'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

15 desember 2008

Fake!

Bevisste falsknerier av oldsaker har en historie som iallfall går tilbake til renessansen. Ikke minst har mynter og statuer lenge vært etterspurte blant fyrster og andre velstående samlere. I dagens globaliserte marked har imidlertid det å forfalske oldsaker økt voldsomt i omfang, og det er store penger inne i bildet. Nå lages det så vel masseproduserte turistkopier som så å si identiske kopier (replikaer) av spesielt sjeldne – og kostbare – gjenstander for det mer spesialiserte samlermarkedet. De beste forfalskningene er laget med utgangspunkt i autentiske gjenstander, for eksempel omsmeltet mynt fra den aktuelle perioden eller en original gjenstand uten akkurat den detaljen som gjør den spesielt kostbar, og med nøyaktige kopier av antikt verktøy.

Det finnes andre slags ”forfalskninger” også i arkeologiens historie. Det kan dreie seg om funn som blir underkommunisert eller tvunget inn i en kontekst der de ikke passer – slik tilfellet var med funnene fra Kjelmøy i Sør-Varanger, som lenge ble forutsatt å være fra slutten av jernalderen, men som faktisk viste seg å være fra århundrene f. Kr., og altså var over tusen år eldre enn antatt. Og så har vi de arkeologiske sannhetene som ved nærmere ettersyn forsvinner som som dugg for solen. Det gjaldt for eksempel den feirede jydske ”Gudenåkulturen”, som til slutt viste seg å være en sammenblanding av innlandsboplasser med steinredskaper tilhørende varierende arkeologiske ”kulturer” i slutten av eldre steinalder.

Eller hva med arkeologiske nasjonalmonumenter som viser seg å ikke være arkeologiske i det hele tatt? Den angivelige runeinnskriften på Runamo i Blekinge var i flere hundre år et av de mest diskuterte og mystiske fornminner i Norden. Innskriften ble omtalt alt av Saxo i det 12. århundre, og han skriver at den danske kong Valdemar hadde sendt sine eksperter til Runamo i et forsøk på å lese runene. Gjennom 1600-, 1700- og 1800-tallet forsøkte mange av datidens berømte lærde å lese innskriften. Så, i 1834, mente Finnur Magnússon, professor i norrøn litteratur og mytologi i København og medlem av den mektige Oldsagscommisionen samme sted, at han hadde løst gåten. Han leste innskriften baklengs (!), og den viste seg da – ifølge Magnússon – å være intet mindre enn en forbannelse over Sigurd Ring, skrevet av Harald Hildetand før Bråvallaslaget! Få år senere viste imidlertid J. J. A. Worsaae at ”innskriften” på Runamo er en naturdannelse – et naturfenomen, rett og slett – og Finnur Magnússon satt blamert tilbake.

Andre ”forfalskninger” er uskyldige i mer enn én forstand. Tenk bare på den senere professoren i nordisk arkeologi som i sin tid publiserte det sensasjonelle funnet av en bergmaling fra eldre steinalder, en han mente måtte forestille et villsvin. Arkeologer som senere besøkte funnstedet, klarte ikke å finne igjen bergmalingen. Derimot kunne lokalbefolkningen fortelle om de to tenåringsguttene som en del år tidligere hadde laget sin egen røde ”steinaldermaling” ved blant annet å bruke knust teglstein, og som hadde malt et bilde av hunden sin på en nærliggende bergflate… Og han er vel for lengst tilgitt, komikeren og klovnen Per Inge Torkelsen, som 15 år gammel lurte arkeologene ved å ”salte” et utgravningsfelt hjemme i Stavanger med kinesiske mynter – et ”funn” som vakte oppsikt både i og ikke minst utenfor fagmiljøet, helt til synderen tilstod.

Den tvilsomme æren av å være den mest berømte av de virkelige forfalskningene i arkeologihistorien, må imidlertid tilfalle Piltdownmannen. Dette skjelettfunnet oppfattet mange som en ”missing link” mellom ape og menneske, men 40 år etter at funnet angivelig hadde kommet for dagen i et grustak i Sussex i 1912, viste det seg at det var en forfalskning. I bokstavelig forstand var funnet en ”krysning” mellom ape og menneske – ”apemennesket” som hadde fått det vitenskapelige navnet Eanthropus dawsoni, var satt sammen av en orangutangkjeve, noen sjimpansetenner og en menneskeskalle. Hvem som egentlig stod bak Piltdown-forfalskningen, er ikke helt klarlagt. Mange holder en knapp på finneren, Charles Dawson, men selv Sherlock Holmes’ ”far”, forfatteren Arthur Conan Doyle, har vært trukket inn som en mulig ansvarlig.

Heller ikke den hjemlige arkeologien har vært forskånet for de bevisste forfalskningene. For litt over hundre år siden – før den første loven om fornminner, som fastslo at alle oldsaker skulle tilhøre staten, ble vedtatt i 1905 – overbød arkeologiske museer i inn- og utland hverandre for å skaffe gjenstander til de forhistoriske samlingene de hver på sitt hold var i ferd med å bygge opp. I alle landsdeler reiste private oppkjøpere omkring og handlet inn oldsaker som de så solgte videre til museene. I dette klimaet lå det meste til rette for falsknerivirksomhet. Av de mer uskyldige var gjenstander som ble utstyrt med falske funnomstendigheter for å øke prisen, og funn fra utlandet som ble utgitt for å være funnet i Norge. Således kjøpte Oldsaksamlingen i Kristiania i 1890-årener et større depotfunn fra førromersk jernalder, som ble oppgitt å være funnet ved Sandefjord. Flere år senere innrømmet selgeren at gjenstandene i realiteten var funnet i Russland.

Men det sirkulerte også egentlige forfalskninger, selv om arkeologene nok ofte gjennomskuet dem før de ble innlemmet i samlingene. Men en del slapp likevel gjennom nåløyet. Oldsaksamlingen kjøpte for eksempel en stor bronseøks, etter typen fra bronsealderen, som man senere forstod var en moderne forfalskning. Ifølge oppkjøperen, som selv hadde kjøpt gjenstanden av en ”jødisk Opkjøber”, skulle øksen være funnet i jorden i Valdres. Flere dyktig utførte forfalskninger av bergartskøller fra steinalderen havnet i løpet av en kort periode i museet med opplysninger om at de var funnet på forskjellige steder på Hadeland. Hvordan museumsfolkene til slutt avslørte at det dreide seg om forfalskninger, vites ikke. Men da ytterligere to køller ble forsøkt solgt i mars 1894, ante man i hvert fall ugler i mosen og takket høflig nei. Den som stod bak forfalskningene, hadde gjort seg stor flid. Skafthullet på disse gjenstandene så nærmest ut som på forhistoriske køller, og falskneren hadde til og med sørget for å gi gjenstandene et alderspreg ved å smøre på et tynt lag med leire.

I dag blir graver og andre fornminner i mange land, ikke minst i den tredje verden, ødelagt i større utstrekning enn noen gang tidligere – det voksende globale antikvitetsmarkedet krever sitt. Samtidig har det oppstått en falsknerbransje som er så profesjonell at det kan være vanskelig for museer og kulturminnemyndigheter å følge med. Noen husker vel den sensasjonelle avsløringen for noen år siden av at man hadde funnet et ossuarium (en benkiste) i Jerusalem, et som bar den arameiske innskriften ”Jakob, sønn av Josef, bror av Jesus”. Var det virkelig levningene av en bror av den bibelske Jesus som hadde ligget i kisten? Nei, det var en forfalskning, men falsknerne hadde gjort seg stor flid og blant annet benyttet et ekte ossiarium fra det 1. årh. Dessuten var deler av innskriften original nok – det var bare ”bror av Jesus” som var føyd til den opprinnelige innskriften.

Det er ikke vanskelig å se politiske motiver bak forfalskninger som denne. Når det gjelder en annen arkeologisk skandale de siste årene, var nok ønsket om å tjene store penger utslagsgivende, selv om dette funnet fikk storpolitiske ringvirkninger. Det var i 2000 at det ble oppdaget en mumie i Baluchistan, med en innskrift som tydet på at det dreide seg om Rhodugune, en datter av perserkongen Xerxes, som regjerte på 400-tallet f. Kr. Mumien ble med ekspressfart utstilt på det pakistanske nasjonalmuseet. Iran gjorde imidlertid krav på funnet, som de hevdet var levningene av et medlem av den persiske kongefamilien. Mumien lå under et fint dekorert lokk av stein, og i en ornert sarkofag av tre. Den hadde dessuten en ansiktsmaske av gull. Senere viste det seg at man var blitt ført bak lyset – en C14-datering viste at teppet mumien lå på, var moderne, og man fant spor etter blyantstreker på tresarkofagen. Saken tok en mer alvorlig vending da det viste seg at den mumifiserte kvinnen også var høyst moderne – og at hun ikke bare var død nokså nylig, men hadde lidd en voldsom død og kanskje blitt drept. Hele svindelen var så godt utført at det må ha vært nødvendig med et helt team av eksperter for å gjennomføre den.

Ingen kommentarer:

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...