Nordens eldste kulturlandskap

«Her ser du for første gang, naar du kommer østenfra, torvrøken saa lys og saa blaa, og kjender denne torvrøglugten som gir slik hjemmefølelse,» heter det om Spangereid i Daniel Korens Omkring Lindesnes. «Aa, som eg kjenner att dette brune Heid-Lande med grøne Gardflekkir,» skriver Garborg om Jæren i Knudaheibrev. Det er lyngheilandskapet de skildrer, begge to. For dem var dette et hjemlig, velkjent landskap. Men lite visste våre to forfattere om at lyngheiene på vestkysten faktisk er et av de eldste kulturlandskapene i Norden.

Lindesneshalvøya og Jæren utgjorde en nordlig utløper av det særegne kystlyngheilandskapet som tidligere preget Europas Atlanterhavskyster fra Troms til Portugal, og som i Norge fremdeles er en karakteristisk landskapstype særlig på vestkysten, men flekkvis helt øst til Kristiansand.

I yngre folketradisjon oppfattes røsslyngen en del steder som en noe uvelkommen gjest. I Gyland i Vest-Agder, for eksempel, fortelles det at utmarka en gang i tiden var grønn av gress og full av blomster, og at da man første gangen oppdaget lyngplanten, særlig la merke til dens vakre blomster. Men lyngen spredte seg hurtig, og flere advarte mot at den tid ville komme da «ho blir vond å halda or åkerreina».

I virkeligheten dreier det seg imidlertid om én av de eldste kulturmarkstypene i Norden. Og lyngheiene oppsto selvsagt ikke fordi folk lot være å luke vekk røsslyngen på grunn av de vakre blomstene. Nei, lyngheiene er et resultat av flere tusen år med regelmessig lyngsviing, beite og fórsanking.

Tidligere antok man riktig nok at fremveksten av lyngheier, som kan spores til noe forskjellig tid, avhengig av hvor på Atlanterhavskysten man befinner seg, var forårsaket av et vesentlig kjøligere og fuktigere klima i århundrene nærmest forut for Kristi fødsel. I dag vet vi imidlertid at disse vegetasjonsendringene først og fremst skyldes menneskelig virksomhet. Over store deler av vestlandskysten ser disse endringene ut til å inntreffe i eldre jernalder.

I pollendiagrammene ser man tydelig at den eksisterende skogen forsvinner, og at innslaget av røsslyng øker kraftig. Forklaringen er enkel: Det var rett og slett bøndene som felte skogen for å skaffe beitearealer. Beitingen sørget på sin side for at den naturlige foryngelsen av skogen ble hindret. Når skogen forsvant, ble grunnen fuktigere, og myrene bredte seg utover fordi vannbalansen i landskapet ble endret. Vannet ble værende i myrene i stedet for å fordampe gjennom løvverket i trærne. Men røsslyngen trivdes, og det samme gjorde husdyrene. Røsslyngen er vintergrønn og gir fór av god kvalitet, dersom den ikke får vokse fritt og bli hard og vedaktig. Til langt inn i nyere tid var de treløse lyngheiene, opprettholdt gjennom kraftig beiting, sviing og lyngslått, grunnlaget for husdyrholdet mange steder på vestkysten.

Slik var det på den lille øya Lurekalven tre mil nord for Bergen. Der ble en mindre gård etablert en gang i 700-årene og bosatt frem til omkring 1300. I historisk tid lå Lurekalven i det som var storgården Lygras utmark. Øya har ikke vært dyrket siden gården ble lagt øde, og da de arkeologiske undersøkelsene tok til i 1970-årene, var rydningsrøyser og åkerreiner fremdeles godt synlige i landskapet. Det samme var landingsplassen i viken nedenfor, for på vestlandskysten var sjø og fiske av like stor betydning som nordpå. Gården på Lurekalven ser ut til å ha vært nokså typisk for bosetningene i det vestnorske lyngheilandskapet. I den siste bosetningsfasen opptrer Lurekalven i en jordebok over geistlige eiendommer på Vestlandet, og da er den taksert til 4 månedsmatbol. Det tyder på at den var en heller liten gård, og det har nok aldri bodd mer enn én familie på øya.

Pollenanalysene indikerer at det var en periode med ekstensiv jordbruksdrift i form av husdyrbeite i perioden forut for den faste bosetningen på Lurekalven. Da øya ble bebygd i 700-årene svidde man av skogen for å skaffe bedre og større beiteområder, og slik oppstod lyngheilandskapet der.

Lyngheigårdene hadde tradisjonelt en liten innmark og en stor utmark. I utmarka lå lyngheiene, og de ble beitet både av sau, geit og storfe. I tillegg ble røsslyngen høstet og benyttet som tilleggsfór. I det treløse landskapet var man avhengig av torv til brensel, og torv skåret i myrene ble også brukt til strø under dyrene i fjøset. Blandet med møkk ble myrtorv til egnet gjødsel, og denne “mittingmolda” ble tilført åkrene. Undersøkelsene på Lurekalven viste at man her dessuten hadde tilført åkerarealene tang, tare og husholdningsavfall. På de brattlendte åkrene ble det dyrket både bygg og havre. Åkrene på Lurekalven utgjorde noe slikt som 10 dekar, mens slåttelandet var på rundt 100 og beiteområdene i utmarka på nesten 600 dekar. Det er ingen tvil om at husdyrhold med småfe og store var grunnlaget for gårdens økonomi, men man drev altså også med korn, og dessuten med fiske til gårdens eget behov. Selve åkerarealet ser ut til å ha blitt utvidet noe i løpet av de århundrene Lurekalven hadde fast bosetning. På grunn av den intensive gjødslingen som var regelen i lyngheiområdet på den norske vestkysten, fortsatte man med det gamle énvangsbruket gjennom vikingtiden, ja, langt senere også. Mittingmold, tang, tare og avfall fra husholdningen gjorde det nemlig mulig å få årvisse avlinger fra én og samme åker.

Under utgravningene fant man godt bevarte spor etter tre hus, som ser ut til å tilhøre den senere delen av bosetningsperioden. Hovedhuset var 20 meter langt, 6 meter bredt og delt i tre rom. En mindre bygning like ved var 10 meter lang og 7 meter bred. Også dette huset ser ut til å ha rommet boligfunksjoner. Litt lenger vekk lå det tredje huset. Her ble det ikke påvist noe ildsted, og den 20 meter lange bygningen tolkes som en løe med fjøs.