Fra kongens åker

Nye undersøkelser gir spennende gløtt inn i vikingtidens korndyrking på den gamle kongsgården Avaldsnes på Karmøy. Dypt nede i sedimentene på bunnen av Bøvatnet ligger noen av svarene på de spørsmål arkeologene lenge har stilt seg ikke bare om hva som ble dyrket, men også om hva man spiste på kongsgården for tusen år siden.

Avaldsnes er kjent som kongsgård for Harald Hårfagre og andre konger som er omtalt i sagalitteraturen. Harald Hårfagre skal ha hatt hovedgården sin nettopp på Avaldsnes, og han ble til slutt gravlagt ved Karmsundet. For senere herskere var det av stor betydning å kunne vise til at man i slekt med Harald Hårfagre, og det er mange tegn til at kongemakten ble stadfestet på Avaldsnes.  Stedets betydning er i de senere år blitt godt dokumentert gjennom det arkeologiske Kongsgårdprosjektet Avaldsnes i regi av Universitetet i Oslo.

Brødkorn på Avaldsnes

Da den store skipshaugen fra vikingtiden – Storhaug – ble åpnet i 1880-årene, viste det seg at gravhaugen foruten skipet og en stor mengde fyrstelig gravgods, også inneholdt en stor, rund og fint tilhogd skiferhelle. Utgraveren, arkeologen Anders Lorange, lot hella ligge igjen i gravhaugen. Men en tilsvarende helle fra en gravhaug i nærheten av Storhaug ble fraktet til Bergen museum, der den fremdeles befinner seg. Denne hella har et tverrmål på hele to meter. Lorange mente at den store hella i Storhaug var en bakstehelle, og det hadde han antagelig rett i. I så fall tyder størrelsen på at bakstehellene fra Karmøy er blitt brukt til å steke brød til et helt hushold – eller snarere til et helt skipsmannskap, gitt det miljøet de er funnet i.

Foruten disse spesielle funnene, er det først og fremst sagakildene som forteller noe nærmere om korndyrkingen i vikingtidens storgårdsmiljø på og rundt Avaldsnes. Mest kjent vel historien om Asbjørn Selsbane, som reiste fra Trondenes til Karmsund for å kjøpe korn. Det var i 1022, og kongens årmann, Tore Sel, nektet å selge til hålogalendingen, som måtte seile videre til Jæren.

Arkeologien viser at det først var i romersk jernalder, på 300-tallet e.Kr., at nordboerne begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, også på Karmøy, men kornet ble ikke brukt til brød. I stedet viser analyser at man laget en grøtaktig blanding av kornprodukter, fisk, kjøtt og innmat som ble kokt, syrnet eller stekt. Dessuten brukte man selvsagt korn, særlig bygg, til å brygge øl.

Brødet ble introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen. I flere av de hustuftene fra romertid og folkevandringstid som er blitt undersøkt på Jæren, er det funnet brødovner. Men vi må til Sverige for å finne bevarte brød fra denne tiden. Det er tale om forkullede brød, for bare i forkullet tilstand kan brødene bevares i jorden helt til våre dager. Disse eldste brødene har vært tykke og grove. Men i vikingtiden forekommer det også en tynnere brødtype. Eddadiktet Rigstula skildrer det tykke, grove brødet som trellene er henvist til å spise. Dette brødet er etter beskrivelsen av samme type som de bevarte brødtypene fra romertid og folkevandringstid. De tynne hveteleivene som høvdingen i diktet spiser, ser derimot ut til å være av den typen brød som introduseres i vikingtiden, og som helst har vært stekt på takker av den typen som ble funnet i Storhaug.

Når vi nå for første gang er i stand til å si noe mer om konkret om grødesammensetningen på Karmøy i middelalderen og tidligere, er det takket være pollenanalyser. Det er Nationalmuseet i Danmark som har utført analysene.

Pollenanalyse

Pollenanalyse er et botanisk hjelpemiddel som kan benyttes for å beskrive landskapsutviklingen i et område. Metoden er basert på at man bestemmer mengdeforholdet mellom forskjellige planters pollen (blomsterstøv) i et sediment. Pollen fra ulike plantearter eller -slekter har forskjellig utseende og størrelse. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr eller på bunnen av et vann. De undersøkte prøvene er hentet fra Bøvatnet, ikke langt fra Avaldsnes. I dag er Bøvatnet et vann på ca. 140x110 meter omgitt av myr. Med det som utgangspunkt kan en anta at bassenget her inneholder vegetasjonsdata fra et område så langt som 1-2 km borte fra Bøvatnet, men enkelte pollentyper – som pollen fra kornslagene bygg, hvete og havre – flytter seg ikke så langt fra voksestedet. Undersøkelsen på Karmøy har vært spesielt rettet mot perioden fra jernalderen og frem mot vår egen tid. Dette er pollen som er hentet fra 0,4 til 1,7 meter ned i sedimentene.

Det viser seg – ikke så overraskende – at Avaldsnesområdet var nesten treløst allerede i romertiden. Med enkelte små variasjoner var det slik helt til moderne tid. Noen kriseperiode, f. eks. mellom folkevandringstiden og merovingertiden, er det ikke spor etter. Men undersøkelsen tyder på mindre aktivitet i området mellom 1300 og 1500, og pollendiagrammet fra tiden som følger viser at det lokale jordbruket nå i større grad enn tidligere er basert på husdyrhold.

Fra bygg til hvete – og fra ard til plog?

Hva viser så undersøkelsen om hva man dyrket i området? Jo, fra yngre romertid og frem til omkring år 1000 er det bygg som dominerer på kornåkrene. Det er for så vidt i tråd med det en kunne forvente. De grove brødene folk spiste i begynnelsen av denne perioden, har nettopp vist seg å være laget av bygg. I pollendiagrammet fra Bøvatnet er det også innslag av rug i denne perioden. Men i slutten av vikingtiden eller noe senere endrer dette seg. Det kornslaget som nå blir viktigere, er enten hvete eller havre, og frem mot ca. 1300 dominerer denne på åkrene i området.

Dessverre er det vanskelig å skille mellom hvete- og havrepollen, slik at en ikke kan avgjøre sikkert om det var det ene eller andre kornslaget som var viktigst i Avaldsnesområdet i denne perioden. I historisk tid var havren nærmest enerådende i Rogaland – i 1665 utgjorde den hele 96 prosent av utsæden i regionen. Det er altså mulig at dette mønsteret nå kan følges helt tilbake til slutten av vikingtiden.

Men man kan ikke utelukke at det var hvete man dyrket i Avaldsnesområdet. Riktignok var det lite hveteproduksjon i nyere tid over det meste av landet, men det behøver ikke å ha vært slik i middelalderen. Det er verdt å merke seg at det er påvist hvete på kongsgården Fitjar på Stord i yngre jernalder. Enten det dreier seg om hvete eller havre på Karmøy, kan vektleggingen av én sort tyde på at vi har å gjøre med nokså spesialisert produksjon.

En annen endring som kanskje henger sammen med dette, har å gjøre med hvordan selve jordbearbeidingen foregår. Pollendiagrammet viser nemlig at burot trivdes i nærområdet frem til 1100-årene, men at den så forsvinner. Burot og annet ugress kan være et problem så lenge man bruker en ard – en primitiv plog som ikke vender jorden – til å bearbeide åkerjorden. Forklaringen på at ugresset forsvinner en gang før 1200 kan være at man fra det tidspunktet tar i bruk plog med veltefjøl – eller at det tradisjonelle vestlandske spadebruket har røtter i denne delen av middelalderen.

Et tredje element i middelalderens jordbruk har ikke satt spor i forekomstene av pollen: Bekkekvernen. Kvernen representerte en teknologisk nyvinning som muliggjorde langt mer effektiv maling av kornet til mel enn før. Utfordringen var at kvernen krevde en vannføring som man vanligvis bare kunne oppnå i flomperioder. Dermed var man avhengig av å male store mengder korn i løpet av en tidsbegrenset periode, og for å unngå at melet ble dårlig bakte man flatbrød, som kunne lagres i lang tid.

Vikinger i austerveg

Hva vet vi om kontaktene mellom Skandinavia og det baltiske området i vikingtiden? Ulike kilder viser at det faktisk var kontakt og samhandling mellom skandinaver og de baltiske stammene, og gir oss dessuten noen interessante anekdoter om sistnevnte. Men de viser også tydelig at skandinavenes kunnskap om den sørøstlige delen av Østersjøkysten utviklet seg betydelig i løpet av vikingtid og tidlig middelalder, kanskje først og fremst fordi de viktigste rutene til Rus-riket og videre til Svartehavet og til Konstantinopel passerte gjennom det baltiske området.

Så vel den russiske Nestorkrøniken som keiser Konstantin Porphyrogenitus’ De administrando imperio fra omkring 950 skildrer hvordan vikingene tok veien fra Østersjøen og langs de store elvene Dnepr, Volga og Dvina. Disse kildene beskriver to forskjellige ruter. En gikk gjennom Finskebukta til Ladoga og deretter til Novgorod, og derfra til de øvre delene av Volgas løp. Den andre ruten innebar at man krysset Østersjøen og seilte forbi Domesnes (dagens Domesnäs, den nordligste spissen av Kurland) og inn i Rigabukta til Dvinamunningen. Via Dvina førte ulike veier til Dnepr ved Gnezdovo, og derfra kunne skandinavene nå hele veien til Svartehavet gjennom en rekke drageid. Om sistnevnte rute sier Nestorkrøniken at «langs Dvina går veien til varjagene, hvorfra man kan komme til Roma, og reise videre derfra til Hams etterkommere».

De skandinaviske samfunn gjennomgikk store endringer i vikingtiden. Det som begynte som et lappeteppe av mange regionale og noen overregionale herredømmer, utviklet seg gjennom politiske prosesser som i betydelig grad ble forårsaket av press fra, og idealer lånt fra, frankiske og angelsaksiske naboer, til versjoner av det som i middelalderen var kjent som Danmarks, Sveriges og Norges riker. Kristningen var en del av den samme prosessen.

Når det gjelder de baltiske folkene – prøyssere, jotvingere, kurlendere, sambiere, semigallere og andre – tyder bygdeborger og andre monumenter og funn på at krig og konflikt også der var en del av hverdagen gjennom hele vikingtiden. Det som møter oss i kildene, er et utpreget hierarkisk samfunn, med et stort antall mindre høvdingdømmer. Kristendommen fikk imidlertid ikke fotfeste blant balterne i denne perioden, i motsetning til hva som var tilfelle i Skandinavia – og blant flere av balternes nabofolk.

Det siste fikk konsekvenser også for de baltiske stammene, for etter at statsfremvekst og kristning var et faktum i nærliggende områder, fulgte krig og korstog mot baltere og andre hedninger. De polske hertugene førte for eksempel en rekke kriger og korstog mot prøysserne etter at Mieszko den 1. gjennom ekteskap med den tsjekkiske prinsessen Dobrawa i 965 og hans dåp året etter hadde plassert landet innenfor kristenheten. Nestorkrøniken nevner på sin side flere angrep på baltiske stammer fra 983 av; dette året marsjerte fyrst Vladimir av Kiev mot jotvingerne. Senere, når korstogene ble mer organiserte, erobret tyske ridderordener mesteparten av dagens Latvia og Estland.

Også mellom skandinavene og balterne var forholdet ofte preget av krig og gjensidig plyndring på deres respektive kyster. Men alt på et tidlig tidspunkt begynte vikingene å utforske det indre av balternes land. Det skyldtes altså i stor utstrekning at hovedvannveiene i Øst-Europa kom til å fungere som innfallsporter til Rus-riket og til Konstantinopels myteomspunne rikdommer. Som kjent ble mange skandinaver ansatt i keiserens personlige væringgarde.

Men bortsett fra arkeologiske funn og en håndfull kronikker er det bare et fåtall samtidige kilder som omtaler den løpende kontakten mellom baltiske folk og skandinaver i vikingtiden. En viktig kilde som dokumenterer at kontaktene var der, og de ofte var av krigersk art, er Sveriges mange runeinnskrifter fra slutten av 900-tallet og det påfølgende århundret. Innskriftene avslører en viss fortrolighet med de baltiske kyster, og indirekte også med de store vannveiene. De fleste innskriftene er funnet på steiner reist til minne om avdøde personer, ofte familiemedlemmer.

Vi har for eksempel en innskrift fra Södermanland som sier at «Sigrid gjorde denne steinen etter Svein, hennes ektemann. Han seilte ofte i sitt skip rundt Domesnes til Semgallia». I en annen, også den fra Södermanland, er det en viss Hermod som minnes sin bror, Bergvid, som «druknet i Livland». Andre runeinnskrifter gjør det klart at den avdøde personen dro til den baltiske kysten i krigersk hensikt og fant sin død der. En runestein fra Västergötland er reist til minne om en viss Olav, «som ble drept i Estland», et navn som betegner et betydelig større område enn dagens Estland. En innskrift fra Uppland minnes en mann, Asgeir, «som falt i Livland med Fræygeirs hær», mens en gotlandsk innskrift nevner en mann som var død i Vindau, dvs. dagens Ventspils. Enda en stein fra Uppland er reist over en Bjørn «som falt i Virland».

Skaldekvad regnes også for å være en pålitelig samtidskilde, men kvadene har lite å tilføre den floraen av stedsnavn som forekommer i runeinnskriftene. De fleste navnene i det baltiske området som opptrer i skaldekvadene, er enten svært generelle (Austmarr, dvs. Østersjøen, eller Austrvegr), eller betegner steder som lå langs datidens viktigste ruter. Brorparten er hydronymer eller i hvert fall navn på kystområder.

Den eldste samtidskilden som dokumenterer trefninger mellom baltere og skandinaver, er annerledes i så måte.  Rimbert var erkebiskop av Hamburg og skrev sin Vita Anskarii, om livet til sin forgjenger Anskar, rundt 875. Et sted nevner Rimbert «et folk som heter Cori», som i gamle dager «hadde vært utsatt for svearne». Han forteller også om hvordan danene kom over havet med en stor flåte for selv å prøve å erobre kurlenderne, men ble slått av sistnevnte, som så igjen ble angrepet av svearne. Rimbert nevner et svensk angrep på bygdeborgen Apuolė i dagens Litauen i 854, og et annet på «Seeburg», sannsynligvis Grobina.

Pomorgravene i Vardø

I 1901 begynte en langvarig diskusjon i Vardø om hvor og hvordan pomorer som døde mens de oppholdt seg i byen, skulle gravlegges. Frem til da hadde russerne gjerne benyttet en egen gravplass på Rødmoen, og denne ville de nå gjerde inn og formalisere bruken av.

Utenfor Pomormuseet har det i lang tid stått to gravsteiner med russisk innskrift; når de kom til museet, vet vi ikke, men det har vært antatt at de i sin tid har stått på pomorgravplassen ute på Steglneset. Innskriftene viser at steinene er fra henholdsvis 1901 og 1906, og at de er reist over Mikhail Vasiljevich Kotov og Ignatij Ivanovich Kotov. Sistnevnte finner vi igjen i kirkeboken – han er anført som skipper fra Arkhangelsk fylke, og det står at han er gravlagt på den «gamle» kirkegården, altså dagens kirkegård i Midtbyen, og altså ikke på den antatte pomorgravplassen på Steglneset.

Steglneset

Når debatten om pomorgravene dukker opp i Vardø i 1901, er det heller ikke da snakk om noen gravplass på Steglneset. Kildene fra den gangen samstemmer derimot i at pomorenes vanlige gravplass i byen lå på Rødmoen. Museet vil gjerne komme i kontakt med dem som måtte ha opplysninger om gravene på Steglneset. Er gravene der ute, seks eller syv i tallet, overhodet knyttet til pomorer? Eller har de muligens sammenheng med retterstedet som lå på neset? Tradisjonen om pomorgraver på Steglneset er imidlertid gammel; på Brox’ bykart fra 1890 er stedet merket med «russegraver». 

Når det gjelder Rødmoen, vet vi at de siste som med sikkerhet ble stedt til hvile der, var bakeren Kyprian A. Wasilioff (som var bosatt i Vardø) og arbeideren Ieleves Taigin fra Kola. Begge døde i 1901. Før den tid inneholder kirkebøkene bare et fåtall russiske dødsfall, og sjelden eller aldri sies det noe om hvor de døde er gravlagt.

Striden om pomorgravene 1. juni samme år, med et skriv fra russisk visekonsul Rasmus Holmboe til Vardø bys formannskap. Han søker «det ærede formannskap» om tillatelse til å inngjerde den russiske gravplassen på Rødmoen, og mener at et stykke på 20x30 m vil være stort nok for lang tid fremover. For den ortodokse kirken var det ikke et krav med gravlegging på kirkegård; det var nok at litt kirkegårdsjord ble lagt i graven, eller at man tok seg jord fra graven til en prest og fikk den velsignet, før man fraktet den tilbake og la den i graven.

Allerede etter én uke forelå svaret fra ordfører Martin Olsen: «Formandskabet har ikke lovlig adgang til at indvilge andragelset, men enhver russer, som her afgaar ved døden, kan nu som før begraves paa den almindelige kirkegaard,» skriver han.

Holmboe melder tilbake 13. juni at russerne er takknemmelige for å få lov til å bruke den ordinære kirkegården, men at de gjerne vil ha anledning til å stå for gravingen selv, siden det vanligvis er tale om fattige arbeidere om matroser som ingen vil kjøpe gravsted til. Han forteller videre at kisten oftest betales gjennom bidrag fra landsmenn, som også står for gravingen. Året før, da en fattig matros skulle begraves, hadde imidlertid kirketjener Sundkvist krevd dem for 5 kroner og hevdet at han var den eneste som hadde rett til å kaste opp graver. Kommunen ville ikke vite av at russerne tok seg til rette på dette viset, og skrev tilbake at «sundheds- og ordenshensyn kræver, at kirketjeneren udfører alt gravningsarbeide paa kirkegaarden».

Gravplassen på Rødmoen

16. februar 1903 søker Karl Holmboe, på vegne av avdøde arbeider Kusma Paakidins forlovede, om å få gravlegge liket på Rødmoen, «der flere andre russere er gravlagt». Enken ønsket å besørge gravingen selv. Kirkeboken anfører at han ble gravlagt 20. februar samme år, men sier ikke noe om hvor hen.

Diskusjonen har uansett fortsatt, og sommeren 1903 griper amtmann Graff inn i saken, som da har fått bred omtale i Finnmarken. Han henstiller 19. august stiftsdireksjonen i Tromsø om å tillate at russerne selv får begrave lik på «vore kirkegaarde», men må likevel gå helt til kirkedepartementet for å få støtte for sitt syn.

Resultatet var at flere og flere russere ble gravlagt på den ordinære kirkegården, og fra og med 1902 heter det om døde av «russisk» tro at de er gravlagte på Vardø kirkegård, senere også på den nye kirkegården på Steglneset.

En romansk gravstein i Vennesla kirke

Kast et blikk ned i gulvet neste gang du går over dørstokken til Vennesla kirke. Som terskel mellom våpenhus og skip befinner det seg nemlig litt av et klenodium, et som kan hende er så mye som 700 år eldre enn kirkebygningen fra 1830. Det dreier seg om en gravstein i kleber fra 1100-tallet, og de vokser ikke på trær, for å si det slik.

For en del år siden kom det for dagen en gravstein fra middelalderen på Øvrebø kirkegård. Men også Vennesla har et minne fra den første kristne tiden altså, og det befinner seg innmurt i gulvet i dagens kirke.

Det ser ut som om gravsteinen i Vennesla er utført i lokal bergart, men må en geolog avgjøre. På den synlige flaten er det risset inn et nokså simpelt kors, og ytterkantene på samme flate er dekorert med langsgående linjer. Annen innskrift har den neppe hatt. Steinen er ca. halvannen meter lang og halvmeteren bred.

Venneslasteinen ble bemerket da Domenico Erdmann var i kirken og gjorde restaureringsarbeider for Riksantikvaren i 1925. Han mente at steinen antagelig var fra middelalderen. Det er ingen grunn til forbeholdet – den er helt sikkert fra middelalderen. Stilen er romansk, og den kanskje beste parallellen til utformingen har vi i en gravstein fra Melhus kirke i Trøndelag. Stilen daterer vår stein, som den i Melhus, til 1100-tallet.

Det er bevart nokså mange middelalderske gravsteiner på Agder. Vennesla og Øvrebø har altså hver sin, mens Oddernes har to – og Søgne gamle kirke tre! Enkelteksemplarer finnes også i Spangereid, Vestre Moland, Fjære, Landvik og Austre Moland. De tre steinkorsene på Eiken kirkegård hører også med i bildet, selv om utformingen som frittstående kors skiller seg fra de øvrige.

Flere av gravsteinene fra middelalderen ellers i landsdelen er av kleber, og sannsynligheten er stor for at disse er tilvirket i Fjæreområdet, der det også var drift på kleber før den tid. Disse gravsteinene vitner om at Sørlandets klebersteinsbryting ikke bare dreide seg om gryter, kar, talglamper og baksteheller, men at man også hadde råmateriale egnet til hogging av døpefonter, skulptur og gravplater.

Dessverre kjenner vi ikke Venneslasteinens plassering før det ble bygd ny kirke i 1830. Kanskje lå den på kirkegården, kanskje inne i kirken. Særlig langt har den under enhver omstendighet neppe blitt flyttet. Kirke i Vennesla er først omtalt i 1625 i skriftlige kilder, og det har vært et diskusjonstema om det stod kirke her i katolsk tid eller ikke. Gravsteinenen inne i kirken er imidlertid en meget sterk indikasjon, jeg vil nesten driste meg til å si bevis, på at Vennesla som kirkested går langt tilbake i middelalderen.

Sara Kierstede - indianertolk med norske aner

Utdrag fra min nye bok, Nieuw Amsterdam:

 

I desember 1663 foregår det fredsforhandlinger mellom munseer og kolonister i Nieuw Amsterdam, begge parter ønsker nå en slutt på den blodige og utmattende andre Esopuskrigen. Forhandlingene trekker i langdrag, og først i midten av mai året etter underskrives den endelige avtalen. Det er to hovedpersoner – direktør Petrus Stuyvesant og hackensackenes sachem, Oratam. Eller, egentlig er det tre. For Oratam behersker ikke hollandsk, og Stuyvesant ikke algonkinsk. De trenger en oversetter, en som kan begge språk. Valget faller på Sara Kierstede, doktorfruen som var datter av sørlendingen Anneke Jans og Roelof Jansen fra Bohuslän. Kildene viser at Sara, som nå var blitt en voksen dame på 36, fungerte som hovedoversetter gjennom hele de vanskelige forhandlingene.

Sara var født i Amsterdam i 1627, og vokste altså opp i Rensselaerswijck. Etter at familien flyttet til Nieuw Amsterdam giftet Sara seg i ung alder med Hans Kierstede fra Magdeburg, kirurg i Det vestindiske kompaniets tjeneste. Kirurg var ikke helt det samme som i dag, og Hans Kierstedes rolle i bysamfunnet var nærmest allmennpraktikerens. Sara var bare 15 år gammel da de to giftet seg hjemme i huset på hjørnet av Whitehall Street og Pearl Street i 1642. Hans var 30. Hele byens elite deltok i bryllupet, og direktør Kieft benyttet anledningen til å få de noe påseilede gjestene til å grave dypt i lommene og love pengebidrag til en ny kirke i Fort Amsterdam.

 

Munsee-sachemen Lappawinsoe, 1735

I 1663, da kompaniet hyret henne inn som oversetter, var Sara Kierstede selv trygt plassert i eliten i kolonien. Det kan likevel ikke være dette som er forklaringen på at hun ble valgt, selv om det neppe talte imot hennes kandidatur. For hollenderne var det mulig å forene den tradisjonelle kvinnerollen med så vel diplomati som handelsvirksomhet, og det samme gjaldt indianerne – mohikanerne i Catskill hadde en kvinnelig sachem i 1650, og under en forhandling i 1682 stilte så vel mohikanere som munseer med delegasjoner som inkluderte kvinnelige ledere. Men dette brøt med engelsk tradisjon og praksis, noe som trolig var avgjørende for at Sara ikke fikk status som offisiell oversetter etter 1664, men fikk fornyet tillit i forbindelse med den kortvarige hollandske gjenerobringen i 1673-1674.

Kvinnelige tolker

En viss forskjell var det likevel mellom måten Sara Kierstede og den andre kvinnelige oversetteren, Trintje Evertsen, og deres mannlige kolleger ble brukt på. For mens Sara, for eksempel, utelukkende ser ut til å ha virket som oversetter mens forhandlingene pågikk i selve Fort Amsterdam, hendte det ofte at de mannlige oversetterne ble sendt av gårde på mer eller mindre farlige oppdrag langt inn i indianerland. Men i april 1664, for eksempel, da Oratam førte det frigitte gisselet Aeltje Sybrants til Nieuw Amsterdam, fungerte Sara som eneste oversetter.

Sara må forresten ha hatt et eget forhold til indianerne i kolonien. Som den eldste i barneflokken, var det nok henne som var mest påvirket av årene på de Laetsburg i Rensselaerswijck, og det er grunn til å anta at det var der hun fikk kjennskap både til mohawkenes irokeserspråk og mohikanernes algonkinsk. Men detaljene kjenner vi ikke. Men hun bar trolig med seg et godt grunnlag for å lære munseedialektene da hun kom til Manhattan.

Selve avtalen som ble forhandlet frem i 1663, fremstår nok som lite gunstig sett fra munseenes ståsted. Kolonimyndighetenes strategi var med all tydelighet å segregere munseer og nybyggere i Esopusområdet. Indianerne skulle ikke lenger få anledning til å besøke hollendernes bosetninger i området, og fra nå av fikk de utelukkende drive handel og utveksling «under fredsflagg» ved fortet i Esopus, i Fort Orange eller på Manhattan. Videre måtte esopusindianerne årlig komme til Fort Amsterdam for å fornye fredsavtalen og utveksle gaver.

Nevnte Oratam hadde vært hackensackenes fremste leder fra 1640-årene, og var en erfaren diplomat som søkte å opprettholde et godt forhold til de tallmessig overlegne hollenderne. Allerede under Kiefts krig møter vi ham som forhandler, og det var innenfor Oratams «rike» at den forferdelige massakren hadde funnet sted i 1643. Kildene viser at han levde et langt liv – kan hende ble han så mye som 90 år gammel – og hadde stor innflytelse både blant indianere og nybyggere. Hackensackene talte et tusentalls mennesker og var i bunn og grunn bofaste jordbrukere som også drev sesongvis fangst og fiske. Landområdet deres omfattet de øvre deler av New York Bay, Newark Bay, Bergen Neck, Meadowlands og Palisades i dagens Hudson og Bergen Counties.

Oratam må ha satt stor pris på Sara Kierstedes innsats under fredsforhandlingene i 1663-1664. Da han døde, antagelig i 1667, og ifølge muntlige overleveringer ble stedt til hvile i jaktmarken Sicomac I Wykoff, New Jersey, gikk det ikke lang tid før Wapomock og Tantequavis, to andre hackensacker, møtte opp hos guvernør Nicolls og erklærte at Oratam, øverste sachem for hackensackene, tre eller fire år før han døde hadde lovet bort til fru Sara Kierstede et stykke land ved Hackinsack Neck, vest for Hudson River, og at han på dødsleiet hadde bekreftet i de to og andres nærvær at han frivillig gav det til fru Kierstede «i betraktning av det vennskapet hun hadde vist ham». Oratam hadde dessuten presisert at hans vilje i denne saken skulle gjennomføres, og i dokumentet som ble satt opp i New York, het det videre at parsellen var blitt merket ut i terrenget etter vitnenes anvisninger, og at gaven rakte fra den ene siden av Hackinsack Neck til den andre, det tilsvarer mer eller mindre hele Ridgefield Park og deler av Bogota og Teaneck i det nåværende New Jersey. Ifølge en familietradisjon skjenket dessuten Oratams barn en perleprydet rød pung til Sara Kierstede, og denne er fremdeles i en etterkommers eie.

 

Selv overlevde Sara ikke bare Hans Kierstede, men også ektemenn nummer to og tre, og i 1693 skrev hun sitt testamente. Det inneholder flere interessante opplysninger; som en av byens fornemme kvinner eide Sara Roelofs flere afrikanske slaver som hun testamenterte til sine sønner og døtre, én til hver, men også en person ved navn Ande, som hun omtaler som «min indianer», og som sønnen Lucas skulle få. Tydeligvis ble også Ande oppfattet som ufri, siden han eller hun kunne gis bort som annen eiendom. Dette er en ekstraordinær opplysning på flere måter, ettersom det var høyst uvanlig at indianere var slaver i de engelske koloniene (som Nieuw Nederland jo nå var blitt én av) og fordi det bryter med det bildet av Sara som kildene ellers gir – eller som vi gjerne tenker oss at det gir. Under enhver omstendighet må forholdet mellom Ande og Sara ha hatt en helt spesiell bakgrunn, uten at vi kan si noe mer om den.

Kjøp boken her.