Da admiral Niels Juel og den øvrige marineledelsen skulle modernisere
og styrke den danske flåten i forbindelse med nok en krig med Sverige – nærmere
bestemt den såkalte Gyldenløvefeiden fra 1675 til 1679 – vendte man blikket mot
datidens mektigste sjømakt, Holland. Matroser og offiserer med lang erfaring fra
den krigsvante hollandske flåten søkte seg i disse årene til den danske. Det
var hollendere blant disse veteranene, men flere dansker og kanskje enda flere
nordmenn. Blant disse var Hans Carstensen Garde, opprinnelig fra Spangereid.
Det var ikke noe nytt fenomen at norske og danske matroser
lot seg verve til den hollandske flåten. Så tidlig som i 1621 sendte Christian
den 4. en nordmann, Jens Munk fra Barbu, til Amsterdam for å verve norske og
danske matroser til en ekspedisjon til Ostindien. Fremdeles på slutten av
1600-tallet kunne den engelske utsendingen Robert Molesworth skrive at
"den danske kongens beste sjøfolk er nordmenn, alle sammen, men de fleste
av dem er i hollandsk tjeneste og bor der med sine familier." Christian
den 5.s Norske lov slo fast at norske sjøfolk fritt kunne seile med
"innenlandske og utenlandske som er Kongens Venner, på hva sted dem lyster
i Europa."
Og mange utnyttet altså den muligheten. Tenk bare på folk
som Nils Olsen fra Stavanger som ble til Cornelis Cruys i Amsterdam og endte
som admiral for den russiske østersjøflåten. Eller på Kurt Sivertsen fra
Brevik, bedre kjent som Cort Adeler, som deltok på hollandsk side i sjøkrigen
mot Spania i 1630-årene og siden fikk heltestatus som venetiansk sjøkriger og
viseadmiral. "Nordens underverk", heter det om ham i gravskriften i
København.
Men i 1670-årene ble altså mange av de dansk- og norskfødte
veteranene lokket til hjemlige farvann. Det sier seg selv at det var en hel del
sørlendinger blant disse, for ingen andre steder i Norge hadde større
utvandring til Holland enn Christiansands stift. Hans Carstensen Garde var en
av dem som kom tilbake.
Hans Carstensen var født i 1652 og sønn av Carsten Pedersen,
som var skipper og borger til Kristiansand, og Barbro Andersdatter på Gahre i
Spangereid. Seksten år gammel gikk Hans til sjøs, og snart vervet han seg til
hollandsk krigstjeneste. Han deltok på flere krysstokter i Nordsjøen, men også
i Middelhavet, der hollandske handelsskip måtte gå i konvoi for å unngå angrep
fra nord-afrikanske korsarer. Hans Carstensen var dessuten med i den tredje
engelsk-nederlandske krigen i 1672-1674 og i tre av de store sjøslagene som
avgjorde den.
I 1677 melder Hans Carstensen Garde seg til tjeneste i den
dansk-norske flåten. Han stiger raskt i gradene; i starten finner vi ham som
matros på Niels Juels admiralskip, men alt i 1678 er han konstabel og året
etter løytnant under kaptein Andreas Dreyer på Eenighed. Dreyer var dansk, men
hadde som Hans Carstensen vært i hollandsk tjeneste og blant annet deltatt i
den kortvarige gjenerobringen av New York noen år tidligere. I det blodige
sjøslaget ved Kalmarsund mistet Hans sin høyre hånd, og det er i tiden etter
dette at han dukker opp på mer hjemlige trakter igjen.
I de to neste to årene er han nemlig ansvarlig for de
utskrevne matrosene i Norge. Det er vel i den egenskapen at han trekker en
lyngdøl for retten fordi han har nektet å skysse ham til Spangereid kirke i
1681. At Hans Carstensen ikke alltid var like omgjengelig, hører vi i 1690, da
det heter om ham at han er "en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde
ikkun lade sin Drikken". På et tidspunkt ble han også avskjediget grunnet
fyll og bråk. Så sent som i 1700, da han nærmet seg 50 år, ble han imidlertid
forfremmet til kapteinløytnant, og endelig avskjed flåten fikk han først seks
år etter det igjen. I forbindelse med avskjeden tales det om hans
"liderlighed og umaadelige fylderi", som dog ikke var helt uvanlig
blant datidens sjøkrigere.
Hans Carstensen Garde var gift og hadde to døtre hjemme på
Spangereid. I rettskildene fra den gang figurerer han stadig. Den barske krigsveteranen
var nok fryktet blant en del av sambygdingene, og ved en anledning anklaget han
en nabo på Gahre, Haagen Tollisen, for trolldom. Årsak: Haagen hadde gravd ned
en levende geit på Hans' eiendom!
Hans Carstensen døde i 1711.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar