Til Romaborg for 1000 år siden

«Så har sannferdige menn sagt, at ingen er så klok at han kjenner alle kirkene i Romaborg», skrev den islandske benediktinermunken Nikolas av MunkaÞverá for mer enn 850 år siden. Det hadde han ved selvsyn erfart da han besøkte Rom på begynnelsen av 1150-tallet. På det tidspunktet hadde skandinavenes valfarter til den evige stad pågått i 150 år.

Fra tidlig i 1000-årene og fremover hører vi om islendinger og nordmenn som drar på pilegrimsferd. Én av de første norske pilegrimene som sagaene omtaler, er Einar Tambarskjelve, som dro til Rom i 1023, antagelig sammen med sin svoger, Eirik Ladejarl. Knut den store, konge over England og Danmark, reiste på pilegrimsferd til Rom fire år senere. Han etablerte et herberge for pilegrimer i byen, og oppnådde dessuten avgiftsfrihet og trygge reiseforhold for daner og angelsaksere på deres vei til Italia, enten det var som pilegrimer eller som kjøpmenn. Etter slaget på Stiklestad i 1030, fortelles det at Olav Haraldssons banemann, Tore Hund, valfartet til Rom.

Den første tiden var det vanligvis Rom som var det store målet for pilegrimene fra nord, men i løpet av 1000-tallet økte Jerusalem i popularitet. Roms tiltrekningskraft var knyttet til steder med tilknytning til apostlenes liv og virke, og til et stort antall kirker med undergjørende relikvier.

Angelsaksisk pilegrim

Det er bevart en beskrivelse av en pilegrimsferd fra den gangen. Forfatteren er Sigeric, som var erkebiskop av Canterbury fra 990 til 994. På hans tid var ruten til sjøs av mindre betydning, på grunn av sarasenske pirater som herjet i Middelhavet, og i løpet av 900-tallet var ruten over land blitt den som de fleste angelsaksiske pilegrimer benyttet.

Pilegrimene fra England tok seg over Kanalen til munningen av Seine eller Canche, og derfra via ulike klostre og herberger i Frankrike, til Besançon. Enkelte av disse overnattingsstedene var blitt opprettet spesielt for pilegrimer fra England, slik som Moûtiers-en Puisaie, sør for Auxerre. Fra Besançon tok pilegrimene veien gjennom Jougnepasset og Sankt Bernhardspasset til Val d’Aosta, og deretter gjennom Lombardia, Toscana og det sentrale Italia til Roma. Selv om Sigeric tok landkjenning noe lenger nord i Frankrike, fulgte biskopen og følget hans denne ruten mellom Besançon og Roma.

Sigeric forteller hvordan han ankom Rom gjennom Vatikanområdet ved den gamle Petersbasilikaen, og derfra til Mariakirken i Schola Anglorum, der han overnattet. Neste dag dro de ut på en svært omfattende runde med kirkebesøk; de fikk sett byen fra utsiden av murene, og trolig reiste de på hesteryggen. Den første kirken de besøkte, var antagelig S. Lorenzo in Lucina inne i selve byen. Derfra fulgte de Tiber til Ponte Milvio og S. Valentino. Så sirklet de rundt byen og besøkte i tur og orden S. Agnese fuori, S. Lorenzo fuori, S. Sebastiano ad Catacumbas, SS. Vincenzo ed Anastasio og S. Paolo fuori. Derfra tok de seg gjennom Porta S. Paolo til SS. Alessio e Bonifazio, S. Sabina og S. Maria in Cosmedin, og så videre til Trastevere over Ponte Palatino, der de var innom kirkene S. Cecilia, S. Crisogono og S. Maria. Så beveget de seg ut av byen gjennom Porta Aurelio for å besøke S. Pancrazio innen dagen var omme.

Neste dag stod kirkene inne i selve byen for tur. S. Maria Rotonda, som vi kjenner som Pantheon, og SS. Apostoli ble besøkt om morgenen, før følget endte opp i Laterankirken, og inntok et måltid sammen med pave Johannes XV i pavepalasset. Etter maten fulgte nye kirkebesøk i S. Croce in Gerusalemme, S. Maria Maggiore og S. Pietro in Vincoli, og helt på slutten av dagen også S. Lorenzo in Panisperna.

Marias melk og Kristi forhud

Det er interessante sammenfall mellom Sigerics beskrivelse og den islandske abbeden Nikolas’ 150 år yngre reiseskildring. Etter Nikolas’ beskrivelse å dømme, tok islandske pilgrimer vanligvis tok ruten via Norge til Danmark, nærmere bestemt Álaborg (Ålborg). Han forteller at man derfra har to ukers reise foran seg til Meginzoborg (Mainz), og at man kan følge to ulike ruter. Han legger til at det også finnes en tredje rute fra Norge til Devent (Deventer) eller Trekt (Utrecht), men at også den går til Meginzoburg. Videre sørover følger Nikolas’ reiserute mer eller mindre Sigerics. Islendingen skriver at alle de pilegrimene som skal videre over Mundiofiall (Alpene), møtes ved Marteinsvatn (Genèvesjøen), enten de er frankiske, flamske, velske, engelske, saksiske eller skandinaviske.

Hele veien gir Nikolas sine lesere opplysninger om severdigheter og merkverdigheter man møter på veien. Han skriver for eksempel at Mariakirken i Luka (Lucca) har «et bilde som Nicodemus lot gjøre etter Gud selv; det har talt to ganger, den ene gangen gav det bort skoene sine til en fattig mann, og den andre vitnet det til fordel for en mann som var urettmessig anklaget».

Nikolas oppsøkte mange av de samme kirkene som den engelske biskopen hadde besøkt. Men hans skildring er også for Romas del proppet med opplysninger om hvorfor man trakk til akkurat disse kirkene. Om S. Jons kirkiu Baptiste (Laterankirken) forteller han at der er foruten pavens trone, et stort relikvieskrin av gull som inneholder intet mindre enn Kristi blod, et klede som har tilhørt Maria, en mengde av Johannes Døperens ben, Kristi forhud, melk fra Marias bryst og en del av Kristi tornekrone. Pétrs kirkia (Peterskirken) har forståelig nok gjort stort inntrykk på den gode abbed. Han forteller at der «løses alle mennesker verden over fra sine synder», og at høyalteret står like ved der Peters kors stod da han ble pint i hjel. Under alteret ligger halvparten av bena til Peter og Paulus, og også ben av «de av Kristi læresveiner som fulgte Peter inn i Romaborg».

Røverkysten

Tiåret før og etter år 1400 var en skjebnetid for handel og sjøfart i Nord-Europa. Konge stod mot konge, kjøpmann mot kjøpmann, og ingen havn var trygg for sjørøvere, som hadde skaffet seg et fristed i uthavnene på Sørlandskysten.

På den lange kyststrekningen fra Avaldsnes til Mollösund ved Uddevalla – og med en tydelig fortetning i uthavnene på Agder – finnes skipsvrak fra senmiddelalderen med flere fellestrekk. De ser ut til å være senket på grunt vann og med viten og vilje, gjerne i bukter og viker inne i datidens havner. Og påfallende mange av dem tilhører tidsrommet rundt år 1400. Hva kan sammenhengen være? Stikkordet er sjørøveri. Nettopp på denne tiden skjedde nemlig en oppblomstring av piratvirksomhet og kapring som man knapt hadde opplevd maken til i Europa, og den sørnorske kysten ble hjemsøkt av sjørøvere som aldri før – eller siden.

Årene nærmest 1400 var vanskelige for den som ferdes på havet. Formelt var det pause i den tilsynelatende evigvarende krigen mellom England og Frankrike, men forholdet var på frysepunktet etter et statskupp i England i 1399, og nå herjet engelske kapere i Den engelske kanal med kongelig støtte, mens franske herjet engelske kystbyer med støtte fra Skottland. Konsekvensene var alvorlige for handelen mellom England og Flandern, og for forsyningene av engelsk ull til den voksende tekstilindustrien i Flandern. Hertugene i Burgund støttet til å begynne med den franske siden, og flamske kystbyer som Nieuport, Sluis og Dunkirk var involvert i den blomstrende kapervirksomheten.

I den andre enden av den store nord-europeiske handelsruten stod det ikke bedre til. Vitaliebrødrene var blitt hyret inn av kong Albert av Mecklenburg som ville bruke dem i kampen mot Danmark, men de opptrådte snart som rene pirater i Østersjøen. Urolighetene i Norden hadde begynt i 1375, da kampen om tronen etter kong Valdemar av Danmarks død tilspisset seg, og Hansaforbundet ble trukket inn.

Sistnevnte var dessuten involvert i en stadig syklus av hevn og mothevn med engelskmennene, som hadde startet i 1385 med et engelsk angrep på hansaflåten i Zwijn. Året 1401 innledet den mest intensive fasen av sjøkrigen mellom Hansaen og England, da Den tyske orden nektet å etterkomme kong Henriks krav om å stanse all handel med skottene.

Det var ikke til å unngå at pågående fiendtligheter og piratvirksomhet også preget den sørnorske kysten. Alle skip som seilte mellom øst og vest i Europa, mellom Nordsjøen og Østersjøen, måtte passere denne strekningen. Gitt datidens navigasjonskunnskap, skipenes seilbarhet, rådende vind- og strømforhold og de geografiske betingelsene, der den danske vestkysten hadde få gode havner å by på, var det naturlig at trafikken stort sett fulgte sørlandskysten, Agdesiden.

Sjørøveri og massemord i uthavnene

Gjennom engelske, tyske og norske diplomatiske kilder får man et klart bilde av det betydelige omfanget. I 1397 hører vi at et skip som tilhørte William Squier fra Hull, blir tatt av frisere, trolig av Vitaliebrødre. Friserne kompenserer etter hvert for tapet ved å gi William et annet kapret fartøy, et fra Zeeland, med trelast om bord, men det blir problematisk da engelskmannen tar om bord noen sjømenn fra Zeealand mens han ligger i Langesund – de kunne nemlig fortelle at det var deres skip han seilte med. Langesund stod i begivenhetenes sentrum også året etter. Da tok Vitaliebrødrene Gödeke Michels og Klaus Störtebeker og noen hansakjøpmenn en engelsk kreiert der; skipet heter «Peter» og tilhørte Thomas Motte i Cley.

I 1399 leverer engelskmennene inn en klage over at menn fra Hamburg har tatt varer fra et skip som lå i Egersund. Varene tilhørte kjøpmenn i Lynn. To år senere kommer nye engelske klager av samme sort; et hanseatisk fartøy fra Bergen har beslaglagt Lynn-gods fra et skip i Ny-Hellesund, mens en kjøpmann i Yarmouth har mistet oksehuder, saueskinn, smør, trelast og brynesteiner som befant seg om bord i et skip fra Zeealand som ble kapret i Langesund.

I årene som følger, forteller kildene om økt kapervirksomhet i havner som Selør, Hesnes, Sandefjord og «Stromeshoude». I de fleste tilfellene er det engelske kjøpmenn som er skadelidende, og hanseatiske skippere fra byer som Danzig og Wismar anklages for å stå bak ugjerningene. Motsatt beskyldes engelske skippere for å ha bemektiget seg hanseatiske fartøyer i noen av de samme uthavnene. I 1409 hører vi at sjørøvere er på ferde ved Mandal. Johan Rudemann lå i Skjernesund med kurs for Sluis i Flandern sammen med flere andre fartøyer, og med varer som tilhørte hansakjøpmenn ombord, da frisiske pirater tok både last og skip og førte det til Frankrike. Tre år tidligere var en flåte på 13 hansafartøyer blitt kapret av frisere i samme uthavn.

Siste episode i dette intense sjørøveriet inntraff i 1412, da Klaus Belckow fra Danzig, som var på vei til Bergen med en last av øl, malt og mel, ble kapret av skotter ved Lindesnes. Klaus selv og tre andre ble overlatt til seg selv i en liten, åpen båt, mens resten av mannskapet ble tatt med til Skottland mot sin vilje. De var for så vidt heldige: Skrekkhistorien fra 1406 – da hanseater fra Bergen myrdet nærmere 100 fiskere fra Norfolk ved å kaste dem på sjøen, bundet på hender og føtter, ved Hidra utenfor Flekkefjord – viste hvor galt det kunne gå.

Arkeologiske spor 

Det ville være rart om ikke de urolige årene tidlig på 1400-tallet også hadde nedfelt seg i det arkeologiske kildematerialet. I de senere år har det da også kommet for dagen funn som underbygger det inntrykket både skriftlige kilder og lokale sagn gir av en tid så til de grader preget av utrygge forhold og sjørøveri på kysten.

På kysten av Telemark og Agder er det til sammen kjent noe over 20 vrak fra perioden forut for år 1600. Både dateringene og funnomstendighetene er interessante. Det er verdt å merke seg at nesten alle vrakene er oppdaget i kjente havner og/eller på grunt vann. Minst fire av vrakene har spor etter brann om bord. Konteksten tyder på at det enten dreier seg om fartøyer som er blitt overlatt til seg selv – eller som har blitt bevisst senket. Flere av hovedhavnene som er kjent fra skriftlige kilder har dessuten flere slike vrak; Langesund, Ny-Hellesund, Skjernesund og Selør.

Og så er det selve dateringene. Dersom det var tale om tilfeldige forlis, skulle man forvente en mer eller mindre jevn spredning i dateringer, eller helst en økning etter hvert som sjøverts handel og transport økte i omfang. Men bildet er et helt annet: Dateringene ligger temmelig samlet på slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet.

I Skjernesund har Norsk Maritimt Museum i samarbeid med lokale dykkere avdekket to senmiddelalderske vrak, begge ligger i grunne viker inne i havneområdet. Det ene av dem har brannspor. Det andre er restene av et 26 m langt fartøy som har hatt en last av kalk og andre varer. Skipstømmeret er årringsdatert til 1389, og opprinnelsesstedet er Weichselområdet i det nåværende Polen. Dessuten er deler av lasten (tømmer) også blitt datert, til 1394.

Med bare noen hundre meters avstand ligger to vrak som begge bærer spor etter brann, i Langesund. Dateringene tyder på at begge skip sank på 1300-tallet en gang. I Ny-Hellesund er vraket av et skip lastet med kalksteinsheller fra Østersjøområdet datert til rundt år 1400. To andre steder i samme havn finnes kalksteinsheller som kan skrive seg fra flere skip som er gått tapt. Situasjonen er den samme i uthavnen Selør lenger vest.

Og utvides det geografiske perspektivet noe, kan vi trekke frem et vrakfunn i havnekontekst ved Avaldsnes (1395, skipet bygd i Gdansk- eller Elblagområdet) og Bøleskipet fra Skienselva (1380-årene, skipet bygd i det nåværende Polen), foruten flere funn fra slutten av 1300-tallet i den vestsvenske skjærgården (Mollösund med byggested i Danmark eller Nord-Tyskland, Koster med byggested i Øst-England).

Det er rimelig å se flere av disse skipsvrakene i sammenheng med det utstrakte sjørøveriet i samme periode. En bevart, samtidig beretning om trefningen mellom pirater og hanseater i Skjernesund i 1526 skildrer hvordan en holk som var tatt av sjørøvere, var etterlatt i en grunn vik, uten master og rigg. Mannskapet oppholdt seg på en gård i nærheten, mens skipperen var dratt til Tønsberg for å prøve og skaffe løsepenger for å frikjøpe skipet. Da hanseatene senere overvant piratene, tok de alt av verdi om bord og satte sjørøverskipet i brann. Slik har trolig hendelsesbakgrunnen vært også for flere av de «forlisene» vi finner spor etter i uthavnene hundre år tidligere.

Agora - alle torvs mor

Ingvald Undset, arkeologen, besøkte Athen i begynnelsen av 1880-årene. Han lot seg forbløffe og beta av ruinlandskapet i den greske hovedstaden, enda om han var fullt klar over at monumentene fra antikken i mengde og volum bleknet i sammenligning med hva Roma kunne oppvise. Forskjellen, reflekterte han, lå i at han i Athen «intet øieblik kunde se bort fra bevidsheden om, … at denne kultur havde tilhørt det ældste fri menneskelige borgersamfund».

Men han bemerket samtidig at den arkeologiske virksomheten bare så smått var kommet i gang i byen. Om den klassiske periodens bysentrum, Agora, skriver forunderlig nok Undset lite eller ingenting. Men om den het det bare noen år tidligere – i den autoritative Murray's Handbooks for Travellers – at «de antikkene forfatternes opplysninger gjør oss ikke i stand til å stedfeste de fleste av de monumentene som omgav Agora, og det er ingen fysiske spor som kan hjelpe oss». Det bildet skulle etter hvert komme til å se helt annerledes ut.

Agora er blitt kalt for «hjertet» i Athen og andre greske bystater, et offentlig torv der politiske, juridiske, kultiske og økonomiske funksjoner var samlet. På Athens Agora fantes bygninger som rommet de viktigste politiske institusjonene i bystaten, som rådshuset (Bouleterion) og Tholos, foruten templer og flerfunksjonelle søylehaller (Stoa). Disse omgav et åpent torv, med plasser for midlertidige markedsboder etc. I tillegg til å være en markedsplass der athenere samlet seg for å kjøpe og selge, var Agora stedet man gikk til for å treffe andre mennesker og diskutere alt mellom himmel og jord. Det er ikke tilfeldig at Agora gjerne trekkes frem som en forløper og et forbilde for moderne offentlige plasser og torv. Men på Undsets tid var Agora et sted man i all hovedsak kjente gjennom de skriftlige kildene fra antikken.

Siden 1931 har det imidlertid vært gjennomført arkeologiske utgravninger i stor stil i Athens Agora. Institusjonen American School of Classical Studies var blitt etablert i Athen i 1881, og i 1925 – etter at det var blitt klart at den greske stat ikke ville påta seg de arkeologiske undersøkelsene selv, først og fremst på grunn av de store kostnadene som var knyttet til prosjektet – begynte forhandlingene om utgravninger. Det aktuelle utgravningsområdet var stort, og byutviklingen i Athen siden uavhengigheten i 1832 hadde medført at moderne bebyggelse dekket store deler av arealet. Så mange som 365 moderne hus måtte kjøpes og rives før man kunne begynne utgravningene.

I årene som har gått siden den gang har arkeologene kunnet legge alen til kunnskapen om Agoras morfologi og kronologi, og på ulike måter supplert og kastet nytt lys over det de skriftlige kildene har å berette.

Agora ligger på flaten nedenfor åssidene som stiger bratt oppover mot Akropolis og Areopagos. Utgravningene har vist at før Agora ble anlagt, det vil si i yngre bronsealder og jernalder (1600-700 f.Kr.), var området i bruk som gravplass, kanskje som en del av det store Kerameikosfeltet. Deler av området var også bebygd på den tiden, slik det kan dokumenteres gjennom forekomsten av en del brønner. Mengden av keramikkskår i brønnene fra jernalderen tyder på at området opprinnelig var en del av pottemakerkvarteret Kerameikos. Brønnene ser ut til å ha blitt gjenfylt i løpet av 500-årene, og dette kan bety at området gradvis har blitt tatt i bruk til offentlige formål. På et tidspunkt har man så gjort en omfattende terrengbearbeiding for å tilrettelegge for ny bruk.

Ved overgangen til det 5. århundre var den formelle avgrensningen av Agora blitt markert med grensesteiner, men ellers gav eldgamle veifar på tre sider rammene. En utgravning av et veiparti umiddelbart nord for Kolonos Agoraios så tidlig som i 1939, avslørte eldre faser av dagens vei helt ned til 12 meters dyp, og i bunnen fant man neolittisk keramikk. Alt fra yngre steinalder har altså ferdselen fra Peloponnes og de sentrale delene av Hellas gått her. At de andre veiene i området også er av stor elde, langt eldre enn Agora selv, får man en klar oppfatning av når man ser hvordan mange av de forhistoriske gravene i området ligger i grupper langs veiene.

I Agoras første fase ble ulike offentlige bygninger oppført, i tillegg til flere mindre helligdommer. Vannforsyning ble ordnet ved hjelp av en akvedukt. Etter at Athen ble plyndret av perserne i 480 og byen gjenoppbygd, ble det tilføyd stadig nye elementer til Agora gjennom 400- og 300-årene, mens Athen kjempet om den politiske og militære lederrollen blant grekerne.

Gjenoppbyggingen gikk til å begynne med langsomt for Agoras del, og den begynte i det sørvestre hjørnet. Her ble Tholos oppført og det gamle rådshuset restaurert, og en rekke mindre templer ble bygd. Videre anla man gangstier og plantet trær. Fra midt på 400-tallet, i klassisk tid, fikk Agora større oppmerksomhet, og flere viktige offentlige bygninger kom til – en ny Bouleuterion, en stoa i sør og Zevs Eleutherios’ stoa, der Sokrates ofte talte, i nordvest, og, fremfor alt, det vakre Hefaistostempelet fra ca. 440 f.Kr. Arkitektonisk sett var Agora i klassisk tid fremdeles enkelt og uformelt.

Athens politiske betydning avtok utover i 300-årene, men byens kulturelle betydning vedvarte. Agora gjennomgikk to større endringer i de kommende århundrer. Først da kongene av Pergamon, som var store beundrere av hellensk kultur, utstyrte Athen og Agora med flere storslagne monumenter, og siden i romersk keisertid, da spesielt Hadrian gjorde tilføyelser. I senromersk tid ble Athen og Agora utsatt for flere invasjoner, og de germanske herulernes ødeleggelser i 267 e.Kr. rammet også Agora. Etter goternes tokt i det 5. århundre og slavernes i det 6. ble Agora mer eller mindre forlatt og neglisjert i flere hundre år, og fikk aldri igjen den posisjonen stedet hadde hatt i antikken.

Ingvald Undset og hans samtidige mente at det var få synlige spor etter Agora. Slik er det ikke lenger. Men selv om både ruiner og rekonstruerte monumenter nå pryder stedet – f. eks. ble kong Attalos av Pergamons mektige søylehall fra ca. 140 f.Kr. rekonstruert av amerikanske arkeologer på 1950-tallet – er det fremdeles slik for de fleste som besøker Agora, at torvet ikke først og fremst er viktig for sine praktfulle byggverk, men for den viktige rollen det i sin tid spilte – og fremdeles spiller, kan vi kanskje legge til.

Folket på torget i fakta og fiksjon

I den første danskspråklige bibeloversettelsen, Christian den 3.s fra 1550, fortelles det i Apostlenes gjerninger om «Nogle onde Mend aff det menige Folck». Det greske ordet i originalteksten er agoraios, «av torvet». De «onde Mend» samler en pøbelflokk, setter byen i opprør og stormer Jasons hus. I den antikke litteraturen er forakt for fattigfolk og andre mennesker med lav sosial status et gjennomgangstema. Agoraios brukes nesten uten unntak i nedsettende betydning, om handlende, omstreifere, spåmenn og andre som frekventerte torvet.

Athens Agora var ikke bare stedet der Sokrates og andre filosofer mante borgerne til å reflektere over kunnskap og rett, der politikere som Demosthenes agiterte blant folket i forkant av de formelle forsamlingsmøtene, eller der lovbrytere og slike som hadde forbrutt seg mot samfunnets konvensjoner gjennom tyveri, utroskap eller vold mot sine foreldre, ble stilt til skue.

Poeten Eubulos (4. årh. f.Kr.) skriver om Agora at «alt føres til torvs på dette stedet: fikener, stevningsmenn, klaser med druer, neper, pærer, epler, vitner, roser, mispeltrær, pølser, honning, erter, stevninger, råmelk, råmelkspudding, myrt, loddtrekningsapparater, iriser, lam, timeglass, lovforslag, anklager».

Agora var med andre ord ikke bare Athens politiske og juridiske sentrum, men et sted der offentlige bygninger og funksjoner fantes side om side med fiskehandlere, smeder og barberere. Det fortelles om sverdslukere som underholder folkemengden i Agora, og en senere forfatter, Dio Chrysostom, klager over prostituerte som byr frem sine varer på torvet i en annen gresk by. Kort sagt var Agoro et sted der borgere, metoiker (fremmede) og slaver, menn og kvinner, møttes for å ordne et bredt spekter av offentlige og private ærender, en arena der både formelle og sosiale forskjeller mellom folk var mer utydelige enn ellers, og der mennesker fra alle samfunnslag brøts.

Torvet som sosial arena med frigjørende politisk potensial er blitt aktualisert gjennom navn som Tahrir, Taksim og Maidan i det moderne nyhetsbildet. Men det finnes også en omfattende litteratur om og inspirert av dette aspektet ved «agora», fra Bakhtins arbeid om Rabelais og karnevalskulturen i middelalderen, via Rudés studie av «The Crowd in History» til Bermans «On the Town» - om Times Square i New York (2006).

Bakhtin bemerker om Agora i antikken at den var «en bemerkelsesverdig kronotop», et sted som på én og samme gang var statens øverste domstol, hele vitenskap, hele kunst, og med hele folket som aktive deltagere.

Plutark skriver om rikfolk at han har sympati med dem som av og til har behov for å trekke seg unna Agora og det offentlige livet og heller puste ut i landlige omgivelser. Men han insisterer samtidig på at man før eller siden må tilbake på torvet. De rike og mektige – til tross for sin motvilje mot agoraios – var stadig forpliktet til å vise seg for å rettferdiggjøre sin privilegerte status.

Arkitektur bak jernteppet

Kjartan Fløgstad tar oss med på en reise til arkitektur på steder så ulike som Moskva i Russland, Jerevan i Armenia, Lvov i Ukraina, Vilnius i Litauen og Minsk i Hvite-Russland, for bare å nemne noen. For en generasjon siden lå alle disse byene bak «jernteppet», og alle i ett og samme land – Sovjetunionen. Gjennom 46 heseblesende kapitler undersøker Fløgstad hva som står igjen av den bygde arven, av arkitektur, monumenter og byplanlegging etter 70 år med sosialisme som statsideologi? Overraskende mye, viser det seg.

Den umiddelbare anledningen for utgivelsen er hundreårsjubileet for oktoberrevolusjonen. Boken er blitt en tematisk reiseskildring, holdt i en essayistisk, personlig stil. Fløgstad passerte grensen ved Storskog i Sør-Varanger første gang i 1977, den gangen var det bare en bom med en brakke på hver side. En venn av anmelderen fortalte om da han trasket over grensen her enda noen år tidligere, i 1969, mener jeg han sa. Da han kom til den norske grenseposten, spurte tjenestemannen: «Hvorfor vil du dit?» Min venn kom seg greit videre, og ved brakken på sovjetisk side fikk han nesten samme spørsmål: «Hvorfor vil du hit?»…

Den kalde krigen, og kanskje også det på ny kjølige klimaet mellom øst og vest, har skapt et bilde av sovjetiske byer og bygninger som grå, triste, ensformige. Da jeg selv kom til Kiev for første gang, ble jeg overrasket over de store variasjonene i form, farge og volum som preget bybildet.

Fløgstads anliggende har også en politisk side, selvfølgelig. Han skriver:

«Politisk blir det meir og meir nødvendig å romantisera samarbeid, fagkunnskap, det å ta samse tak, løfta i flokk, romantisera samhald, arbeidslag, organisering. Kameratskap. I møtet med industriarbeidet kan det ligga restar av ein kunnskap som er i ferd med å gå tapt. Det som står att, er bygningane vi har levd i, som etterkommarane våre skal leva vidare i.»

Det er med det utgangspunktet han tar oss med til arbeiderforeninger, idrettsanlegg, offentlige monumentalbygg, partihoteller, sanatorier på Svartehavskysten og gruvebyer planlagt av forviste stjernearkitekter i Gulag, til glemte arkitekter og til kjent og mindre kjent bygningsarv. Han viser oss avantgardistisk arkitektur som inspirerte toneangivende modernister som Le Corbusier i de første årene etter revolusjonen, men som under «høy-stalinismen» i 1930-årene ble fortrengt, forfulgt og erstattet av klassisistiske idealer og det vi gjerne kaller «stalin-barokk».

Men Fløgstad diskuterer også funksjonalismens tilbakekomst i etterkrigstiden, da nøkterne boligblokker, «khrusjtsjovka», ble oppført i titusenvis i det krigsherjede Sovjetunionen og barokken ble forlatt. Selv om konstruksjon og kvalitet ofte ikke var all verden, var (og er) disse blokkene rammene for sovjetisk privatliv etter 1960.

Det er interessant og lærerikt å ha Kjartan Fløgstad som reisefølge, men det krever også en del av leseren. Gitt temaet, er det kanskje bare som forventet at den revolusjonære Hertingen fra Fyr og Flamme (1980), Fløgstads finurlige eksperiment med magisk realisme, også er med på reisen. Kanskje gjør det heller ikke noe at mange ikke vil få med seg alle referansene i boken, som når Fløgstad skriver at «det var mørke midt på dagen. Alltid. Nikel kjende heller ingen tårer», og dermed siterer Arthur Koestlers bok fra 1940 og Osvald Harjos «Moskva kjenner ingen tårer» fra 1956. Men persongalleriet ellers er overmåte stort – fra Ingebrigt Vik og Leonhard Rickhard via Anna Akhmatova og Walter Benjamin til Robert Moses.

Kjartan Fløgstad: 
Trans-Sovjet Ekspress. Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar
383 sider
Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2017

Vikingen i huleklosteret

Huleklosteret i Kiev ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 1990. Ifølge Nestorkrøniken ble klosteret grunnlagt tidlig på 1000-tallet av den ortodokse munken Antonius fra Athos, som valgte seg en hule på Berestovfjellet utenfor byen, høyt over Dniepr. Kronikøren Nestor ble senere selv gravlagt i klosteret, som i løpet av middelalderen ble utviklet til et omfattende kompleks med kirker og andre bygninger. Mindre kjent er det at en skandinav, Sigmundr, også fikk sitt hvilested i klosteret, etter å ha vært en av munkenes viktigste støttespillere. Flere aristokratiske familier som langt senere kom til å spille viktige roller i russisk historie, regnet sin slekt tilbake til denne Sigmundr.

Historien om Sigmundr, eller «Chimon», som han benevnes der, fortelles I huleklosterets paterikon fra første halvdel av det 13. århundre. Et paterikon er en samling fortellinger om helgener, martyrer og andre hellige, og Huleklosterets paterikon er nedskrevet av en tidligere munk ved navn Simon omkring 1230, etter at han var blitt biskop i Vladimir-Suzdal. En av de oppbyggelige historiene som fortelles, handler om en norrøn stormann, «Chimon», og om hans omvendelse.

Et krigerdynasti

«I væringenes land,» heter det i paterikonet, «var det en stormann som het Afrikan, en bror av Yakoun den blinde, som i et slag som han ledet sammen med Jaroslav mot Mstislav den rasende, mistet sin gyldne kappe». Ifølge legenden foregikk slaget om natten, mens stormen raste. «Afrikan» oppfattes vanligvis som det norrøne Alrekr (eller Alfrikr), mens «Yakoun» helt sikkert er det norrøne navnet Hákonr. Slaget det er tale om, fant sted i 1024, da Mstislav forsøkte å erobre sin bror, Jaroslavs, Kievrike.

Huleklosteret (Abraham van Westerveldt, 1651)

Om «Afrikan» heter det videre at han hadde to sønner, «Chimon» (vanligvis tolket som Sigmundr) og «Friand» (som ikke er like enkelt å oppfatte som et norrønt navn, men har vært oppfattet av enkelte som ordet «frende»). Uansett, da «Afrikan» døde, jaget Håkon de to brødrene fra landet, «og Chimon kom til vår fromme fyrste Jaroslav», som sendte ham til sin sønn, Vesvolod, der han fikk stor makt som krigerhøvding.

Så, «i året 6576» - det vil si i 1068 – «da den store og fromme fyrst Iziaslav regjerte i Kiev», trengte kumanene, et tyrkisk nomadefolk, inn i landet. De ble møtt av Jaroslavs tre sønner, Iziaslav, Sviatoslav og Vsévolod, og sammen med dem var Sigmundr. Før slaget oppsøkte de Antonius i Huleklosteret for å få hans velsignelse. Den hellige mannen fortalte at de ville lide nederlag, og Sigmundr kastet seg ned foran ham og tryglet ham om å bli spart fra en slik ulykke. Antonius svarte:

«Min sønn, mange kommer til å falle for lansen og sverdet. Du vil flykte fra dine fiender, som kommer til å trå deg under sine føtter, såre deg og drukne deg. Men du skal bli frelst, og du skal hvile i en kirke som kommer til å bli reist her» (i klosteret).

Mirakelet

Da slaget begynte og de to hærene stod mot hverandre, gikk det som Antonius hadde spådd. De kristne tapte «på grunn av Guds sinne», og da de flyktet hals over hode, lå en mengde krigere igjen på slagfeltet. Sigmundr lå igjen, døende. Han løftet sine øyne mot himmelen, og der så han en kirke. Så utbrøt han: «Herre, fri meg fra denne fryktelige døden ved Din mors og ved de hellige Antonius’ og Theodosius’ bønner!». Da ble han grepet av en mystisk kraft, unnslapp døden og ble fri for sår. Han vendte tilbake til Kiev og fortalte sin historie til Antonius.

Den hellige mannen priste Gud for dette mirakelet og sa til Sigmundr: «Min sønn, fra nå av skal du ikke hete Chimon, men Simon». Til Theodosius sa han: «Denne Simon vil bygge en kirke», og Simon gav munkene en forgylt belte og en halsring av gull, som «Afrikan» hadde gitt ham, og som han hadde hatt med seg fra væringenes land. Gaven hadde en verdi av femti grivnas. Siden gav han også store rikdommer til klosterets behov.

Da Sigmunds døde, ble han gravlagt i Huleklosteret, som en av de første. Før den tid, fikk han syndsforlatelse for seg og sine etterkommere fra munkene. Hans sønn, Georgi, som bodde i Suzdal, gav også rike graver til Huleklosteret i Kiev. Fra ham regnet den mektige russiske Vorontsov-familien sin slekt. Bojaren Feodor Vorontsov var den egentlige herskeren i Russland mens Ivan den 4. var umyndig i 1540-årene. Mikhail Vorontsov var visekansler to hundre år senere, og Russlands mektigste mann.

Hvem var Sigmundr?

Flere har forsøkt å identifisere Sigmundr og hans nærmeste slektninger, slik de er nevnt i Huleklosterets paterikon, med personer som er kjent i skandinaviske kilder, men ikke med særlig hell.

Omeljan Pritsak mente at «Yakun» var identisk med Håkon Eiriksson jarl, og at Alrekr var en for øvrig ukjent bror av ham. Håkon Eiriksson var sønn av Ladejarlen Eirik, og da han ble borte på havet i 1029 eller 1030, hadde han vært de facto konge i Norge i ett år. Han spilte ellers en sentral rolle blant skandinavene i England, slik faren også gjorde. Problemet er at Håkon Eiriksson vanskelig kan ha deltatt i noe slag i Russland i 1024, ettersom han opptrer som vitne, og i egenskap av Knut den mektiges jarl, i England samme år.

Andre har tatt utgangspunktet i navnet «Afrikan», og har villet se ham som den Alrekr som opptrer i to runeinnskrifter i Södermanland, blant annet i den såkalte Sigurdsristningen på Ramsundsberget. Verken Håkon eller Sigmundr er imidlertid omtalt i noen av disse innskriftene.

En annen mulig identifisering av Håkon er han er den samme som har risset navnet sitt, Yakun, med usikre kyrilliske bokstaver i St. Sofiakatedralen i Kiev.

Sannheten er antagelig at verken «Chimon», «Afrikan» eller «Yakoun» har satt spor etter seg i de sparsomme skandinaviske kildene fra denne perioden – helt sikkert på lik linje med de aller fleste av de nordboer som søkte lykken hos Jaroslav i Kiev, hos Knut i England eller hos keiseren i Konstantinopel den gangen. De bevarte skriftlige kildene gir selvsagt bare et fragmentarisk innblikk i datidens persongalleri.

Chimon/Simon/Sigmundr og hans spesielle historie kan vi derfor først og fremst lese som en for så vidt tilfeldig overlevert beretning om livet til én av de mange skandinaver som dro østover for snart tusen år siden. Fortellingen om Sigmundr er kanskje også typisk, i den forstand at den kaster lys over hvordan stormannssønner fra Skandinavia i løpet av få generasjoner gikk fra å være fremmede leiekrigere hos Jaroslav og andre fyrster/, og av og til hedninger, til å være stedegne, ortodoks fromme og russisk-talende aristokrater.

Jakten på Prestekongen Johannes

Gjennom flere hundre år av var det standhaftige ryktet om at det fantes et mektig kristent rike i Østen med en like mektig hersker, Prestekongen Johannes, en kilde til trøst og oppdagelseslyst i Europa. Marco Polo omtalte Johannes som en samtidig realitet fra sin reise til Kina i 1270-årene, mens Vasco da Gama mente at han var på sporet av Prestekongen i Afrika – mer enn 200 år senere. I mellomtiden hadde jakten på den usedvanlig seiglivede kongen – og med det en alliert i kampen mot først mongolsk og siden tyrkisk ekspansjon – vært en del av bakgrunnen for de portugisiske oppdagelsene under Henrik Sjøfareren (død 1460).

Da Bartolomeu Dias rundet Kapp det gode håp i 1488 – som den første kjente europeer – var oppdraget fra kong João (med tilnavnet «Den fullkomne») først og fremst å finne sjøveien til India. Men han skulle også finne den kristne kong Johannes’ rike – som man på det tidspunktet mente måtte ligge i Øst-Afrika. Da Vasco da Gama noen år senere seilte samme vei og ankret opp i Mosambikbukten, fikk han høre at Prestekongen Johannes levde i beste velgående og residerte lenger inn i landet, men hadde anlagt kystbyer og eide store skip. Nyheten «gjorde oss så lykkelige at vi jublet av glede og ba Gud skjenke oss sunnhet, slik at vi kunne nå det så høyt ettertraktede mål», står det å lese i oppdagerens dagbok fra ferden. Og så hører det jo med til historien at verken Bartolomeu eller Vasco klarte å komme i kontakt med kongen…

I tiden som hadde gått fra Marco Polo skrev om sine fantastiske kinareiser og frem til Vasco da Gama trodde at han hadde funnet Prestekongen Johannes, var den europeiske kunnskapen om det asiatiske fastlandet økt betydelig, og det var knapt plass til noen mektig kristen statsdannelse i Asias geografi, slik den etter hvert fremstod for Europas lærde. Men Afrikas indre var fremdeles terra incognita, så da flyttet man ganske enkelt Prestekongens rike fra «India» til «Etiopia».

Det skulle enda gå mange år før Johannes’ legendariske rike forsvant fra krøniker og kart, og fremdeles på 1600-tallet kunne man treffe på forestillingene om Prestekongen, hans avstamning fra Bibelens hellige tre konger og hans mektige kongedømme, fullt av rikdommer og fantastiske vesener.

Men hvordan kunne forestillingen om «prestekongen» i Øst oppstå, og hva – om noe – var den realhistoriske bakgrunnen for det? For å nærme oss et svar, må vi søke enda lenger tilbake, for historien om Prestekongen Johannes begynner på ingen måte med Marco Polo.

Senest midt på 1100-tallet må ryktet om Johannes og hans uovervinnelige, kristne rike ha blitt spredt i Europa, for kronikøren Otto av Freising (død 1158) omtaler ham. Prestekongen Johannes skulle ha overvunnet muslimene i et voldsomt slag, og nå var han på vei vestover for å slutte seg til korsfarerne og kampen om Det hellige land. For en kristenhet som fryktet og følte at «hedningene» var i ferd med å få overtaket, gav nyheten fra Øst nytt håp.

Ryktet om Prestekongen hentet næring fra et brev – utvilsomt forfalsket, og kanskje skrevet i den hensikt å gi moralsk styrke til et nytt korstog – som skulle være mottatt av pave Aleksander, av keiseren i Konstantinopel og av flere europeiske konger, og være skrevet av Johannes, som i brevet kaller seg «kongenes konge, som i all jordisk rikdom, kraft og makt overgår alle verdens konger», og som «hersker over alle tre Indier», helt fra «det ytterste India, der den hellige Thomas hviler, til Babylon ved Babels tårn». Ikke småtterier, altså. I brevet nevnes mange av de vidunderlige tingene som finnes i Prestekongens rike, så som okser med syv horn, fugler så store at de kan løfte en voksen mann og menn med horn og øyne i nakken, ja selv en ungdomskilde.

 

Samtiden ser ut til å ha festet stor lit til opplysningene om Prestekongen, og det angivelige brevet fra ham ble oversatt til en rekke språk. Pave Aleksander skrev faktisk et svar til den mystiske Johannes i 1177, stilet til «min kjære sønn i Kristus, Johannes, Indias berømte og herlige konge». Sendemannen kom imidlertid aldri tilbake til Roma.

Det forfalskede brevets direkte bakgrunn er uklar, men forfatteren – og den senere legenden – trakk store veksler på eldre reisebeskrivelser og andre skriftlige kilder. Selve essensen i legenden om Johannes – altså tanken om at det et sted i «India» fantes et mektig kristent kongedømme – har man tenkt seg har vært influert av tekster som den apokryfe Acta Thomae om apostelen Tomas’ misjonsvirksomhet i India, så vel som faktiske begivenheter som Den østlige kirkens (nestorianernes) store fremganger både i Perserriket og blant mongoler og tyrkere i Sentral-Asia, og i særdeleshet keraitenes omvendelse til nestorianismen på 1000-tallet.

Noe mektig kristent rike, slik ryktet fortalte om, var det likevel ikke tale om. Som en følge av den økte kontakten med mongolene under Djengis Khan i tiden like år 1200, og derav bedre kjennskap til forholdene i Asia, gikk dette også opp for Europas lærde. Men det betydde ikke at man avskrev Prestekongen Johannes. Man bare flyttet ham. Marco Polo kunne således fortelle at Johannes hadde kjempet mot mongolene og tapt, men kunne likevel trøste sine lesere med at det fantes et annet mektig kristent rike i øst, nemlig på vestsiden av Det indiske hav, i Abessinia.¨

Og i Abessinia mente altså oppdagelsesreisende som Vasco da Gama fremdeles at den legendariske kongen befant seg, et par hundre år senere. Det var først når europeerne hadde lært også det afrikanske innlandet å kjenne, at Prestekongen Johannes og riket hans forsvant over i legendenes verden for godt.