Helligtreet

Allerede i 1887 het det, om enn halvveis for spøk, om Mollestadeika at den var gammel nok «til at have drukket Blod av Krigerne fra den Tid Smaakongerne styrede i Norge». Kjempetreet på gården Vestre Mollestad i Birkenes i Aust-Agder er også blant de mest sagnomsuste i landet. I folketradisjonen var treet et resultat av at man en gang for lenge, lenge siden hadde satt en kornstaur på en gravhaug, og at stauren så slo rot.

Både kjempeeiker og vettetrær (det eldre navnet på Mollestadeika var Vetteeika) har det vært mange av i Norge. «Den gamle mester» i Krødsherad, besunget av Jørgen Moe, Slindebjørka i Sogn som er udødeliggjort gjennom I.C. Dahls og Thomas Fearnleys bilder og Haugeteddan (Vettefuruene) og Landeeiki i Setesdal, for bare å nevne noen. Mollestadeika forsvarer absolutt plassen blant disse.

Eika troner 150 meter fra bredden av Tovdalselva, og er hele 12 meter i omkrets nede ved bakken. Trekronen når en høyde av 15 meter, og er enda bredere enn det. De seks store greinene som vokser ut fra den imporende stammen var en gang sju, men for 150 år siden ble den største av dem hogd og solgt som «kne» til et skipsbyggeri i Lillesand. Vi har altså å gjøre med et av de største eiketrærne i landet.

Tusen år?

Alderen på treet er vanskeligere å anslå. Noen sier 700 år, andre 1000 år, men ingen vet sikkert. At det er flere hundre år gammelt, er sikkert. Men fra Danmark, der flere «tusenårseiker» er aldersbestemt ved hjelp av dendrokronologi, tilsier erfaringen at selv de antatt eldste trærne «bare» er fem, seks hundre år gamle. Det kan forresten se ut til at det i en del tilfeller er stedet, ikke sjelden en gravhaug, som vettetrærne står på, som «egentlig» representerer det hellige. Jeg har selv vært med på å dendrodatere et vettetre som er belagt i tradisjonskilder i det minste tilbake til første halvdel av 1800-tallet. Men selve treet som vokste på stedet på undersøkelsestidspunktet, var knapt så gammelt som det en gang, og det må ha vært dets «mor» eller «mormor» som det rent faktisk ble ofret til. Likevel oppfattet «alle» eika som et vettetre.

Men forestillingen om det hellige treet er likevel eldgammel. Verdenstreet Yggdrasil fra den norrøne mytologien er velkjent, og tidlige forfattere som Tacitus, Thietmar av Merseburg og Adam av Bremen beskriver hellige lunder som kultplasser, steder der offergaver ble overlatt til gudene. Adam skriver for eksempel om en hellig lund i nærheten av templet i Gamla Uppsala, og hans opplysninger regnes for å være troverdige. Over store deler av landet finnes det tradisjonsopplysninger og informasjon i skriftlige kilder fra nyere tid om trær som fikk offer i form av øl. Fra Agder kjenner man ikke bare vettetrærne fra nyere tids tradisjonsmateriale; der fantes det så sent som på begynnelsen av 1800-tallet fremdeles hele lunder som ble regnet for hellige.

Mange av de gamle vettetrærne er det knyttet tradisjonsstoff til, men få er så til de grader sagnomsuste som Mollestadeika. Stoffet er så omfattende at det i sin tid ble bok av det. Presten J.A.R. Bødtker (1826-1908) skrev opp en hel del tradisjonsmateriale om treet i Tveit kirkes kallsbok.

Han gjengir for det første sagnet om hvordan treet kom til å stå der:

«Paa vestre Mollestad … blev for rundtom 6 a 700 Aar tilbage nedsat en Kornstör paa et Sted, kaldes Haugen... Om denne Haug havde der nok gaaet forskjellig Tale, at der om Qvelde og Nætter blev seet Lys, og da nævnte Kornstör blev af en Hændelse staaende der, begyndte den at gro, hvorfor Opsidderne paa Gaarden blev bestyrket i sin Tro paa, at der maatte være Underjordsfolk. I denne Kornstör kom en ualmindelig Væxt, hvilket blev betragtet som overnaturligt, og havde til Fölge, at der hvert Aar, naar der bryggedes til Jul, skulde der tages en Skaal, fuld af det Förste, der randt fra Tappekarret, og slaaes ved Roden af den unge Eenstamme».

Ifølge et annet sagn var det en gjenglemt skistav som i sin tid slo rot og ble til det mektige eiketreet.

Sagnomsust

Selv ting som vokste på Vetteeika fikk magiske egenskaper. Bødtker skriver nemlig videre:

«I Midten af Egestammen var der för en Del Aar siden opgroet et Rognetræ, der havde den Egenskab at kunne lindre Tandpine, naar den værkende Tand blev plukket med en Splint af dette Træ. Dette har en gammel Mand flere Gange fortalt at have prövet som et godt Middel».

Da bøndene på Vestre Mollestad i 1875 kranglet om hvem som hadde eiendomsretten til eika, sendte en av dem tjenstegutten sin opp i treet for å kappe ned rognetreet, for på den måten å vise sin rett. Det var en lignende krangel som noen år tidligere hadde ført til at en annen oppsitter hadde kappet ned den greinen som gikk til skipsbygging. Jeg bør legge til at beboerne på Mollestad i dag passer godt på vettetreet sitt!

Som mange andre «vettetrær», står Mollestadeika på en gravhaug. I den holdt vettene til. Om haugen skriver Bødtker:

«En Dag i Höstiden Slaattekarlene laa i Skygge af Egen og qvilte til Middag, var deriblandt en ung Gut, som hette Abraham, der ei kunde findes, da de Andre stod op og gik paa Arbeide. Til Ystedag kom han ind og fortalte at have været nede i Haugen og inde hos Vitta. Hun saae ud som en gammel liden Kjærring, og inde i Stuen var som hos andre Folk med Speis, Madbord med Brödkurv under, og hun böd ham baade Mad og Drikke; men han turde ingen Ting smage, da han vidste, at havde han ædt, var det vanskeligt at komme ud igjen. Fra den Dag var han lidt tullen af sig, og det var sjelden, han kunde bringes til at fortælle om den Gang, han havde været inde i Haugen hos Vitta».

Russeplank

I Finnmark er mange eldre trehus oppført i lafteteknikk, og «stokkene» er usedvanlig brede og opptil et par tommer tykke planker. Spør man de lokalkjente, svarer de gjerne at det er «russetømmer», med andre ord trelast som kom til Norge gjennom pomorhandelen med skuter fra byer og landsbyer ved Kvitsjøen. For en søring er det særlig plankenes bredde som er påfallende; 11 tommer.

I 1872 utkom i Trondheim en liten «Haandbog for Sømænd», der en av øvelsesoppgavene i regning lyder som følger: «Hvormange Petersburger Standard, Throndhjems Standard, Christiania Standard og engelske Loads vil en Skonnert paa 80 Commerce-Læster laste?» En forklaring er nok på sin plass: Det dreier seg altså om frakt av trelast, og på den tiden var det fremdeles vanlig at all last ble kappet etter det lands lengdemål, som den skulle sendes til. Omsetningen av tømmer foregikk tidligere alltid etter avtale direkte mellom kjøper og selger, og det utviklet seg på et tidlig tidspunkt faste regler for måling og omsetning av trelast innen de enkelte vassdrag, men de mål og måleenheter som var i bruk kunne også veksle sterkt fra vassdrag til vassdrag.

Det lokale tømmerets egenskaper og teknologien man benyttet satte også rammer for de lokale «standarder». På Østlandet sagde man «maalsplanker» på 9x3 tommer og «maalsbord» på 9x1 ½ tomme på oppgangssagene på 1600- og 1700-tallet, og de fire «Standarder» som vi senere finner i fast bruk i Norge, svarer i stor grad til disse. 1 «Christiania Standard» tilsvarte 120 bord, hver av dem 11 fot lange, 9 tommer brede og 1 ¼ tomme tykke. 1 «Drammen Standard», også på 120 bord, 10 fot lange, 9 tommer brede og ½ tomme tykke.

Av de utenlandske «standarder», utmerker de russiske seg ved å ha bord av større bredde. «Viborg Standard» var på 11 tommer, og det samme var St. Petersburgs. Det svarer altså helt til den bredden som den kraftigste «russeplanken» har i for eksempel Vardø. En engelsk forfatter skriver i en oversikt fra 1845 over ulike trelastdimensjoner at man også i Arkhangelsk og Onega «inntil nylig» brukte 11 tommer som standard, men at det på hans tid også ble eksportert bord på 7 og 9 tommer derfra. Det er med andre ord ingen grunn til å tvile på at «russeplankene» i Finnmark er nettopp det – bygningstømmer hentet fra sagbrukene ved Kvitsjøen, og fraktet på pomorskutene over grensen.

Etter hvert ble «St. Petersburg Standard» gjort gjeldende over det meste av Europa, men da som et rommål – slik det fremgår av regnestykket fra den «Haandbogen» jeg siterte innledningsvis, og fra en rekke ulike omregningstabeller som sirkulerte på slutten av 1800-tallet og frem til metersystemet ble gjennomført også på dette området. I Norge skjedde det først gjennom en lov i 1928.

Minnets makt

Under en bestemt stor stein i Forbordskleiva i Malvik het det seg på folkemunne, slik det ble gjenfortalt av trondheimsarkeologen Karl Rygh, at «en ridder til hest i fuld rustning skulde være bleven knust» i et fjellras. Rygh var tydelig forbauset over det lokale sagnet, ettersom han satt med et spesielt funn som nettopp var kommet for dagen ved veiarbeid i den samme ura. Under en svær steinblokk, i bunnen av et brattfjell med spor etter flere steinras, hadde arbeiderne støtt på benrester etter både menneske og hest, samt to spydspisser og et ildstål. Det hele lå under den 3-4 meter store steinblokken, og det var ingen tegn til at det dreide seg om ordinær begravelse. Men problemet for Rygh var hvorvidt funnet kunne sies å bekrefte sagnet eller ikke, men at det sannsynlige raset som tok med seg «ridderen» i så fall hadde funnet sted på 900-tallet, nesten tusen år tidligere.

Noen år senere kom et praktfunn av de sjeldne for dagen i en myr på Vest-Jylland. De to Dejbjerg-vognene fra tiden kort før Kr.f. var sannsynligvis en høvdings kjøredoninger, fremstilt av keltiske håndverkere og importert fra Sentral-Europa, for så å bli demontert og lagt ned i en torvgrav omgitt av et flettverksgjerde. Vognene fra Dejbjerg mose hadde vært så overdådig utstyrt med bronsebeslag at de i sin tid må ha strålt som det rene gull. I Dejbjerg fantes det også sagn om den hjemsøkte myra – om hodeløse hester og om en «kongevogn» som skulle være gravd ned et sted… Men det var altså nesten 2000 år mellom nedleggelsen av praktvognene og tidspunktet da sagnet ble skrevet ned.

Begge disse funnene førte til en viss forundring hos arkeologene, men ikke særlig mer. Perspektivene blir svimlende om man skulle se for seg tradisjonsoverføring gjennom så lang tid. Og selvfølgelig, det kan godt være tale om tilfeldige sammentreff, eller, mer tvilsomt i disse tilfellene, om oppdagelser som er gjort i manns minne, men to ganger. Jeg nøyer meg med å peke på det spesielle ved begge situasjonene.

Men fra mitt eget virke som arkeolog har jeg også selv av og til latt meg forbløffe av lignende sammenfall mellom funn og sagn. Tydeligst for en femten års tid siden i fjellbygda Åseral i Vest-Agder. Der var utgangspunktet et gammelt bygdesagn om en kirke som i sin tid skulle ha stått på en slette med det megetsigende navnet Kyrkjevollen. Det kunne for så vidt godt være at det var dette navnet som hadde ført til at tradisjonen hadde overlevd, for noen kirke var det ingenting i de bevarte kildene som tydet på at det hadde vært på stedet siden Reformasjonen eller enda tidligere.

Men de lokale informantene, som vi kan regne med målbar muntlig tradisjon tilbake et århundre eller så, kunne dessuten forteller hvor på det flate jordet kirken hadde stått, selv om det ikke fantes antydning på markoverflaten om at det skjulte seg noe utenom det vanlige på akkurat dette stedet. Men – så å si på samme punkt fant vi altså spor etter en liten stavkirke som var blitt oppført på Kyrkjevollen en gang på 1200-tallet.

Dvergsmie og skadejern

Hvorfor ble et «røkelseskar» brukt i forbindelse med gudstjenester i kapellet på Harøy i Romsdal, i det daglige, og så sent som i 1789, oppbevart i en gravhaug som lå i nærheten? Og hva er sammenhengen mellom denne påfallende skikken og de forestillingene som langt over hundre år etter at et drap hadde funnet sted i småbyen Moss i 1753, fremdeles var knyttet til mordvåpenet fra den gang, en kniv? Svaret ligger blant annet i tradisjonelle, magiske forestillinger om at visse gjenstander kunne tjene som kontaktpunkter til andre verdener, det være seg de dødes, de underjordiskes eller dvergenes.

Jeg husker fremdeles kniven fra Moss. På et eller annet tidspunkt var den blitt tatt hånd om av et rasjonalistisk innstilt menneske, og etter hvert blitt liggende i rådhuskjelleren, på en hylle i kommunearkivet. Hvem vet når så skjedde – poenget i denne sammenheng er den bruken kniven fikk i det lange tidsrommet fra 1753 og frem til den havnet på Moss rådhus.

Selve drapet var oppsiktsvekkende nok. Jan Hansen hadde stukket ned sin kompanjong, Niels Thaulow, bakfra, og på åpen gate. Jan var sønn av lagmannen, Niels av landets generalveimester. De to var dessuten besvogret. Innflytelsesrike slektninger hjalp imidlertid ikke morderen; han døde selv for bøddelhånd i Fredrikstad halvannet år senere. Men drapsvåpenet, kniven, levde altså videre. Dens rykte som «skadejern» vokste og vokste, mens kniven gikk fra hånd til hånd i byen, år etter år. Folk mente at kniven kunne kurere sykdom og lidelser. En kar som fikk tak i den, brukte den til å kurere en stygg utvekst som hans datter hadde i pannen. Legene hadde flere ganger forsøkt å operere bort kulen, men hver gang hadde den kommet tilbake. Mannen strøk kniven over utveksten, og gjentok «behandlingen» tre torsdagskvelder på rad. Ryktene fortalte at kulen så forsvant, og forble borte.

I den tradisjonelle livsverdenen var våpen og redskaper knyttet til døden og brukt i forbindelse med død, et magisk middel med en særlig forbindelse til døden og de døde. Bakgrunnen var en oppfatning om at, med Emil Birkelids ord, «det som engang har været del av en helhet, forblir alltid i det samme forhold, hvor spredt og skilt det enn blir». Av den grunn ville man gjerne kvitte seg med likstrå og grave- og bæreredskapene som ble brukt i forbindelse med en begravelse, på tradisjonsbestemte måter. For «hvad man gjør med den enkelte, det skjer med helheten». Men det kunne altså også være tilfeller der den slags midler var ettertraktet, fordi kontakten til de dødes verden var påkrevd. Det gjaldt først og fremst i forbindelse med helbredelse. Alt slags drapsutstyr ble tilkjent legende virkning – bødlens øks, kniver som den fra eksemplet over, repet fra galgen, knokkelpulver osv. I 1864, da de siste offentlige henrettelser fant sted på Etterstad utenfor Christiania, kom en klok kone med et spann som hun ville fylle med blod fra de halshogde.

I Vitenskapsmuseet i Trondheim hadde man i sin tid utstilt en skarpretterøks som folk mente hadde god virkning mot gikt. Så sent som i 1917 kom en eldre kar inn i utstillingen og strøk seg mot øksen for å lindre giktplagene sine. Skadejern kunne også brukes til andre ting. Dersom man mistenkte at dårlig smør var forårsaket av trolldom, kunne man legge en skadekniv over det. Lå det trolldom bak, ville det renne blod fra eggen. Eller man kunne stikke et slikt våpen i veggen; da ville vegglusene forsvinne. Dersom noen ønsket å «se» en morder som fremdeles ikke var avslørt, kunne han legge skadestålet over graven eller stryke det med jord fra graven.

Såkalt «dvergsmie» hadde i folketradisjonen samme virkning som skadestål. Ta for eksempel det omtalte «Røgelse-Kar». Kilden for den opplysningen jeg gjengav innledningsvis, er i H.P. Schnitlers «Beskrivelse over Romsdals Fogderie» fra 1789. Han skriver altså at karet, «meget stort og ret rart», mellom gudstjenestene i den nå for lengst nedlagte kirke ble oppbevart «i en liden Haug ved Hardøe Kirke, hvor det siges at være fundet». Forklaringen på dette får vi nok når Schnitler legger til at bøndene kaller «Røgelse-Karet» for dvergsmie. Det det dreier seg om, er redskaper og våpen funnet i jorden, og som man tenkte seg var brukt av dvergene, slik både norrøn mytologi og senere folketradisjon kjenner dem.

Våre arkeologiske museer fikk på 1800-tallet inn en hel del gjenstander som eksplisitt ble sagt å være dvergsmie. Det kunne dreie seg om alt fra en slaggklump etter forhistorisk jernfremstilling til et dyreformet veklodd fra middelalderen, som begge ble brukt til å lege syke husdyr før de kom museene i henholdsvis Trondheim og Bergen i hende. Det er ikke vanskelig å forstå at navnet og oppfatningene er en klar parallell til skadejern – men med dvergenes underjordiske verden i dødsrikets sted. Skillet mellom oldsaker og naturlige frembringelser var flytende, og flere steder i landet, som i Nordland, gikk bergkrystaller under navnet dvergsmie – og hadde samme status som magisk remedie som jordfunne oldsaker.

Medaljens bakside var hevnfaren. Det var risikofylt å befatte seg med gjenstander som stod i forbindelse med andre verdener. Dvergene kunne eksempelvis bytte til seg småbarn, plage folk og fe med dvergskot eller hevne seg gjennom å sette hornene skjevt på kyr (!). Derfor var det maktpåliggende å behandle så vel dvergsmie som skadejern med forsiktighet. Kniver som den som endte Niels Thaulows liv i 1753 måtte for eksempel ikke berøres med bare hender.

Norsk arkeologis ukjente fedre

De er knapt nok nevnt i den faghistoriske litteraturen, men det er et ubestridelig faktum at fem menn som til dels er kjent for sine helt andre (og senere) karrierer, la mye av grunnlaget for det som etter hvert skulle bli den arkeologiske virksomheten her til lands. Det skjedde i årene frem mot 1814.

Før den tid var oldsaker og antikvarisk samling først og fremst private foretagender – med eksempler som Kongens kunstkammer i København og diverse naturaliekabinett i embetsmannsregi. Prest og senere biskop Spidberg i Kristiansand hadde et slikt privatmuseum, og det samme hadde presten Wilse i Spydeberg – for bare å nevne noen. Enkelte samlinger av oldsaker fantes også ved de lærde skoler, så som i Kristiania, ved katedralskolen der.

I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. De innberetningene som havnet i kommisjonens rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i by og bygd rundt om i Norges land, utgjør den dag i dag et viktig arkeologisk kildemateriale. I Norge var Selskabet for Norges Vel raskt ute med å opprette en egen norsk “oldsagscommision”. Antiqvitets-Commisionen het den norske utgaven, som kom i stand så tidlig som i april 1811, bare et drøyt år etter at Selskabet var blitt stiftet.

Antiqvitets-Commisionen hadde fire faste medlemmer. Disse var:

Johan Lausen Bull (foto: Wikimedia Commons -  Oslo museum

 

 

Trønderen Johan Lausen Bull (1751-1817), som i 1811 var justisråd og magistratspresident i Kristiania eier av Tøyen hovedgård, og videre også kjent som venn av Hans Nielsen Hauge. Han hadde tidligere vært sorenskriver blant annet i Moss og på Sunnmøre, samt magistratpresident i Kristiansand. Bull var kommisjonens eldstemann og nestor.

Islendingen Paul Arnesen (1776-1851), som var overlærer ved Katedralskolen i Kristiania. Et par år senere flyttet han til Danmark, og bodde frem til sin død i København. Kjent som en stridbar mann, stod han blant annet bak den første gresk-danske ordboken, i tillegg til en latinsk ordbok.

Edvard Storm Munch (1780-1847) fra Vågå. Han var i 1811 lærer ved norske landkadettkorps. Senere ble han stortingsrepresentant og stiftsprost i Christiania – og far til den kjente historikeren, professor P.A. Munch, og bestefar til kunstneren Edvard Munch.

Helgelendingen Peder Christian Hersleb Kjerschow (1786-1866), som også var lærer ved norske landkadettkorps i 1811, men som er mest kjent som biskop, først i Hålogaland, og deretter i Bergen.

Dessuten ble Andreas Mørch (1756-1834), daværende sogneprest i Hurum, valgt til «Commisionens ordentlige og faste corresponderende Medlem». Han hadde påtatt seg « ikke alene skriftlig at deeltage i Commisionens Arbeider, men endog at gjøre flere Reiser aarlig til Christiania, for personlig at møde i Commisionens Samlinger». Mørch er den eneste av kommisjonsmedlemmene som har fått en viss anerkjennelse for sin antikvariske virksomhet i ettertiden.

I løpet av de første årene samlet Antiqvitets-Commisionen inn en interessant samling av oldsaker. Disse skulle etter hvert komme til å inngå i Universitetets Oldsaksamling. Ellers fulgte man opp med spørrelister etter dansk mønster. I invitasjonen til selskapet var det blitt presisert at man ønsket å legge til rette for «et Norsk antiquarisk Museum, hvilket i kommende Dager kunde blive Norge til Heder og Gavn». Senere oppfordret man selskapets tillitsmenn over det ganske land til å «oppsøke og erverve for Antiquitetsmuseet hva der måtte fortjene plass i denne nasjonens helligdom».

Kommisjonen møttes hver uke, og oldsaksamlingen i Katedralskolens lokaler åpen for publikum hver lørdag fra kl. 12, «da kommisjonen er til stede og meddeler godvillig opplysning om de oppbevarte saker av verd, liksom og en del av ringe verd».