Skjær i sjøen

Ved Ryvingen fyr i Mandal ligger den vesle holmen Kråga. Lenge ble holmen regnet som landets sydligste punkt, men den æren tilfalt for noen år siden skjæret Pysen litt lenger øst. Det er neppe mange som er klar over at Kråga i sin tid også var et viktig grensepunkt på sørlandskysten. For nettopp her regnet man på 1700-tallet – og kanskje også tidligere – med at grensen mellom de gamle distriktene Lister og Mandal gikk. Den gangen var Lister og Mandal fogderier under det samlede Lister og Mandals amt – men lenger tilbake utgjorde de egne “fylker” eller len.

Den administrative inndelingen på Agder har variert gjennom de siste århundrene. Lenge bestod det området som vi i dag kjenner som Sørlandet, av fire len. Kyststrekningen mellom Kvåsefjorden og Gjernestangen var et len under navnet Nedenes (etter adminstrasjonsgården Nedenes ved Arendal), mens et stort og til tider uregjerlig innlandsområde med sentrum i Setesdal bar navnet Råbyggelaget. Det navnet betyr rábyggenes distrikt, de som bor i en vrå, en avkrok.

I mange år var disse fire landskapene – for det er landskap de er, landskap på linje med Ringerike, Toten eller Nordfjord – samlet til én enhet. Det var i 1602 at Lister, Mandal, Nedenes og Råbyggelaget ble slått sammen til Agdesidens len, som på det tidspunktet var ett av åtte hovedlen i Norge. I 1685 ble så dette store lenet, som i mellomtiden hadde skiftet navn til Agdesidens amt, delt i forløperne for dagens to fylker, Nedenes amt i øst og Lister og Mandals amt – gjerne bare kalt Mandals amt – i vest.

Grensene mellom de forskjellige amter og før det len har vært forandret mange ganger, oftest gjennom mindre justeringer. Lengst vest hørte for eksempel alle gårdene vest for Sira i dagens Flekkefjord og Sirdal kommuner til Stavanger amt frem til 1838. Hele Åseral og deler av dagens Vennesla kommune var en del av Råbyggelaget. Åseral ble først overført fra Nedenes til Lister og Mandals amt i 1880 – da hadde moderne veiutbygging ført til at forbindelsene sørover mot Mandal var blitt viktigere enn den tradisjonelle kontakten over heiene til Bygland og andre Setesdalsbygder. Noen år tidligere hadde flere av gårdene i Høvåg i Nedenes amt “meldt overgang” til Randesund i Lister og Mandals amt.

Likevel fremstår yttergrensene for det historiske Agder som temmelig stabile. Holder vi oss ved sjøkanten, er det markante topografiske størrelser som Gjernestangen og Lista og de utsatte havstrekningene rundt dem som utgjør ytterpunktene. Ved Siras utløp passerer den nåværende fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland den vesle øya Egdeholmen. Grensen så vel som navnet er sikkert gammel, sikkert vesentlig eldre enn Kråga som grensepunkt.

Landskapsfirkløveret vårt har ikke alltid hatt oppmerksomheten rettet samme vei. Da Råbyggelaget først dukker opp i kildene – så tidlig som i den latinske Norgesbeskrivelsen Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene – heter det merkelig nok at landskapet blir regnet til Opplandene sammen med blant annet (øvre) Telemark og Mjøsbygdene. Det er rimelig å tenke seg at det er datidens ferdselsmønster som er forklaringen. Det var enklere å ferdes på tvers av innlandsbygdene enn å ta seg fra for eksempel Setesdal og ned til kysten.

Men også kystdistriktene hadde ulik tilhørighet. Før storlenet Agdesiden ble opprettet, lå Lister under Bergenhus, mens Mandal og Nedenes var underlagt Akershus. Fra 1602 og sider var imidlertid hele landsdelen trygt plassert under kommandanten på Akershus. Lenge gikk altså grensen mellom det østenfjeldske og det vestenfjeldske Norge ved Kråga! Oftere var det imidlertid Lindesnes som ble regnet som skille mellom øst og vest. Ja, går vi tilbake til sagatiden gikk grensen mellom datidens Norge, vestlandskysten, og det danske Viken nettopp ved Lindesnes.

Det er ikke vanskelig å se sporene av de fire Agderlandskapene den dag i dag, det være seg i språk, lynne eller kultur. Mangfoldet gir landsdelen karakter. Men er det noen som savner Kråga – det gamle grensemerket mellom Lister og Mandal – av den grunn? Hun ligger jo og plasker der ute i havgapet som før. For den gamle damen selv var det vel verre å miste statusen som landet sydligste punkt – til Pysen!