Menneskeofring i Norden

Arkeologen Charlotte Blindheim gravde ut et betydelig antall vikingtidsgraver på Kaupang i Vestfold i begynnelsen av 1950-årene. Flertallet av gravene hun fant der, var rikt utstyrte med våpen og annet gravgods, og mange av de døde viste seg å være omhyggelig stedt til hvile i båter, trekister eller tømrede gravkamre. Tre graver skilte seg imidlertid ut: Her så det nemlig ut til at likene bare var blitt kastet ned i en grop i bakken – skjelettene ble funnet i forvridd stilling, det kunne se ut til at de dødes føtter hadde vært bundet sammen og så vel gravgods som kiste manglet. Var det spor etter menneskeoffer Blindheim hadde støtt på?

Vi kjenner en del tilsvarende graver fra vikingtiden i Norden. I Fröjel på Gotland ble det for noen år siden undersøkt en gravplass der det både fantes graver der den døde var lagt med ansiktet vendt ned og graver med hodeløse skjeletter. Hodeløse skjeletter er også funnet i Lejre på Sjælland, på Langeland og i Skåne. Utenfor Norden har man paralleller til disse gravene i det angelsaksiske England.Hva slags mennesker var det som ble gravlagt på denne måten? Charlotte Blindheim tenkte seg at det dreide seg om treller, og det kan godt være riktig. Trellestatusen kan jo forklare den enkle gravskikken, uten kiste og uten gravgods. Men bundne føtter, lik liggende på magen og hodeløse skjeletter? Kanskje er det mer sannsynlig at vi har å gjøre med henrettede lovbrytere? Det er iallfall flere elementer ved disse gravene som minner om ting som er påvist ved arkeologiske undersøkelser av rettersteder fra senere perioder. Konteksten er avgjørende. Da britiske arkeologer på 1980-tallet foretok undersøkelser på den kjente Sutton Hoo-gravplassen i East-Anglia, fant de flere hodeløse skjeletter gravd ned i utkanten av en av de store gravhaugene på plassen. Umiddelbart tenkte man at en var kommet over en grotesk gravskikk med menneskeofringer i stor stil i forbindelse med fyrstebegravelsen i gravhaugen. Det viste seg imidlertid etter hvert at skjelettene var flere hundre år yngre enn gravhaugen. Forklaringen fikk man da man avdekket fundamentet til en galge på toppen av haugen – den gamle gravplassen hadde fått ny funksjon som rettersted i middelalderen. Vi kan ikke se bort fra at det har vært knyttet juridiske funksjoner til steder som Kaupang, Fröjel og Lejre, og at de avvikende gravene skal knyttes til dødsdømte forbrytere.

Men menneskeofringer er også en mulighet. De skriftlige kildene fra slutten av hedensk tid skildrer av og til slike ofringer. Adam av Bremen beskriver menneskeofringer i Gamla Uppsala, og Thietmar av Merseburg forteller om det samme i Lejre. Begge disse beretningene skriver seg fra 1000-årene. Hensikten med ofringene, som med religiøse offer overhodet, antar man gjerne var å blidgjøre maktene og gi lykke og velstand. Men tilknytningen til Odin, som selv hengte seg i verdenstreet Yggdrasil for å oppnå visdom og innsikt, gjør at bakgrunnen for slike storskala ofringer som Adam og Thietmar skildrer fra viktige religiøse og politiske sentra som Uppsala og Lejre, ikke behøver å ha vært så ensidig knyttet til fruktbarhetskult som mange tidligere tenkte seg. Snorre er ikke som disse kronikørene noe samtidsvitne til begivenhetene i Gamla Uppsala, men han angir i hvert fall en bredere bakgrunn for menneskeofringene der – blant annet nevner han ønsket om fremgang i krig.

Enda en kilde fører oss tilbake til vikingtidens gravskikk. Den arabiske forfatteren Ibn Fadlan møtte en gruppe skandinaver ved Volga i 921, og i en berømt passus skildrer han en skipsbegravelse der en trellkvinne drepes og legges i gravskipet sammen med sin avdøde herre, før det hele settes fyr på. Ifølge Ibn Fadlan var dette en utbredt foreteelse blant de folkene han var i kontakt med ved Volga, og de fortalte den arabiske skriveren at de ofrede kvinnene kom til dødsriket sammen med sine avdøde herrer.

Så tidlig som i 1910 pekte arkeologen Haakon Shetelig på en del vikingtidsgraver her på berget som kunne tenkes å indikere en lignende praksis. I artikkelen ”Traces of the custom of ’suttee’ in Norway during the Viking Age” trakk han frem dobbeltgraver (graver med to individer) der en kvinne og en mann er blitt gravlagt samtidig, og der enten bare kvinnen eller både kvinnen og mannen er blitt kremert. Shetelig så for seg at enkelte av dobbeltgravene fra vikingtid kunne tilskrives en skikk som den indiske sati/suttee (enkebrenning). Slike dobbeltgraver er temmelig utbredt i denne perioden, og ofte viser de seg å inneholde gravgods fra én mann og én kvinne. Men det er ikke alltid like enkelt å avgjøre om kvinnen og mannen er gravlagt samtidig. I mange tilfeller er det ikke bevart skjelettrester, og da kan det tenkes alternative forklaringer, f. eks. at en etterlatt kvinnes personlige utstyr er brent sammen med kvinnens avdøde ektemann som en slags symbolsk enkebrenning, slik vi kjenner det fra bl. a. Nepal. Også en del jordfestegraver fra vikingtid har vist seg å inneholde flere enn ett individ. I en av båtgravene på Kaupang lå en voksen mann og kvinne sammen i den ene enden av båten, mens en eldre kvinne var blitt plassert sittende i akterstevnen. I båten lå dessuten en ofret hest og en ditto hund, og det er mulig at den voksne kvinnen også hadde et spedbarn ved brystet. Bevaringsforholdene gjør at vi ikke kan si helt sikkert om alle disse kroppene ble gravlagt samtidig, og enda mindre om de døde samtidig. Men vi kan ikke se bort fra at én eller flere av de døde menneskene i båten er blitt ofret på lik linje med hesten og hunden i forbindelse med begravelsesseremoniene. Det er mulig at det samme kan være tilfellet når det gjelder en branngrav fra Store-Dal i Skjeberg i Østfold. Her er i det minste samtidigheten udiskutabel, ettersom de brente benrestene fra en voksen mann og en yngre person av uvisst kjønn ser ut til å skrive seg fra én og samme brenning. I kremasjonslaget lå også brente ben av hest, kanskje også av sau og gris. Gravgodset er dessverre nokså ubestemmelig når det gjelder kjønnstilhørighet, og det er for så vidt ingenting i veien for at vi har for oss en ”vanlig” dobbeltgrav.

Det finnes imidlertid også noen eksempler fra vikingenes verden der sannsynligheten er overveiende for at vi har å gjøre med lik som er blitt gravlagt samtidig, og der behandlingen av de døde gir støtte til tanken om at det ene dødsfallet kan skyldes et rituelt drap. I en grav på Isle of Man fant man foruten skjelettet av en mann som var blitt gravlagt med et rikt utstyr av våpen og andre gjenstander, også et kvinneskjelett. Kvinnen hadde fått skallen slått inn, og ikke noe av gravgodset kunne knyttes til henne. I andre tilfeller ser det ut til at det er kvinner som er blitt tilgodesett med menneskeoffer – som i Dråby i Danmark; der fant man i en kvinnegrav med kjønnstypisk gravgods også et hodeløst skjelett av en mann.