Ingvald Undset, arkeologen, besøkte Athen i begynnelsen av
1880-årene. Han lot seg forbløffe og beta av ruinlandskapet i den greske
hovedstaden, enda om han var fullt klar over at monumentene fra antikken i
mengde og volum bleknet i sammenligning med hva Roma kunne oppvise.
Forskjellen, reflekterte han, lå i at han i Athen «intet øieblik kunde se bort
fra bevidsheden om, … at denne kultur havde tilhørt det ældste fri menneskelige
borgersamfund».
Men han bemerket samtidig at den arkeologiske virksomheten bare så smått var kommet i gang i byen. Om den klassiske periodens bysentrum, Agora, skriver forunderlig nok Undset lite eller ingenting. Men om den het det bare noen år tidligere – i den autoritative Murray's Handbooks for Travellers – at «de antikkene forfatternes opplysninger gjør oss ikke i stand til å stedfeste de fleste av de monumentene som omgav Agora, og det er ingen fysiske spor som kan hjelpe oss». Det bildet skulle etter hvert komme til å se helt annerledes ut.
Men han bemerket samtidig at den arkeologiske virksomheten bare så smått var kommet i gang i byen. Om den klassiske periodens bysentrum, Agora, skriver forunderlig nok Undset lite eller ingenting. Men om den het det bare noen år tidligere – i den autoritative Murray's Handbooks for Travellers – at «de antikkene forfatternes opplysninger gjør oss ikke i stand til å stedfeste de fleste av de monumentene som omgav Agora, og det er ingen fysiske spor som kan hjelpe oss». Det bildet skulle etter hvert komme til å se helt annerledes ut.
Agora er blitt kalt for «hjertet» i Athen og andre greske
bystater, et offentlig torv der politiske, juridiske, kultiske og økonomiske
funksjoner var samlet. På Athens Agora fantes bygninger som rommet de viktigste
politiske institusjonene i bystaten, som rådshuset (Bouleterion) og Tholos,
foruten templer og flerfunksjonelle søylehaller (Stoa). Disse omgav et åpent
torv, med plasser for midlertidige markedsboder etc. I tillegg til å være en
markedsplass der athenere samlet seg for å kjøpe og selge, var Agora stedet man
gikk til for å treffe andre mennesker og diskutere alt mellom himmel og jord.
Det er ikke tilfeldig at Agora gjerne trekkes frem som en forløper og et
forbilde for moderne offentlige plasser og torv. Men på Undsets tid var Agora
et sted man i all hovedsak kjente gjennom de skriftlige kildene fra antikken.
Siden 1931 har det imidlertid vært gjennomført arkeologiske
utgravninger i stor stil i Athens Agora. Institusjonen American School of
Classical Studies var blitt etablert i Athen i 1881, og i 1925 – etter at det
var blitt klart at den greske stat ikke ville påta seg de arkeologiske
undersøkelsene selv, først og fremst på grunn av de store kostnadene som var
knyttet til prosjektet – begynte forhandlingene om utgravninger. Det aktuelle
utgravningsområdet var stort, og byutviklingen i Athen siden uavhengigheten i
1832 hadde medført at moderne bebyggelse dekket store deler av arealet. Så
mange som 365 moderne hus måtte kjøpes og rives før man kunne begynne
utgravningene.
I årene som har gått siden den gang har arkeologene kunnet
legge alen til kunnskapen om Agoras morfologi og kronologi, og på ulike måter
supplert og kastet nytt lys over det de skriftlige kildene har å berette.
Agora ligger på flaten nedenfor åssidene som stiger bratt
oppover mot Akropolis og Areopagos. Utgravningene har vist at før Agora ble
anlagt, det vil si i yngre bronsealder og jernalder (1600-700 f.Kr.), var
området i bruk som gravplass, kanskje som en del av det store Kerameikosfeltet.
Deler av området var også bebygd på den tiden, slik det kan dokumenteres
gjennom forekomsten av en del brønner. Mengden av keramikkskår i brønnene fra
jernalderen tyder på at området opprinnelig var en del av pottemakerkvarteret
Kerameikos. Brønnene ser ut til å ha blitt gjenfylt i løpet av 500-årene, og
dette kan bety at området gradvis har blitt tatt i bruk til offentlige formål.
På et tidspunkt har man så gjort en omfattende terrengbearbeiding for å
tilrettelegge for ny bruk.
Ved overgangen til det 5. århundre var den formelle
avgrensningen av Agora blitt markert med grensesteiner, men ellers gav eldgamle
veifar på tre sider rammene. En utgravning av et veiparti umiddelbart nord for Kolonos
Agoraios så tidlig som i 1939, avslørte eldre faser av dagens vei helt ned til
12 meters dyp, og i bunnen fant man neolittisk keramikk. Alt fra yngre
steinalder har altså ferdselen fra Peloponnes og de sentrale delene av Hellas
gått her. At de andre veiene i området også er av stor elde, langt eldre enn
Agora selv, får man en klar oppfatning av når man ser hvordan mange av de
forhistoriske gravene i området ligger i grupper langs veiene.
I Agoras første fase ble ulike offentlige bygninger oppført,
i tillegg til flere mindre helligdommer. Vannforsyning ble ordnet ved hjelp av
en akvedukt. Etter at Athen ble plyndret av perserne i 480 og byen gjenoppbygd,
ble det tilføyd stadig nye elementer til Agora gjennom 400- og 300-årene, mens
Athen kjempet om den politiske og militære lederrollen blant grekerne.
Gjenoppbyggingen gikk til å begynne med langsomt for Agoras
del, og den begynte i det sørvestre hjørnet. Her ble Tholos oppført og det
gamle rådshuset restaurert, og en rekke mindre templer ble bygd. Videre anla
man gangstier og plantet trær. Fra midt på 400-tallet, i klassisk tid, fikk
Agora større oppmerksomhet, og flere viktige offentlige bygninger kom til – en
ny Bouleuterion, en stoa i sør og Zevs Eleutherios’ stoa, der Sokrates ofte
talte, i nordvest, og, fremfor alt, det vakre Hefaistostempelet fra ca. 440
f.Kr. Arkitektonisk sett var Agora i klassisk tid fremdeles enkelt og uformelt.
Athens politiske betydning avtok utover i 300-årene, men
byens kulturelle betydning vedvarte. Agora gjennomgikk to større endringer i de
kommende århundrer. Først da kongene av Pergamon, som var store beundrere av
hellensk kultur, utstyrte Athen og Agora med flere storslagne monumenter, og
siden i romersk keisertid, da spesielt Hadrian gjorde tilføyelser. I senromersk
tid ble Athen og Agora utsatt for flere invasjoner, og de germanske herulernes
ødeleggelser i 267 e.Kr. rammet også Agora. Etter goternes tokt i det 5.
århundre og slavernes i det 6. ble Agora mer eller mindre forlatt og neglisjert
i flere hundre år, og fikk aldri igjen den posisjonen stedet hadde hatt i
antikken.
Ingvald Undset og hans samtidige mente at det var få synlige
spor etter Agora. Slik er det ikke lenger. Men selv om både ruiner og
rekonstruerte monumenter nå pryder stedet – f. eks. ble kong Attalos av
Pergamons mektige søylehall fra ca. 140 f.Kr. rekonstruert av amerikanske
arkeologer på 1950-tallet – er det fremdeles slik for de fleste som besøker
Agora, at torvet ikke først og fremst er viktig for sine praktfulle byggverk,
men for den viktige rollen det i sin tid spilte – og fremdeles spiller, kan vi
kanskje legge til.
Folket på torget i fakta og fiksjon
I den første danskspråklige bibeloversettelsen, Christian
den 3.s fra 1550, fortelles det i Apostlenes gjerninger om «Nogle onde Mend aff
det menige Folck». Det greske ordet i originalteksten er agoraios, «av torvet». De «onde Mend» samler en pøbelflokk, setter
byen i opprør og stormer Jasons hus. I den antikke litteraturen er forakt for
fattigfolk og andre mennesker med lav sosial status et gjennomgangstema. Agoraios brukes nesten uten unntak i
nedsettende betydning, om handlende, omstreifere, spåmenn og andre som
frekventerte torvet.
Athens Agora var ikke bare stedet der Sokrates og andre
filosofer mante borgerne til å reflektere over kunnskap og rett, der politikere
som Demosthenes agiterte blant folket i forkant av de formelle
forsamlingsmøtene, eller der lovbrytere og slike som hadde forbrutt seg mot
samfunnets konvensjoner gjennom tyveri, utroskap eller vold mot sine foreldre,
ble stilt til skue.
Poeten Eubulos (4. årh. f.Kr.) skriver om Agora at «alt
føres til torvs på dette stedet: fikener, stevningsmenn, klaser med druer,
neper, pærer, epler, vitner, roser, mispeltrær, pølser, honning, erter,
stevninger, råmelk, råmelkspudding, myrt, loddtrekningsapparater, iriser, lam,
timeglass, lovforslag, anklager».
Agora var med andre ord ikke bare Athens politiske og
juridiske sentrum, men et sted der offentlige bygninger og funksjoner fantes
side om side med fiskehandlere, smeder og barberere. Det fortelles om
sverdslukere som underholder folkemengden i Agora, og en senere forfatter, Dio
Chrysostom, klager over prostituerte som byr frem sine varer på torvet i en
annen gresk by. Kort sagt var Agoro et sted der borgere, metoiker (fremmede) og
slaver, menn og kvinner, møttes for å ordne et bredt spekter av offentlige og
private ærender, en arena der både formelle og sosiale forskjeller mellom folk
var mer utydelige enn ellers, og der mennesker fra alle samfunnslag brøts.
Torvet som sosial arena med frigjørende politisk potensial
er blitt aktualisert gjennom navn som Tahrir, Taksim og Maidan i det moderne
nyhetsbildet. Men det finnes også en omfattende litteratur om og inspirert av
dette aspektet ved «agora», fra Bakhtins arbeid om Rabelais og
karnevalskulturen i middelalderen, via Rudés studie av «The Crowd in History»
til Bermans «On the Town» - om Times Square i New York (2006).
Bakhtin bemerker om Agora i antikken at den var «en
bemerkelsesverdig kronotop», et sted som på én og samme gang var statens
øverste domstol, hele vitenskap, hele kunst, og med hele folket som aktive
deltagere.
Plutark skriver om rikfolk at han har sympati med
dem som av og til har behov for å trekke seg unna Agora og det offentlige livet
og heller puste ut i landlige omgivelser. Men han insisterer samtidig på at man
før eller siden må tilbake på torvet. De rike og mektige – til tross for sin
motvilje mot agoraios – var stadig
forpliktet til å vise seg for å rettferdiggjøre sin privilegerte status.
1 kommentar:
Gjenoppdagelsen av antikkens Athen og identifisering av monumenter der begynte med reisen Jaques Spoon og George Wheeler foretok dit i 1675. Hele historien utforskning og kartlegging antikken i vestlige middelhav 1600-1900 tallet er omfattende belyst i boken Land of Lost goods, forfatter Richard Stonemann.
Legg inn en kommentar