Historisk museum i Oslo åpner igjen, og det med en ny utstilling, «Fabelaktige dyr». Utstillingen viser smykker og andre gjenstander fra jernalder og vikingtid, som har til felles at de er dekorert med dyrestil i intrikate mønstre, der ulike dyr og mennesker flettes i og rundt hverandre. De reflekterer et verdensbilde og en tid der skillet mellom ulike dyr og mellom dyr og mennesker var annerledes enn nå: En verden der mennesker ikke hersket over andre skapninger, og hvor folk så på dyr med ærefrykt og beundring, som det heter i presentasjonen av utstillingen.
Forhåndspresentasjonen og utvalget av gjenstander lover godt, og temaet er spennende. Dyrestilen og ornamentikkens omvandlende og sjamanistiske karakter knyttes til den førkristne verdensoppfatningen og religionen, og settes i relieff mot kristendommen, da dyrene «mistet sin guddommelighet» bare ble oppfattet som «menneskets tjenere eller fiender», som det påpekes.
Dette er ingen anmeldelse, og jeg har ennå ikke sett utstillingen. Fra et Kristiansand i lockdown vil jeg heller reflektere litt over den verdensoppfatningen som kommer til uttrykk i dyrestilen, og gi noen eksempler på at selve grunnidéen er en integrert del av det verdensbildet som folkeminnesamlerne fremdeles kunne dokumentere i norske bygder på 1800-tallet. Kanskje kan de tradisjonelle folkelige oppfatningene av forholdet mellom ulike dyr, og mellom dyr og mennesker, også kaste lys over noen av motivvalgene i jernalderens kunst?
Dyreornamentikken oppstod i Sør-Skandinavia på 300-tallet og varte ved, i forskjellige stilarter, til 1100-tallet. Hester, ulver, villsvin, ormer og rovfugler er vanlige elementer, samt menneskefigurer. Dyrene er sjelden eller aldri naturalistisk fremstilt, men er sammensett av forskjellige dyreslag, enten inni hverandre eller som del av hverandre. De kompliserte mønstrene kan være mangetydige, og blandingsdyrene kan oppfattes som det ene dyret eller det andre, og noen ganger som et menneske, avhengig av synsvinkelen.
Den kjente Åkerspenna fra Hedmark har en mann med krone på hodet som det sentrale motivet. Ser man nærmere etter, er det tydelig at beina hans faktisk er villsvinhoder, mens armene er dyras forlabber. Mannen er tilsynelatende halvt menneske, halvt villsvin. En draktspenne fra Bygdøy kongsgård er formet som et dyr som både er fisk og fugl. På et sverdskjedebeslag fra Lista ses to ormeaktige, båndformete dyrekropper, begge med menneskelignende hoder, og to andre dyr, kanskje hester, som vender hodene mot hverandre, slik at de danner en menneskemaske.
Når dyrestilen forsvinner i tidlig middelalder, knyttes det gjerne til at kristningen og Kirkens oppfatning av dyr og menneskers plass i verdensordenen. I 1. Mosebok fortelles det jo at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det skulle «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden».
Lenge var det slik at dyrene i seg selv fikk mindre oppmerksomhet innenfor forskningen om de nordiske dyrestilene. Det samme gjaldt for så vidt annen arkeologisk forskning, der f.eks. dyrebein i graver fikk langt mindre oppmerksomhet enn annet gravgods. Bjørneklør, hvalbein, fuglenebb, hestehoder og hundeskjeletter kunne ofte havne i skyggen av gjenstander som mer umiddelbart kan kobles til diskusjoner om makt og status, økonomi og kontakter.
Slik er det ikke lenger, og den nye utstillingen er også et eksempel på den økte oppmerksomheten som dyrenes symbolske og ideologiske rolle nå har fått i forskningen. Som et apropos skal det nevnes at utviklingen av dyrestilen har en parallell i gravmaterialet – når dyrene ved overgangen til yngre jernalder blir så viktige i den dekorative stilen, øker mengden og variasjonen av dyr i gravene. Og som i ornamentikken, er det med unntak av hest og hund, gjerne bare deler av dyr som legges i gravene.
Arkeologer som Siv Kristoffersen og Lotte Hedeager vektlegger den førkristne dyresymbolikken som utrykk for relasjoner og forvandlinger mellom dyr, mennesker og gjenstander, og knytter dem til forestillinger om hamskifte, hjelpeånder og et sjamanistisk verdensbilde. Et av Hedeagers arbeider om temaet heter, karakteristisk nok, «Dyr og andre mennesker – mennesker og andre dyr».
Både dyrestil og dyr i graver reflekterer forestillinger og tradisjoner. For å kunne si noe mer konkret om hvilke forestillinger og tradisjoner, tyr man gjerne til eddadiktningen og andre skriftlige kilder fra (slutten av) den perioden dyrestilen var i bruk. Men i realiteten levde det gamle verdensbildet videre lenge etter kristningen, og elementer av det fantes så lenge at Moltke Moe og andre samlere fant det på bygdene og dokumenterte det i andre halvdel av 1800-tallet.
Det var Moe som i sin tid oppsummerte det tradisjonelle verdensbildet som tro på gjengangere og underjordiske kombinert med magiske forestillinger, altså et sammenhengende system. Dette er et mer fruktbart utgangspunkt enn å oppfatte tradisjonsmaterialet som mer eller mindre tilfeldige restkategorier. Det er ingen fremmed tanke at denne forestillingsverdenen i prinsippet er eldre enn den hedendommen som kjennes fra de skriftlige kildene, og truer og forestillinger levde i århundrer videre sammen med kristendommen. Folk fant det f.eks. helt naturlig at de ikke var alene i verden. Ei kone i Bjelland (Agder) så en flokk med huldrekyr en gang hun var på vei til kirke. Da hun fortalte om opplevelsen, la hun til: «Liksovel som me er her, kann dei vera der». I sørlandsbygdene forsvant det tradisjonelle verdensbildet gradvis etter hvert som religiøs pietisme og modernisering i bredere forstand fikk innpass.
I folketradisjonen er det i stor grad de dyrene som kjennes fra dyrestilen og fra gravene, som det er knyttet flest forestillinger til. Særlig interessant med tanke på dyrestilen, er de forestillingene som dreier seg om forholdet mellom ulike dyreslag, og hvordan et dyr kan forvandles til et annet.
Ormen blir vanligvis oppfattet som det første stadiet i en omvandlingsprosess der dyret henter kraft fra andre dyr, inntil den til slutt ender opp som drage. Det kunne f.eks. hete seg at når ormen har bitt en hest, får den manke. Når den har bitt en ørn, får den vinger, og når den har bitt et menneske, får den forstand og er drage. Et annet dyr som er kjent for sine forvandlinger, er gjøken, som ender opp som hubro etter å ha vært hauk.
Slektskap mellom dyrene er også en gjenganger i folketroen. Hoggormen har byttet hode med ålen, og de er derfor brødre eller halvbrødre. Padda er hoggormens søskenbarn. Fra Jæren fortelles det at steinskvetten stammer fra hoggormen og regner seg for dens bror, og at ormen for slektskapets skyld gjerne holder vakt ved reiret til steinskvetten.
Mange mente at ormen var det klokeste av alle dyr, og den ble som andre dyr tilkjent ulike «menneskelige» egenskaper. Ormen holdt ting, der alle slags ormer i mils omkrets samlet seg. Noen sa at de kom sammen for å dømme en av sine egne til døden. Så snart den tiltalte er bitt i hjel, skynder de andre ormene seg til vannet. Tilbake ligger den døde ormen som en uformelig klyse, som snart størkner og blir til stein. Den av ormene som kommer først tilbake til tingstedet og får bitt i steinen, blir drage.
Forvandling mellom mennesker og dyr er på samme vis en integrert del av den tradisjonelle verdensoppfatningen.
Johan Storaker forteller om en mann som opplevde at bjørnen stadig tok hester fra ham. Til slutt kjøpte han en hest som det ryktes at bjørnen ikke kunne få bukt med. Da han slapp hesten på stølen, dukket bjørnen snart opp. Den nye hesten verget seg så godt at bjørnen ga opp og satte seg i en bakke for å hvile. Bonden så til sin forundring at bjørnen forvandlet seg til en mann fra livet og opp, mens han fremdeles var bjørn nedentil, og at han tente seg en pipe. Bonden tok frem børsa og skjøt, og bjørnen falt død om. Da han så kom bort til liket, viste det seg at det var hans egen nabo som lå der.
På Lista snakket folk om vóren, som kunne fare ut av kroppen når en sov. Man måtte ikke vekke en som sov, hvis vóren var ute, for da kunne han miste forstanden. To karer på jakt la seg til å sove ved en bekk. Da så den ene at det løp ei mus ut av munnen på den andre. Den piltet over børsa som lå over bekken. Etter en stund kom musa tilbake og forsvant inn i munnen igjen. Mannen våknet og fortalte om en drøm han hadde hatt. Han hadde vært ute i verden og gått over ei stor bru over et bredt sund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar