Landsby på vandring

Adam av Bremen skriver om Jylland at ”jordbunden der er gold; med undtagelse af de strækninger, der ligger nær floden (dvs. Limfjorden), ser det næsten alt sammen ud som en ødemark, et saltland og en vældig ørken”. Fra denne «ørkenen» har vi imidlertid noen av de best undersøkte jernalderbosetningene i Nord-Europa. Jernalderens Vorbasse, der hele landsbyen med hus, tun og åkre med ujevne mellomrom flytter innenfor et større område gjennom en periode på flere hundre år, er for lengst blitt et lærebokeksempel for enhver vordende arkeolog.

Det er ingen steder i Skandinavia vikingtidens bebyggelser er så godt kjente som på Jylland. Her begynte man med storskala flateavdekkinger så tidlig som omkring 1960. Gjennom å skrelle av matjorden over større, sammenhengende områder ved hjelp av moderne maskiner, fikk man for første gang et helhetlig overblikk over bebyggelsesmønsteret i et gitt område – enda om det ikke fantes synlige spor bevart over markoverflaten. I pionerundersøkelser som dem ved Grøntoft mellom Ringkøbing og Holstebro, fant man de mørke flekkene som avslørte hvor de gjenfylte hullene etter jordgravde stolper som hadde båret taket i jernalderhusene befant seg, samt rester etter veggrøfter, ildsteder gjerder og innhegninger. Det var den metodikken som ble utviklet gjennom de store flateavdekkingene på Jylland, som senere også fikk innpass i resten av Danmark og deretter i Sverige og Norge.

Utgravningene i og rundt den nåværende landsbyen Vorbasse ved Billund har spilt en svært viktig rolle i arkeologenes diskusjon om bebyggelsesutviklingen i jernalder og vikingtid. Vorbasseutgravningene pågikk i årene 1974-1987 og er en de største arkeologiske undersøkelsene som har vært gjennomført i Danmark. Til sammen ble 180.000 kvadratmeter frilagt. En mengde velbevarte spor etter hus, gjerder, brønner og graver fra tiden rundt Kr.f. og frem til 1100-årene gjorde det mulig å følge Vorbasselandsbyens bokstavelig talt skiftende tilværelse gjennom over tusen år og videre frem til i dag. La oss se litt nærmere på denne – i det minste i forskningshistorien – helt spesielle landsbyen.

I historisk tid var Vorbasse en typisk hedelandsby. Bosetningen i Vorbasse bestod ved vår tidsregnings begynnelse av tre gårder. Omkring år 200 ble hele bebyggelsen flyttet til nye tomter, og gårdene ble klart større enn de hadde vært frem til da. På et senere tidspunkt forsvinner den ene gården, men de to gjenværende kan man følge frem til neste store endring. En gang på 700-tallet flytter man igjen, denne gangen 500 meter bort. Nå oppstår det som ser ut til å være en strengt ordnet landsbybebyggelse, med seks større innhegnede gårder plassert på begge sider av en gjennomgående vei. Så, rundt år 1000, skjer det store forandringer igjen, idet det bebygde området øker kraftig i omfang – selv om landsbyen fremdeles består av seks gårder. Tre ganger så stor som tidligere blir Vorbasse nå; samtidig blir gårdene mer like hverandre i størrelse enn tidligere, og landsbyens jordvei får også en oppdeling som ser ut til å være tilpasset seks jevnstore gårder. Slik ble det ved helt til landsbyen flyttes for siste gang i slutten av 1000-årene, kanskje omkring 1100. Da var Vorbassebøndene blitt kristne, og steinkirken som de hadde bygd i landsbyen var ikke like lett å flytte på. Vorbasse gikk over fra å være vandrelandsby til å bli kirkelandsby.

Om flyttingene frem til den tid lett kan skape inntrykk av manglende stabilitet, så er det andre forhold ved Vorbasse som er forbausende stabilt, først og fremst antallet gårder. Helt frem til et stort jordskifte i 1788 bestod landsbyen av de samme seks gårdene, og de samme seks toftene, som var blitt etablert da Vorbassebøndene flyttet for siste gang sent på 1000-tallet.

Til sammen åtte ganger hadde man frem til kirkelandsbyen var et faktum, og med ujevne mellomrom, flyttet hele bebyggelsen. Alle flyttingene foregikk innenfor det samme territoriet og åkerlandskapet, og frem til den siste flyttingen aldri lenger enn 400 meter hver gang. Tilsvarende flyttinger er kjent fra andre jernalderlandsbyer på Jylland, slik som i Nørre Snede. Det er ikke innlysende hvorfor man flyttet rundt innenfor et større område på denne måten. Mange har pekt på at flyttingen frigjorde landsbyenes kulturlag – dvs. akkumulert husholdningsavfall, husdyrgjødsel og annet organisk materiale som bidro til et fruktbart jordsmonn – til dyrkning. Det er selvsagt riktig, men det kan vel også tenkes andre forklaringer på fenomenet. Et like interessant spørsmål er jo hvorfor de nærmest systematisk vandrende landsbyene har vært mer utbredt – for slik ser det ut – på Jylland enn andre steder.

Det hører med til historien at det også finnes eksempler på landsbyer med større stabilitet. Omgård på Vestjylland, som var bosatt senest fra 300-årene til 900-årene, er et klassisk eksempel. Den engelske historikeren Chris Wickham minner oss på at “settlement patterns are peasant artefacts”, bøndenes tydeligste fotavtrykk i landskapet. De politiske elitene i Sør-Skandinavia bodde på isolerte stormannsgårder eller på såkalte “sentralplasser”, stikk motsatt det som var tilfelle lenger sør i Europa. Elitens gårder, som vi skal se nærmere på etter hvert, kan gjerne oppvise betydelig stabilitet. Enten det dreier seg om rikere bebyggelser, enkeltliggende stormannsgårder eller sentralplasser, er de relativt stedsstabile. Det kan tyde på at vandrelandsbyene har sammenheng med bøndenes, og ikke med elitenes, tradisjoner. Og selv om det til tider har vært foreslått at det er et stormannsmiljø som står bak de regelmessige flyttingene i blant annet Vorbasses tilfelle, ligger det en slående kontinuitet i dette mønsteret som det er vel så rimelig å se i sammenheng med konservatismen i et relativt egalitært bondesamfunn. Det er jo det samme mønsteret, et sjakkbrett av rektangulære gårdskomplekser – hver av dem inngjerdet siden 200-tallet e.Kr., hver av dem med ett eller flere langhus delt inn i en bolig- og en fjøsdel, ett eller to mindre langhus og ytterligere småhus – som gjentas gang på gang. Dersom vi følger Wickhams logikk, skal ikke landsbyene søkes nær toppen av bosetningshierarkiet, men i bunnen. Historisk sett har da også det vestlige Jylland, sammen med områder som Gotland og Setesdal, og Sveits lenger sør, vært kjennetegnet av stort innslag av bondeselveie og bondemakt.

Verken bondeselveie, énvangsbruk eller sognekirkens fravær kan i seg selv forklare fenomenet med vandrelandsbyer, men de gir oss trolig nøkkelen til hvorfor det var mulig – og kanskje også praktisk fornuftlig – å flytte rundt innenfor et større ressursområde.

"En eiendommelighed ved den norske kyst"

I 1818 utgav svenske E.G. Fölsch sin «Resa i Norrige år 1817», en bok som nærmest er å regne som en sosialantropologisk introduksjonstekst om Norge og nordmennene, beregnet på det broderfolket som bare fire år tidligere hadde vært en hovedfiende, men som nå var «lead partner» i en ny union. I boken vies også veier og ferdsel stor plass. Etter å ha ridd over Jæren og gjennom Dalane – for øvrig «den fulaste provins i Norrige» - kom Fölsch til Lundevatnet, der en båt stod i beredskap. Båtføreren tok ham over vannet, og deretter gikk han til fots på en «stenig och backig väg» over Flikkeid sammen med to bærere. Ved Lavoll gikk svensken i båt igjen. Denne måten å reise på fremstod tydeligvis som temmelig eksotisk for Fölsch, som skriver:

«Jag gick sedan ofta öfver sådane Eid, eller Ed, för att komma från en Fjärd till en annan, hvarigenom man spar stora omvägar. Vid Lavolden är det ej egentligen en Fjärd, utan en liten Sjö, eller som man här säger, ett Band, som löper ut i Grise Fjorden, genom så trånga och grunda pass, att man ofta, vid lågt vatten, är nödsakad att gå i land och släpa båten i genom.»
Det som slår en moderne leser ved denne beskrivelsen, er vekslingen mellom sjø- og landetapper. Eidene er ”en eiendommelighed ved den norske kyst”, skrev historikeren Yngvar Nielsen i 1905. I århundrer var et ”amfibiøst” transportmønster med veksling mellom sjø- og landetapper vanlig over det meste av landet, ikke minst på Agder.

Disse drageidene kunne være store eller små, og mange av dem var av høyst lokal betydning. Det gjelder for eksempel Eide på Hidra, som i dag er kanalisert, men som tidligere utgjorde en smal landstrimmel som lokale reisende utnyttet på samme måte som på Flikkeid.

Det hendte at man ikke byttet farkost når man nådde den andre siden av eidet, men i stedet fraktet med seg båten over land, fra fjord til fjord. ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm,”skriver Peder Claussøn Friis om Listed ved Farsund i 1590-årene. Over Listeid ble båtene satt med kjølen i en eikestokk som var forsynt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner.

Listeid var sammen med Spangereid et av de viktigste eidene på Sørlandskysten. Gevinsten med båttrekket var innlysende: Ved å frakte fartøyene den nesten 1 km lange strekningen over Listeid, unngikk man det lumske farvannet på utsiden av Listahalvøya. Så stor var fordelen at man så sent som under 1. verdenskrig utredet kanalisering av Listeid (og Spangereid). Spangereids store betydning skyldtes jo at de reisende ikke ville ”vove sin sjæl om Næsset” (Lindesnes), som det heter et sted. Nettopp disse eidene er også blant dem som kan følges lengst tilbake i tiden.

Trekket over Listeid var og er nemlig prydet av en pen liten rekke med gravhauger fra bronse- eller jernalderen som bokstavelig talt viser veien. På østsiden av eidet finner vi dessuten den kjente runeinnskriften fra slutten av vikingtiden. Runene i Framvarden gir bare mening dersom eidet var hovedferdselsåren den gangen skrifttegnene ble hugget inn i berget. De skulle jo sees, selvsagt! Gravhaugene ligger tett også i Spangereid, men her har man gått et skritt lenger enn å markere ruten over land: En gang i vikingtiden eller tidligere gravde man seg tvers gjennom det smale eidet, slik at skipene kunne gå på egen kjøl fra den ene siden til den andre. Spangereidkanalen er et av de største byggeprosjektene vi kjenner fra denne perioden her i nord, og den taler sitt tydelige språk om akkurat denne eidstrekningens betydning.

Eidene finnes også lenger øst i landsdelen. Flere kilder forteller om reisende som gikk eller satt på hesteryggen over eidet mellom Harkmark og Søgne for å unngå Tåneset. For å slippe unna Kvåsefjorden ved Lillesand kunne man ta seg over Kvanneid (dagens Kassenkanal), gjennom Kjerkekilen og Årsneskilen og over nok et eid til bunnen av Kvåsefjorden.

(Fotoet viser båttrekk over Listeid sommeren 2010)

Tre riker, mange folk

Omkring 1075 forfattet den tyske klerken Adam av Bremen sin Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger). I dette skriftet vier Adam det skandinaviske området stor plass, og han gir et bilde av nordområdene som vi umiddelbart kan kjenne oss igjen i. Her møter vi Dania som danenes land, Nordmannia eller Norvegia som nordmennenes land lenger nord, hinsides ”Nordmannerstredet”, og lenger øst Svedia eller Sveonia, som beboes av ”svediske folkeslag”. Lengst mot nord holder ”skridfinnene” – samene – til. Om de siste har klerken vår litt av hvert å fortelle, mye av det hentet fra mer generelle antikke forestillinger om fjerntliggende områder. Eksempelvis forteller han at det i nordområdene finnes enøyde kykloper, mennesker med hundehoder og kannibaler.

Også eldre kilder bruker av og til betegnelser som Danmark, Norge og Sverige – så vel som daner, nordmenn og svear. Det gjelder for eksempel de to jevngamle runeinnskriftene fra Jelling og Egtved i Jylland; den første, ofte omtalt som ”Danmarks dåpsattest”, kunngjør at ”kong Harald lot gjøre disse kumler etter Gorm, sin far, og etter Tyra, sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne”, mens den andre er en minneinnskrift over Fáinn (den fargerike), som døde i Sverige. Eller ta en tredje jysk innskrift, den fra Egå, som minnes Manne, som var ”landbestyrer” hos Ketil den norske. Tidvis finner vi det samme i skaldekvadene; Torbjørn Hornkloves Haraldskvæði fra omkring 900 skildrer Harald Hårfagre som ”dróttin Norðmanna” (nordmennenes herre), som ”tók konu ena donsku” (hentet seg en dansk kone).

”Norðmanna of Hæreðalande"
Men fremdeles hos Adam er det tydelig at ting ikke er fullt så enkle som de kunne synes ved første øyekast. Tenk bare på hans opplysning om at Sveonia er bosatt av ”svediske folkeslag” – altså flere enn én folkegruppe. Flere av disse gruppene nevnes ved navns nevnelse av Adam; således redegjør han for at goterne (gautene) bor nærmest danene, og at det dessuten finnes både vestgotere og østgotere. Videre sier han at det finnes flere folk mellom Norvegia og sveonernes land – han nevner konkret värmlendinger og finnvedinger – som tilsynelatende ikke regnes som del av noen av disse større kollektivene. I skaldekvadene florerer det med slike gruppenavn – her er haðir (hadelendinger), þrændir (trøndere), hörðar (horder, folk fra Hordaland), renir (rener, folk fra Ranrike/Bohuslän), jótar (jyder) og fjónbyggvar (fynboere). Den angelsaksiske krøniken presiserer at den vikingflåten som angrep Dorset i 787, bestod av ”Norðmanna of Hæreðalande” – nordmenn fra Hordaland. De fleste av disse betegnelsene drar vi kjensel på, og så godt som alle sammen gjenfinnes i historiske landskapsnavn. Men det finnes også gruppenavn som er mer uvante. I runeinnskriften på Sædingesteinen fra Lolland hører vi for eksempel om sørdaner så vel som sør- eller sjøsvear.

En kjenner to reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene som begge gir innblikk i Skandinavias politiske geografi på det tidspunktet. Den ene er Ottar fra Hålogalands (Ohthere), den andre Wulfstans. Begge er gjengitt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av Orosius’ Historiarum adversum Paganos Libri Septem (Syv bøker om historie mot hedningene). Den gammelengelske teksten gir flere steder geografiske opplysninger om Norden. Således heter det at nordvest for “gammel-sakserne” (merk det engelske utgangspunktet) finnes Angol, Sillende og noen av danene. I en annen passus omtales Norden nærmere:

“Vest for sørdanene (Suþdenum) er den havarmen som ligger rundt landet Britannia, og nord for dem er den havarmen som kalles Østersjøen (Ostsæ), og øst og nord for dem er norddanene (Norðdene), både på fastlandet og på øyene, og øst for dem er abodritene og sør for dem er Elbemunningen og en del av gammel-sakserne (Ealdseaxna). Norddanene har nord for seg den samme havarmen som kalles Østersjøen, og øst for dem er osti-folket og abodritene i sør. Osti har den samme havarmen nord for seg og vendere og Burgendan (bornholmere?), og sør for dem er Hæfeldan. Burgendan har havarmen vest for seg og svear (Sweon) i nord, og øst for dem er sarmater og sør for dem sorbere. Svearne har havarmen Osti sør for seg og i øst sarmater og i nord, på den andre siden av ødemarken, er Kvenland (Cwenland) og i nordvest er skridfinner (Scridefinne) og i vest nordmenn (Norþmenn).”

Wulfstans beretning
Deretter følger først Ottars og så Wulfstans beretning. Ottar gir mange opplysninger om den nordlige delen av den skandinaviske halvøy, og han forteller om samer (Finnas) og kvener (Cwenas). Om Sørskandinavia har han mindre å berette, men teksten kan tolkes dit hen at Ottar oppfattet østsiden av Oslofjorden som en del av Danmark (Denamearc).

I den angelsaksiske teksten følger Wulfstans skildring umiddelbart etter Ottars, og den tar sin begynnelse der sistnevnte avsluttes, nemlig i Hedeby ved Schleifjorden. Teksten inneholder ikke tilsvarende bakgrunnsinformasjon om Wulfstan som om Ottar, så vi vet lite eller ingenting om ham, rent bortsett fra at han seilte fra Hedeby til Truso (dagens Elblag, i nærheten av Gdańsk) på syv dager og syv netter. Man har tenkt seg at han var angelsakser eller dane. Det vesentligste av Wulfstans beretning omhandler skikkene blant esterne (Estum), men de kortfattede opplysningene vi får om den politiske geografien på reisen fra Hedeby og østover, er interessante nok. Han forteller at han hadde Vendland (Weonodland) på styrbord side da han satte ut, og på babord side var Langeland (Langaland), Lolland (Læland), Falster og Skåne (Scaneg). Så legger han til at alle disse landene hører til Danmark. Videre passerte han burgundernes land (dagens Bornholm), og de har sin egen konge. Etter burgundernes lands fikk han blekingenes øy (Blecingaeg), Möre (Meore), Öland (Eowland) og Gotland på babord side. Alle disse landene, forteller Wulfstan, hører til svearne (Sweon). På styrbord side hadde han Vendland hele veien til Wislas munning.

De to beskrivelsene gir til sammen et nokså oversiktlig, men selvsagt langt fra komplett bilde av forholdene i Norden henimot slutten av 800-tallet. Her møter vi en skandinavisk halvøy der kvener er en maktfaktor i nordøst, samer bebor hele det vidstrakte innlandsområdet mellom det nåværende Norge og Sverige, og svearne har direkte makt eller mer indirekte innflytelse over store deler av dagens Sverige. I Sør-Skandinavia råder danene, som kontrollerer ikke bare det nåværende Danmark, men også dagens Vest-Sverige, og kanskje også Østfold. Situasjon i kystområdene fra Vestfold og videre vest- og nordover er mer uoverskuelig. Nordmennene blir ikke omtalt som en politisk makt på lik linje med svear og daner hos Ottar. Men trolig tyder betegnelser som ”Norðweg” og ”Norðmanna land” på at lignende prosesser som ligger bak danenes og svearnes fremvekst, også var i gang på vestsiden av den skandinaviske halvøy. Det er uansett vanskelig å ikke se konturene av høymiddelalderens tre skandinaviske riker i det bildet som Ottar og Wulfstan tegner. Men det er ikke desto mindre verdt å legge merke til forskjellene: Opplysningen om det tilsynelatende jevne styrkeforholdet mellom kvener og nordmenn, eller om det omfattende området som synes å være bebodd av samiske grupper, ville man neppe finne i kilder som beskriver situasjonen i høymiddelalderen. Og når vi kommer så langt frem i tid at vi kan søke hjelp i nordiske skriftlige kilder, hører ikke Blekinge og Gotland til Sverige, men til Danmark. Når Wulfstan forteller at Bornholm har sin egen konge, er det en grei påminnelse om at man ikke må se seg blind på dagens nasjonale grenser i Skandinavia; de tre ”nasjonale” riksdannelsene som møter oss i form av Sverige, Danmark og Norge i kildene fra høymiddelalderen, var ikke noen selvsagte sluttprodukter av den utvikling mot større politiske enheter som skjøt fart i vikingtiden.

Fra Fimmelstången til Kvadraturen

August 1674, vertshuset Fimmelstången i Stockholms gamleby: En svensk løytnant, Arvid Christian Storm, beseirer den feirede dikteren Lasse Lucidor, "Den olycklige", i en fekteduell på liv og død. Begge er temmelig påseilet; da Lucidor (bildet) går i gulvet, kaster løytnanten seg over ham og gir ham nådestøtet. Etter et kort fengselsopphold, flykter Storm så hals over hode til København, der han går i dansk tjeneste. Mellom udåden i den svenske hovedstaden og Kristiansands regelmessige byplan, Kvadraturen, er det faktisk en sammenheng.

«Alle» kjenner historien om hvordan Kristiansands kvadratur, ”den storslagne byplan”, som byhistoriker Leewy kalte den, kom i stand: Christian Kvart trakk selv opp rutenettet på den øde furumoen ved Otras utløp i 1641; det hele så regelmessig geometrisk som bare en renessanseby kan være det, og slik har det vært siden. Det siste standhaftige furutreet måtte gi tapt for bybrannen i 1880, og fra da av har selve gatestrukturen, Kvadraturplanen, vært det eldste minnesmerket i landsdelshovedstaden. Det er for så vidt hold i denne fortellingen, men i sammenhengen er det fort gjort å glemme at byplanen også har en historie – Kvadraturen som vi kjenner den, er resultatet av en langvarig prosess. Og skal man peke på Kvadraturens «far», kan man med nesten like stor rett peke på Christian den 5. (konge 1670-1699) som på bestefaren med firetallet etter navnet.

Nå var det verken fjerde- eller femte-Christian som selv stod for utstikkingen av byen, selvsagt. Men begge kongene tok initiativet til regulering av gater og bebyggelse på Sanden. Alt året etter at Christian Kvart hadde befalt at det skulle opprettes en kjøpstad på stedet, skriver han i et brev til den stedlige lensherren at «Hans Jacobssøn, vores ingenieur» (dvs. ingeniøroffiseren Hans Jacobsen Schørt, senere kommandant på Akershus) hadde målt opp og avmerket den nye byens gater og torv.

De eldste bykartene viser da også renessansens ideal om geometrisk orden med regelmessige gater og kvartaler var i behold i tiårene etter bygrunnleggelsen, men disse kartene er knapt av en slik karakter at de viser den faktisk eksisterende bebyggelsen og de faktisk eksisterende gatene. Det eldste kartet vi har, fra 1662, viser ikke en gang det riktige antallet gater, men har én for lite i den ene retningen og tilsvarende én for mye i den andre! Flere karter fra denne perioden viser Kristiansand omgitt av festningsvoller – for slik skulle 1600-tallets garnisonsbyer jo være!

Andre kilder avslører at virkeligheten i mangt og mye var en annen enn idealet. I 1681 hører vi om borgere som bygger hus og hager tvert imot den bestemte «regulariteten». Enevoldskongen ville ikke vite av slikt, og kristiansanderne fikk vite at dersom de ikke straks rettet seg etter reguleringen, ville husene bli revet – endatil «naar de minst tænker derpaa». Christian den 5. og kongene før og etter ham var opptatt av at den unge kjøpstaden skulle være «ziirlig». Det gjaldt gater så vel som hus.

Ikke minst under Christian den 5.s regjering føres det en bevisst politikk for å styrke Kristiansand som kjøpstad. Det er i den forbindelse at handelsborgere i ladesteder og uthavner fra Risør i øst til Flekkefjord i vest blir pålagt å flytte til byen. Og unnlot de å gjøre det, skulle husene deres rives! I den forbindelse får vi i 1686 et innblikk i myndighetenes sans for «ziirlighed» – og for bybebyggelsens daværende tilstand. Da heter det nemlig at ”alle dem, som ville bygge store Huse paa de reelle Gader i Christiansand, skal indrømmes de Pladse, som de smaa Huse og Hytter staae paa, … og de reelle Gader herefter ikke med saadanne smaa Bygninger igjen vorde opfyldte.”

Året før var det blitt vedtatt en ny regulering av byens gater og bebyggelse. Det skulle være 60 kvartaler og jevnbrede gater. Dessuten planla man en ny kirke i den østlige delen av byen. Dette var i en tid der også andre norske byer gjennomgikk omfattende reguleringer, bl.a. Bergen og Trondheim (etter branner). I 1687 utpekte man så en komité som skulle lage et utkast til byregulering. Og den som kom til å stå for det praktiske arbeidet, var rømlingen Arvid Christian Storm, som i mellomtiden var blitt generalkvartermester i Norge.

Arbeidet viste seg vanskelig, ettersom så mange hus var blitt bygd i strid med den opprinnelige idéen. Fra april 1688 har vi bevart en klage fra 33 innbyggere som skriver at Storm er i ferd med å foreta en omfattende omregulering, samt slå en strek over gatene fra ferjestedet og langs Baneheia. Klagernes hus og uthus skulle rives, til sammen 70 bygninger.

I stor grad må Kvadraturen slik vi i dag kjenner den, kunne føres tilbake til Storms omregulering i slutten av 1680-årene. Men selv han klarte bare delvis å oppfylle idealene. Det ble med 54 kvartaler, ikke 60, og gatene fikk bare delvis ens bredde. Trolig var det først etter bybrannen i 1734 at hele den regelmessigheten vi ser i dag, var et faktum. Enkelte steder, som i øvre del av Henrik Wergelandsgate, kan man fremdeles se noe av den eldre, mer uregelmessige strukturen.

Mollestadeika

Mollestadeika eller Vetteeika i Birkenes er ett av Norges største eiketrær, og trolig ett av de eldste også. At det dessuten er ett av de mest sagnomsuste, er like sikkert. En mengde tradisjonsstoff er knyttet dels til kjempen, og dels til den gravhaugen som Mollestadeika står på - stoffet er så omfattende at det i sin tid ble bok av det. I Tveit kirkes kallsbok har sogneprest J.A.R. Bødtker (1826-1908) gjengitt en del av tradisjonsmaterialet, delvis i varianter som jeg ikke kjenner fra andre oppskrifter. Her kommer Bødtkers tekst - i anledning julen, selvsagt...

"Jeg har troet at burde indföre i Kaldsbogen et gammelt Sagn, der findes om den i Birkenæs forefindenes gamle Eeg, der er bekjendt og omtalt viden om i Landet, og som udmærker sig ved sit usædvanlig store Omfang, kaldet «Viteika», da Sagnet kan have Interesse for Efterkommere.

Paa vestre Mollestad i Birkenæs Sogn, Topdal, blev for rundtom 6 a 700 Aar tilbage nedsat en Kornstör paa et Sted, kaldes Haugen, der ligger mellem 1 a 200 Alen fra Vaaningshusene. Om denne Haug havde der nok gaaet forskjellig Tale, at der om Qvelde og Nætter blev seet Lys, og da nævnte Kornstör blev af en Hændelse staaende der, begyndte den at gro, hvorfor Opsidderne paa Gaarden blev bestyrket i sin Tro paa, at der maatte være Underjordsfolk.

I denne Kornstör kom en ualmindelig Væxt, hvilket blev betragtet som overnaturligt, og havde til Fölge, at der hvert Aar, naar der bryggedes til Jul, skulde der tages en Skaal, fuld af det Förste, der randt fra Tappekarret, og slaaes ved Roden af den unge Eenstamme.

Egen maaler i Omkreds nede ved Roden 27 Fod, og Grenene, hvoraf der før i Tiden var 7 i Tallet, spredes ud til alle Kanter, og ere saa store, at der kunde hugges godt Skibskrumholt.

De förste Sangfaugle mödes almindelig der om Vaaren. I Midten af Egestammen var der för en Del Aar siden opgroet et Rognetræ, der havde den Egenskab at kunne lindre Tandpine, naar den værkende Tand blev plukket med en Splint af dette Træ. Dette har en gammel Mand flere Gange fortalt at have prövet som et godt Middel.

Lys, der ofte blev seet paa Haugen, blev kaldet Vittelys, hvoraf Egen fik sit Navn.

Om Haugen, hvorpaa Egen staar, fortælles der:

En Dag i Höstiden Slaattekarlene laa i Skygge af Egen og qvilte til Middag, var deriblandt en ung Gut, som hette Abraham, der ei kunde findes, da de Andre stod op og gik paa Arbeide. Til Ystedag kom han ind og fortalte at have været nede i Haugen og inde hos Vitta. Hun saae ud som en gammel liden Kjærring, og inde i Stuen var som hos andre Folk med Speis, Madbord med Brödkurv under, og hun böd ham baade Mad og Drikke; men han turde ingen Ting smage, da han vidste, at havde han ædt, var det vanskeligt at komme ud igjen. Fra den Dag var han lidt tullen af sig, og det var sjelden, han kunde bringes til at fortælle om den Gang, han havde været inde i Haugen hos Vitta.

Saaledes lyder den Fortælling, der findes oplyst paa Vestre Mollestad, og hvoraf ovenanförte Afskrift er tagen."

"Jeg, Jerven"

En arkeologisk sensasjon var et faktum da en runestein fra eldre jernalder kom for dagen i en privat hage på Hogganvik ved Mandal for to år siden. Men Hogganviksteinens lange innskrift, bestående av 61 runetegn, volder på enkelte punkter forskerne hodebry. Her finnes nemlig ord og tegn som ikke er kjent fra tilsvarende innskrifter, som det fantasieggende utsagnet som avslutter innskriften, og der vi møter runeristeren selv: ek erafar, skriver han, «jeg, jerven».

Innskriften på Hogganviksteinen er Nordens nest lengste med eldre runer, og overgås bare av Tunesteinen fra Sarpsborg i Østfold. Hogganviksteinens innskrift består av 61 runetegn. Steinen og innskriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid, dvs. tiden mellom ca. 200 og 500 e. Kr. Funnstedet var gjenstand for utgravning i 2010, og en fyldig beretning både om de arkeologiske og de runologiske sidene av funnet er publisert i årets nyss utkomne utgave av tidsskriftet Viking.

Runologen James Knirk ved UiO har gitt følgende oversettelse ord for ord av den litt gåtefulle innskriften:
«Kelbaþewars [etymologisk: «kalv»(?) + «tjeners»] stein [dvs. minnestein] – aaasrpkf|aarpaa – innenfor (hjul)navet/ (hus)nova/???. Jeg Naudigastir [etymologisk: «nød» + «gjest»], jeg Erafar [etymologisk: «jerv»].»

Selv om det ligger et visst monn av tolkning selv bak en slik antagelse, er vi på rimelig trygg grunn dersom vi forutsetter at Naudigastir og Erafar er navn og tilnavn på den som ristet runene, selv om det ikke er like klart hva som er hva. Knirk antar at Naudigastir mest sannsynlig er et navn, mens Erafar er et tilnavn. Det forholder også vi oss til i fortsettelsen. Spørsmålet er så hva et tilnavn som «Jerven» kan bety?

Et Fandens dyr
«Disse dyra er satt inn i fjella av Djevelen og ikke av Vår Herre!» skriver Mikkjel Fønhus om dyret i sin Jerv, men han skildrer også jerven som «en fri og rekende fant i vide fjell». Når man blar seg bakover i kildene, går det raskt opp for en at jerven ikke har vært oppfattet som et hvilket som helst dyr. Peder Claussøn Friis gjengir i slutten av det 16. århundre flere oppfatninger om jerven som peker i den retningen. «Oc er Erffuen saadan en Frodzere at hand vell kand æde en Hest», skriver hr. Peder og legger til at den proppfulle jerven «kryster sig tomb igien» mellom to trær og gir seg til å ete igjen. Videre kan han fortelle at både bjørn og ulv rømmer for jerven, hvilket den gode prest mistenker at skyldes noe «schiult oc himmelig» i jervens natur.

Det er kanskje tvilsomt om Peder Claussøn kjente jerven gjennom selvsyn. Han var som kjent prest i Lindesnes, nær Hogganvik, og det er langt sør for rovdyrets naturlige leveområde. I dag finnes jerven glissent utbredt i mer nordlige områder, i Norge dreier det seg om noe slikt som 360 overvintrende dyr. Trolig har hr. Peder sine opplysninger fra Olaus Magnus’ noe eldre «De nordiske folkenes historie». Beskrivelsen av jerven er iallfall temmelig lik i de to fremstillingene, med det unntaket at Peder Claussøn ikke gjentar alt Olaus Magnus skriver, men tvert imot uttrykker skepsis til deler av det.

Olaus Magnus skildrer jerven nokså utførlig. Kjøttet er helt uegnet som menneskeføde, mener han, mens skinnet derimot er like anvendelig som kostbart. Pelsens vakre mønster sammenligner han med damask, og skriver at skinnene sys sammen til kapper som blir brukt av fyrster og stormenn om vinteren, ikke bare i Sverige, men også i utlandet, der slike skinn er enda dyrere på grunn av sin sjeldenhet (også norske middelalderkilder forteller om eksport av jerveskinn). Men så legger han til et par opplysninger som Peder Claussøn senere skulle latterliggjøre: Ifølge Olaus får nemlig den som tilbringer natten under et dekke av jerveskinn, drømmer som står i forbindelse med jervens liv og natur, i den forstand at «de röra sig om omåttligt frossande eller om försåt eller försiktighetsmått mot vilddjur». Dessuten, skriver han, kan de som ikler seg slike skinn «äta och dricka hur mycket som helst utan att visa något tecken till mättnad».

Hamskifte
Oppfatningen av at det finnes en sammenheng mellom jerv og menneske, og at forbindelsen ligger i dyrehamen, er interessant. Den fører tanken hen til eldre, i bunn og grunn førkristne forestillinger om hamskifte, sjamanisme og dyrekrigere. Skal vi tro Olaus Magnus, var det imidlertid ikke bare skinnet på jerven det var knyttet spesielle oppfatninger til. Foruten den rent praktiske bruken av tarmene til strenger, nevner han at jervens klør benyttes som øreringer mot svimmelhet – eller til å skremme bort hunder og katter, mens tennene brukes av åndemanere. Fettet kan derimot smøres på verkebyller og gir hurtig bot og bedring. Videre blir blodet blandet i varmt vann og drukket av jegere, eller tilsatt honning og servert i bryllupsfester. Så langt Olaus Magnus. I andre og senere kilder møter vi lignende oppfatninger: I samisk tradisjon var ett eneste jervebitt nok til at rein ble ansett som dødsdømt, og lenger sør i landet mente man at jerven var underjordsfolkets hund.

Hva da med de arkeologiske kildene? Vi vet at det ble drevet jakt på jerv i vikingtiden; fra bygrunnen i Birka og Sigtuna har vi en hel del jerveklør som vitner om denne fangsten – og om pelshandelen. Fra Sigtuna kommer også et annet funn, nemlig en amulett i form av en gjennomboret jervetann. Denne er jo også interessant i lys av Olaus Magnus’ opplysning om at jervens tenner på hans tid ble brukt av (samiske?) «åndemanere».

Kremasjonsgraver fra jernalderen inneholder ofte ben av dyr, men det er sjelden at jerven er representert. Et unntak er den storslåtte begravelsen i gravhaugen Skopintull på Adelsö i Mälaren. Sammen med en voksen kvinne og en voksen mann hadde en mengde dyr vært med på likbålet en gang mot slutten av 800-årene, deriblant syv hunder, to hester og en katt. I graven fantes dessuten pelsverk av mår og jerv, altså funn som knytter an til Birkamiljøet. Jervefellen er en spesiell gjenstand som bør ha vakt oppmerksomhet i samtiden.

Jervekrigere?
Michael Schulte ved Høgskolen i Volda har også arbeidet med Hogganviksteinen, og han har nylig foreslått at tilnavnet Erafar i innskriften viser til at runeristeren hadde en særlig verdifull kappe eller lignende laget av jerveskinn. Det er en interessant mulighet. Mange kremasjonsgraver fra romertid og folkevandringstid her hjemme inneholder levninger av pelsverk, men så å si alltid av bjørn. Dersom noen hadde fått tak i en kappe fremstilt av jerveskinn, kan det jo gjerne ha blitt oppfattet som spesielt nok til at det førte til et tilnavn, «Jerven». I og med at Mandal ligger langt fra jervens naturlige utbredelsesområde, ville både kappen og tilnavnet være synlige bevis på status og langveis kontakter.

Men det er vanskelig å fri seg fra tanken om at den særskilte posisjonen som jerven har i senere folketradisjon, kan ha spilt inn alt i folkevandringstiden. Deler av forestillingskomplekset knyttet til dette dyret, slik Olaus Magnus utlegger det, har altså paralleller i de oppfatninger som i en tidligere periode hørte sammen med berserker, og ulvhedner – og i siste instans til Odinkulten. Disse «ekstatiske krigerne» er et gjennomgangsmotiv både i skriftlige kilder og i jernalderens billedverden. De inntar dessuten en helt sentral posisjon i nyere forskning omkring sjamanistiske trekk ved den førkristne norrøne kulturen. Gjennom hamskiftet kunne en kriger oppnå en ulvs eller bjørns kraft og raseri – og hvorfor ikke også en jervs? Tenker vi oss så at det er dette som ligger bak tilnavnet (eller navnet) Erafar, skal vi kan hende se for oss Naudigastir som en odinskriger? En slik tolkning gir alternativ perspektiv på dette navnet også – en «gjest som bringer nød» må jo sies å være en nokså presis beskrivelse av en jernalderkriger av den ekstatiske sorten...

«Hvert Huus sin Brønd»

«Der er Kraft i Brøndens Vand», skriver Henrik Wergeland et sted: «Kraft for Manden, mens hos Kvinden Roser springe frem paa Kinden». Om det var like mye kraft i brønnene i Kristiansand, skal være usagt, men dikterens far, Nicolai Wergeland, gav dem iallfall det beste skussmål. «Vandet er meget godt», konkluderte han, og la til at hvert eneste hus i byen hadde sin egen brønn. Dette var omkring 1812.

Wergeland senior, som på det tidspunktet var lærer ved Katedralskolen og kjente forholdene i Kristiansand godt, forklarte videre at byens innbyggere ikke brukte annet ferskvann enn det de mange brønnene kunne levere, og at brønnvannets egenskaper var upåklagelige: Det er «usædvanligt klart, uden Lugt og Smag, skummer godt med Sæbe og koger med Lethed Bælgfrugte møre», listet han opp.

Hvor jeg vil hen med dette? Jo, forrige uke kom to gamle brønner for dagen i Rådhuskvartalet, der arbeidene med nytt administrasjonsbygg for Kristiansand kommune nå foregår. Brønnene – eller det som var igjen av dem – lå seks meter under bakken. Legg til at brønnene var bevart i et par meters høyde, og så befinner vi oss åtte meter ned i Kvadraturens nedre lag. Omtrent der ligger grunnvannsspeilet, så åtte meter har nok vært en vanlig dybde for brønnene i byen. Vi undersøkte begge brønnene, men er foreløpig ikke sikre på hvor gamle de egentlig er. På et tidspunkt har de blitt fylt igjen, og i gjenfyllingsmassene fantes blant annet en del jernslagg. Og nettopp her, i det som var Toldbodgata 35, hadde mestersmeden Peder Strøm sin smie i begynnelsen av det 19. århundre. Trolig er brønnene fra 1700-årene. Og den gangen fantes det altså flere hundre av dem inne i byen.

Åtte meter er en imponerende dybde, men det blekner i sammenligning med hva enkelte andre brønner i landsdelen kan oppvise. En nå ødelagt brønn på Oddernes som ble arkeologisk undersøkt for mange år siden, var 12 meter dyp. Den intakte brønnen på det gamle adelssetet Lunde på Lista er 17 meter! Begge disse er steinsatte, og som de i Rådhuskvartalet vanskelig å datere nærmere. En kan ikke annet enn å beundre dem som for lenge siden stod i bunnen av et trangt hull, langt, langt nede i bakken, og først da kunne begynne det møysommelige arbeidet med å mure opp selve brønnen. Selve brønngravningen ble nemlig utført på det viset at man gravde et firkantet hull med brønnens diameter som sider, og med avstivning helt ned til grunnvannsspeilet.

Så tidlig som i 1748 la en finsk tilreisende, botanikeren Pehr Kalm, merke til at det var spesielt mange brønner i Kristiansand: «I denna staden hafva de i synnerhet den förmon, at de äga en brunn mäst i hvar gård», skrev han. Som Wergeland senere, roste han det gode brønnvannet i byen. Kalm bemerket dessuten at brønnene nærmest Baneheia og midt i byen var sikrere enn slike som lå nærmere stranden, bortsett fra i tørkesomre, og det mente han skyldtes tilsig «från de stora bärg».

Skal man dømme etter brønnene som ble avdekket i Rådhuskvartalet, har grunnvannsstanden i byen tidligere stått litt høyere enn i dag. Vannbehovet var stort, og alt på et tidlig tidspunkt begynte byens innbyggere å supplere brønnvannet med vann fra Baneheia. Til mange bygårder gikk det renner av tre som ledet vann fra Baneheia og ned til byen.

Selv om både Kalm og Wergeland lovpriste brønnvannet i byen, sier det seg selv at brønnene som lå midt inne i bebyggelsen, var utsatt for forurensning og spilte en ikke uvesentlig rolle når det gjaldt spredning av epidemiske sykdommer i 1700- og 1800-årene. Bygårder flest hadde hus og uthus rundt samme gårdsplass. Da oberst Christian Hagemann kjøpte et stort toetasjes hus på hjørnet av Kirkegata og Dronningens gate i 1787, fantes det i bakgården matbod, to vedskjul, hønsehus, stall og fjøs – og en brønn med pumpe. I en slik situasjon skulle det ikke så mye til før uhumskheter havnet i brønnen og spredte seg i grunnvannet til andre brønner.

Men det var først og fremst hensynet til brannbekjempelse som førte til at byens myndigheter i 1843 sørget for at det ble lagt en trerørledning som førte vann fra Baneheia gjennom Festningsgata til Torvet, slik at det kunne settes opp vannposter på et par gatehjørner der innbyggerne kunne hente vann. Noen få etter la man et tettere nett av rør (av støpejern), slik at det skulle være vannforsyning ved alle gatekryss. Så, i 1870-årene, kom springvannet, og behovet for de gamle bakgårdsbrønnene forsvant. Da var også tyfoidfeber, kolera og andre vederstyggeligheter fra brønnenes tidsalder snart en saga blott.