Amtmannen som mistet hodet

Prosjektmaker av nielsklimske dimensjoner – feiret dikter – jordbrukspioner – kranglefant – levemann: Povel Juel er uten tvil en av de merkeligste personligheter som har residert på den gamle kongsgården Huseby på Lista. I 2011 er det nøyaktig 300 år siden han ble utnevnt til amtmann i Lister og Mandal, med sete dels på Huseby, dels i Kristiansand. 8. mars 1723 ble samme Juel ført til skafottet på Kongens Nytorv i København, etter lange “pinlige forhør”. Skarpretteren lot øksen falle først over hans høyre hånd, deretter over halsen. Så holdt han hodet opp foran folkemengden mens han ropte: “Dette er en forræders hode!” Hodet og hånden ble deretter satt på stake utenfor Vesterport. Hvilken forbrytelse var det den tidligere amtmannen hadde gjort seg skyldig i? Jo, Povel Juel hadde konspirert med den russiske keiseren, Peter den store, for å løsrive Norge fra Danmark og dessuten erobre Island, Grønland og Færøyene! Slik het det seg iallfall i domspapirene.

Selv hevdet Juel til det siste sin uskyld. Men i klørne på datidens “etterretningssjef”, den skruppelløse postkontrollør Erlund i København, hadde han mot løfte om “Pardon” og under kraftig tortur avgitt en delvis tilståelse. Da dommen straks etter ble forkynt, fikk han tre og en halv time på seg til å forfatte et klageskriv. Der skildrer han hvordan han “sidder i Fængsel i Angst og Sindets Forvirrelse”. Men ingenting hjalp. Povel Juel fikk ikke en gang lov til å vente på fullbyrdelsen av dødsdommen i fred. Den nestsiste natten før henrettelsen slepes han ut av fangehullet til en ny, og verre, omgang med tortur. Nå krever Erlund å få vite om han har noen medsammensvorne i Norge. Så, endelig, er det hele over. Etter at først hånden og deretter hodet er hogd av, hakker bøddelen Juels maltrakterte legeme i småbiter og restene kjøres bort. Slik behandler man majestetsforbrytere i kongens København.

Det var altså i 1711 Povel Juel var blitt utnevnt til amtmann. Da kom han fra embetet som byfogd i Bergen. Før den tid hadde han virket noen år i Nordland. Så vel der som i Bergen var Juel en omstridt person. I ettertid mente onde tunger å vite at han hadde rømt fra Harstad etter en mordbrann. Og i Bergen havnet han snart i tottene på byrådet.

Det er på denne tiden at vi møter prosjektmakeren Povel Juel. Han sendte flere storslåtte idéer til kong Frederik, og majesteten fant dem interessante nok til at Juel ble kalt til København. Dit reiste vår mann med egen tjener, og der oppholdt han seg det neste halvåret. Det kom lite konkret ut av forslagene, men Povel Juel nøt kongens gunst og ble utnevnt til amtmann i Lister og Mandal.

Ut fra kildene ser det ut til at Juel var en god amtmann for landsdelen. I alle fall var flere av de kontroversielle avgjørelsene hans i tråd med folkemeningen, enda om stiftamtmann Adeler nok så annerledes på tingene. Ved en anledning skapte Juel storpolitisk furore da han oppbragte et engelsk skip i Buøysund havn ved Mandal. Da stiftamtmannens betjenter ville gripe inn, ble de stanset av Juels væpnede menn! En annen gang fikk han hollandske oppkjøpere på nakken da han fastsatte minstepris på hummer Amtmannen skaffet seg mektige motstandere gjennom slik opptreden, og i 1718 ble Juel til slutt avsatt som amtmann. Da hadde han alt hatt samtaler med den svenske obersten Axel Löwen, som satt fengslet i Kristiansand, om å skifte beite.

Blakk, uten fast inntekt og ikke så rent lite forbitret reiste Juel til Sverige for å tilby sine tjenester. Der viste han sin misnøye blant annet ved å nagle en dom fra Høyesterett i København til galgen i Halmstad. Han beilet dessuten til enken etter den kjente kaperen Lars Gathenhielm. Men det forespeilede ekteskapet ble ikke noe av. Mens han fremdeles var amtmann hadde Juel bedt kongen om hjelp til å skaffe en standsmessig hustru, for “rige Brude, helst naar de tillige skulde være fornemme, ere i disse Egne rare som orientalske Perler at naa og faa”…

I 1721 er han tross alt tilbake i København. Og plutselig finner vi ham i rollen som feiret forfatter. Først utgir han en diktsamling, ”Et lycksaligt Liv”, som ble oppfattet som revolusjonerende i samtiden, og ble blant annet rost opp i skyene av president Stoud i Kristiansand. Året etter kom – av alle ting – en lærebok i jordbruk! Et nybrottsarbeid, den også. Men pengebehovet så vel som ambisjonsnivået var større enn som så hos Juel, og snart havnet nye store prosjekter på kongens bord. Juel var nå opptatt av å kolonisere Grønland, men forslaget ble avvist. Derfor henvendte Juel seg – gjennom et par mer tvilsomme eksistenser i København – først til svenskekongen og deretter til den russiske tsar. Brevvekslingen ble snappet opp av postkontrollør Erlund, myndighetene ante en konspirasjon med internasjonale forgreninger, og Povel Juels skjebne var beseglet. Husransakelse, arrestasjon, tortur, dom, henrettelse – det hele var over i løpet av noen korte måneder.

"Nord og ned"

I vikingtiden var de døde aldri langt unna. Enten det var på gården, i landsbyen eller i de første bysamfunnene i Norden, så lå gravplassene i nær tilknytning til bebyggelsen. Variasjonene i hvordan dødens landskap var ordnet var store, men noen felles temaer finnes da.

Det er for eksempel slik at gravplassene svært ofte ligger enten nord eller øst for den samtidige bebyggelsen. Bildet er ikke entydig, men mønsteret trer nokså tydelig frem. Lejre på Sjælland er bare ett av mange steder der dette er tilfellet; der ligger periodens gravminner dels øst for, dels nord for den påviste bebyggelsen. Det er ingen åpenbar grunn til at det skal være slik, men dette er himmelretninger som i den norrøne mytologien ble satt i forbindelse med døden.

I visjonsdiktet Draumkvedet fortelles det om Olav Åstesons lange og farefulle ferd til Dødsriket. Den visjonære må blant annet reise over de tunge Våsemyrene, og vi hører om et annet våtmarksområde, Gaglemyrene, som sies å ligge på Hel-veien. ”Gagl” er et navn på grågås, og i Telemark og Agder tenkte man seg at denne fuglen hadde redet sitt på noen store myrer som kaltes Gaglemyrene, og de skulle ligge langt mot nord. Voluspå skildrer den forferdelige elven Slid, som renner østfra gjennom en iskald dal og er full av kniver og sverd. Den måtte onde mennesker vade over når de gikk Hel-veien ”nord og ned” (døde).

Her møter vi også motivet med vann som skiller mellom døde og levende. Vi finner det igjen i vikingtidens kulturlandskap mange steder. I Lejre er skipssetningene og andre graver (blant annet Grydehøj) adskilt fra bebyggelsen av Lejre Å. I Hedeby skiller en bekk mellom bebyggelse og gravfelt innenfor halvkretsvollen. På Jylland finner vi det samme fenomenet igjen i Hesselbjerg ved Odder og Gammelby ved Esbjerg. I Tierp i Uppland er et stort gravfelt ved Tämnerån trolig knyttet til den en gang viktige bebyggelsen Torslunda på motsatt side av elven. Selv om den tilhørende bebyggelsen foreløpig ikke er påvist når det gjelder Halvdanshaugen på Ringerike og Oseberghaugen i Vestfold, skal man trolig på begge steder over nærliggende bekker for å finne den. De opprinnelig vannfylte fotgrøftene for eksempel på Borre i Vestfold kan sees som et eksempel i miniatyr på det samme forholdet.

Det ser ut til at plasseringen av de nevnte gravfeltene kan ha sammenheng med forestillingene om elven som skiller mellom de levendes verden og dødsriket. I den norrøne mytologien skiller elven Gjall mellom levende og døde. Over Gjall fører Gjallarbro, som blant annet spiller en viktig rolle i Baldermyten. Draumkvedet gir en stemningstung og mørk beskrivelse av denne broen:

Kjem eg meg at Gjaddarbrui,
ho heng'e so hågt i vindi;
ho æ òdd me guri slegji
å saum i kvòrjom tindi.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

Ormen høgg'e, å bikkja bite,
å stuten stend midte på leii:
tri æ tingji på Gjaddarbrui,
å adde æ gramme a vreie.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

At man neppe gikk av veien for å forestille seg broen mellom verdenene som en realitet i vikingtidens kulturlandskap, tyder det faktum at én oppskrift av Draumkvedet har ”Bjellandsbruna” (bro over Mandalselven i Bjelland i Vest-Agder, kjent fra middelalderen) i stedet for ”Gjaddarbrui”. I Danmark har man ellers på flere plasser stedsnavnet Gildebro (dvs. Gjallarbro).

Songdalens nye stokkebåt

I 2010 ble det for første gang på mange, mange år bygd en stokkebåt i Vest-Agder. Det var i forbindelse med Tall Ships Races i Kristiansand i sommer at Fylkeskonservatoren hadde bestilt en kopi av den 700 år gamle stokkebåten fra Røyrvann i Greipstad. Oppdraget gikk til Torgeir Haraldstad hos Agder Restaurering i Marnardal, som dermed fikk sin debut som båtbygger!
Haraldstad fikk god hjelp av Hans Marumsrud fra Telemark, som er en av landets dyktigste tømrere og tradisjonshåndverkere. Sistnevnte har tidligere bygd en stokkebåt for Norsk maritimt museum (sjøfartsmuseet).

Nesten alle stokkebåter som er funnet i Norge, er tre til fem meter lange furubåter. Selv om mange forestiller seg at dette er steinalderbåter, er langt de fleste stokkebåtene vi kjenner faktisk fra middelalderen og senere. Greipstadbåten er altså fra 1300-tallet. Vi vet ikke hvor lang den opprinnelig har vært, ettersom den ene enden er borte. Torgeir Haraldstad valgte å la kopien være fem meter lang. Andre mål er kopiert etter originalen.

Det er ikke mange furutrær i vår region som er store nok til å være emne til en såpass stor båt – husk at en stokkebåt består av kun én trestamme! Heldigvis visste Torgeir om et egnet tre, og det endatil innenfor kommunegrensen.

Etter at det spesielt utvalgte treet var felt, ble det fraktet til Marnardal og grovtilhogd. Siden la man det i bekken for at virket ikke skulle sprekke. Det meste av arbeidet med å hogge ut stokken foregikk så på Silokaia i Kristiansand under Tall Ships Races.

Mange besøkte Fylkeskonservatorens stand og fikk se Torgeir og medhjelperne hans i arbeid med stokkebåten. Mange lurte på om ikke det skulle brukes ild for å gjøre uthulingsjobben lettere. Det skulle det ikke; når man har å gjøre med et treslag som furu, er det viktig å holde veden fuktig slik at den ikke sprekker. Det kan være vanskelig nok, og varme fra et bål ville bare gjøre vondt verre.

Flere fikk også prøve seg som båtbyggere. Ekstra morsomt var det at to representanter fra Moken-folket i Thailand og Burma, som deltok under arrangementet med sin egen tradisjonsbåt, i bunn og grunn en stokkebåt det også, svingte seg med øksa. Teknikken de brukte, viste seg svært effektiv.

Ordfører Johnny Greibesland satt i førersetet da den nybygde stokkebåt-kopien fikk sin jomfrutur i august. Det foregikk, som seg hør og bør, på Røyrvann. Sjøsettingen gikk over all forventning, og etter en padletur på vannet ble stokkebåtkopien transportert til Porsmyr bygdetun, der den nå skal stilles ut.

Attilas ekko

Har du noen gang reflektert over årsaken til at Eddadiktene er fulle av referanser til gotere og hunnere – altså folk som hadde sin hjemstavn ved nedre Donau i folkevandringstiden? Det kan enkelt forklares med at dette diktstoffet representerer felles-germanske fortellinger. Men hva da om noe så typisk skandinavisk som tradisjonene om skjoldungekongene i Lejre eller ynglingekongene i Uppsala viser seg å være “oversettelser” av begivenheter som egentlig gjaldt de samme hunnerne, goterne og andre østgermanske stammer – og at disse fortellingene i utgangspunktet ikke har noe med verken daner eller svear å gjøre?

Langs slike baner tenkte den danske filologen Niels Lukman da han arbeidet med sin doktoravhandlingg for snart 70 år siden; Skjoldunge und Skilfinge - Hunnen- und Herulerkönige in ostnordischer Überlieferung. Den forelå i 1943 – på det verst tenkelige tidspunkt, kan man godt si. Danmark var okkupert av Wehrmacht, og her kom Lukman og hevdet at en nasjonalhelt som Rolv Krake i realiteten var herulerkongen Rodulf! Noe mer populær ble han ikke i tyske kretser: Den germanske Uppsalakongen Adils var bare en omskrivning av hunnerkongen Attila!

Sagakritikk var ikke noe nytt da Lukman kom med sin bok. Alt i 1879 hadde A. Chr. Bang pekt på det absurde i at “kristne Mænd skulde have været rene Medier, gjennem hvilke den hedenske Tradition kunde forplantes rent og uforfalsket”. Og Sophus Bugge hadde i flere arbeider tatt til orde for at det skandinaviske legendestoffet, som han riktignok holdt for å gå tilbake til faktiske hendelser i folkevandringstiden, først var kommet til Norden i vikingtiden fra De britiske øyer, og at det var sammensatt både av eldre muntlig tradisjon og klassiske litterære kilder.

Lukman gikk atskillig lenger. Med basis i et stort og bredt anlagt kildemateriale mente han å kunne vise at legendestoffet om skjoldunger og ynglinger faktisk ikke gjenspeiler forhold i Skandinavia i perioden før vikingtiden i det hele tatt, men er et ekko av begivenheter ved Svartehavet og Donaumunningen på 400- og 500-tallet. Således er de legendariske skandinaviske kongene Halfdan og Adils egentlig de hunniske herskerne Huldin (d. ca. 415) og Attila (d. 453), mens andre sagnkonger som Ottar og Roar/Roe er hunnerkongene Octar og Roas. Rolf Krake er altså herulerkongen Rodulf. Og Lukman tenkte seg at disse sagnene kunne være kommet til Skandinavia med de herulerne som ifølge samtidskilder innvandret til Norden omkring år 500.

Et tydeligere kulturminnevern

Verden fortoner seg forskjellig, avhengig av om man ser den fra Akersgata eller fra Kristiansand - eller fra Disen kolonial, for den saks skyld. Over to år med ny riksantikvar, og fra mitt ståsted her i det sørlandske ser det ut til at ny riksantikvar også er i ferd med å bety ny Riksantikvar – med andre ord at den nye lederen har satt i gang en prosess der også institusjonen fornyer seg. Det Jørn Holme først og fremst har bidratt med, og dette er igjen sett fra provinsen, er å gjøre Riksantikvaren tydeligere. Og da snakker jeg ikke om å være mer forutsigbar, men om å fremstå som en klar og tydelig forsvarer av ”aldersverdiene”, som en tidligere riksantikvar ville ha formulert det.

Fra Bjørvika til Furuheim er den røde tråden at Riksantikvaren holder den faglige fanen høyt.

Mange av utfordringene nå ligger i skjæringsfeltet mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i Kulturminneåret 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om.

Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

Riksantikvarens nye tydelighet bør medføre at man rydder og får et klarere kulturminnevern også regionalt, og at man i noen grad endrer den nåværende arbeidsdelingen mellom RA, fylkeskommunene og museene (når det gjelder arkeologien). Det er snodig at RA fremdeles driver førstelinjesaksbehandling for eksempel i kirkesaker. Den daglige virksomheten innenfor kulturminnevernet foregår i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Spill bare ballen, Jørn, så skal vi ta den!

(trykt i Riksantikvarens magasin, "La stå!" i februar 2011)

Herulene kommer!

For temmelig nøyaktig femten hundre år siden brøt en gruppe germanske stammekrigere opp fra sine hjem i Illyricum på Balkan. Hvor mange de var, vet man ikke. Men de var av herulerstammen, og blant dem var flere medlemmer av herulenes kongeslekt. Målet var Skandinavia, og dit forteller kilden vår, den bysantinske historikeren Procopius, at de kom. De reiste – uhindret, kommenterer Procopius – gjennom danenes land, fikk skipsleilighet og slo seg ned i “Thule” (Skandinavia), i gautenes naboskap.

Gitt at vi har ytterst få skriftlige kilder til folkevandringstidens historie i Norden, så er selvsagt opplysningen hos Procopius gull verdt. Procopius er dessuten så å si en samtidskilde – verket som omtaler herulernes innvandring til Skandinavia, var nemlig ferdig i 553. Og herulerkrigere kjente Procopius godt fra sin egen militære karriere. Men den bysantinske forfatteren har også et lengre tillegg til episoden om innvandrerne. Han forteller nemlig at de herulerne – sikkert de fleste – som ble igjen sør på kontinentet, noen år før skrivetidspunktet sendte en delegasjon til stammefrendene i Skandinavia.

Procopius skriver temmelig utførlig om bakgrunnen for dette, om enn de motivene han tilskriver herulene må sies å være nokså kraftig farget av forfatterens oppfatning av deres barbariske natur. Det hele begynner nemlig med at de gjenværende herulene “oppviser sin dyriske og fanatiske karakter” og uten videre myrder sin egen konge, en Ochus. Grunnen, ifølge Procopius, var utelukkende at herulene ville leve uten en konge. Han legger til at selv før Ochus ble drept, var det lite attråverdig ved den herulske kongemakten. Kongen hadde så å si ingen fordeler fremfor andre heruler, forteller Procopius: “Men enhver hevdet sin rett til å sitte ved kongens bord, og den som ville fornærme kongen, kunne gjøre det uten å legge bånd på seg; for ingen mennesker er så lite bundet av konvensjoner som herulene”. De var dessuten ustadige, og så snart kongen var død, angret de seg og spurte hverandre hvordan de skulle kunne overleve uten en konge og uten en hærfører. Etter mange overveielser besluttet de å hente hjem en av kongelig blod fra Skandinavia.

Tilbake til Thule
Procopius fortsetter:
“Og da disse mennene kom frem til øya (Thule), fant de mange av kongelig blod der, men de valgte den mannen de likte best og la ut på hjemreisen. Men denne mannen ble syk og døde da de kom til danenes land. Herulerutsendingene reiste derfor tilbake til øya og fant en annen mann, en som het Datius. Sammen med ham fulgte ikke bare broren Aordus, men også to hundre herulske ungdommer fra Thule.”

Men reisen tok tid, og i mellomtiden demret det for herulene i sør at det kanskje ikke var så lurt å hente en leder fra Skandinavia mot keiser Justinians råd. Derfor sendte de ut nok en delegasjon, denne gangen til Konstantinopel. Deres oppdrag var å anmode keiseren om å sende dem en leder utvalgt av ham. Det gjorde han da også – en Suartuas som en tid hadde hatt tilhold i Konstantinopel. Da utsendingene kom tilbake med Justinians kongsemne, tok herulene ham godt imot, forteller Procopius. Men så dukket en budbringer opp med nyheten om at flokken fra Thule er i anmarsj; Suartuas beordret herulene til å møte dem og beseire dem. De legger også i vei, men ombestemmer seg nok en gang; alle kongens menn sniker seg ut av leiren om natten og slutter seg til de nyankomne, mens Suartuas selv rømmer tilbake til Konstantinopel. Etter dette forsøkte keiseren av all makt å gjeninnsette Suartuas, og herulene fant det tryggest å søke beskyttelse hos en annen stamme, gepidene.

Herulene
I eldre historieskriving antok man gjerne at de herulene som dro til Norden omkring år 500, gjorde det fordi de regnet “Thule” som sin opprinnelige hjemstavn. Men trolig er den oppfatningen basert på en feiltolkning av kildene. Det er for så vidt ingen ting i veien for at herulene i likhet med andre østgermanske stammer, med goterne som de mest kjente, kjente en opphavsmyte som knyttet dem til Skandinavia i en fjern fortid. Men det er ingen kilder som belegger noe slikt. Årsaken til at noen av dem valgte å slå seg ned i Skandinavia, er ukjent. Men skal en dømme etter de relativt få samtidskildene – og det bør man – var herulene fryktede krigere, i perioder i romersk tjeneste. Når de dro nordover, er det rimelig å tenke seg at det var i egenskap av militære spesialister. Mot slutten av den begivenhetsrike folkevandringstiden, og med statsdannelsesprosesser i gang flere steder i Norden, kan det saktens ha vært behov for herulenes ekspertise.

“Hva slags folk er herulene?” spurte Procopius. Det enkle svaret er at de var et østgermansk folk, og at hjemlandet deres befant seg et sted nord for Donau. Alvar Ellegård, som forfattet en grundig studie av herulene i 1987, mente videre at de oppstod som en løs gruppe germanske krigere i løpet av 200-årene, og at mange av dem ble rekrutert til den romerske hæren i det påfølgende århundret. Trolig dukker herulene opp i kildene for første gang på slutten av 260-tallet, da de sammen med gotiske styrker herjet i Hellas og på Lilleasias kyster, og dessuten plyndret Aten. I 289 er herulene omtalt i en panegyrikk til ære for keiser Maximinian. Midt i 300-årene hører vi om heruler i romersk tjeneste; det er i 360, og de heruliske avdelingene befinner seg i Britannia for å bekjempe piktere og skotere som raider de romerske bosetningene der.

Slutten
På slutten av 300-tallet ble herulene undertvunget av ostrogoterne. Da goterne under Ermanaric ble slått av hunnerne i 375, ble herulene et lydfolk under dem. Hunnerriket falt så i 454, og herulene opprettet sitt eget rike. Ifølge Procopius ble dette riket knust av langobardene, etter at herulene hadde tvunget sin konge, Rodulf, til å gå til krig mot dem. Deretter gikk det nedover med herulene. De fikk lov av keiser Anastasius til å slå seg ned i nærheten av dagens Beograd, og det var der de befant seg da de begivenhetene som Procopius skildrer, inntraff. Ikke lenge etterpå forsvinner herulene ut av sagaen.

Vi møter dem sammen med bysantinske tropper i kamp mot vandalene i Afrika i 533-534, og 20 år senere er heruler med når bysantinere og langobarder fordriver ostrogoterne fra Italia. Etter 568 hører man ikke lenger om heruler.

Hvilken betydning fikk så den heruliske innvandringen i Skandinavia? Se, det får bli en historie til en annen gang.

Rakkerunger

“Rakkerunger” heter det, og av og til hender det at noen “rakker ned” på andre. Innimellom kan noen av oss fremdeles bruke kraftuttrykk som “fytti rakker’n”. For et par hundre år siden, ja enda lenger, var rakkeren eller nattmannen, som han også het, et kjent trekk i bybildet. Det samme var barneflokken hans, de egentlige rakkerungene. Og i Kristiansand som i andre byer var nattmannen og alt hans vesen foraktet av alt og alle; folk regnet dem som urene, og de utgjorde 1700-tallets urbane pariakaste.

I 1790-årene het nattmannen i Kristiansand Ole Nielsen. “Byens Natmand”, som han omtales som i folketellingen 1801, bodde i kvartal 16 i Posebyen, med konen Cathrine Jonasdatter og fire barn. Minstebarnet, Johanne, var blitt døpt året før i domkirken. Om ikke kirkeboken hadde presisert at foreldrene var nattmannen Ole og konen Cathrine, kunne man ha mistenkt at det var tale om et barn av fin familie. Det var nemlig noen av byens mest fornemme som stod faddere, blant andre rådmann Høyer og madam Mørch. Slik hadde det også vært da sønnen Niels ble båret til dåpen i november 1793. Da var byfogd Krefting og rådmann Glückstad blant fadderne.

Forklaringen var kort og godt at ingen andre enn byens ledende menn og dere familier ville stille opp når rakkerunger skulle døpes. Vi kjenner en helt parallell sak fra Bragernes (Drammen) i 1789, der borgermesteren fikk med seg byens eligerte menn som faddere, slik at stedets rakkerbarn endelig skulle kunne døpes. Det kunne være vanskelig å få gravlagt rakkerne også. En kongelig resolusjon fra 1769, som gjelder Trondheim, fastslår at nattmannen hans folk, kone eller barn i tilfelle dødsfall skal bæres til kirkegården av vekterne eller brannvakten, “dog skal Magistraten sammesteds først røre ved Ligets Kiste”.

“Der det er godtfolk, kommer det godtfolk, sa bøddelen til nattmannen”. Slik heter det i et ordspråk fra Danmark. Ironien gikk ikke gamle dagers mennesker forbi. For var det noe nattmannen ikke var, så var det godtfolk. Han var uren i ordets rette forstand. Ordentlige mennesker ville ikke vite av ham, og slett ikke berøre ham – levende eller død. I Trondheim måtte altså byens magistrat røre ved kisten til en død rakker – eller rakkerunge – før de offentlig ansatte vekterne i det hele tatt våget å løfte kisten og bære den til kirkegården.

Hva var det med rakkeren som gav ham denne helt spesielle statusen i byen? Jo, han utførte en rekke tabubelagte oppgaver for myndigheter og innbyggere, oppgaver som ikke tålte dagens lys. Nattmannen tømte utedoer, kastrerte hester, tok seg av bortkjøring og nedgraving av selvdøde dyr og feide piper. Rakkeren var også byens hundefanger. Og ikke minst var rakkeren bøddelens hjelper. Når dødsdømte skulle miste hodet på byens rettersted under Duekniben, ble de kjørt dit ut i rakkerens åpne kjerre. Etter en halshogging var det rakkeren som fikk i oppgave å sette det avhogde hodet på stake. Og det var han som måtte grave ned det maltrakterte liket på retterstedet.

Det fantes en rekke forestillinger om rakkeren og hans familie, som at de spiste hestekjøtt, avlivet dyr som egentlig var friske og raske osv. Siden rakkeren ble betraktet som en æreløs person, kunne han ikke stille som vitne i retten – eller som fadder i kirken. Én av de første gangene vi hører om en rakker i Kristiansand, er i forbindelse med den store hekseforfølgelsen i 1670. Da er Gulbrand Jensen et av hovedvitnene mot den trolldomsanklagede Karen Snekkers. Forsvareren trakk i tvil Gulbrands forklaring – og pekte nettopp på at han var nattmann. Det er lett å forstå at det kunne være vanskelig å skaffe folk til å påta seg rakkerjobben. Fra Fredrikstad hører vi i 1743 om at to “uærlige” festningsslaver blir utpekt til å fungere som nattmenn fordi ingen andre hadde sagt seg villig. Rakkerne var heller ikke alltid mors beste barn. I 1740 ble for eksempel to nattmenn fra Kristiansand dømt til døden for ildpåsettelse i Arendal; det var en hevnaksjon for at én av de to tidligere var blitt avsatt som feier og utvist fra byen. Fytti rakker’n!