På Sørlandet hadde man skutehandelen og, når det røynet på,
en Terje Vigen. Lengst nord i landet var det lenge pomorskuter fra byer og
bygder rundt Kvitsjøen som sørget for livsnødvendige forsyninger til en
kriserammet befolkning, for eksempel under krigen og fastlandsblokaden
1807-1814. Helt frem til Oktoberrevolusjonen i 1917 var de russiske fartøyene
lastet med mel og trelast et årvisst skue i Vardø og andre byer og vær i
Finnmark og Troms.
Én av de første gangene vi hører om pomorer (eg. «ved
havet», altså kystboer) som driver handel i det nordligste Norge, er hos fogden
Niels Knag omkring 1690. Han skriver:
«Till Skatøret (dvs. Vadsø) komer rydzerne 2de gange om
aaret nembl. vaar oc høst, medfører at selge, meel, gryn, hirtzengryn, vadmel,
øxer, lerrit, rydslædder, bereed graaverchs foder oc andre vahre, annamer igien
penge, gl. kobber oc vild vahre, same rydzer komer først til Waardøen ofuer
havet seiglende med store jommer.»
Pomorer i Vardø. Foto: Varanger Museum |
En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side,
var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finmark var ikke egen
kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt
nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer
beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig. Det gjenspeiltes
også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen
burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet
samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.
Ikke så rart, kanskje, at «Almuen elsker denne Handel og
viser besynderlig Lyst og Drift til Fiskeriet, saa længe de kan sælge til
Russerne,» som det heter i en annen kilde fra samme tid.
Handelen med skipperne fra Kvitsjøen var lenge forbudt, for
finnmarkshandelen ble drevet som et monopol som lå til borgerne i Bergen og
Trondheim, og senere til kompanier i København. Det ble selvsagt handlet
likevel, og utover på 1700-tallet hørtes flere og flere røster mot forbudet. I
1748 skriver sorenskriver Tomesen i Tromsø til København at «det vilde være til
ubeskrivelig hjælp for mange fattige folk, om denne handel med Russerne måtte
atter blive tilladt». I 1789 ble monopolet opphevet og Vardø og Hammerfest gitt
bystatus. Syv år senere tillot man også direkte handel mellom lokale fiskere og
pomorer. Det gjaldt riktignok bare i den varmeste perioden på sommeren, den
såkalte «makketida» fra 15. juli til 15. august, da man ikke kunne henge fisken.
Pomorhandelen foregikk over hele den nord-norske kysten, men
Vardø var «pomorhovedstad» og viktigste anløpshavn for russerne i Nord-Norge
frem til 1917. Flere enn 350 pomorskuter med en samlet besetning på over
2 000 mann kom hvert år til byen da handelen var på sitt mest omfattende
på slutten av 1800-tallet.
Oluf Olufsen (f. 1884), som vokste opp i Vardø, kunne
erindre handelen og det yrende livet som fulgte i kjølvannet av den:
«Pomorene kom i mai. Når mørkeskoddda kom sa vi at ‘nå går
Kvitsjøen opp, og russerne kommer og kjøper fisk’. Da måtte de norske kjøperne
slutte å kjøpe fordi russerne gav 19-20 øre for kiloen. Russen hadde mel og alt
som man trengte, man byttet f. eks. ett kilo mel mot ett kilo fisk. Vi fikk
flesk, kjøtt, poteter, gryn og hvetemel. Han hadde godt hvetemel og rugmel,
russen. Lauskarer som ikke hadde familie måtte også ta mel, for han leverte
ikke penger…»
Oluf Olsen var gammel nok til å oppleve pomorhandelen som
voksen. Mange andre informanter var barn da virksomheten opphørte, og de har
fortalt om pomorenes fargerike drakter og særpregede hatter, om sang og musikk,
om den ortodokse julefeiringen, om russerkringler og om drops i kulørt
innpakningspapir.
Det finnes også materielle minner fra den gang om det
russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne
bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er
oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå
«russenever» i store flak.
Flere steder i den nordligste landsdelen var rubel gangbar
valuta som en følge av pomorhandelen, som gjerne foregikk på pidginspråket
russenorsk – «moja-po-tvoja-språket», som man sa i Vardø.
Pomorskipperne hadde håndskrevne seilingsbeskrivelser som de
voktet vel over, og som kunne gå i arv fra generasjon til generasjon. De eldste
som fremdeles er bevart, ser ut til å ta utgangspunkt i forholdene på
1700-tallet. Disse bøkene viser at russerne var godt kjent i både store og små
havner på kysten av Troms og Finnmark, og at en del av disse hadde egne navn på
russisk.
Etter midten av 1800-tallet endret pomorhandelen gradvis
karakter, og mer og mer av handelen havnet i hendene på handelshus som
Brodtkorb i Vardø. Da revolusjonen kom i Russland, ble rubelen verdiløs og 17
av Vardøs kjøpmenn gikk konkurs. Til slutt falt også det mektige
Brodtkorb-firmaet. Det er imidlertid symptomatisk at det ved siden av strømmen
av flyktninger fra Arkhangelsk til Finnmark i årene som fulgte, også kom
enkelte pomorskuter som drev sin tradisjonelle virksomheten, i hvert fall så
lenge NEP-politikken var rådende i Sovjetunionen. Den siste pomorskipperen kom
visstnok til Vardø så sent som i 1929.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar