Oversettelsen var inntatt i Kristiansand katedralskoles
«innbydelsesskrift til den offentlige eksamen» for 1866. På den tiden var det
ikke uvanlig at vitenskapelige studier ble offentliggjort i slike skoleprogram.
Og det var normalt at det fantes meritterte filologer og naturvitere i
lærerstillinger landet rundt. Ikke for det: Katedralskolen her i byen hadde nok
et større innslag av denne typen forsker-lærere enn byskoler flest. G.A.
Gjessing – som han etter tidens mote gjerne skrev seg – var altså én av dem.
Gjessing var født i Drammen i 1835. Som student i Kristiania
ble han grepet av nasjonalromantikkens stemninger og tilhørte miljøet omkring
folk som Ivar Aasen og A.O. Vinje. De første trykte arbeidene hans er skrevet på
et eksperimentelt «nynorsk» i nasjonale tidsskrifter som Dølen og Det unge Norge.
Her finner vi blant annet et stykke under overskriften «Hermennarne», som viser
seg å være en anmeldelse av Ibsens Hærmennene på Helgeland.
Magnus Olsen skriver om Gjessing at han hørte til «... den
lille krets av norske filologer omkring og kort efter forrige aarhundredes
midte, som efter fullendt embetseksamen i de klassiske sprog med begeistring vendte
sig til norrøne studier». Alt i 1862, kort tid før han kom til det sørlandske,
opptrer Gjessing som forfatter i det prestisjetunge Københavnstidsskriftet Annaler for nordisk Oldkyndighed og Historie,
med temaet «Trældom i Norge».
G.A. Gjessing var adjunkt og senere overlærer ved
katedralskolen i femten år. Og det var først og fremst i disse årene at han
skaffet seg et navn – et stort navn – som sagaforsker. Etter Edda-utgivelsen i
1866 fulgte en stor, grunnleggende avhandling i to bind i 1870-årene – Undersøgelse af Kongesagaens Fremvæxt.
Dessuten fylte han nok et skoleprogram – med den latinske oversettelsen av
Jomsvikingenes saga.
I 1885 tok han farvel med Kristiansand, men ikke med
Sørlandet. Nå avanserte han nemlig til rektor ved Arendals skole, en stilling
han kom til å inneha i nærmere 20 år. I Arendal utfoldet Gjessing seg også på
andre måter enn ved sagaforskningen. Han var en aktiv formann for det lokale
museet, og dessuten medlem av Arendal bystyre i en periode. Gjessing var mange
år tidligere blitt gift med Helga Monrad, og i Arendal kom sønnen Helge til
verden. Helge Gjessing skulle komme til å bli en kjent og dyktig arkeolog, som
gjennom sine utgravninger av forhistoriske gårdsanlegg på Lista ledet norsk
arkeologi inn på nye veier.
Men G.A. Gjessing markerte seg fremdeles som forsker. Da
noen av landets fremste filologer gikk sammen om et festskrift til en eldre
kollegar i 1896, finner vi kjente universitetsprofessorer som Oluf Rygh, Sophus
Bugge, Hjalmar Falk og Gustav Storm blant bidragsyterne. Og – selvsagt – rektor
Gjessing fra Arendal. Det er verdt å nevne at Marius Nygaard også leverte et
bidrag til festskriftet. Han hadde vært adjunkt i Kristiansand på samme tid som
Gjessing., og gav ut Eddasprogets Syntax mens
han var lærer ved katedralskolen.
Det man i dag nok vil betegne som høydepunktet i G.A.
Gjessings filologiske karriere, kom også i Arendalstiden. I 1899 utgav han
nemlig en ny og fullstendig oversettelse av eddadiktene – igjen var det snakk
om et pionerarbeid i norsk sammenheng. Det ble da også behørig lagt merke til.
Finnur Jónsson, sagaforskningens store nestor, skrev en positiv anmeldelse, der
han blant annet kommenterte at «ingen mere kompetent end rektor Gjessing
(kunde) påtage sig et sådant arbejde».
G.A. Gjessing døde på Lysaker i 1921.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar