Slaver i byen

Camilla Collett skriver et sted om den fryktelige opplevelsen det var da hun som barn kom til Christiania og opplevde festningsslavene på Akershus – “en lang Dobbbeltrække af fæle Mænd, med gustne Ansigter, raslende Lænker om Ben og Arme og de besynderligste Bukser”. Noe tilsvarende kjente hun ikke fra Kristiansand. Men dette var først i 1817, og Camilla var bare fire år gammel. Før hennes tid hadde nemlig slaveriet vært en del av bybildet også i Kristiansand.

1700-årene gjennom var straffanger i lenker et vanlig syn for befolkningen i festningsbyene, og Kristiansand var intet unntak. “Slaveriet”, som virksomheten ble kalt, lå på Christiansholm festning – og fangene holdt til i den murbygningen som fremdeles befinner seg nærmest innenfor festningsporten. Noen fanger var her for en begrenset periode, andre på livstid. På Christiansholm som ellers skilte man mellom “ærlige” og “uærlige” slaver. Sistnevnte hadde mistet sin ære ved å begå straffbare handlinger som mord, majestetsforbrytelser og spesielt alvorlige tyverier, og de var kakstrøket og brennemerket før de ble plassert på festningen, mens de “ærlige” fangene var dømt for mindre forhold som løsgjengeri, gjentatt utroskap og tyveri.

Felles for dem alle var at de lå i jern hele tiden, og at de var sysselsatt med hardt arbeid halve døgnet. Slavearbeidet var hardt, oftest grovt vedlikeholdsarbeid på festningen eller jord- og steinarbeid ute i byen. Det kunne også forekomme at slaver ble leid ut til private.

På Christiansholm hadde man slaver frem til 1761. Etter den tid måtte menn fra stiftet som ble dømt til festningsslaveri, sone på Akershus. Det gjaldt for eksempel kjente folk som Kristian Lofthus og Ole Høyland – de døde begge som slaver. Men fra 1789 kunne man også dømmes til straffarbeid ved det nyetablerte tukthuset i Kristiansand. Tukthuset lå på hjørnet av Tollbodgaten og Elvegaten, og samme Ole Høyland ble satt til tvangsarbeid der også, i likhet med en annen kjent skikkelse som Håvard Hedde.

Etter Christian den 5.s Norske Lov (1687) skulle personer som ble dømt til straffarbeid, sendes til Bremerholm i København. En forordning fra 1739 bestemte imidlertid at de viktigste norske festningene skulle benyttes istedet, deriblant Christiansholm. Likevel hadde nok slavearbeidet en eldre historie også i Kristiansand, men da som en straff forbeholdt rømte og kriminelle soldater.

I 1735 måtte for eksempel den menige soldateten Jørgen Tobiassen stå “åpenbart skrifte” i Domkirken fordi han “i sitt ekteskap haver besovet tre kvinnfolk”. På denne tiden finner vi stadig vekk at ugifte kvinner fra byen må stå skolerett for presten og få syndsforlatelse i hele menighetens påsyn. Med få unntak er det “leiermål” (samleie utenfor ekteskap) de har gjort seg skyldig i, og like regelmessig er den medskyldige enten en menig soldat fra et av byens kompanier eller en sjømann. Ikke sjelden hadde sjømannen for lengst lagt Kristiansand bak seg, mens soldater etter loven slapp straff for sitt første leiermål. Men Jørgen Tobiassen var altså en gift mann, og han hadde dessuten begått utroskap ved tre anledninger. Han måtte dermed ikke bare møte hele byens forakt under gudstjenesten, men ble – som kirkeboken bemerker – også dømt “til Slave at gaa paa Fæstningen hans Lifs tid”…

Eller la oss ta et tilfeldig år som 1747, da byens festning altså var blitt straffeanstalt også for sivile. Alt i løpet av årets første par måneder ble tre personer sendt som slaver til Christiansholm for ulike forbrytelser. Hans Johansen slapp for så vidt billig unna – han fikk seks måneders slavearbeid for løsgjengeri. Verre gikk det for unggutten Christen Nielsen Holte, som hadde gjort seg skyldig i “kirketyveri”. Riktignok var han blitt pågrepet før han fikk gjennomført forbrytelsen, men Christen ble dømt for sitt “ugudelige forsett” til “arbejde paa jærn i næste Fæstning sin Livstiid”. Omtrent samtidig stod Ole Johansen og Maren Jønsdatter for retten i Kristiansand. De to hadde i fem år flakket om mellom sørlandsbygdene, de hadde avlet to uekte barn og de hadde heller ikke gått til kirken denne tiden. Han fikk fem år på festningen, hun like lang straff i fiskeleiene nordpå.

(Illustrasjon: von Hannos Akershusprospekt fra omkr. 1870, t.v. to slaver og deres "gevaldiger")

En ny skipsgrav på Øsel

Ved Salme sør på Øsel (estisk: Saaremaa) i Rigabukten graver estiske arkeologer i disse dager frem en skipsgrav fra vikingtiden.

Utgravningene ved Salme begynte i 2010, da det foruten et større antall skjeletter ble funnet bl.a. et praktsverd fra tidlig vikingtid. Da satte man også i gang med å avdekke konturene av et fartøy i sanden, men det er først nå at skipets dimensjoner er klarlagt: Det dreier seg om et langskip med en lengde på 17-17,5 m.

Lengden kvalifiserer til betegnelsen skipsgrav, og dermed den første av denne sjeldne gravformen som er funnet i Baltikum. Men de foreløpige funnopplysningene tyder på at Salmegraven er forskjellig fra de hittil kjente skipsgravene i Skandinavia og Vest-Europa. Det er nemlig funnet så mange som 29 menneskeskjeletter i tilknytning til fartøyet, og det bringer tankene i retning av den antatte massegraven i Repton, Derbyshire, og åpner muligheten for at man kan ha å gjøre med en krigersk bakgrunn for det spesielle gravritualet.

Flere av skjelettene viser tegn på vold, viser de foreløpige antropologiske analysene. Arkeologen Jüri Peets fra universitetet i Tallinn, som leder de pågående utgravningene, antar at det dreier seg om skandinaviske vikinger som led nederlag i forbindelse med et slag eller mislykket strandhogg i nærområdet.

Foruten skjelettene har man funnet bl.a. en mengde spillebrikker, flere kammer, glassperler, våpen og dyreben. Området nærmest midtskips er foreløpig ikke undersøkt. Det befinner seg enn så lenge under en moderne, asfaltert vei.

Det hører med til historien at det i 2008 ble undersøkt en båtgrav i det samme området. Denne rikt utstyrte graven ble datert til omkr. 700, og den inneholdt et rikt assortement av gjenstander. I graven ble det funnet skjelettrester fra syv forskjellige individer. Det gjør at man ikke kan utelukke en lokal bakgrunn for den spesielle gravskikken i den skipsgraven som nå er under utgravning.

Også ellers på den estiske kysten er det tidligere avdekket flere mindre båtgraver fra merovinger- og vikingtid. Ved Viltina lenger øst på Øsel foreligger opplysninger om en mulig skipsgrav til, men funnopplysningene er dessverre mangelfulle.

Øsel, sagaenes Eysýsla, befinner seg langs en av vikingtidens sentrale ferdselsruter. Innerst i Rigabukten ligger Dvinamunningen, den ene av to mulige innfallsporter for skandinaviske vikinger til Øst-Europa. Via Dvina kunne man ad ulike ruter nå Dnjepr ved Gnezdovo.

De norrøne sagaene forteller om flere trefninger mellom innbyggerne på Øsel og skandinaviske vikinger.

Mer:
www.saartehaal.ee
aerling.blogspot.com

Amtmannen som mistet hodet

Prosjektmaker av nielsklimske dimensjoner – feiret dikter – jordbrukspioner – kranglefant – levemann: Povel Juel er uten tvil en av de merkeligste personligheter som har residert på den gamle kongsgården Huseby på Lista. I 2011 er det nøyaktig 300 år siden han ble utnevnt til amtmann i Lister og Mandal, med sete dels på Huseby, dels i Kristiansand. 8. mars 1723 ble samme Juel ført til skafottet på Kongens Nytorv i København, etter lange “pinlige forhør”. Skarpretteren lot øksen falle først over hans høyre hånd, deretter over halsen. Så holdt han hodet opp foran folkemengden mens han ropte: “Dette er en forræders hode!” Hodet og hånden ble deretter satt på stake utenfor Vesterport. Hvilken forbrytelse var det den tidligere amtmannen hadde gjort seg skyldig i? Jo, Povel Juel hadde konspirert med den russiske keiseren, Peter den store, for å løsrive Norge fra Danmark og dessuten erobre Island, Grønland og Færøyene! Slik het det seg iallfall i domspapirene.

Selv hevdet Juel til det siste sin uskyld. Men i klørne på datidens “etterretningssjef”, den skruppelløse postkontrollør Erlund i København, hadde han mot løfte om “Pardon” og under kraftig tortur avgitt en delvis tilståelse. Da dommen straks etter ble forkynt, fikk han tre og en halv time på seg til å forfatte et klageskriv. Der skildrer han hvordan han “sidder i Fængsel i Angst og Sindets Forvirrelse”. Men ingenting hjalp. Povel Juel fikk ikke en gang lov til å vente på fullbyrdelsen av dødsdommen i fred. Den nestsiste natten før henrettelsen slepes han ut av fangehullet til en ny, og verre, omgang med tortur. Nå krever Erlund å få vite om han har noen medsammensvorne i Norge. Så, endelig, er det hele over. Etter at først hånden og deretter hodet er hogd av, hakker bøddelen Juels maltrakterte legeme i småbiter og restene kjøres bort. Slik behandler man majestetsforbrytere i kongens København.

Det var altså i 1711 Povel Juel var blitt utnevnt til amtmann. Da kom han fra embetet som byfogd i Bergen. Før den tid hadde han virket noen år i Nordland. Så vel der som i Bergen var Juel en omstridt person. I ettertid mente onde tunger å vite at han hadde rømt fra Harstad etter en mordbrann. Og i Bergen havnet han snart i tottene på byrådet.

Det er på denne tiden at vi møter prosjektmakeren Povel Juel. Han sendte flere storslåtte idéer til kong Frederik, og majesteten fant dem interessante nok til at Juel ble kalt til København. Dit reiste vår mann med egen tjener, og der oppholdt han seg det neste halvåret. Det kom lite konkret ut av forslagene, men Povel Juel nøt kongens gunst og ble utnevnt til amtmann i Lister og Mandal.

Ut fra kildene ser det ut til at Juel var en god amtmann for landsdelen. I alle fall var flere av de kontroversielle avgjørelsene hans i tråd med folkemeningen, enda om stiftamtmann Adeler nok så annerledes på tingene. Ved en anledning skapte Juel storpolitisk furore da han oppbragte et engelsk skip i Buøysund havn ved Mandal. Da stiftamtmannens betjenter ville gripe inn, ble de stanset av Juels væpnede menn! En annen gang fikk han hollandske oppkjøpere på nakken da han fastsatte minstepris på hummer Amtmannen skaffet seg mektige motstandere gjennom slik opptreden, og i 1718 ble Juel til slutt avsatt som amtmann. Da hadde han alt hatt samtaler med den svenske obersten Axel Löwen, som satt fengslet i Kristiansand, om å skifte beite.

Blakk, uten fast inntekt og ikke så rent lite forbitret reiste Juel til Sverige for å tilby sine tjenester. Der viste han sin misnøye blant annet ved å nagle en dom fra Høyesterett i København til galgen i Halmstad. Han beilet dessuten til enken etter den kjente kaperen Lars Gathenhielm. Men det forespeilede ekteskapet ble ikke noe av. Mens han fremdeles var amtmann hadde Juel bedt kongen om hjelp til å skaffe en standsmessig hustru, for “rige Brude, helst naar de tillige skulde være fornemme, ere i disse Egne rare som orientalske Perler at naa og faa”…

I 1721 er han tross alt tilbake i København. Og plutselig finner vi ham i rollen som feiret forfatter. Først utgir han en diktsamling, ”Et lycksaligt Liv”, som ble oppfattet som revolusjonerende i samtiden, og ble blant annet rost opp i skyene av president Stoud i Kristiansand. Året etter kom – av alle ting – en lærebok i jordbruk! Et nybrottsarbeid, den også. Men pengebehovet så vel som ambisjonsnivået var større enn som så hos Juel, og snart havnet nye store prosjekter på kongens bord. Juel var nå opptatt av å kolonisere Grønland, men forslaget ble avvist. Derfor henvendte Juel seg – gjennom et par mer tvilsomme eksistenser i København – først til svenskekongen og deretter til den russiske tsar. Brevvekslingen ble snappet opp av postkontrollør Erlund, myndighetene ante en konspirasjon med internasjonale forgreninger, og Povel Juels skjebne var beseglet. Husransakelse, arrestasjon, tortur, dom, henrettelse – det hele var over i løpet av noen korte måneder.

"Nord og ned"

I vikingtiden var de døde aldri langt unna. Enten det var på gården, i landsbyen eller i de første bysamfunnene i Norden, så lå gravplassene i nær tilknytning til bebyggelsen. Variasjonene i hvordan dødens landskap var ordnet var store, men noen felles temaer finnes da.

Det er for eksempel slik at gravplassene svært ofte ligger enten nord eller øst for den samtidige bebyggelsen. Bildet er ikke entydig, men mønsteret trer nokså tydelig frem. Lejre på Sjælland er bare ett av mange steder der dette er tilfellet; der ligger periodens gravminner dels øst for, dels nord for den påviste bebyggelsen. Det er ingen åpenbar grunn til at det skal være slik, men dette er himmelretninger som i den norrøne mytologien ble satt i forbindelse med døden.

I visjonsdiktet Draumkvedet fortelles det om Olav Åstesons lange og farefulle ferd til Dødsriket. Den visjonære må blant annet reise over de tunge Våsemyrene, og vi hører om et annet våtmarksområde, Gaglemyrene, som sies å ligge på Hel-veien. ”Gagl” er et navn på grågås, og i Telemark og Agder tenkte man seg at denne fuglen hadde redet sitt på noen store myrer som kaltes Gaglemyrene, og de skulle ligge langt mot nord. Voluspå skildrer den forferdelige elven Slid, som renner østfra gjennom en iskald dal og er full av kniver og sverd. Den måtte onde mennesker vade over når de gikk Hel-veien ”nord og ned” (døde).

Her møter vi også motivet med vann som skiller mellom døde og levende. Vi finner det igjen i vikingtidens kulturlandskap mange steder. I Lejre er skipssetningene og andre graver (blant annet Grydehøj) adskilt fra bebyggelsen av Lejre Å. I Hedeby skiller en bekk mellom bebyggelse og gravfelt innenfor halvkretsvollen. På Jylland finner vi det samme fenomenet igjen i Hesselbjerg ved Odder og Gammelby ved Esbjerg. I Tierp i Uppland er et stort gravfelt ved Tämnerån trolig knyttet til den en gang viktige bebyggelsen Torslunda på motsatt side av elven. Selv om den tilhørende bebyggelsen foreløpig ikke er påvist når det gjelder Halvdanshaugen på Ringerike og Oseberghaugen i Vestfold, skal man trolig på begge steder over nærliggende bekker for å finne den. De opprinnelig vannfylte fotgrøftene for eksempel på Borre i Vestfold kan sees som et eksempel i miniatyr på det samme forholdet.

Det ser ut til at plasseringen av de nevnte gravfeltene kan ha sammenheng med forestillingene om elven som skiller mellom de levendes verden og dødsriket. I den norrøne mytologien skiller elven Gjall mellom levende og døde. Over Gjall fører Gjallarbro, som blant annet spiller en viktig rolle i Baldermyten. Draumkvedet gir en stemningstung og mørk beskrivelse av denne broen:

Kjem eg meg at Gjaddarbrui,
ho heng'e so hågt i vindi;
ho æ òdd me guri slegji
å saum i kvòrjom tindi.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

Ormen høgg'e, å bikkja bite,
å stuten stend midte på leii:
tri æ tingji på Gjaddarbrui,
å adde æ gramme a vreie.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

At man neppe gikk av veien for å forestille seg broen mellom verdenene som en realitet i vikingtidens kulturlandskap, tyder det faktum at én oppskrift av Draumkvedet har ”Bjellandsbruna” (bro over Mandalselven i Bjelland i Vest-Agder, kjent fra middelalderen) i stedet for ”Gjaddarbrui”. I Danmark har man ellers på flere plasser stedsnavnet Gildebro (dvs. Gjallarbro).

Songdalens nye stokkebåt

I 2010 ble det for første gang på mange, mange år bygd en stokkebåt i Vest-Agder. Det var i forbindelse med Tall Ships Races i Kristiansand i sommer at Fylkeskonservatoren hadde bestilt en kopi av den 700 år gamle stokkebåten fra Røyrvann i Greipstad. Oppdraget gikk til Torgeir Haraldstad hos Agder Restaurering i Marnardal, som dermed fikk sin debut som båtbygger!
Haraldstad fikk god hjelp av Hans Marumsrud fra Telemark, som er en av landets dyktigste tømrere og tradisjonshåndverkere. Sistnevnte har tidligere bygd en stokkebåt for Norsk maritimt museum (sjøfartsmuseet).

Nesten alle stokkebåter som er funnet i Norge, er tre til fem meter lange furubåter. Selv om mange forestiller seg at dette er steinalderbåter, er langt de fleste stokkebåtene vi kjenner faktisk fra middelalderen og senere. Greipstadbåten er altså fra 1300-tallet. Vi vet ikke hvor lang den opprinnelig har vært, ettersom den ene enden er borte. Torgeir Haraldstad valgte å la kopien være fem meter lang. Andre mål er kopiert etter originalen.

Det er ikke mange furutrær i vår region som er store nok til å være emne til en såpass stor båt – husk at en stokkebåt består av kun én trestamme! Heldigvis visste Torgeir om et egnet tre, og det endatil innenfor kommunegrensen.

Etter at det spesielt utvalgte treet var felt, ble det fraktet til Marnardal og grovtilhogd. Siden la man det i bekken for at virket ikke skulle sprekke. Det meste av arbeidet med å hogge ut stokken foregikk så på Silokaia i Kristiansand under Tall Ships Races.

Mange besøkte Fylkeskonservatorens stand og fikk se Torgeir og medhjelperne hans i arbeid med stokkebåten. Mange lurte på om ikke det skulle brukes ild for å gjøre uthulingsjobben lettere. Det skulle det ikke; når man har å gjøre med et treslag som furu, er det viktig å holde veden fuktig slik at den ikke sprekker. Det kan være vanskelig nok, og varme fra et bål ville bare gjøre vondt verre.

Flere fikk også prøve seg som båtbyggere. Ekstra morsomt var det at to representanter fra Moken-folket i Thailand og Burma, som deltok under arrangementet med sin egen tradisjonsbåt, i bunn og grunn en stokkebåt det også, svingte seg med øksa. Teknikken de brukte, viste seg svært effektiv.

Ordfører Johnny Greibesland satt i førersetet da den nybygde stokkebåt-kopien fikk sin jomfrutur i august. Det foregikk, som seg hør og bør, på Røyrvann. Sjøsettingen gikk over all forventning, og etter en padletur på vannet ble stokkebåtkopien transportert til Porsmyr bygdetun, der den nå skal stilles ut.

Attilas ekko

Har du noen gang reflektert over årsaken til at Eddadiktene er fulle av referanser til gotere og hunnere – altså folk som hadde sin hjemstavn ved nedre Donau i folkevandringstiden? Det kan enkelt forklares med at dette diktstoffet representerer felles-germanske fortellinger. Men hva da om noe så typisk skandinavisk som tradisjonene om skjoldungekongene i Lejre eller ynglingekongene i Uppsala viser seg å være “oversettelser” av begivenheter som egentlig gjaldt de samme hunnerne, goterne og andre østgermanske stammer – og at disse fortellingene i utgangspunktet ikke har noe med verken daner eller svear å gjøre?

Langs slike baner tenkte den danske filologen Niels Lukman da han arbeidet med sin doktoravhandlingg for snart 70 år siden; Skjoldunge und Skilfinge - Hunnen- und Herulerkönige in ostnordischer Überlieferung. Den forelå i 1943 – på det verst tenkelige tidspunkt, kan man godt si. Danmark var okkupert av Wehrmacht, og her kom Lukman og hevdet at en nasjonalhelt som Rolv Krake i realiteten var herulerkongen Rodulf! Noe mer populær ble han ikke i tyske kretser: Den germanske Uppsalakongen Adils var bare en omskrivning av hunnerkongen Attila!

Sagakritikk var ikke noe nytt da Lukman kom med sin bok. Alt i 1879 hadde A. Chr. Bang pekt på det absurde i at “kristne Mænd skulde have været rene Medier, gjennem hvilke den hedenske Tradition kunde forplantes rent og uforfalsket”. Og Sophus Bugge hadde i flere arbeider tatt til orde for at det skandinaviske legendestoffet, som han riktignok holdt for å gå tilbake til faktiske hendelser i folkevandringstiden, først var kommet til Norden i vikingtiden fra De britiske øyer, og at det var sammensatt både av eldre muntlig tradisjon og klassiske litterære kilder.

Lukman gikk atskillig lenger. Med basis i et stort og bredt anlagt kildemateriale mente han å kunne vise at legendestoffet om skjoldunger og ynglinger faktisk ikke gjenspeiler forhold i Skandinavia i perioden før vikingtiden i det hele tatt, men er et ekko av begivenheter ved Svartehavet og Donaumunningen på 400- og 500-tallet. Således er de legendariske skandinaviske kongene Halfdan og Adils egentlig de hunniske herskerne Huldin (d. ca. 415) og Attila (d. 453), mens andre sagnkonger som Ottar og Roar/Roe er hunnerkongene Octar og Roas. Rolf Krake er altså herulerkongen Rodulf. Og Lukman tenkte seg at disse sagnene kunne være kommet til Skandinavia med de herulerne som ifølge samtidskilder innvandret til Norden omkring år 500.

Et tydeligere kulturminnevern

Verden fortoner seg forskjellig, avhengig av om man ser den fra Akersgata eller fra Kristiansand - eller fra Disen kolonial, for den saks skyld. Over to år med ny riksantikvar, og fra mitt ståsted her i det sørlandske ser det ut til at ny riksantikvar også er i ferd med å bety ny Riksantikvar – med andre ord at den nye lederen har satt i gang en prosess der også institusjonen fornyer seg. Det Jørn Holme først og fremst har bidratt med, og dette er igjen sett fra provinsen, er å gjøre Riksantikvaren tydeligere. Og da snakker jeg ikke om å være mer forutsigbar, men om å fremstå som en klar og tydelig forsvarer av ”aldersverdiene”, som en tidligere riksantikvar ville ha formulert det.

Fra Bjørvika til Furuheim er den røde tråden at Riksantikvaren holder den faglige fanen høyt.

Mange av utfordringene nå ligger i skjæringsfeltet mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i Kulturminneåret 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om.

Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

Riksantikvarens nye tydelighet bør medføre at man rydder og får et klarere kulturminnevern også regionalt, og at man i noen grad endrer den nåværende arbeidsdelingen mellom RA, fylkeskommunene og museene (når det gjelder arkeologien). Det er snodig at RA fremdeles driver førstelinjesaksbehandling for eksempel i kirkesaker. Den daglige virksomheten innenfor kulturminnevernet foregår i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Spill bare ballen, Jørn, så skal vi ta den!

(trykt i Riksantikvarens magasin, "La stå!" i februar 2011)