Virkelighetens kaptein Sabeltann

I Mariakirken i Lübeck kunne man tidligere beskue en fane som var opphengt over Bergenfarernes stol. Den var en suvenir fra hanseatenes seier over den fryktede piraten Marten Pechlin utenfor Mandal i 1526. Farene som truet de tyske kjøpmennene på sørlandskysten og videre til Bergen understrekes like tydelig i teksten som ledsager et bilde i den samme kirken: «La dem som står på farten, skrifte. Det tok så kort tid for oss å miste livet», heter det under et bilde av en forulykket Bergenfarer.

Det var blitt høst i 1526 da tre hansaskippere – Karsten Tode «den gamle» fra Lübeck, Claus Went fra Wismar og Michel Here fra Rostock – la ut på den lange reisen fra Bergen til Trave. Det var vel kjent at pirater hjemsøkte farvannene lenger sør på kysten, og skipperne våre ble enige om å holde sammen. Dersom de kom bort fra hverandre, skulle de henge en lykt langs skutesiden som kjenningsmerke. Det gikk som fryktet, den vesle flåten kom ut i storm, og mens Michel Here søkte inn til Selør vest for Lindesnes, reddet Karsten Tode og Claus Went seg inn til kysten lenger øst, der de satte kursen mot den velkjente havnen Skjernesund utenfor Mandal.

Da de nærmet seg havnen, ble de klar over lå en kreiert i en bukt like ved. Ifølge en samtidig beretning, nedskrevet av Gert Korfmaker, som selv var om bord i et av hansaskipene, fryktet tyskerne at det dreide seg om et sjørøverfartøy, fordi en av dem mente at dette var et velkjent piratrede. Men andre sa: «Måtte Gud se i nåde til oss, og la det heller være en skotte som tar inn trelast». Sjørøvere var det imidlertid; det fant tyskerne nokså snart ut. De la seg i en annen bukt, i kildene kalt «Hyltung», som må være neset som i dag heter Hilletunga. Av lokalbefolkningen fikk de snart bekreftet sine mistanker, og i en vik i nærheten observerte de en forhugget holk som sjørøverne hadde kapret og lagt der, og hvis skipper var i Tønsberg, der skipet hørte hjemme, for å skaffe løsepenger.

At det nettopp var på sørlandskysten, og akkurat ved Mandal, at piratene dukket opp, er ikke så merkelig. Alle skip som seilte mellom øst og vest i Europa, mellom Nordsjøen og Østersjøen, måtte passere denne strekningen. Gitt datidens navigasjonskunnskap, skipenes seilbarhet, rådende vind- og strømforhold og de geografiske betingelsene, der den danske vestkysten så å så ikke hadde havner å by på, var det naturlig at trafikken stort sett fulgte sørlandskysten, Agdesiden. Den klart største mengden av registrerte seilskipsvrak i Norge, befinner seg av samme grunn på sørlandskysten. Das Seebuch fra omkring 1470, den eldste bevarte navigasjonsbeskrivelsen i Nord-Europa, regner da også Lindesnes som det viktigste landkjenningsmerket for den som kommer sørfra og vil inn i Østersjøen.

 Undalspresten Peder Claussøn Friis, som holdt til i dette området på slutten av 1500-tallet, sa det slik:

«Dette Næs vide all Siøfarendes folck i dette Vesterhaff at sige aff, thi af det have de Landkienning her under Landet, oc derfra oc derefter vide de at sette deres Koes til andre Lande».

Men medaljen hadde en bakside, og Hr. Peder legger til:

«Ingen Landsort i Norrige hafuer værit saa plagit af Sørøffuere oc Fribyttere i gammel Tiid som denne Part, baade fordi den ligger saa nær ved Haanden, oc for de beleylige Haffner, her under landet ere…»..

Hva presten så mente med «I gammel Tiid», kan jo diskuteres. Trolig hadde han ikke kjennskap til den store pirataktiviteten som hadde utspilt seg i hans egen skjærgård to hundre år tidligere, i ufredsperioden rundt 1400. Da hadde blant andre vitaliebrødrene fra Mecklenburg gjort kysten utrygg, og kapret skip etter skip i havner som Skjernesund, Langesund og Selør. Marinarkeologien har frembragt mange vitnesbyrd om denne epoken, i form av brente vrak som ligger på grunt vann inne i datidens havner – som de overnevnte. Det er vel helst skip som har lidd samme ubilde skjebne som den holken fra Tønsberg vi hørte om tidligere.

Men hendelsene i 1526 er det grunn til å tro at Peder Claussøn var informert om, og de har da også levd på folkemunne frem til i dag. Det var nemlig ikke noen hvilken som helst kaptein Sabeltann våre hanseater hadde støtt på. Nei, det var selveste Marten Pechlin fra Fehmarn, en av datidens mest fryktede pirater. Pechlin var en svoren fiende av hanseatene. Ifølge kilder fra samtiden tok han ved én anledning 12 hansafartøyer på vei til Sverige, og kastet alle sjøfolkene over bord. Nå, i 1526, var Pechlin i tjeneste hos den landflyktige kong Kristian den 2., og en viktig brikke i dennes spill mot sitt tidligere rike og dets hanseatiske allierte. På kongens vegne plyndret han kirker og klostre, blant annet Værne. Til sjøs var altså strategien hans den vanlige i samtiden: Kapre skip, kreve enorme løsepenger for dem og eventuelt senke fartøyene dersom pengene uteble.

Gert Korfmaker og de andre hanseatene forstod at det bare var et spørsmål om tid før de selv ville bli utsatt for denne lumpne behandlingen. Men: De var tross alt to mot én, og valgte å kjempe – og vinne. Gamle Karsten Tode tok kommandoen, og ved en blanding av list og en god porsjon flaks klarte tyskerne å få has på den kraftig bestykkede sjørøverskuten. Gesellen Gert Korfmacher fikk has på Marten Pechlin som stod på dekket og ropte til sine folk at de skulle borde tyskernes skip, mens han svingte sabelen og – ifølge en vise som ble utgitt om trefningen ved Skjernesund i Lübeck senere samme år – gjorde grimaser med utrakt tunge («He stoch de tunghen ut synem munth/Van spotte vnd uth falschkem grund./Dat dede dem volcke vordretten»).

De seirende hanseatene viste de overlevende ingen nåde. Det ventet neppe sjørøverne seg heller. Av det 80 mann sterke mannskapet overlevde bare 19 bataljen ved Mandal. Seks ble tatt til fange, summarisk dømt til døden og kastet på sjøen. 13 andre klare i første omgang å komme seg unna i to skipsbåter; fire av dem ble senere plukket opp av et skip fra Rostock og druknet. De øvrige ble senere halshogd i Varberg av den eneste overlevende piraten, som ble satt fri mot å utføre bøddelens jobb.

For hanseatene ble det en lykkelig utgang på det hele. Lite visste de at de akkurat i 1526 neppe kunne ha valgt et verre sted enn Skjernesund å søke nødhavn i. Skjernesund viser seg nemlig å ha vært selve sentralen for Kristian den 2.s operasjoner på norskekysten. I 1525 hører vi, i et brev fra Vincents lunge til erkebiskop Olav, at den store kravellen Peter van Høll, som var blitt kapret i København, rett for nesen på kong Fredrik, på det tidspunktet befant seg i Skjernesund. Året etter berettes det at en annen av Kristian den2.s allierte, skipper Clemet, ligger med fem skip i Skjernesund, og at de der har oppført to blokkhus og stengt havnen med jernkjettinger. Fremdeles i 1531, da ekskongen selv kommer til Norge og skriver sitt åpne brev til nordmennene at han nå er kommet til landet for å befri det fra de som med urett har bemektiget seg det, er Skjernesund en av de havnene han oppholder seg i, og blant annet skriver brev derfra til den danske adelen.

Skjønt helt uvitende kan ikke Bergensfarerne ha vært I 1526. Vi husker jo at de var i tvil om skipet de støtte på i nærheten av Mandal var et sjørøverskip eller et fredelig lastefartøy fra Skottland. Det spørsmålet må ha opptatt sjøfarende nærmest fra tidenes morgen når man møtte andre, ukjente skip: Venn eller fiende? Kjøpmann eller pirat?

Fisker med tannverk

Hans Peder Brox bodde i Gamvik, der han var fisker og bonde for 150 år siden. Kanskje var han også plaget av tannverk. Rundt halsen bar han i hvert fall en amulett i form av en gjennomboret bjørnetann – en velkjent remedie mot tannverk her nord.

På tannen har eieren risset inn sine initialer, HPB. Gjenstanden befinner seg på Varanger Museums avdeling i Vardø.

Dit kom den i 1953, gitt i gave fra Bjarne Lillevik. Han sendte først et brev til museet, der han blant annet skrev at han «har noen gamle småting, som fulgte med i en kuffert fra Finnmark og som på den måten ble berget», og spurte om museet ville ha gjenstandene – selv om han «har vært medlem av NS». Lillevik hadde vært skoledirektør i Finnmark under krigen for NS-regimet, men var også kjent som – med hans egne ord – «mangeårig samler av slekts- og bygdehistorisk stoff». Heldigvis takket man ja, og fikk både bjørnetannen og de andre sakene sendt oppover til Vardø.

Eieren av amuletten, Hans Peder Brox, var født i Sørreisa i 1804, men tilbrakte det meste av livet i Gamvik. I folketellingen for 1865 finner vi ham oppført som selveier og fisker sammen med kona Gurine; to av barna bor da fremdeles hjemme. Hvordan Bjarne Lillevik i sin tid fikk tak i amuletten, vet vi ikke. Men det er grunn til å tro at det skjedde i god tid før krigen, helst i den perioden da han var lærer og sanglærer i Mehamn og lærervikar ved internatet i Skjånes.

Varanger Museum er ikke alene om å ha bjørnetannsamuletter i sine samlinger. Men det er uvanlig at de, som denne, kan knyttes til enkeltpersoner. Norsk Folkemuseum har flere eksemplarer, men men få opplysninger utover at de er skaffet til veie i samiske bygder som Nesseby og Kautokeino. Hva bruken angår, heter det seg i disse tilfellene at de enten «bæres af Lapperne i Bæltet» eller «har været benyttet som amulet, væsentlig til beskyttelse mod tandpine».

Magiske egenskaper

Bjørnen spiller en viktig rolle i samisk tradisjon, men også i norsk. Dyret blir kanskje først og fremst forbundet med styrke og kraft, og det fortelles også at en amulett av bjørnetann gav bjørnens styrke til den som bar den. Bjørnetannen var også lykkebringende, og en jeger som bar én eller flere bjørnetenner på seg, kunne være trygg på at han ikke ville bli bitt under jakten. Gjennomhullede bjørnetenner er kjent fra gravfunn gjennom hele jernalder og vikingtid, og i Skåne har man funnet slike amuletter i en 7 000 år gammel grav. De fleste funnene er imidlertid fra Nord-Norge.

Også andre deler av bjørnen ble tilkjent magiske egenskaper. Bjørnegalle blandet med brennevin kunne være virksomt mot en rekke lidelser, mens den som var plaget av hodepine, fikk lindring ved å stryke en oppvarmet bjørnelabb tre ganger over pannen. Samene pleide altså å stryke en bjørnetann over det betente stedet for å bli kvitt tannverk, men det kunne også hjelpe og pirke i den vonde tannen med et penisbein av bjørn. På de samiske noaidenes trommer, goavddis, var det hengt opp både bjørnetenner og -penisbein sammen med andre gjenstander som ble tilkjent magiske egenskaper.

Spinnekrukke fra 1400-tallet

Varanger Museum i Vardø har en nydelig liten krukke av leire, bare litt over 6 cm høy, utbuet på midten og med to karakteristiske ører på halsen. Den er funnet i byen i årene etter krigen, sammen med en hel del andre gjenstander. Det dreier seg om en krukke av tysk fabrikat, og den er gammel – fra 1400-tallet. Nokså sjelden er den også, og de fleste funnene av slike krukker her til lands er gjort i Bergens middelalderske bygrunn.

Vår krukke er som de andre av denne typen fremstilt av god leire, hardbrent og glassert. Glassuren er brunlig. Utførelsen er imidlertid «slurvet og fabrikkmessig» heter det i en eldre beskrivelse av disse krukkene. Krukkene er fremstilt i pottemakerbyen Raeren i det nåværende Belgia.

Foto: Varanger Museum/Knut Steinhaug

Krukker av denne typen blir også kalt for salvekrukker eller relikviekrukker, og forskerne tenkte seg lenge seg at disse gjenstandene først og fremst ble brukt til å oppbevare hellige relikvier i. Et par steder, deriblant i Trondenes kirke, har man da også funnet slike krukker som inneholdt relikvier og var forseglet med voks.

Men alt tyder på at miniatyrkrukkene også ble brukt til mer verdslige formål i senmiddelalderen. Blant annet den betydelige mengden funn av krukker på Bryggen i Bergen peker i den retning. Og bare fra Vardøs gamle bygrunn har vi faktisk ytterligere to eksemplarer. Det er dessuten funnet lignende krukker flere steder i Finnmark, vanligvis i boplassammenheng og enkelte ganger i kontekster som vanskelig kan oppfattes som annet enn samiske (Øvre Pasvik).

Forklaringen er at miniatyrkrukkene, som påpekt av arkeologen Anne Stalsberg, verken er salvekrukker eller relikviekrukker, først og fremst. Det er snakk om spinnekrukker – brukt av spinnersker til å fukte fingrene i når man spant på rokk. Krukkene hang enten rundt halsen eller på rokken, viser avbildninger fra den gangen.

Dermed bidrar spinnekrukkene i museet til å kaste ytterligere lys over det som nok var den mest typiske kvinnesyssel i middelalderens Vardø – tekstilhåndverket. Mer om det senere.

Havn og herberge

«Mennesket har hittil ikke kunnet pønske ut noe som har gitt mer lykke enn en god kro eller et godt vertshus,» mente Samuel Johnson. Kanskje var det nettopp noe sånt kong Håkon 5. Magnusson hadde i tankene i 1303.

Den våren sitter kongen i Tunsberg, der han utsteder flere forordninger. En av disse stadfester en skipan som han sammen med broren Eirik, og «med råd og samtykke av erkebiskopen, biskopene og alle de andre beste menn i riket», hadde utstedt noen år tidligere. Hovedbudskapet var at det nå skulle opprettes vertshus («tafernishus») ved alle hovedferdelsårer til vanns og til lands. Slik ble det første grunnlaget lagt for slike gjestgiverier som møtte de reisende de fleste steder i landet fremdeles på 1800-tallet.

Et glimt fra en gang for lenge siden, i barndommens sommerparadis: Inne på grunna et sted er sjøbunnen dekket med et teppe av hvite, blanke stilker med hull langsetter, noen av dem har skrift på. «Gouda» står det på én. Det er krittpiper, ispedd grå, brune og røde stykker av steingods. Det var kro her en gang, lyder de voksnes forklaring, men gutten er allerede halvveis under igjen for å se etter flere skatter.

Det er et mylder av tilsvarende steder langs norskekysten, for det var vertshus og gjestgiverier i mang en havn og uthavn tidligere. Mange av dem kan følges tilbake til 1600-tallet, da nok en kongelig forordning slo fast at det

«paa hver tredie Miil forordnes en smuk formuendes Mand paa en god, beleilig Gaard ved Alfareveien til Lands, saa vel ogsaa til Vands det næste Søkanten skee kan, Som kan holde Gastgiveri, saa den reisende kan bekomme nødtørftig Øl og Mad, samt Logement og Natteleie».

Men går min krittpipeåker på Hesnesøy og andre gjestgiversteder lenger tilbake, helt til middelalderen? Ser man på sagalitteraturen, oppdager man nokså raskt at det er et fåtall havner som nevnes gang på gang på kysten mellom Tunsberg og Vestlandet. Det er særlig Portør ved Kragerø og Seløyene ved Lindesnes, men også steder som Hesnesøy, Homborsund, Randesund og Ny-Hellesund. Uten unntak handler det om havner som var viktige langt inn i moderne tid, så lenge seilskip rådde grunnen.

Omtalen av havner og virksomheten i havnene (reparasjoner, utskjenking, forsyninger osv.) i samtidssagaene fra sent 1100- og tidlig 1200-tall forutsetter en høy grad av organisasjon. Flere har tenkt seg at de samme havnene har vært betydningsfulle like siden nye, seilførende fartøystyper overtok for de tradisjonelle roskipene i yngre jernalder en gang, og at en viss havnerelatert bebyggelse og infrastrukter må ha vært på plass der like tidlig. Det samme bør jo gjelde alt som binder havnene sammen til en led – så som losing og merking.

Men tilbake til kong Håkons forordning av 1303. Der heter det at gjestgiveriene skal etableres for hver hele og halve dagsreise, og det skal være mat og drikke og hestefór å få kjøpt der. Som en hovedregel skal de anlegges der kongen er grunneier. Vertshusene skal dessuten merkes med skilt som angir hva slags øl som er til salgs. Kongen gjorde også grep for å stimulere til opprettelsen av vertshus. Gjestgiverne og deres familier fikk et særskilt vern, blant annet dobbel erstatning for tyveri og dobbel mannebot, foruten at de ble fritatt for skyssplikt, krigstjeneste og deltagelse på tinget. Helt ueffent var det vel heller ikke at en gjestgiver med loven i hånd kunne ta vesentlig høyere pris enn det som ellers var vanlig for mat og øl.

Spredte kildeopplysninger fra de neste par hundre år tyder på at skipanen hadde hatt en viss virkning. Selv om man ikke hører direkte om severingssteder i havnene, er det lite sannsynlig at f. eks. riksrådsmøter kunne finne sted på plasser som Hamburgsund (1381) og Skjernesund (1490) uten at serveringssteder og annen infrastruktur var på plass.

Formuleringen fra 1303 om at vertshusene skulle søkes lagt på kongelig eiendom, gjenfinnes også i de faktiske forhold. Det er nemlig et ikke ubetydelig sammenfall mellom viktige havner der vi senere finner gjestgiverier, og kongelig eiendomsrett. Men dette gjelder også flere av de havnene som er omtalt i kildene forut for 1303, og kan muligens tyde på at kongemakten har hatt vesentlig innflytelse også under etableringen av annen infrastruktur i de viktigste havnene på et tidlig tidspunkt.

                                                                                                                                       

Fra et utsiktspunkt i 2015 kan angivelser som hele og halve dagsreiser synes håpløst unøyaktige, men slik var det neppe i middelalderen. «Viku sjofar», senere «ugesiøes», kalte man avstanden mellom to roskifter, og det gikk seks slike på en dagsreise. Ifølge sjøfartshistorikeren Roald Morcken svarer 1 «viku sjofar» til 11,11 km, altså en mil. Den avstanden som ble bestemt mellom kroene i forordningen fra 1648, er med andre ord den samme som i den fra 350 år tidligere (en halv dagsreise).

Man har bevart flere miletabeller fra gammelnorsk tid og senere. De angir seilingsavstandene på norskekysten, og de eldste av dem bruker så å si alltid «viku sjofar»  som lengdemål. Peder Claussøn Friis bruker begrepet («ugesiøes») helt systematisk, for eksempel, og forteller at det er 12 «ugesiøes» fra Tønsberg til Merdø og ytterligere 12 til Lindesnes. I et håndskrift fra 1300-tallet er avstandene langs kysten fra Kalfsund (Kalvsund ved Göteborg) til Ægistav (Svatoj nos på Murmankysten) oppgitt som 2 tylfter (dvs. 24 «ugesiøes») fra Kalvsund til Lindesnes, 2 tylfter derfra til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg og 4 til til Vågan. Til Andsnes derfra er det også 4 tylfter, og det samme videre til Vardøhus, mens det er ytterligere 6 tylfter fra Vardøhus til Svatoj nos («som Noreghe lyktas»).

I de mer detaljerte miletabellene er det mange faste punkter, som på hele skagerrakkysten i stor grad er sammenfallende med de uthavnene som kjennes fra seilskutetiden, og der det jo selvsagt også fantes vannhull og overnattingssteder for den reisende – slik det gjerne hadde vært alt på 1300-tallet eller tidligere.

Gåten Patrick Christian

Foto: Monica Milch Gebhardt/Varanger Museum

Hvordan kunne det ha seg at en engelsk sjømann risset navnet sitt på en stein ved Bergelva i Andersby – og det for 340 år siden? Steinen med den nokså sirlige innskriften «Patrick Christian» og årstallet 1679 havnet på museet i Vadsø for mange år siden, men er fremdeles en uløst gåte. Hvem var Patrick Christian, og hva gjorde han i Andersby – eller i Varanger, for den del?

Det står noe mer på steinen: «HMS Catrel», altså His Majesty’s Ship «Catrel», det vil si navnet på et skip tilhørende den engelske marine. «Catrel» gir ikke mening på engelsk, verken som skipsnavn eller noe annet. Sannsynligvis er det feilskrift for «castrel», som er et eldre navn for kestrel – hauk. Royal Navy har hatt minst fire skip med nettopp dette navnet gjennom tidene.

Sjøfolk har risset onn navn, årstall og annen grafitti mange steder på norskekysten og langt videre. Slike innskrifter finner vi vanligvis i velkjente havner, eller i hvert fall på steder der seilskipene måtte vente på bør. En av de største og mest spennende samlingene finnes ved Tsyp Navolok på Fiskerhalvøya.

Men innskriften på Andersbysteinen skiller seg ut. Først og fremst fordi den ikke er risset i fast fjell, men på en løs stein. Men også fordi den opptrer alene, i hvert fall så langt man vet. Man har tenkt seg at Patrick Christian var om bord i et skip som gikk inn til Andersby for å hente ferskvann i Bergelva. Men er det rimelig at han da skulle ta seg tid til å etterlate seg en slik innskrift?

Det er kanskje mer rimelig å oppfatte steinen og innskriften som en gravmarkering. Patrick Christian har neppe skrevet navnet sitt på steinen, for han var antagelig død på det tidspunktet. Steinen har nok stått eller ligget over en grav, og det er andre av mannskapet som har rodd den døde i land og gravd liket ned på stranden.

Vi kjenner til mange slike sjømannsgraver langs kysten, men de er vanligvis anonyme og uten innskrift. Trolig var Patrick Christian en rangperson om bord i HMS Castrel, helst en av offiserene, siden han ble vist denne omsorgen. Dødeligheten var for øvrig meget høy på havet på 1600-tallet, både i den engelske flåten og ellers. Nød og sykdom var dagligdags, og det samme var bedervet vann og råtten mat.

To andre farer lurte også – sjørøvere og fiendtlige flåter. I 1679 raste krigen i Europa, og havet var utrygt for ethvert handelsfartøy. Noen år senere hører vi at en fransk flåte brenner 14 engelske og 17 hollandske skip i nærheten av Nordkapp, mens de kaprer 14 andre. Botemiddelet var konvoifart – handelsskipene seilte gruppevis og ble voktet av marinefartøyer.

Konvoifarten var vanlig når det gjaldt blant annet engelskmennenes fart på Arkhangelsk. I 1705 fikk den engelske Arkhangelsk-flåten følge av to store og to mindre fregatter. To år senere var det 14 krigsskip som passet på 50 handelsfartøyer.

Det er fremdeles mange uløste spørsmål når det gjelder Patrick Christian og HMS Castrel. Men mannen og skipet er antagelig knyttet til konvoitrafikken mellom Kvitsjøen og Vest-Europa på slutten av 1600-tallet.

Winterkoning

Han var født i den lille landsbyen Ooltgensplaat i Holland i begynnelsen av 1540-årene, men i en tid da soldatyrket i stor grad var internasjonalt, havnet han i 20-årsalderen i slottsfogd Erik Munks tjeneste på Vardøhus. Den geskjeftige slottsfogden hadde selv gjort krigstjeneste på kontinentet i ungdommen. For Winterkonings del, gjorde oppholdet i Vardø ham klar over mulighetene til fortjeneste som lå i handelen på Nordkalotten.

Året var 1561, og den unge hollenderen la merke til munkene fra Petsjenga som årvisst dukket opp i Vardø for å bytte fisk, tran og pelsverk mot vin og krydderier. Han lærte også raskt at de eneste skipene som ellers landet i Østervågen, tilhørte borgere i Bergen og Trondheim. Da Winterkoning i 1563, visstnok bare halvveis frivillig, måtte forlate Vardø, reiste han straks til Antwerpen – kanskje Europas viktigste økonomiske senter på den tiden.

Tilbake til Vardø

Året etter satte han seil mot Vardø igjen – nå var han gått i kompaniskap med to kjøpmenn fra Antwerpen, som hadde fått sans for de profittmulighetene som fantes i nord. Med tre skip – Johannes døperen, Sankt Peter og Den gyldne ring – nådde de Vardø, der de planla å drive handel med Petsjenga-munkene.

Men det viste seg at Erik Munk hadde flyttet bort, og den nye slottsherren, Jacob Hanssøn, ville slett ikke ha noe av at Winterkoning & Co. skulle blande seg inn i handelsvirksomheten på øya. Den var jo forbeholdt kjøpmennene i Trondheim og Bergen. De måtte derfor gjøre vendereis, og Sankt Peter, som Winterkoning var om bord i, kom ut i storm og drev av til England. Men ikke før munkene hadde hvisket ham i øret at de jo kunne komme til Petsjenga og handle, uten å gå veien om Vardø.

Og slik ble det. Med nye kompanjonger var Winterkoning tilbake i nord i 1565. Men utenom Vardø kom han ikke, for hvordan skulle de finne veien til Petsjenga? Han trengte en lokalkjent styrmann, og det fant han i Vardø, på tross av slottsfogdens misbilligelse. Vel fremme i Petsjenga, der skipet ble tatt imot av munkene med åpne armer, lastet han om bord tørrfisk, laks, tran og andre varer og sendte det tilbake til kompanjongene i Antwerpen. Siden kom nederlenderne hvert år tilbake til Petsjenga, og i ettertid har Philips Winterkoning fått æren for å ha åpnet denne handelsruten.

Mordene i Teriberka

Selv reiste han imidlertid ikke hjemover; full av eventyrlyst lastet han de gjenværende varene, blant annet vin og tekstiler, over i en russisk lodje og seilte videre østover. Planen var å nå St. Nicholas (dagens Severodvinsk), der engelskmennene hadde handlet i flere år, og derfra videre til Moskva. Men ved Teriberka, øst for Kildin, måtte de søke havn på grunn av uvær. Der lå det en lodje fra før, og det russiske mannskapet ville handle. Men da de så hvilke utsøkte varer Winterkoning hadde med seg, tok misunnelsen dem. Og da natten falt på, tok de seg om bord og drepte Winterkoning og hele mannskapet på 16.

Drapene fikk diplomatiske konsekvenser, ikke minst fordi det viste seg at morderne stod på god fot med engelskmennene i St. Nicholas, som selvsagt fryktet konkurransen fra hollenderne. Men det får bli en historie til en annen gang.

Fra vikingtidens Hedmark til Vardø

Et hittil ukjent vikingtidsfunn fra Hedmark? I Vardø? Ja, faktisk. To nokså anonyme gjenstander av jern som har ligget på museet siden 1951, viser seg nå å fylle ut bildet av jernfremstilling av myrmalm i en helt annen del av landet for tusen år siden.

Det var gjenkjennelse ved første blikk. Blant arkeologiske funn i Vardø Museums samlinger fikk jeg øye på to langaktige, flate jerngjenstander av en type som jeg hadde sett mange ganger tidligere, sørpå. På Østlandet, og særlig i dalførene nord for Oslofjorden, er det en nokså vanlig funntype. Det dreier seg om barrer av jern – råmateriale for videre bearbeiding til redskaper og våpen, og et håndfast bevis for den store betydningen jernvinna hadde i denne delen av landet.

Men i Vardø? Her passer ikke funnet inn. Vi lekte med tanken på at det kunne dreie seg om et «eksotisk» funn fra bygrunnen i Østervågen, men verken tid eller geografi stemmer. Og bedre ble det ikke av at protokollen anførte at de to «redskapene» var innlevert fra Lebesby, som ikke ligger noe mindre langt fra jernbarrenes egentlige utbredelsesområde. Heldigvis falt alt på plass da vi kom over brevet som fulgte med gjenstandene i 1951.

Først litt bakgrunnsinformasjon: I 1949, da det som den gangen het Vardøhus Museum kom i gang igjen etter en lengre pause, var det stor entusiasme rundt museet. Man gikk offensivt ut og ville være et museum for hele Finnmark. Og interessen for museet begrenset seg ikke til Vardø og Finnmark. Nei, festningskommandant og museumsleder Erik Presterud slapp til med et kåseri om storsatsingen i Vardø på riksdekkende radio. Resultatet av all oppmerksomheten var at det kom inn gjenstander til Vardøhus Museum fra nær og fjern. Blant disse var jernbarrene våre.'

Giveren i dette tilfellet var Sverre Bårdseng i Lebesby, som kunne opplyse at barrene var blitt funnet av hans bestemor ca. 80 år tidligere (altså rundt 1870), da hun bare var en småjente. De hadde ligget under en stein, sammen med mange andre barrer, i Brøttum i Hedmark. Det er vanlig at barrene opptrer i store depoter som dette, så opplysningene er sikkert riktige nok.

Ved å gå til kirkebøker og andre kilder, kan vi finne ut litt mer om giveren og funnstedet. Sverre Bårdseng var tømrer og født i 1919 i Fåberg. Han var gift med Eli Bårdseng, som var jordmor og helsesøster i Lebesby fra 1948 til 1951. Det gir oss altså koblingen til Lebesby. Bestemoren som fant jernbarrene, var Ingeborg Torgersdatter. Hun var, ganske riktig, født på gården Fauskerud øvre i Brøttum, Ringsaker, i 1863.