Skjærgårdstufter

Har man øynene med seg ute i skjærgården, kan man her og der på større og mindre holmer oppdage svake spor etter gamle bygninger. Hustuftene kan fremstå som ringer lagt opp av større steiner, eller bare som ryddede flater i rullesteinsbeltet. «Hvalertufter» kalles de østpå, og de er spor etter fiske i vikingtid og middelalder.

Som navnet antyder, er denne kulturminnetypen særlig kjent fra Hvaler i Østfold. Men de finnes også nedover den svenske vestkysten, der de kalles «tomningar», og dessuten i Vestfold, i sørlandsskjærgården og videre oppover på vestlandskysten. På Sørlandet har disse kulturminnene forskjellige navn: «steinhus», «kott» og «hytter», mens vestlendingene gjerne omtaler tuftene som «fjæremannstufter».

Da tuftene i Østfold for første gang ble omtalt i arkeologisk sammenheng omkring 1870, mente man at de måtte være fra steinalderen, all den tid de var så primitive. Der man senere har undersøkt strandtufter arkeologisk, har det imidlertid vist seg at dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet, men med et tyngdepunkt i vikingtid og tidlig middelalder.

Tuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske, og det finnes vanligvis ett eller flere båtopptrekk i tilknytning til tuftene. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, der mange mennesker må ha holdt til samtidig, noe som gjør det relevant å tale om vær, altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske og fangst. På Sørlandskysten opptrer flere av tuftene på steder med navn som kan peke i samme lei – som Mannevær (Mandal) og Værvågen (Lyngdal). Den vestlandske betegnelsen fjæremannstufter viser til «fjæremenn», altså fjordmenn, og fra historisk tid vet man at folk som bodde inne i fjordene, overnattet i små buer på ytterkysten i forbindelse med fiske.

 

Mange av lokalitetene i Østfold og nedover Bohuslänkysten kan trolig knyttes til middelalderens store sildeinnsig der.