven fra Dømmesmoen i Fjære, som neppe var primærgraven i haugen, var ubrent. Graven kan dateres til siste faste av yngre romertid, da det også andre steder i fylket forekommer enkelte jordfestegraver. Fra folkevandringstid kjennes rikt utstyrte skjelettgraver i hellebygde kister – således kvinnegravene fra Skreros i Vegusdal (Birkenes kommune) og Mjølhus i Froland (Gjessing 1920; 1923, Bagøien 1980).

Andre viktige folkevandringstidsfunn fra Aust-Agder er en meget tidlig båtgrav fra Trålum i Fjære (Shetelig 1916, Winther 1880) og et skattefunn med betalingsringer fra Nese i Bygland (Gjessing 1921).

I Vest-Agder kan et vesentlig innslag av romerske importfunn først spores i gravene i yngre romertid og folkevandringstid (Lund Hansen 1987, Mydland 1990). Det forekommer bare unntaksvis importsaker i eldre romertid i regionen – det fremste eksemplet er en situla av bronse fra Valevatn i Sirdal, funnet i en ur i Hunnedalen (men på Vest-Agders side av grensen, ikke på Øvstabø i Gjesdal i Rogaland, slik litteraturen fra de Lange 1921 og fremover hevder). Av sentrale funn fra yngre romertid kan nevnes en våpengrav med blant annet et romersk sverd fra Eiken i Hægebostad (von Carnap-Bornheim og Ilkjær 1999), en rikt utstyrt mannsgrav fra Østre Hauge på Lista (Grieg 1938) og en mannsgrav med blant annet en trippelsolidus fra keiser Valentinianus (367-375) fra Vestre Hauge (Skaare 1976). Et gravfunn med en hakekorsfibel fra Gangså i Marnardal kommune viser i likhet med de ovennevnte funn fra Fjære at de ledende slekter i regionen pleiet kontakter med et senter på Øst-Sjælland (Lund Hansen 1995). Den største samlingen av rike gravfunn fra yngre romertid i Vest-Agder har imidlertid fremkommet på Lunde på Lista (Appel 2001, de Lange 1910, Grieg 1938).

Funnkonsentrasjonen omkring Lundevågen har fått flere forskere til å foreslå at det har ligget en anløpsplass i området i yngre romertid og folkevandringstid (Grieg 1938, Slomann 1961), og de seneste årene har man påvist aktivitetsspor ved Lundevågen som settes i forbindelse med en slik anløpsplass (Appel 2001). En mulig anløpsplass av lignende type kjennes også fra Spangereid (Stylegar og Grimm 2003a).

Det som Wencke Slomann i sin tid kalte ”folkevandringstidskomplekset” – rikt utstyrte jordfestegraver i hellekister, og med oldsaksformer som korsformede spenner, relieffspenner, hektespenner og kostbare beltebeslag, alt dekorert med Stil I, tveeggede sverd, trekar med og uten metallbeslag, gull i form av brakteater og fingerringer, perler, importerte glass, vestlandskjeler og bronsefat og keramikk i form av spannformede kar og krukker med hank – kjennetegner særlig innlandsbygdene i Vest-Agder (Slomann 1972). I 400-årene finner vi det i Lyngdal, og i begynnelsen av 500-årene kulminerer det i praktfunn som dem fra Snartemo i Hægebostad (Hougen 1935, Kristoffersen 2000, Rolfsen og Stylegar red. 2003). I tilknytning til de rike folkevandringstidsmiljøene i indre Vest-Agder opptrer også gullskatter, med funnet fra Øksendal i Sirdal som det mest kjente (Gjessing 1944).

Datert til folkevandringstid er en rekke av de ødegårdsanlegg som ble undersøkt på Lista av Helge Gjessing i årene etter 1. verdenskrig, med Penne og Knutstad som kjente lokaliteter (publisert i Grieg 1934). Gårdsanlegg fra jernalderen med synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser finnes flere steder i regionen, og Anders Hagens utgravninger av et slik anlegg i Sosteli i Åseral i de første etterkrigsårene var banebrytende (Hagen 1951; 1953). Av de utførte bosetningsundersøkelsene i fylket dominerer fremdeles utgravningene av synlige gårdsanlegg. Man har lenge vært oppmerksom på tufter og fossile åkrer også i de indre deler av Aust-Agder (Hougen 1947:187ff.). Et gårdsanlegg ble undersøkt ved Bossvatnet på Skarg i Bykle, 530 meter over havet, i forbindelse med vassdragsreguleringer i 1970-årene (Rolfsen 1977a; 1984). De daterbare oldsakene fra den undersøkte langhustuften godtgjør én eller flere bruksfaser fra sen folkevandringstid til inn i middelalder. To gravhauger som ble undersøkt på Skarg i samme anledning, er datert til folkevandringstid (Mikkelsen 1972), og under den ene av haugene ble det funnet slagg som var deponert før haugbyggingen. Et annet gårdsanlegg – på Flateland i Gjøvdal – var gjenstand for en prøvegravning i 1969. Funnene fra en 25 m lang hustuft på stedet tyder på vikingtid, mens funn av skår av spannformede kar i en gravhaug viser at bosetningen i området er eldre (Rolfsen 1984).

Hovedutbredelsesområdet for nausttufter av vestnorsk type ser ut til å ha sin vestgrense ved Lindesnes, og flere jernaldernaust er gjennom årene blitt undersøkt i Spangereid og på Lista (Rolfsen 1974b, Grimm 2003, Myhre 1985). Konsentrasjonen av nausttufter ved Kjerkevågen i Spangereid kan sammenlignes med den ved Hafrsfjord i Rogaland (Grimm 2003). Nevnes kan ellers et funn av en sydd båt av jernaldertype fra Kongshavn i Kristiansand (Stylegar 1998b).
Foreløpig uten sidestykke i det norske arkeologiske materialet, og med bare et lite antall mulige paralleller i Norden, er en gravd kanal over det lave eidet i Spangereid på det stedet der Lindesneshalvøya skyter ut i Nordsjøen fra fastlandet (Stylegar og Grimm 2003b). Den 200-300 m lange kanalen har forbundet naturhavnen ved Kjerkevågen med farvannene innenfor Spangereid, slik at fartøyer har kunnet gå fra havnen og vestover uten å måtte passere den farlige havstrekningen forbi Lindesnes. Spangereid-kanalen er trolig fra folkevandringstid (Stylegar og Grimm 2003b).

Det kjennes rundt regnet 100 bygdeborger på Agder (Rolfsen 1977b, Stylegar 2001d). To av borgene på Lista – Salslottet på Salen og Borgefjell på Jåtog – har vært gjenstand for mindre arkeologiske undersøkelser i regi av henholdsvis Helge Gjessing og Jens Storm Munch, og begge er tentativt datert til folkevandringstid (Stylegar in press). Mens det i 1977 var kjent 10 anlegg i Aust-Agder som helhet, førte et stort forsknings- og registreringsarbeid videre frem gjennom 1970- og 1980-årene til at man nå eksempelvis har kjennskap til seks borger bare i Grimstad (Hafstad 1986, Rolfsen 1977).

Av den lille gruppen av folkevandringstids runesteiner som finnes i den sørvestlige delen av regionen, skal Reistadsteinen fra Hidra nevnes spesielt. En nytolkning av innskriften på steinen konkluderer nemlig med at den beskriver et krav om eiendomsrett til jord, noe som i så fall gjør Reistadsteinen til en meget tidlig forløper for en type innskrifter som er utbredt i vikingtid og tidlig middelalder (Eythórsson 1999).

Mindre gårdsgravfelt synes å være vanlig forekommende over hele Agder i eldre jernalder. Større samlinger av gravhauger forekommer i en del tilfeller, slik som på Fevik – Trålum og Dømmesmoen i Fjære, på Bygland prestegård og på Galteland (Evje nikkelverk) i Setesdal (Larsen og Sollund 2002, Marstrander 1938, Nicolaysen 1883; 1894, Rolfsen 1974), og på Oddernes og i Spangereid i Vest-Agder. Feltet på Dømmesmoen er bemerkelsesverdig også ved sine steinsetninger og –legninger (Skjelsvik 1954a; 1954b; 1958). I Vest-Agder kjennes gravfelt med vesentlig innslag av reiste eller lagte steinkonstruksjoner blant annet fra Tingvatn (Hægebostad kommune) og Harkmark (Mandal kommune).

Egentlige storhauger fra yngre jernalder av den typen som kjennes enkelte steder på Østlandet, finnes ikke i regionen. En fjernet haug på Trålum – Fevik skal imidlertid ha vært 47 m i diameter, uten at vi kjenner høyden. En annen fjernet haug, Salshaugen på Stokke i Spangereid, var like vid – og fem meter høy, men det er knyttet noe usikkerhet til hvorvidt denne haugen var en gravhaug eller en naturdannelse. Den største bevarte gravhaugen i Aust-Agder er 35 m i diameter og 3,5 m høy. Haugen ligger på Nomeland i Valle i Setesdal, og det er sannsynligvis fra denne haugen at det rike Nomelandsfunnet fra sen vikingtid skriver seg (Larsen 2000). På Tonstad i Sirdal i Vest-Agder ligger en gravhaug med en diameter på 35 m. Storhauger finnes likeledes på Nese i Bygland. Å dømme etter de utgravde større haugene synes de i flere tilfelle å være fra folkevandringstid; således den såkalte ”Kongshaugen” på Galteland i Evje og Hornnes, som ved tidspunktet for undersøkelsen var 28 meter i diameter og 3 m høy (Nicolaysen 1883). Graven som gjemte det berømte Snartemo-funnet, var om lag 30 m i diameter. Gravhauger med diameter 20 m eller mer har en relativt jevn fordeling utover regionen.

Merovingertid
Fra merovingertiden kjennes et titalls graver fra Aust-Agder (Gudesen 1980). Fjæres dominerende stilling kan ikke leses i gravfunnene fra denne perioden. De inventarrike gravene som kjennetegner vikingtiden i de indre deler av fylket, gjør sitt inntog alt i merovingertid. Fra Setesdal har vi for eksempel et funn fra Helle i Hylestad (Valle) med to kileformede økseblader, to celter, to løvkniver, to ljåblad, én sigd, et høveljern, én stekepanne og et kvartsbryne (Gjessing 1921). En kvinnegrav fra Viki i Valle viser oss den typiske smykkeoppsetningen i slutten av perioden med to ovale spenner av tidlig type, foruten en bronsearmring og en bronsedåse, en mengde glassperler, et trespann, to sigder, et vevsverd m.v. Fra Jordkjenn i Holt har vi en tungeformet bronsespenne fra tidlig merovingertid, trolig et importstykke med opprinnelse på alemannisk område (Skjelsvik 1965:202f.).

Gravfunnene fra merovingertid i Vest-Agder er få (Gudesen 1980). De få importfunnene som nå finnes, kan synes å være spredt fra et sentrum i Spangereid. Ellers opptrer de tidligste båtgravene i Vest-Agder i slutten av perioden (Oddernes, Lista). En serie C14-dateringer fra en større bebyggelse som er påvist, men så langt ikke utgravd, i Herad i Farsund viser et tyngepunkt i merovingertid. Utover dette kjennes ikke bebyggelser fra merovingertid i denne delen av regionen. I de senere år har man blitt oppmerksom på en rekke strandtufter på ytterkysten og i skjærgården flere steder i Vest-Agder (Stylegar 2000b). Det er mulig at noen av disse har bruksfaser i yngre jernalder, slik mange av lokalitetene på Vestlandet har (Johannessen 1998).

Vikingtid
Mens syntetiske fremstillinger av gravmaterialet fra jernalder i Aust-Agder fremdeles er få, har de rike vikingtidsfunnene fra fylket i flere omganger vært gjenstand for grundige studier (Larsen 1978; 1980; 1984; 2000). Aust-Agder utgjør sammen med Vest-Agder og Østfold et unntak fra det generelle bildet av en økning i antallet gravfunn fra eldre jernalder til vikingtid. Det er klart færre funn fra vikingtid enn fra romertid/folkevandringstid i fylket som helhet (Larsen 1978). Disse forholdstallene tilslører imidlertid et tydelig skille i gravskikken mellom kysten og innlandet. I innlandsområdet – tydeligst i Setesdal-kommunene Bygland og Valle – har vi nemlig å gjøre med en funnøkning i vikingtid (Larsen 1981; 1984; 2000). Bygland er, ved siden av Fjære, det området med flest vikingtidsfunn i Aust-Agder (Larsen 2000).

I forhold til det omfattende gravmaterialet fra yngre romertid og folkevandringstid, er vikingtidsfunnene fra Vest-Agder få (Larsen 1976; 1978). Regionen slutter seg i så måte, sammen med kystdistriktene i Aust-Agder og Østfold, til et sør-skandinavisk kulturområde i vikingtid. Noe sent vikingtidskompleks av samme type som det som finnes i Setesdal i Aust-Agder i 1000-årene, kjennes ikke i de indre deler av Vest-Agder. Karakteristisk for flere av de miljøene på kysten som utmerker seg med rike gravfunn i eldre jernalder, er båtgravene fra vikingtid (Stylegar 1999; 2000c). Det gjelder f. eks. Oddernes og Spangereid, men også Lista. Flatmarksgraver er temmelig vanlige i Vest-Agder i vikingtid, mens primærbegravelser i haug er tilsvarende sjeldne (Eriksson 1999).

Lindesnes ser ut til å markere skillet mellom østnorsk og vestnorsk gravskikk i vikingtid. I kystdistriktene øst for Lindesnes finner vi for eksempel et betydelig innslag av sverd i våpengravene, mens øksene dominerer lenger vest. Særlig mange øksegraver synes Lista å ha, mens det er tilsvarende mange sverdgraver blant annet i Mandalsområdet.

I kystdistriktene ser det ut til at den hedenske gravskikken i all hovedsak forlates omkring 950 eller tidligere (Larsen 2000, Rolfsen 1981a). På kysten av Aust-Agder kan kun tre graver sikkert dateres til etter 950. Det dreier seg om tre begravelser i steinkister funnet sammen like ved husene på Bringsvær (Rolfsen 1981a). Den største kisten inneholdt viste seg å være bygd for en mann i 30-årsalderen. I graven fantes foruten et så å si intakt skjelett, gravgods i form av en skålvekt, en skinnpung som inneholdt seks vektlodd, en tysk sølvmynt og en plommekjerne, en kam, en kniv og en øks. Mynten daterer funnet til etter 983 (Rolfsen 1981a). Plasseringen av gjenstandene i graven tyder på at alle sakene – med unntak av øksen – har vært opphengt i mannens belte. De to andre kistene var mindre, og den ene inneholdt restene av et barneskjelett. Begravelsene var tilsynelatende anlagt under flat mark (Rolfsen 1981a). Man har diskutert om gravskikken i Bringsvær-gravene skal regnes for hedensk eller kristen (Rolfsen 1981a). Lignende steinkister er kjent fra kristne gravplasser i tidlig middelalder – først og fremst fra De britiske øyer, men også fra hjemlige funn som den antatte kirkegården på Tanberg på Ringerike i Buskerud. Kistene ser ut til å ha vært orientert nordøst – sørvest. Av utstyret i mannsgraven er det bare øksen som ikke direkte kan sies å ha vært del av det personlige utstyret. Spørsmålet om Bringsvær-mannen var kristen eller ikke, kan ikke avgjøres uten nye arkeologiske undersøkelser på funnstedet. Men ut fra de tilgjengelige funnopplysningene kan man ikke helt avvise den tanken at de særpregede gravene tilhører en tidlig kristen gravplass eller endog en kirkegård. Om den tidlige kristendommen i regionen vitner ellers et likkors av bly funnet sekundært (?) deponert i en langhaug like ved Fjære kirke. Påvirkningen fra kristen gravleggingstradisjon setter inn tidlig også i Vest-Agder, og vi har ingen graver med hedenske fortegn sikkert datert etter ca. 950 (Larsen 1976) - selv om enkelte løsfunne økser i innlandsbygdene kan skrive seg fra graver anlagt i 1000-årene. De eldste påviste kristne gravplassene i fylket ser ut til å gå et stykke ned på 900-tallet, dersom vi skal dømme etter et delvis undersøkt kirkegårdslag under nåværende Kvinesdal kirke på Liknes i Kvinesdal (Brendalsmo og Stylegar 2001).

I innlandsbygdene i Aust-Agder er bildet et annet. Herfra kjennes 15 graver fra 1000-årene, deriblant to, tre funn som med stor sannsynlighet kan dateres til århundrets siste halvdel (Larsen 1984). Fra Setesdal har vi imidlertid også en runestein fra sen vikingtid som forteller om tidlig kristen innflytelse også i de indre bygder. Når det gjelder runesteiner fra vikingtid, finnes en interessant gruppe fra begynnelsen av 1000-årene omkring Kristiansand, med Oddernessteinen som den mest kjente (Knirk 1993, Rolfsen 1993). Til gruppen hører også runesteinene fra Ryen i Tveit (Kristiansand kommune) og Søgne gamle prestegård (Søgne kommune), muligens også en tapt runestein fra Kjos (Kristiansand kommune). Det er rimelig å regne Galtelandsteinen med til samme gruppe.

Innskriften på Galtelandsteinen fra Evje er datert til ca. 1016-1018, og inneholder blant annet ordene ”Én er Gud” (Knirk 1997). Andre vikingtids runesteiner har vi fra Åmli (tapt) og Bygland kirker (Olsen 1921; 1954).

Av skattefunnene fortjener Slemmedalsskatten fra Lia i Landvik (Grimstad) å nevnes spesielt. Funnet, som fremkom i flere omganger i 1981, bestod av bl.a. fire armringer av gull, en fingerring, en medaljong og et halskors av gull, syv halsringer av sølv, flere armringer av sølv, knoppene av en meget stor ringspenne av sølv og et antall mynter – deriblant fire kufiske dirhemer og en Peters-penning fra York. Slemmedalsskatten, hvis nedleggelse er satt til omkring 926 (Skaare 1982), speiler trolig Fjære-miljøets internasjonale orientering i vikingtiden på slående vis: foruten mynter fra den arabiske verden og fra vikingrikene på De britiske øyer, inneholder funnet frankiske beslagstykker, mens halskorset har sine nærmeste paralleller i Østersjøområdet (Blindheim 1982).

Skattefunnene i regionen er annerledes sammensatt enn tilsvarende funn i Oslofjordområdet. Ikke minst funnene fra Vest-Agder har et markant innslag av arm- og halsringer av gull, som trolig har fungert som verdighetstegn i samtiden, mens det ikke er funn av bruddsølv fra regionen (Stylegar 2000c).

Funn av skålvekter og/eller vektlodd, skattefunn samt importsaker fra vikingtid grupperer seg i to klare konsentrasjoner i Aust-Agder. Den ene gruppen finnes i Fjære, der funnene særlig kommer fra gårdene innerst i Vikkilen – fra gårdene Fjære, Bringsvær, Sæveli og Vik.

Funnbildet i dette området har med god grunn blitt sammenlignet med forholdene omkring Kaupang i Tjølling (Larsen 1986). Utvider vi det geografiske perspektivet noe, viser det seg videre at det finnes en konsentrasjon av funn av utstyr til metallbearbeiding i den sørvestlige delen av Aust-Agder – med en rikt utstyrt smedgrav fra Østensbu i Øyestad (Arendal), foruten en fra Vik i Fjære. Agders to eneste ryttergraver er funnet på Nedenes og på Froland prestegård. Det synes rimelig å tolke graven som tilhørende militære ledere, og igjen er det som om vi aner Fjære-miljøets styrende hånd i bakgrunnen.

Et funnbilde som minner om det omkring Fjære, har vi fra området ved Valle kirke i Setesdal. Det har vært foreslått at vi også har her å gjøre med en handelsplass fra vikingtid (Larsen 1980; 1981).

Man har villet se fremstilling og eksport av klebergryter som en del av Fjære-miljøets maktgrunnlag i vikingtiden (Larsen 1986; 2000. Kjente kleberbrudd i Aust-Agder med sikre eller antatte bruksfaser i vikingtid finnes i Lillesand, Arendal, Froland, Vegårshei og Åmli, med Østre Vimme i Åmli og Grytefjellet på Sparsås i Froland som to av de mest kjente (Grieg 1930, Skjølsvold 1961; 1980, Skjelsvik 1989). Interessant nok settes navnet på den viktigste uthavnen i området nærmest Fjære – Hesnesøyene – i forbindelse med det gammelnorske ordet for kleber, (h)esje (Skjølsvold 1961). De tre kjente depotfunnene med kleberkar i Aust-Agder er knyttet til den sørvestlige delen av fylket (Larsen 2000). I den vestlige delen av regionen er det påvist et kleberbrudd i Nykhedlaren i Sirdal, men det er uvisst om det har vært drift her så tidlig som i vikingtid.

Om det var kleberen som la noe av grunnlaget for maktkonsentrasjonen i Fjære i yngre jernalder, så har det på tilsvarende vis vært foreslått at det er utmarksressursene, konkretisert i jernvinna, som forklarer det funnmessige tyngdepunktet i Setesdal (Larsen 2000). Jernvinna i Aust-Agder er først og fremst kjent fra Hovden og Breive i Bykle, som har vært et hovedområde for jernutvinning i landet i vikingtid (Bloch-Nakkerud 1984; 1987, Rolfsen 1992).

Setesdalens rolle som samferdselsknutepunkt har også vært diskutert (Mikkelsen 1980, Larsen 1981), mens mindre undersøkelser av kavlbruer og eldre ferdselsårer i Evje, Iveland og Vegusdal har sannsynliggjort at det fantes et fast organisert veihold i regionen i vikingtid (Fjermedal 1955, Fjermedal og Setane 1970, muntl. medd. Perry Rolfsen). Fra sjøer og vann i innlandet i begge Agderfylkene har vi en del funn av stokkebåter, hvorav to – fra Topsæ i Bygland og Haukomvatnet i Birkenes – er C14-datert til vikingtid (Rolfsen 1981b:169, Belland 1986).

Fra den nordlige delen av Kvinesdal kommune, Fjotland, har man for øvrig avdekket et antall kavlbruer (lokalt kalt tranler), hvorav noen har gitt dateringer til eldre vikingtid.

Arkivert i:

• agder
• steinalder
• bronsealder
• jernalder
• romertid
• folkevandringstid
• merovingertid
• vikingtid
• arkeologi