Det går et viktig skille i gravskikken i vikingtid omtrent ved Lindesnes. Skillet gjelder blant annet det relative forholdet mellom økser og sverd, men det finnes også en overgang her mellom østnorske og vestnorske våpentyper og varianter av draktutstyr. I vikingtiden kan det se ut til at denne kulturelle grensen også har hatt et politisk aspekt.
Om det frankiske imperiet var den dominerende stormakten i Europa, viser arkeologiske resultater og skriftlige kilder at det ved begynnelsen av vikingtiden fantes en sentralmakt av betydning også i Daneriket. Store byggeprosjekter som Kanhavekanalen på Samsø og forsterkningen av Danevirket tyder på at utviklingen frem mot en statsmakt var i full gang alt i merovingertid. Denne utviklingen har ganske sikkert sammenheng med naboskapet til det mektige Frankerriket. ”Hvis en franker er din venn, er han helt sikkert ikke din nabo!” var en ofte gjentatt sannhet i 700-årene. Frankernes ”venner” var gjerne å finne lengre unna enn i det direkte nabolaget. Etter at Frisland i løpet av 770-årene var kommet under frankisk kontroll, var turen kommet til sakserne. Da frankerne undertvang sakserne for godt i 804, har danene lenger nord følt seg truet. På det tidspunktet forteller de frankiske riksannalene at danekongen Godfred kom med en flåte og hele det kavaleriet hans rike kunne mønstre til Schleswig, ved grensen mellom danenes og saksernes område.
Hva så med de politiske forholdene i Skandinavia? Et par reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene lar oss få vite nærmere beskjed. Begge beskrivelsene er forfattet ved den engelske kong Alfreds hoff i London i 890-årene. De er basert på muntlige opplysninger gitt av fremmede kjøpmenn som oppsøkte hoffet, kanskje for å søke vennskap og beskyttelse. Det er for det første Wulfstans seilingsbeskrivelse fra Østersjøen. Om Wulfstans herkomst vet vi lite – han kan ha vært skandinav, men han kan også ha vært angelsakser. Beskrivelsen hans lar oss få vite at han holdt til i Hedeby i det nåværende Schleswig-Holstein. Han beskriver en seilas herfra til Truso i dagens Polen:
”Wulfstan sa at han reiste fra Hedeby, at han var i Truso på syv dager og netter, at skipet hele veien gikk under seil. Vendland var på hans styrbords side, og til babord hadde han Langeland, Lolland, Falster og Skåne. Disse landene hører alle til Danmark. Så hadde vi Bornholm til babord, og de har deres egen konge. Så etter Bornholm hadde vi de landene som heter først Blekinge, Møre, Öland og Gotland til babord, og disse landene tilhører svearne. Og vi hadde Vendland til styrbord hele veien til Wislas munning.”
Kjerneområdet til svearne var landskapene rundt innsjøen Mälaren i Øst-Sverige. Men omkring 890 gav det altså mening å regne ikke bare kystområdene i Sydøst-Sverige (Blekinge og Møre), men også Østersjø-øyene Gotland og Öland til svearnes innflytelsessfære. I yngre jernalder viser praktfulle gravfunn at det fantes mektige slekter i Mälarlandskapene. Wulfstans opplysninger godtgjør også at de danske øyene og Skåne tilhørte danene.
Den andre reisebeskrivelsen er basert på opplysninger fra en handelsmann ved navn ”Othere” eller Ottar. Han var fra Hålogaland og bodde ”lengst nord av alle nordmenn”. I London fortalte han både om handelsferder helt til Kvitsjøen, og om hvordan han hadde reist den lange veien sørover til England, langs kysten av Norðmanna land, nordmennenes land, og Hedeby. Ottar beskrev hjemlandet sitt som langt og smalt. Han brukte også betegnelsen Norðweg – Nordveien – og fortalte at han hadde dette landet på babord side hele veien da han seilte sørover fra Hålogaland til Kaupang i Vestfold. Dette Norðmanna land, kystlandskapene på Vestlandet, var det som senere ble utgangspunkt for den norske middelalderstaten.
Ottars beretning gir også viktige opplysninger om politiske forhold i Oslofjordområdet, eller Viken. Da han seilte ut fra Kaupang og krysset ytre Oslofjord for å følge Bohuslänkysten sørover, heter det nemlig at han fikk Danmark på babord side og åpen sjø på styrbord side videre sørover. Altså må Ottar ha regnet Bohuslän, og trolig også Østfoldkysten, til Danmark. Når vi ser Ottars beretning i sammenheng med Wulfstans, tegnes et bilde av en omfattende dansk innflytelsessfære i nord, der ikke bare dagens Danmark, men hele den nåværende svenske vestkysten og Oslofjordområdet ble regnet som danske landskap. Vi har en kilde som viser at det var slik også i tidlig vikingtid. I de frankiske riksannalene for året 813 fortelles det at to danske konger, Harald og Reginfred, som var sønner av kong Godfred, dro med en hær ad Westarfoldam, til Vestfold, for å slå ned et opprør. Det heter i kilden at Vestfold lå i den nordvestligste delen av riket deres.
Sverre Steen oppsummerer situasjonen i tidlig vikingtid:
”Det synes som om de politiske motsetningene samler sig slik i tidlig sagatid: dansk overherredømme i Viken, ofte forbundet med navnkongedømme over hele Norge; et vestnorsk rike i almindelighet forbundet med Trøndelag, men ikke alltid, inntar en selvstendig stilling; et oplandsk rike med skiftende usikre grenser sydover i Viken og med størst forbindelse og støtte østover.”
I denne boken har vi gang på gang, både i foregående kapitler og i dette, vist til likheter mellom det arkeologiske materialet i Kristiansandsdistriktet og i områder lenger sør. Vi har også pekt på at skillet mellom det vi kan kalle det vestnorske og det østnorske arkeologiske vikingtidskomplekset går ved Lindesnes. Da er det interessant å spørre seg hvor langt vestover fra Oslofjordområdet det danske veldet strakte seg i vikingtiden. Kan det ha gått helt til Lindesnes? Og, ja, det kan det faktisk.
”Þá skyldi Valdimarr konungr eignask alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr at stöttum og skyldum,” heter det i Fagrskinna om avtalen mellom Danmarks kong Valdemar den store og Erling Skakke i 1170. I bytte mot støtte til Erling Skakke og Magnus Erlingsson fikk Valdemar aksept for at han hadde rettmessig overhøyhet over hele kystlandet nord til Lindesnes. Valdemars krav om overherredømme i det sørøstlige Norge var et ekko av daneveldet i Viken i vikingtiden. Det er flere sagaeksempler på at daneveldet også den gangen strakte seg like til Lindesnes – eller i det minste at danekongene hevdet sine rettigheter til hele kystområdet vestover til Lindesnes.
Således skal Harald Blåtann (ca. 940-985), han som i en berømt runeinnskrift i Jelling hevdet at han vant seg alt Danmark og Norge og gjorde danene kristne, selv ha hatt styringen over kysten vestover til Lindesnes, mens ”Nordvegen”, Vestlandet og Trøndelag, ble forvaltet av vestnorske eller trøndske jarler. I Fagrskinna heter det om Håkon jarl at ”alt land nord for Viken ligger under jarlen”, og at han ”råder for hele landet like østpå til egdenes hjem”. Likevel går det frem av en senere episode i sagaen at grensen mellom daneveldet og jarlestyre da gikk ved Lindesnes. For da Håkon jarl setter seg opp mot Harald Blåtann, og danekongen drar med sin hær til Norge, heter det at ”da han kom til Lindesnes til det rike, der skattene var holdt tilbake for ham, da brente han og lot drepe folk hvor han kom og la alt land langs sjøen øde.”
Olav Tryggvason skal ha gitt Erling Skjalgsson makten i et område som strakte seg fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, og Eirik Håkonsson jarl skal, da riket ble delt etter slaget ved Svolder, blant annet ha fått vestlandsfylkene fra Fjordane til Rogaland og Nord-Agder til Lindesnes. Danekongen Svein Tjugeskjegg beholdt Viken under seg østfra til Lindesnes – også det ifølge Fagrskinna. Også i enkelte mer sagnpregede sagakilder, som Þáttr af Ragnars sonum, omtales Lindesnes som grensepunkt. Ifølge den nevnte tåtten nådde den legendariske Ragnar lodbroks makt fra Dovrefjell til Lindesnes, og etter ham fikk Sigurd orm-i-øyet blant annet ”alle Vikina ok Agðir til Liðandisness”.
Det finnes altså en klar sagatradisjon, ikke bare om at daneveldet i sen vikingtid strakte seg til Lindesnes, men også om at Viken i én forstand nådde like langt vestover. I så fall har danenes overhøyhet omfattet hele Skagerrakkysten, og Skagerrak har vært for et dansk innhav å regne. Kanskje er Viken rett og slett den opprinnelige betegnelsen på Skagerrak? Skagerrak er et hollandsk navn som neppe kan være så svært gammelt. Er det ikke nettopp Viken som hos Adam av Bremen beskrives på følgende vis i 1080-årene?
”Einhard siger, at det er en havbugt, som strækker sig fra Vesterhavet i østlig retning. (…) Havets bredde derimod fastsætter Einhard overalt til mindre enn
Men de norrøne kildene er ikke enige seg imellom hva angår daneveldets utstrekning. Særlig hos Snorre legges grensen nokså gjennomgående lenger øst. Om avtalen mellom kong Valdemar og Erling Skakke i 1170 heter det for eksempel i Heimskringla at førstnevnte ”skulle få Viken fra øst og til Rygjarbit”. Rygjarbit blir vanligvis regnet for å ha ligget et sted lengst øst i det nåværende Aust-Agder. Når det gjelder flere av de kildestedene vi har vist til i det ovenstående, finnes det varianter som nettopp hevder at det var Rygjarbit som var grensepunktet, og ikke Lindesnes. Denne tilsynelatende forvirringen skyldes antagelig at kyststrekningen nærmest øst for Lindesnes var omtvistet, og kanskje også at overherredømmet her vekslet mellom danekongen og aspirerende ”rikssamlere” fra det vestlandske Norðmanna land.
Under enhver omstendighet må det bety at Kristiansandsområdet i vikingtiden lå i et grenseland mellom nordmenn og daner. Det er dette omtvistede grenselandet, der allianser og vennskapsforbindelser fort kunne få storpolitiske konsekvenser, og der store jordeiere spilte en viktig rolle i samfunnet, som utgjør bakteppet for runeinnskriften på Oddernessteinen.
(Dette er et lite udrag fra en bok jeg har skrevet om Kristiansands historie fra steinalder til og med vikingtid. Boken kommer i handelen i begynnelsen av desember)
1 kommentar:
Utrolig spennende tema, og jeg slukte bloggposten fordi du er så dyktig til å skrive. og jeg klarte ikke å følge deg så tidlig i Norges/Nordens historie. Tydeligvis var danskene på offensiven allerede da.
Legg inn en kommentar