Pelsjegere

For noen år siden ble det avdekket et felt med kokegroper på Bommestad i Larvik, et av de største feltene som er påvist i Norge så langt. Hva hadde så våre romertidsforfedre mesket seg med her ved Lågens bredd? Oksekjøtt, kanskje, eller svin? Fisk? Nei da. Bever.

Blant nord-amerikanske indianere var det vanlig å spise bever, og det var ikke så sjelden at de europeiske settlerne gjorde det, heller. Helge Ingstad skriver seg varm om beverkjøttets gleder i sin Pelsjegerliv, ikke minst roser han den fete halen.

"Storkjøkkenet" ved Lågen er heller ikke noen enslig svale i norsk arkeologisk sammenheng. Et annet og mer langvarig eksempel på at den store gnageren kunne være et ettertraktet bytte, har vi fra Bukkhammeren i Kvikne, en heller som har vært besøkt av fangstfolk gjennom en periode på seks tusen år. Ut fra det rike materialet av dyreben som ble funnet der, ser det ut til at beveren var det viktigste byttedyret for folkene under helleren fra eldre steinalder og like til folkevandringstid.

Det kan tenkes flere forklaringer på at de yngre boplasslagene i helleren ikke inneholder ben fra bever, men én mulighet er at dyret var blitt overbeskattet i området, slik det skjedde mange steder i Europa og i Nord-Amerika i nyere tid. Men i sistnevnte periode var det var ikke matauk som førte til at beveren forsvant, men pelsjakt. I århundrer var dette nemlig et særdeles ettertraktet pelsverk – ikke minst til hatter. Når man tar bort overhårene på beverpelsen, blir den fløyelsmyk. Det er umulig å forstå den hollandske og franske koloniseringen av Nord-Amerika uten å se den i lys av tilgangen på bever.

Men før den europeiske ekspansjonen åpnet opp de nordamerikanske jaktmarkene, var det særlig storfyrstedømmet Moskva og de nordrussiske skogene som forsynte Europas overklasse med bever og annet pelsverk. Kappløpet for å etablere kolonier på den andre siden av Atlanteren handlet ikke minst om å skaffe billigere beverskinn enn det man hentet hos moskovittene. Så sent som på 1700-tallet skriver Knud Leem at samene fanger bever og selger skinnene til russiske oppkjøpere.

Spørsmålet er om pelsen var hovedsaken alt i forhistorisk tid. Kildene svikter i stor grad på det punktet hva beveren angår, men Jordanes forteller i hvert fall på 500-tallet om svearne som takket være sine handelsforbindelser gjennom mange andre stammer eksporterer for Roms behov pelsverk med "lasursteinens farge" (dvs. blått). Det dreier seg vel helst om gråverk og sobelskinn. Senere beretter arabiske kilder om nordboernes handel med bever og rev, og Historia Norvegiæ noterer hvordan samene betaler blant annet beverskinn i skatt til Norges konge. Flere sagaer skildrer norske stormenn som reiser til Bjarmeland og kjøper beverskinn. Adam av Bremen skriver om svearne at "alt som bare har med tom forfengelighet å gjøre, slik som gull, sølv, prektige hester, bever- og mårskinn, saker som vi beundrer til vanvidd, regner de som ingenting."