For noen år siden ble det avdekket et felt med kokegroper på Bommestad i Larvik, et av de største feltene som er påvist i Norge så langt. Hva hadde så våre romertidsforfedre mesket seg med her ved Lågens bredd? Oksekjøtt, kanskje, eller svin? Fisk? Nei da. Bever.
Blant nord-amerikanske indianere var det vanlig å spise
bever, og det var ikke så sjelden at de europeiske settlerne gjorde det,
heller. Helge Ingstad skriver seg varm om beverkjøttets gleder i sin Pelsjegerliv,
ikke minst roser han den fete halen.
"Storkjøkkenet" ved Lågen er heller ikke noen
enslig svale i norsk arkeologisk sammenheng. Et annet og mer langvarig eksempel
på at den store gnageren kunne være et ettertraktet bytte, har vi fra
Bukkhammeren i Kvikne, en heller som har vært besøkt av fangstfolk gjennom en
periode på seks tusen år. Ut fra det rike materialet av dyreben som ble funnet
der, ser det ut til at beveren var det viktigste byttedyret for folkene under
helleren fra eldre steinalder og like til folkevandringstid.
Det kan tenkes flere forklaringer på at de yngre
boplasslagene i helleren ikke inneholder ben fra bever, men én mulighet er at
dyret var blitt overbeskattet i området, slik det skjedde mange steder i Europa
og i Nord-Amerika i nyere tid. Men i sistnevnte periode var det var ikke matauk
som førte til at beveren forsvant, men pelsjakt. I århundrer var dette nemlig
et særdeles ettertraktet pelsverk – ikke minst til hatter. Når man tar bort
overhårene på beverpelsen, blir den fløyelsmyk. Det er umulig å forstå den
hollandske og franske koloniseringen av Nord-Amerika uten å se den i lys av
tilgangen på bever.
Men før den europeiske ekspansjonen åpnet opp de
nordamerikanske jaktmarkene, var det særlig storfyrstedømmet Moskva og de
nordrussiske skogene som forsynte Europas overklasse med bever og annet
pelsverk. Kappløpet for å etablere kolonier på den andre siden av Atlanteren
handlet ikke minst om å skaffe billigere beverskinn enn det man hentet hos
moskovittene. Så sent som på 1700-tallet skriver Knud Leem at samene fanger
bever og selger skinnene til russiske oppkjøpere.
Spørsmålet er om pelsen var hovedsaken alt i forhistorisk
tid. Kildene svikter i stor grad på det punktet hva beveren angår, men Jordanes
forteller i hvert fall på 500-tallet om svearne som takket være sine handelsforbindelser
gjennom mange andre stammer eksporterer for Roms behov pelsverk med
"lasursteinens farge" (dvs. blått). Det dreier seg vel helst om
gråverk og sobelskinn. Senere beretter arabiske kilder om nordboernes handel
med bever og rev, og Historia Norvegiæ noterer hvordan samene betaler blant
annet beverskinn i skatt til Norges konge. Flere sagaer skildrer norske
stormenn som reiser til Bjarmeland og kjøper beverskinn. Adam av Bremen skriver
om svearne at "alt som bare har med tom forfengelighet å gjøre, slik som
gull, sølv, prektige hester, bever- og mårskinn, saker som vi beundrer til
vanvidd, regner de som ingenting."
Det går en historie om at beverkjøtt (og ville gjess) var tillatt i den katolske fasten, da en ellers kun skulle spise fisk. Beveren lever i vann og har skjell på halen, altså er den en fisk. Gjessene kom etter sigende fra andeskjell. I virkeligheten er andeskjell en form for krepsdyr, i slekt med rur.
SvarSlettAA