En jaktdagbok fra 1864

Jeg sitter her med en liten bok i hånden, ført i en sirlig håndskrift. «Optegnelser over mine Jagtudflugter begyndte 1864» er tittelen. Den er en liten kulturhistorisk skattkiste, denne boken. Forfatteren er angitt som «J. Schübeler» - Johannes C. R. Schübeler, har det vist seg. Johannes var den unge sønnen til sogneprest Schübeler i Åseral, og han var altså over gjennomsnittlig opptatt av jakt – småfugljakt, for å være mer presis. Og det var ikke jakten i seg selv som fascinerte mest, men den store faunaen av fugler som han kunne studere nærmere som et resultat av jakten. Johannes Schübeler var fuglekikker, rett og slett. Fuglekikker med gevær.

Historien om jaktdagboken begynte for min del i fjor en gang. En kollega i Hamburg, årringsspesialisten Thomas Bartholin, kom tilfeldigvis til å nevne at han var i besittelse av en håndskrevet bok om fuglejakt i Åseral for 150 år siden. Thomas’ oldefar var nemlig også prest i Åseral, og endatil Schübelers ettermann i kallet. Det var denne oldefaren, J.L. Arup Seip, som hadde funnet boken da han flyttet inn på prestegården i Kyrkjebygd i 1886. Thomas trodde det var gamlepresten selv som hadde forfattet boken.

Nå er boken hos meg, men om ikke lenge skal den til Minne kultursenter i Åseral. Thomas vil at den i fremtiden skal oppbevares der, heldigvis.

Underskriften viste at det ikke kunne være presten, Ludvig Schübeler, som var forfatteren. Det fremgikk også tydelig av teksten at det måtte være et av prestebarna som stod bak – i boken er det stadige henvisninger til tips og hint som «far» har kommet med. En stund trodde jeg det måtte være prestens eldste datter, Fredrikke, som var den jaktivrige, men den litt utydelige forbokstaven er utvilsomt en J, ikke en F. Om Johannes er det ikke så svært mye å finne i kildene, iallfall ikke i datidens folketellinger – noe som kan forklares. Men jeg vet at han ble født i Porsgrunn i 1850, da faren var klokker der i byen. I 1865 stod han til konfirmasjon i Åseral, der han fikk beste skussmål i kristendomskunnskap – av faren, må vi anta.

Men la oss se litt nærmere på tenåringens omgang med fuglelivet i Åseral. Selv om boken tydeligvis er påbegynt i 1864, er den første innførselen datert 1863, og er heller knapp: «Corvus Pica skudt paa Aasland». 13-åringen har altså skutt en skjære et sted på nabogården, kanskje hans første fugl, siden han fant det verdt å nevne året etter.

I 1864 skjøt Johannes mange fugler, tilsynelatende alt han kunne få tak i. Her er sangfugler, fugleunger og litt av hvert ellers. Det ser ut til at han bevisst har gått etter arter han ikke «hadde» fra tidligere. Unggutten som vandret rundt i Kyrkjebygd med børsa over skulderen må i løpet av det året ha blitt et kjent syn i bygda, for han ser ut til å ha vært «over alt». 1. oktober skjøt han en bjørkefink – like ved kirkegården! Denne og et par andre fugler blir beskrevet nærmere i dagboken, som i løpet av de neste par årene blir mer og mer nøyaktig ført – med latinsk navn, kjønnsbestemmelse, nærmere beskrivelse av fjærdrakt osv. Her er også andre iakttagelser, samt henvisninger til faren og farens observasjoner helt tilbake fra tiden i Porsgrunn. Sognepresten har tydeligvis vært en engasjert fuglekikker selv.

Ut på våren 1866 er dagboken også ført for Tøyen i Aker, der Johannes nå var begynt på studenttilværelsen og bodde hos onkelen – den kjente botanikeren F.C. Schübeler. Det er mye fascinerende stoff herfra også. Østre Aker var fremdeles i stor grad bondebygd, og 150 år senere er det fascinerende å lese om unggutten som trasker rundt på steder som Bryn og Linderud med geværet over skulderen – på jakt etter småfugler. Ved semesterslutt er han igjen hjemme hos foreldrene i Åseral, der jakten fortsetter.

Senhøstes 1868 bryter dagboken tvert av. I kirkeboken for Østre Aker finner vi en innførsel i mai året etter som gir svaret på hvorfor. Da begraves nemlig 19-årige stud. Johannes Schübeler fra Kristiania kirkegård, så vidt jeg kan forstå etter en tids sykeleie. Den vesle, velskrevne boken fremsto i et vemodighetens skjær straks det gikk opp for meg at eieren og forfatteren fikk avbrutt livet så tidlig. Samtidig stod det klart for meg hvorfor boken var blitt tatt vare på. Den var jo blitt et kjært minne for familien, en håndfast forbindelse til den døde sønnen.

Og så har den likevel ikke blitt med videre på lasset da prestefamilien reiste videre til Inderøy og et fetere prestekall ti år senere. At den ble liggende igjen på prestegården har sikkert også sin egen historie, men den kjenner vi ikke. Vi vet bare at boken lå på sin gamle plass fremdeles i 1885, da Thomas Bartholins oldefar flyttet inn.