”Norðmanna land”

”He sæde ðæt Norðmanna land wære swyþe lang swyðe smæl” (Han sa at nordmennenes land var svært langt og svært smalt). Slik innledes én av de eldste bevarte beskrivelser av det geografiske området som i dag er Norge. Det er Ottar (Ohthere) fra Hålogaland som blir tillagt skildringen, og den er formet som en beretning stilet til den engelske kong Alfred (konge 871-899). Det Skandinavia som Ottar tegner opp, er til dels nokså annerledes enn høymiddelalderens, slik vi blant annet kjenner det fra sagaene.

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av Orosius’ Historiarum adversum Paganos Libri Septem (Syv bøker om historie mot hedningene). Om vi skal tro 1100-tallshistorikeren William of Malmesbury, ble verket oversatt ved kong Alfreds hoff et par hundre år tidligere, sammen med tekster som Gregorius den stores Cura Pastoralis og Böethius’ De Consolatione Philosophiae. William nevner Orosius-oversettelsen blant ”those books that are most necessary for all men to know”.

Den vitenskapelige interessen for reisebeskrivelsene i den oldengelske Orosius går tilbake til det 16. århundre. Interessen var i første omgang særlig knyttet til Ottars reise rundt Nordkapp, som blant annet nevnes med billigelse av den engelske forfatteren Sir Humfrey Gilbert i A Discourse of a Discoverie for a New Passage to Cataia (skrevet 1566) – en avhandling om det fordelaktige ved å finne en nordlig rute til Den nye verden. Det var først senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av Ottars beskrivelse som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby, eller ved Wulfstans samtidige beretning om sin ferd fra Hedeby til Truso i det nåværende Polen, som også er interpolert i Orosius-oversettelsen.

Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt. Det er mulig å lese hele teksten høyt på ti minutters tid. Beretningen begynner helt brått med at ”Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Han sa at han bodde nord i landet, ved Vesterhavet. Men han fortalte også at landet strakte seg meget langt nordover derfra, men at det er helt ubebodd unntatt på noen få steder der samer slår leir for å gå på jakt om vinteren, og for å drive fiske ved havet om sommeren.” Deretter skildres en reise som Ottar en gang gjorde enda lenger mot nord. Han reiste i 10 dager, først nordover og så østover, til bjarmenes land. Det er omdiskutert hvor langt øst Ottar kom på denne reisen – Varsugas eller Dvinas utløp har vært nevnt, men også Kvitsjøen.

Ottar forteller en hel del om livsgrunnlaget på Nordkalotten i vikingtiden, og om forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ottar selv drev åkerbruk, men holdt også tamrein. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi – det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene, men forsøkene på å knytte Ottar til det ene eller andre av disse hviler på usikre forutsetninger; således finnes det ikke utvetydig belegg i teksten for å hevde at Ottar var en mektig høvding eller handelsmann, selv om han jo gjerne kan ha vært begge deler. Det går ikke en gang frem av beskrivelsen hvorvidt Ottar kom til kong Alfreds hoff på egen kjøl eller seilte med andre. Det sies heller ikke i klartekst hva Ottar egentlig gjør i England, men det er bemerkelsesverdig at han refererer til kong Alfred som sin herre innledningsvis.

Når det gjelder forholdet til den samiske befolkningen, har mange festet seg ved at Ottar tilsynelatende omtaler den tributten som i senere sagakilder kalles ”finnskatt”. Det ser dessuten ut til at Ottar mente at Finnas – som han ellers beskriver som folk som driver fangst og fiske – bebor hele det vidstrakte fjell- og viddeområdet mellom nordmennenes land og svealand (Sweoland) i øst. Nord for svearne og øst for Finnas nevner han kvenene (Cwenas), som av og til raider nordmennenes bosetninger ved hjelp av sine små og lette båter. Cwenas ser i likhet med Finnas ut til å holde til i et vidt landområde. Opplysningen om at Svealand strekker seg like vest til de ”øde” områdene, er påfallende. Kan hende dreier det seg i virkeligheten om distrikter som stod i et eller annet avhengighetsforhold til svearne, som man ellers mener hadde sitt kjerneområde ved Mälaren.

Det er ellers ikke så mange direkte opplysninger om politisk geografi i Ottars beskrivelse. Etter skildringen av ferden til Ishavet og av livsgrunnlaget i Hålogaland, skifter teksten plutselig retning igjen, og det nevnes at det finnes en port, kanskje en direkte oversettelse av det norrøne ordet kaupangr, sør i landet. Den kalles Sciringes healh, og i dag identifiseres den med Skiringssal eller Kaupang ved Larvik i Vestfold. I grove trekk beskrives så ferden fra Hålogaland til Skiringssal, og videre til Hedeby i det nåværende Schleswig-Holstein. Fra Ottars hjemsted til Skiringssal tok ferden mer enn én måned, om vi skal ta det bokstavelig. Sammenlignet med reisen mellom Skiringssal og Hedeby, som tok fem dager, virker dette lite rimelig. Forskeren Roald Morcken gav en mulig forklaring når han hevdet at Ottars beskrivelse for norskekystens del angir avstanden i form av faste dagsetapper (dagsroinger), og ikke faktisk reisetid. Ser man på senere, middelalderlige miletabeller for kysten, tilsvarer avstanden fra Tønsberg til Vågan 24 slike ”dagsroinger”, og til Andsnes ved Kvænangen 32.

Men om hele denne kyststrekningen har beretningen i den oldengelske Orosius ingenting konkret å melde, med unntak av at Norðweg sies å ligge på babord side hele veien fra Hålogaland til Skiringssal. Heller ikke om Skiringssal får vi vite noe nærmere. Dette står i kontrast til ferden videre, der politiske forhold flere ganger nevnes. For eksempel forteller Ottar at han han har ”de øyene som tilhører Danmark” på babord side når han seiler gjennom Lille Bælt og nærmer seg Hedeby. Om selve Hedeby heter det at den ”ligger mellom venderne og sakserne og anglerne og hører til danene”. Vi får imidlertid én viktig opplysning: Ottar sier at han har Danmark (Denamearc) på babord side og åpent hav på styrbord side i tre dager da han seiler ut fra Skiringssal. Siden de fleste mener at det faktisk er en reise tvers over Ytre Oslofjord og sørover langs Båhuslenskysten som blir beskrevet, innebærer det at Ottar regnet den nåværende svenske vestkysten som en del av Danmark. Det samme kan være tilfelle med østsiden av Oslofjorden, avhengig av hvor langt sør Ottar krysset fjorden.

I kombinasjon med informasjonen hos Wulfstan, synes Ottars beretning å tegne et bilde av en skandinavisk halvøy der kvener er en maktfaktor i nordøst, samer bebor hele det vidstrakte innlandsområdet mellom det nåværende Norge og Sverige, og svearne har direkte makt eller mer indirekte innflytelse over store deler av dagens Sverige. I Sør-Skandinavia råder danene, som kontrollerer ikke bare det nåværende Danmark, men også dagens Vest-Sverige, og kanskje også Østfold. Situasjon i kystområdene fra Vestfold og videre vest- og nordover er mer uoverskuelig. Nordmennene blir ikke omtalt som en politisk makt på lik linje med svear og daner hos Ottar. Men trolig tyder betegnelser som ”Norðweg” og ”Norðmanna land” på at lignende prosesser som ligger bak danenes og svearnes fremvekst, også var i gang på vestsiden av den skandinaviske halvøy.

"Dei saud det sjave av surte"

”Dei smida av myrjarn. Dei saud det sjave av surte,” skriver Johannes Skar i Gamalt or Sætesdal. Fra Trysil skriver Axel Christian Smith i 1784 at ”i de ældre Tider var Jerns Tilvirkning af denne Myr-Malm Sognets fornemste Næring. Derom vidne de mange Kul-Grave, de store Dynger Jern-Slagge o. m., som overalt findes i vore Skov-Marke”. Så vel i muntlig tradisjon som i form av karakteristiske kulturminner i skog og utmark har den gamle jernvinna satt dype spor mange steder i innlandet.

I flere distrikter drev man småskala jernvinne helt frem til jernverkene overtok for godt. Men i enkelte perioder av før-industriell tid var produksjonen av jern i Norge særdeles omfattende – så omfattende at det neppe kan være tale om produksjon kun til lokal bruk. Slik var det blant annet i romersk jernalder (Kr.f.-350 e.Kr.).

Den tidligste jernproduksjonen vi kjenner til, foregikk i Kaukasus for ca. 4.000 år siden, omtrent samtidig med at den yngste fasen av bondesteinalderen ble innledet her hjemme. Senere var kelterne de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg deretter til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i keltisk eller førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f). Produksjonen var – som langt senere i Setesdal – basert på at man ”saud det sjave av surte” (søydet det selv av myrmalm). Malmen ble røstet og deretter smeltet i en egen ovn, for at man gjennom en reduksjonsprosess skulle fremstille jern.

Alt så tidlig som i 1909 undersøkte arkeologen Håkon Shetelig et jernvinneanlegg i Sunnhordland. Men det er først og fremst fra og med 1970-årene at det mange steder i Norge er blitt foretatt mer storskala undersøkelser av sporene etter denne virsomheten. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder og folkevandringstid (350-550 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende. I de senere år har man blitt klar over at det har foregått betydelig jernvinne i indre strøk av Vestlandet også.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder.

De vanlige ovnene som var i bruk i denne perioden, hadde oppsamlingsgroper for slagget. Mellom hver brenning tømte man gropen, og det er avfallsproduktet, slagget, som oftest avslører at man har drevet jernvinne på en lokalitet. Men det fantes også en annen ovnstype som særlig ser ut til å ha vært i bruk i Rogaland og Agderfylkene. Det dreier seg om en type sjaktovner der slagget ble liggende i en grop under ovnen, og så flyttet man selve ovnen (sjakten) et lite stykke unna når det var klart for neste brenning. Slagget ble liggende i gropen, og der har det i heldige tilfeller blitt liggende inntil arkeologene finner det. Dette er egentlig en kontinental teknologi, og det er funnet store felter med slaggroper blant annet på Jylland. Fra omkring år 600 ser det ut til at teknologien man bruker for å fremstille jernet, endres. Nå tapper man ut slagget etter hvert som malmen smelter.

Romertiden er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn tyder på at det nå finnes et ledende samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser. De mange store tuftene etter naust på Vestlandet og bygdeborgene der og i andre landsdeler understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært. Romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett. Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene. For salig Friedrich Engels innledet oppdagelsen av jernet ”den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid”.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes en håndfull graver med smedutstyr også på norsk område.

Men alt jernet har neppe blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert. Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr, og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Skyldes den rikdommen som disse funnene uttrykker, blant annet jernvinna? Er det kanskje mektige slekter i flatbygdene som skummer fløten av jernfremstillingen i mer perifere strøk?

En gang etter folkevandringstiden, trolig alt på 600-tallet, kan det spores en markant nedgang i jernvinna i Norge. Henimot slutten av vikingtiden tar produksjonen seg opp igjen, med et nytt toppunkt i tidlig- og høymiddelalder. Det er ikke utenkelig at den intense produksjonen i disse århundrene har sammenheng med fremveksten av middelalderstaten og den etterfølgende borgerkrigsperioden.

Arkeologi og DNA

Den innholdsrike skipsgraven fra Oseberghaugen slutter ikke å fascinere, mer enn hundre år etter at den ble åpnet. For noen måneder siden ble nyheten sluppet om at den yngste av de to kvinnene i graven fra 830-årene var av østlig avstamning, kanskje fra Svartehavsområdet. Dermed var norsk vikingtidsforskning for alvor blitt introdusert for en ny analysemetode, en som internasjonalt har fått stadig større betydning for arkeologien: nemlig studiet av ”ancient DNA” – fossilt eller gammelt DNA.

Gener er som kjent informasjonspakker som overføres intakt mellom generasjonene. Genetisk informasjon lagres i DNA-molekylene hos alle encellede og flercellede organismer – fra bakterier til mennesker. Y-kromosom DNA overføres utelukkende gjennom mannsledd, og studier av sekvenser på Y-kromosomet gjør det dermed mulig å bestemme patrilineært slektskap. Såkalt mitokondrisk DNA, som forekommer i cellenes ”motorer”, blir derimot overført til avkom av begge kjønn. Men det er kun kvinner som viderefører mtDNA til sine barn. Dette er noe av grunnlaget for studiet av genetisk slektskap.

Gammelt DNA
Gammelt DNA, kalt aDNA, er rett og slett DNA som hentes ut av biologisk materiale som er dødt og under nedbrytning. DNA gjennomgår store endringer i løpet av en slik nedbrytning, og bare en liten andel av de DNA-molekylene som hentes ut av f. eks. musealt materiale, vil i ordinære tilfeller være intakt. Studier av gammelt DNA er altså kjennetegnet av at man arbeider med lavkvalitets-materiale, og det setter klare begrensninger for analysen. Det eksisterer også en øvre grense for hvor lenge DNA kan antas å overleve. Under optimale betingelser kan det dreie seg om maksimalt 1 mill. år. Det eldste homo sapiens-DNA som så langt er påvist bevart, er fra et neandertaler-individ som levde i det som nå er Belgia for nesten hundre tusen år siden. Tidligere publiserte resultater som gikk ut på at forskere hadde klart å finne bevart DNA fra dinosaurarter eller fra planter og innsekter innkapslet i rav, er senere blitt tilbakevist.

Det var først i begynnelsen av 1980-årene at man klarte å ekstrahere fossilt DNA. Kineserne var tidligst ute, med bevart DNA fra ribbeinsbrusk hentet ut av et 2000 år gammelt kvinnelik i en keisergrav. Det var imidlertid først da aDNA ble påvist og hentet ut av et 150 år gammelt museumseksemplar av den utdødde quagga-sebraen av forskere ved Berkeley, at metoden fikk vind i seilene. I de senere år har analyser av aDNA gitt ny innsikt ikke bare når det gjelder slektskap og forhistoriske migrasjoner, men også med hensyn til spredning av åkerbruk og domestiseringen av husdyr i neolittisk tid, utbredelsen av sykdommer som tuberkolose og spedalskhet i eldre tid m.v. Intakt DNA trukket ut av blodrester på forhistoriske redskaper har gitt ny kunnskap om hvilke byttedyr som ble jaktet av paleolittiske jegere.

Flere av de første studiene trakk ut aDNA fra mumifiserte menneskelik, men i nyere studier har man hentet ut aDNA fra kilder som forekommer langt hyppigere i det arkeologiske materialet, nemlig ben og tenner. I 1990-årene viste det seg også mulig å trekke ut fossilt DNA fra kremerte levninger, fra ben som var blitt utsatt for helt opp til 600 graders varme. I Skandinavia, der branngravskikken dominerer i lange perioder av forhistorien, og der bevaringsforholdene for ubrent skjelettmateriale i mange tilfeller er dårlige, har dette stor betydning.

Slektskap har spilt en vesentlig rolle i de mest kjente aDNA-studiene. Flere kjente historiske personer har vær gjenstand for analyser med høy mediafaktor – et skjelett som etter tradisjonen skal være av evangelisten Lukas, Marie Antoinette, Nikolai den 2., Stalin, Mengele og Djengis Khan, for å nevne noen. I USA vakte en DNA-studie som skulle forsøke å avgjøre hvorvidt Thomas Jefferson var far til den svarte Sally Hemings barn, stor oppmerksomhet. I Storbritannia var det i første omgang analysen av aDNA fra den 9000 år gamle ”Cheddar-mannen” som ble bemerket; siden også jakten på ”viking-gener” i forbindelse med BBC-serien Blood of the Vikings. I 2003 kunne en forskergruppe ved Oxford-universitetet offentliggjøre at de hadde funnet Y-kromosom-signaturen til 1100-tallshøvdingen Somerled, som kastet de nordiske erobrerne ut av Skottland. På arkeologisk hold har analysen av ”ismannen” Ötzis DNA påkalt oppmerksomhet, og forskere har også hevdet at Thor Heyerdahls teorier om et sør-amerikansk opphav for befolkningen i Polynesia kan avvises på genetisk grunnlag.

Metodiske problemer
Metoden er beheftet med flere problemer, ikke minst vanskene med å fremskaffe prøver som ikke er forurenset. Således har det blitt hevdet at enkelte av de feirede studiene av mumie-DNA fra 80-tallet i realiteten handlet om at forskerne uten viten og vilje klonet sitt eget DNA. Problemet er særlig stort når en har å gjøre med materiale fra museumsmagasinene. For eksempel forsøkte man nylig å analysere også den eldre av Osebergkvinnene, men det viste seg at en benprøve fra dette skjelettet inneholdt tre ulike DNA-kilder. Det finnes også mer prinsippielle problemer. Mange av utfordringene med å forene naturvitenskapelige og humanistiske forskningstradisjoner i tolkninger av fossilt DNA (f. eks. hva gjelder forholdet mellom et menneskes genetiske og kulturelle tilhørighet) blir diskutert i Leif Håvard Vikshålands hovedoppgave fra 2001, Arkeologi og genetikk.

Nettopp disse betenkelighetene bør være en del av ballasten når man vurderer nye resultater, ikke minst de som beveger seg over i kulturhistoriske tolkninger, og særlig når disse tolkningene dessuten er formidlet gjennom populære kanaler. For noen år siden ble det foretatt aDNA-analyser i forbindelse med det svenske SIV-prosjektet (Svealand i Vendel- och Vikingatid). Et båtgravfelt i Tuna i Alsike viste seg å inneholde et individ som fremviste
en markør i Y-kromosomet som bare fantes i en samisk referanseprøve, ikke i en svensk. Det betyr ikke nødvendigvis at en same har blitt gravlagt i Tuna – men bare at én av den døde mannens aner har reprodusert seg med en person med samme mannlige aner som samene i den moderne referansegruppen. Om det faktisk dreier seg om en person med samisk identitet eller nære samiske forfedre som har blitt gravlagt på det aristokratiske båtgravfeltet, kan ikke avgjøres uten å trekke inn andre, kulturhistoriske forhold.

Noen av de mest interessante resultatene i senere tid, dreier seg om mitokondrisk DNA. Det har vist seg verdens befolkning kan deles inn i et lite antall grupper, de såkalte haplogruppene. Hver slik gruppe er kjennetegnet ved et sett karakteristiske mutasjoner som gjennom kvinneledd kan føres tilbake til én bestemt forhistorisk kvinne – de såkalte ”Evas syv døtre”, slik det skildres i Brian Sykes’ bok av samme navn. Den kvinnen, “den mitokondriske Eva”, som alle haplogruppene kan føre sitt opphav tilbake til, en den yngste kvinnelige ane som er felles for alle nålevende mennesker. Man diskuterer fremdeles når ”Eva” levde, og likeledes når de mutasjonene som kjennetegner de ulike haplogruppene, oppstod.

Oseberg og Kongemarken
Det er mitokondrisk DNA som er blitt benyttet for å studere den yngste Osebergkvinnens genetiske opphav. Hun viste seg å tilhøre den relativt sjeldne haplogruppen U7. Denne er meget sjelden i Europa, men forekommer hos en liten prosentandel mennesker i Midt-Østen og i Kaukaus, samt hos vest-sibirske grupper. De største frekvensene opptrer i Iran, Pakistan og India.

Interessant nok har man funnet nok et U7-individ i det arkeologiske materialet fra Skandinavia. Det dreier seg om en mann som ble stedt til hvile på den tidlige kristne gravplassen Kongemarken ved Roskilde. Den genetiske variasjonen blant Nordens innbyggere i vikingtiden ser altså ut til å ha vært minst like stor som i dag. Her åpner det seg utvilsomt et rom for spennende kulturhistoriske tolkninger.

Mer:
Per Holck: The Oseberg Ship Burial: New Thoughts On The Skeletons From The Grave Mound
Lars Rudbeck m. fl.: mtDNA analysis of human remains from an early Danish Christian cemetery
Jørgen Dissing m.fl.: Rare mtDNA haplogroups and genetic differences in rich and poor Danish Iron-Age villages
Leif Håvard Vikshåland: Arkeologi og genetikk

Det daglige brød

”Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det blant annet i innskriften på Tunesteinen fra Østfold, slik Ottar Grønvik tolker runene. Innskriften er fra omkring 400 e. Kr., og på den tiden var brød faktisk en nyhet i Norden.

Skal vi dømme etter det arkeologiske materialet – og det er vi henvist til å gjøre – var det først på 300-tallet e. Kr. at skandinavene begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, alt i yngre steinalder, men det ser ikke ut til at kornet ble brukt til brød. I stedet viser analyser av matskorper på innsiden av leirkar fra mange boplasser at man laget en grøtlignende blanding av plantevekster, også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod. Det dreier seg om en type matrett som i ulike varianter har vært og fortsatt er en viktig del av kostholdet i flere deler av landet – i form av kompe, raspeball og blodklubb, altså en grøtaktig blanding av kornprodukter, fisk, kjøtt og innmat som kokes, syrnes eller stekes.

I et overordnet kulturhistorisk perspektiv har vi å gjøre med en utvikling fra grøt via flatbrød til gjæret eller hevet brød. De eldste funnene av flatbrød i Mellom-Europa tilhører således århundrene f. Kr., mens vi i Norden ikke finner spor etter brød før i romertid. Brødet blir introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen. I flere av de hustuftene fra romertid og den påfølgende folkevandringstiden som har blitt undersøkt på Sørvestlandet, er det avdekket konstruksjoner som av arkeologer har blitt oppfattet som brødovner.

De fleste funn av selve brødene er imidlertid gjort i Sverige, med et klart tyngdepunkt i Mälarlandskapene. Det er tale om forkullede brød, for bare i forkullet tilstand kan brødene bevares i jorden helt til våre dager. Samtlige funn er fra jernalderen, og det er flest i den siste delen av perioden, i merovingertid og vikingtid. De fleste brød er funnet i kremasjonsgraver, ikke minst på gravplassene ved proto-byen Birka. Den svenske dominansen har i det minste delvis sammenheng med den fremherskende branngravskikken på svensk område gjennom hele jernalderen.

Brødet i romertid og folkevandringstid er tilvirket først og fremst av bygg, men også havre har vært brukt i stor utstrekning. Rug og hvete er mindre vanlig. Datidens tykke og grove brødtyper kan ha blitt bakt i en ovn eller direkte i ildstedet. Disse typene finner vi gjennom hele jernalderen. Men i løpet av merovingertid og vikingtid øker innslaget av brødhvete i avlingene, og nå finner vi også tynnere brødtyper som ofte er laget av hvete. Vi har altså å gjøre med en eldre bygg- og havrebrødtradisjon og en yngre hvetebrødtradisjon. Hvetebrødene har antagelig blitt tilberedt på takke eller lignende.

Middelalderdiktet RígsÞula beskriver det tykke, grove brødet som trellene er henvist til å spise. Dette brødet er etter beskrivelsen av samme type som de arkeologisk dokumenterte brødtypene fra romertid og folkevandringstid. De tynne hveteleivene som Jarl i diktet spiser, ser derimot ut til å være av den typen brød som introduseres i yngre jernalder, og som blant annet er funnet i gravene ved Birka.

De stekepannene som er et karakteristisk innslag i en del vikingtidsgraver i Norge, viser sammen med for eksempel dreiekverner nedlagt som husoffer at brødkulturen i jernalderen også har et rituelt aspekt. Funnene fra Helgö i Mälaren, som er blant de eldste i Norden, kan endatil tyde på at brød i utgangspunktet inngikk i rituelle sammenhenger.

Enkelte av referansene til brød i sagalitteraturen tyder på en sammenheng med Odinkultusen, som trolig oppstår nettopp på den tiden da brødkulturen innføres. Dette er en aristokratisk kultus, og en indikasjon på at brødbaking og –spising har inngått i aristokratiets rituelle praksis i folkevandringstid, har vi i Tunesteinen, i det minste indirekte.

”Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det jo i innskriften på steinen. Den avdødes navn, Wodurid, er en sammensetning. Det andre leddet har sammenheng med verbet ’ri(de)’, og det betyr’rytter’. Samme etterledd har vi i Odin-tilnavnene Atrídr og Frárídr (’han som rir til/fra). Førsteleddet betyr noe slikt som ’rasende, vill’. Et tilsvarende substantiv finnes fremdeles på tysk i formen Wut (’raseri’). Gudenavnet Odin er avledet til det samme ordet. Wodurid betyr dermed ’den rasende, hissige rytter’. Flere har tenkt seg at den rytteren som er avbildet på gullamuletter fra denne perioden, er Odin i egenskap av ekstatisk rytter. Det er ikke urimelig å tenke seg at Wodurid har spilt en rolle i Odinkultusen i Tune.

Runeinnskriften ser dessuten ut til å vise at Wodurid ikke bare har vært kultleder, men også verdslig høvding. ”Han som sørget for brødet” er Grønviks tolkning av ordet witadahalaiban (leses witandah laiban). Men ”brød-giver” gir klare assosiasjoner til et herre-tjener-forhold. På gammel-engelsk betyr ordet hlaford, som vi kjenner som ’lord’ eller herre, nettopp brød-giver (loaf-giver). I tidlige engelske lovtekster omtales dessuten folk med en avhengig sosial status som ’brød-etere’, underforstått at noen forsyner dem med brød. Referansene til brødkulturen slutter ikke der: Ordet lady, oldengelsk hlæfdîge, betyr noe slikt som ”den som knar brødet”. Herre, frue og undergitt, brødgiver, brødbaker og brødeter – tydeligere kan ikke de sosiale aspektene ved jernalderens nye brødkultur uttrykkes.

(En kan ellers lese mye klokt om brød i en nylig utkommet doktoravhandling fra Stockholm, Liselotte Bergströms Gräddat: Brödkultur under järnåldern i östra Mälardalen)

För Nordens fornälskare!

Google Books omfatter stadig flere bøker - til stor glede for en med forkjærlighet for litteratur som er antikvarisk i mer enn én forstand. Tidsskriftene Annaler for nordisk oldkyndighed, Urda: et norsk antiqvarisk-historisk tidsskrift og Antiqvarisk tidskrift för Sverige og annen vanskelig tilgjengelig litteratur som Niels Henrik Sjöborgs Samlingar för Nordens fornälskare (under) er blant den eldre arkeologiske litteraturen som nå foreligger med flere årganger i fullformat. Vel verdt å sjekke ut. Mitt eget Google-bibliotek finnes her.

"

Tingvoll kirke

Våren 2005 møttes femten forskere på Tingvoll i Møre og Romsdal til et ”grubleseminar”. Temaet var kirken på Tingvoll – en steinkirke av betydelige dimensjoner, med spesielle detaljer som ganger inne i murlivet, lektorium og en 10 meter høy korbue. ”En forundringspakke”, kaller Audun Dybdahl kirken i sitt forord. Hvem bygde kirken, og hvorfor? Hvorfor på Tingvoll? Var Tingvoll kirke en fylkeskirke, eller spilte den kan hende en rolle i forbindelse med tingsamlinger? Og hvem var den Gunnar som i en runeinnskrift i kort hevdes å ha ”gjort” kirken? Alle disse spørsmålene, og mange andre, blir diskutert i boken som seminaret resulterte i – Tingvoll kyrkje – gåta Gunnar gjorde.

Boken er forbilledlig bygd opp. Den innledes med en oppsummering av de ulike synspunkter og vurderinger som fremkommer i de forskjellige kapitlene, og bakerst i boken finnes en nyttig ordliste med faguttrykk, en tidsakse og en samlet litteraturoversikt.

Hele fjorten forfattere har bidratt til boken. Øystein Ekroll foretar i sin artikkel en grundig gjennomgang av de skriftlige og kirkearkeologiske kilder til Tingvollkirkens historie. Han dokumenterer at kirken er stor, langt større enn de andre kirkene i Nordmørafylke, og på høyde med de trøndske fylkeskirkene. Dn er også større enn Peterskirken på Veøy, som var fylkeskirke for Romsdal. Likevel er Ekroll skeptisk til idéen om at Tingvoll var fylkeskirke. Det er først og fremst den perifere plasseringen innenfor Nordmørafylket som taler mot den tanken, skriver Ekroll.Ekroll peker imidlertid på at det er funnet kristne graver flere steder utenfor dagens kirkegård, noe som indikerer at middelalderkirkegården har vært av betydelig størrelse. I så fall kan folk fra et større distrikt ha sognet til kirken. En funksjon som tingstedkirke kan muligens forklare fenomenet. En sammenheng mellom kirken og det tingstedet som navnet Tingvoll ymter om, blir også diskutert i boken.

Bjørn Ringstad tar for seg Tingvoll i forhistorisk tid. Han viser at kirkestedet rent kommunikasjonsmessig har en sentral beliggenhet ved den indre leden over Tiltereidet, for å unngå Hustadvika. En kavlbru på Tiltereidet ble i 1960-årene datert til vikingtid, og mange har sett for seg at bruken av den indre leden har vært omfattende i jernalder og vikingtid. Det er imidlertid lite i det arkeologiske materialet som peker ut noe sentralt oldtidsmiljø i området. Når det gjelder kirkestedet Tingvoll, er det et så å si ubeskrevet blad, arkeologisk sett.

I Audun Dybdahls artikkel tas tråden opp igjen fra Ekrolls dikusjon om Tingvolls eventuelle status som fylkeskirke. Dybdahl argumenterer for at kirkebyggeriet på Tingvoll neppe kan ha foregått i regi av lokale bønder eller en lokal stormenn, og han ser for seg at bare bøndene i hele Nordmørafylke kan ha stått bak. Dybdahl foreslår videre at den Gunnar som omtales i runeinnskriften i kirken, kan være lagmannen Gunnar Grjonbak, en av kong Sverres mest betrodde menn. Runeinnskriften blir grundig diskutert av Terje Spurkland i dennes bidrag.

Audun Dybdahl er ellers den eneste som så vidt nevner et forhold som kunne åpne for annen mulig tolkning av det arkeologiske funnbildet på og rundt Tingvoll enn de som fremkommer i boken, nemlig det faktum at kirkestedet med prestegården i tidlig nyere tid var omgitt av en hel krets av gårder som i sin helhet tilhørte prestebordet. Bildet ligner det som siden Magnus Olsens dager har vært påvist i forbindelse med mange storgårder på Vestlandet, og som ofte settes i sammenheng med en lokal godsorganisasjon. I så måte kan det tenkes at prestegårdens lave landskyld på ett spann i senmiddelaldersn reelt bare uttrykker skatteevnen til kjernen i et godssystem som hadde eksistert tidligere, slik at sammenligningen med andre (enkelt-)gårder i prestegjeldet i beste fall blir upresis.

Også Olav Tveito diskuterer om Tingvol kan ha vært fylkeskirke. Mot Ekrolls innvending om at kirkens beliggenhet er lite sentral i Nordmørafylke, anfører han Jørn Sandnes’ gamle tanke om halvfylkeskirker i Frostatingslagen, og at Veklem på Ørlandet kan ha hatt samme funksjon som Tingvoll.

Inge Bryhni foretar en gjennomgang av steinsortene som er benyttet i kirkebygningen. Hans konklusjon er at kirken hovedsakelig er bygd av naturslitte blokker fra åkre og strender, mens innfatningssteinen delvis må ha kommet fra utenfor regionen. Markus Dahlberg har to bidrag i boken. I det første setter han Tingvollkirken inn i en skandinavisk sammenheng, mens han i det andre drøfter hva slags funksjon den utvendige balkongen i kirkens østgavl kan ha hatt. Dahlberg heller mot at den rekonstruerte ”balkongen” faktisk er basert på spor etter et klokkeopheng. Margrete Syrstad Andås tar for seg innvielseskors, nisjer, altere og andre detaljer som forteller om den religiøse praksisen i Tingvoll kirke i høymiddelalderen. Hennes artikkel var et av høydepunktene for anmelderen. I Morten Stiges artikkel får vi vite at de horisontale gangene i murlivet i kirken neppe har vært forårsaket av liturgiske krav, men heller skyldes et ønske om status ved å etterligne større og mer berømte kirker. Ellers diskuterer Anne Marta Hoff korskilleveggen, Ola Storsletten takkonkstruksjonen, Kjartan Prøven Hauglid steinskulpturen, inkludert en interessant kulturhistorisk drøfting av kirkens solur, mens Ebbe Nyborg skriver om kirkesølvet og Margrethe C. Stang om senmiddelalderens kirkeinteriør.

Alt i alt fremstår boken som velredigert og gjennomarbeidet, og den bør kunne tjene til inspirasjon for andre, kommende kirkemonografier.

Morten Stige og Terje Spurkland (red.): Tingvoll kyrkje. Gåta Gunnar gjorde. Senter for middelalderstudier, skrifter nr. 21. Trondheim 2006.

Foto: Arve Holmeide/Wikimedia Commons

Domsteinane på Sola rekonstruert

Av Tor Erik Hansen, Sola historielag

Et 250 år gammelt arkeologisk mysterium er gjenreist, Domsteinene på Domsheia i Sola i Rogaland. En steinring som har tiltrukket arkeologer og historikere opp gjennom tidene, som til tider ikke har vært synlig og som derfor har hatt et ”mystisk” preg over seg. I nærmere 10 år har Sola Historielag jobbet med å få fram og rekonstruere dette mektige symbolet fra en fjern tid. Kanskje et lite norsk ”Stonehenge”?

Den første beskrivelsen vi kjenner av dette fornminnet ble formidlet av amtmann Bendix Christian de Fine i hans Beskrivelse av Stavanger Amt. Han skriver som følger:

På een sleet Plan oven for Sole-Sanden, Staar meget ordentlig i en accurat
Circul omtrent 102 alen i omkreds (64 meter), oppreist 24 Graae Steene, som
smaae Baute-Steene, hvor imellem hver af de høye Steene ligger circul-viis i
Kæderad nogle med sær fliid samlede hviide runde Steene, saa store som maadelige
Stykke-Kugler, og midt udi circulen er at see een firkantet oplagt flad Graae
Sten, som et Bord, og tvende store hviide Steene hos sidde paa; Ligeledes ligger
ovenmeldte slags hviide Steene atter i 8te lige rader fra 8te af de omkring
staaende store Steene, viissende alle lige til Steen-bordet.

Da senere observasjoner fraviker fra de Fines beskrivelse, har en tolket det dithen at han ikke har vært nøyaktig nok. Men som flere steder på Jærens kyst og Lista var strendene og jordene innefor utsatt for sandflukt og til tider dekket av flygesand. Dette har ført til at fornminnet til tider har vært helt eller delvis skjult, men også samtidig utsatt for sterk erosjon og forandring. For å bekrefte dette kan vi ta eksempelet med antikvar Nicolay Nicolaysen som i 1860-årene skrev om ”Norske Fornlevninger” i Stavangers Amt at det ikke mulig å gjenfinne stedet. Han skriver:

Omtrent en halv fjerding fra Solegaardene og omtrent midt imellem disse og den
søndenfor liggende gaard Reke er der et vistnok med urette kallet Thingsted, som
dog siden omtrent 1790 har været aldeles skjult af flyvesand, saaledes at ikke
engang dets plads bestemt kan paavises; det kjennes kun af de Fines beskrivelse
af 1745, ifølge hvilken det bestod af en kreds, omtr. 34 alen i tverrmaal, med
en opreist firkantet sten i midten og 24 lignende stene omkring.

I 1822 skrev også den svenske antikvaren Nils Henrik Sjöborg om Domsteinane: ”Denna af 24 Domstenar bestående cirkel med 8 radier, laggde med hvita kullerstenar, har mycken likhet af en Persisk kyrkogård.” Sjöborg skriver videre at sjelden er steinene i sirkelen av ”normal” bautastein-størrelse, men omtrent halve størrelsen av slike bautasteiner. Var de for store kunne man heller ikke sitte på dem, om dette virkelig var et dommer- eller tingsted. Alternativt stod man ved siden av dem. Vanligvis, forteller Sjöborg videre, bestod en slik dommersirkel av: sete for konge og dronning, deres befalshaver eller dommerens sete og et Idavallsbord, en flat stein som skulle tjene som bord like foran setene. Rundt dem var det seter til resten av tinget eller ætten. Det er spennende hvordan dette passer for ”Den fordna märkliga Domstensbana vid Sola i Norrige, hvas ungefärliga utseende … tyckes hafva varit tingsställe för 8 härader eller socknar. Den tyckes haft både bord och stolar för Dommaren.” Også på Sola var det altså et steinbord i midten. Like ved er det plassert to steiner hvor to prominente personer kunne sitte. Dette er omkretset av en ring av små bautasteiner, en sirkel som er delt inn i åtte sektorer, som kanskje representerer 8 hærer eller distrikter.

I 1860 kunne ikke Nicolay Nicolaysen finne Domsteinene, men så, kun noen få år senere i 1879, kom konservator Anders L. Lorange fra Bergen Museum på tur til Sola og steinsirkelen på Sola var et naturlig mål. Ved hjelp av lokalkjente fant han steinsirkelen. Lorange var den første som gav en mer detaljert beskrivelse av selve monumentet.
Lorange beskriver stedet omtrent som følger: En sirkel dannet av runde ”Kampestene” med en omkrets på 68 meter. Sirkelformen var sterkt opprotet og det var bare enkelte steder at steinene lå rette etter hver andre, i sirkelform. Noen steder lå de som små steinrøyser. En fjerdedel av den ytre sirkelen, ca. 18 meter, var helt borte. Størrelsen på steinene i sirkelen var omtrent som et ”Mandshoved”, men enkelte større og mindre. Omtrent en tredjedel av steinene var av hvit kvarts. Av bautasteinene var det nå kun to tilbake. Som de Fine registrerte også Lorange 8 steinsatte linjer fra sentrum og ut til ytterste sirkel. Fra tegningen til Lorange ser vi at den midterste strålen går så å si rett nord. Det nye i Loranges registrerting er en indre sirkel av 8 litt større runde steiner, omtrent 2 meter fra sentrum, en sirkel som altså har ligget rundt det store steinbordet. Disse 8 steinene hadde også vært bundet sammen av mindre runde steiner. Selve bordet var fjernet, og kun noen ”uregelmæssige Smaaheller” lå tilbake. Lorange var overbevist om at sentrum av sirkelen nok hadde vært som et bord og ikke som en stående bautastein, selv om det var nettopp dette Nicolaysen hadde skrevet; ”med en opreist firkantet sten i midten”. Lorange viste blant annet til de Fines tegning og I. K. Christies beskrivelse i bladet Urda 1 (1837); ”en paa Støtningen oplagt Bordsten.” I tillegg hadde en eldre kar på Sola fortalt Lorange at når farfaren hadde vært sør i utmarken og hentet lyng; ”…pleide han at hvile der, idet han ved at støtte Byrden paa Bordet (Midstenen) slap for at tage den af Ryggen.” Så Lorange var overbevist om at det faktisk hadde vært et stort steinbord i midten av sirkelen.

Han ble ellers fortalt av ”Gamle Jakob Sole”, at denne midtsteinen hadde blitt flyttet til Ølberg og der brukt som tørkehelle i et tørkehus. Lorange fant steinen, men mente at størrelsen heller tilsa at dette var en av bautasteinene. Nils Andreas Svendsen kunne ellers vise Lorange en annen av bautasteinene. Den hadde nemlig faren Sven Tolleivson fjernet fra steinsirkelen og brukt som helle i naustet deres i Rægestranden. Den sistnevnte steinen fikk Lorange lov til å føre tilbake til steinsirkelen, mens den på Ølberg ville man ikke skille seg av med.

I 1888 kom Boye Strøm med sin ”Topografisk Statistisk beskrivelse over Stavanger Amt”, og selvfølgelig kommer han ikke utenom Domsteinene. Men, han kom ikke med noen nytt, men spant stort sett på det som de Fine og Lorange beskrev.

Den neste seriøse beskrivelsen av Domsteinane som og gav ny informasjon og ikke minst en ny tegning, kom fra konservator Tor Helliesen, fra Stavanger Museum. Da Helliesen skrev om Domsteinane i 1902, drøyt 30 år etter at Lorange hadde vært der, hadde det skjedd en del forandringer. Nå var merkelig nok sirkelen nesten komplett og i det nordøstre hjørne hadde det faktisk kommet en ny stråle fra sentrum ut til ytterringen. Det kunne virke som om noen hadde tuklet med den gamle steinsettingen. Helliesen var inne på noe av det samme selv; ”Nu for tiden ligner hele anlægget ikke saå lidet paa saadanne tilstelninger, som smaabørn morer sig med at bygge og anvende som legestuer.”

Datering av ringen er vanskelig, da det ikke er funnet materiale som direkte kan brukes til datering. Siden flere steinringer stammer fra eldre jernalder, antas det at også denne ringen stammer fra denne tiden. Ringen skiller seg dog ut fra de andre med sin ”matematiske” sektor-inndeling med 8 sektorer og 24 bautasteiner. En bautstein står ved enden av sektor linjen, mens hver sektor har 2 bautsteiner. Tallet 8 (eller 4) går igjen, som i det senere skipreide-, fjordung- og fylkes-inndelingene. Denne ”matematiske” symmetrien kan kanskje tyde på en yngre datering. Like i nærheten, 900 m i luftlinje, finnes en nausttuft 17.5 x 4.4 m (ikke datert) sannsynligvis fra yngre jernalder som faktisk peker innover mot Domsteinene. Men ”mystikken” har og vil omspinne denne steinringen. Direkte syd for Domsteinene, ca. 1250 meter i luftlinje, på et høydedrag ligger Rægehaugen. Norges rikeste funn fra bronsealderen, funnet i 1881 med en gravlagt ung kvinne, rikt utstyrt med gravsmykker. Kan det være en sammenheng med Domsteinene med sin ring og bord i midten?

Ellers er ikke høyden over havet nyttig i dateringssammenheng. Steinringen er blitt oppmålt av Sola kommunes oppmålingsansvarlige med GPS, med en nøyaktighet på ± 2 cm og den ligger kun 2.7 til 3.0 meter over havet. Landhevningen i området er ikke kjent, men dette var nok en av de første plassene i landet hvor isen gikk. Landhevningen har derfor nok ikke vært mer enn 1 meter pr. 1000 år. Men det som ødelegger her er erosjonen som oppstod pga. av sandflukt. Lennsmann M.A. Grude som tok initiativet til å dempe denne sandflukten på midten av 1800-tallet (ref. Jæderen 1814 -1914, Bidrag til dens økonomiske og kommunale Udviklingshistorie ) beskriver effekten av sandflukten slik:

Tidsperioden 1850-1870 var en av de ugunstigste Perioder. Aar for Aar greb
Sandflugten om sig og ødelagde megen Mark paa alle til Havet stødende Sand
gaarde paa Jæderen. Som bekjendt er det ikke paa alle Punkter i Havstranden,
hvor den fine Sand skylles op og bliver liggende, men hvor dette finder Sted
sker det saa meget rigeligere, og i tørt Veir med Paalandsvind kan Vinden i kort
Tid føre den fine Sand langt indover de tilstødende Marker og med senere
forandrede Vindretninger føres den da frem og tilbage, hid og did og kastes ind
over andre Marker. Bliver Sanden liggende paa en Mark, skal der ikke mange
Tommer tykt Lag til for at kvæle al Vegetation og hindre Planterne fra at komme
ned i den begravne Muldjord. Bliver Muldjorden liggendc i Ro 30, 50 eller 100
Aar vil man finde den igjen som en tynd mørkere Stribe mellem to ublandede
lysere Sandlag. Men en saadan Ro intræder blot i de sjeldneste Tilfælde. Naar
Sanden har ligget rolig i et jevnt Lag over Marken en kortere Tid - f. Eks. i 1
à 2 Aar, kan en ny Storm fra en anden Kant gjerne feie Marken ganske ren for
Sand. saaat den gamle Muldjord atter kommer op i Dagen igjen, men dette gjør
ofte blot ondt værre. Vinden tager da fat i selve Mulden som nu ingen Sammenhæng
har af de raadnede Planterødder, og fører saavel denne som ogsaa underliggende
Sandlag afsted i ny Flugt, gjerne tilbake til havet.

Ser vi på hvordan Domstein-ringen har utviklet seg i de tidligere observasjonene så kan dette forklare at pga erosjon så har bakken rundt bautasteiene forsvunnet. Dette fører da til at ”støttejord” rundt bautasteinene har forsvunnet og at de til slutt faller over ende. De små steinene synker bare videre nedover. Dette betyr at dagens høyde over havet har forandret seg slik at landhevingen som datering vil være svært unøyaktig. På grunn av denne skaden som sandflukten gjorde for bøndene på Jærkysten, ble det satt i gang et større arbeid med planting av marehalm og buskfuru. Området som Domsteinene ligger, fikk hele kr. 2600,- i statstøtte for marehalm og skogplanting. Dette arbeidet startet i 1899 og var ferdig i 1906. hele 1227 mål ble beplantet med furu. Dette forandret selvsagt området helt og det var enda mer vanskelig å finne rester av steinringen.

I november 1924 får direktør for Stavanger Museum, Jan Petersen et brev om at nå var Domsteinene helt ødelagt. Han reiser ut til Sola og får dette bekreftet. Steinene var borte og han politianmelder saken da det er påstand om tyveri av steinene. Saken blir etterforsket i ca. 1 år, men blir så avsluttet da ikke var mulig å konstatere hvem de skyldige var. Selv mener vi at dette ”tyveriet” hadde sammenheng med at det var utskifting i dette området i 1924. I dette steinløse området, hva var mer enkelt enn å ta disse små bautasteinene og bruke dem til å markere sitt eget jordstykke?

I 1955 blir misjonsprest og senere biskop og historiker Fridtjof Birkeli intervjuet i avisen Stavangeren om Domsteinene og han legger sin teori om hva ringen er brukt til. På slutten av artikkelen kommer han med hjertesukk og ønske om at steinringen må komme fram i dagen igjen. Han nevner også at opp gjennom årene har dette fornminnet har hatt besøk av flere utenlandske arkeologer, uten at vi har fått dette bekreftet. Stedet ligger brakk og i 1967 skriver så den unge arkeologen Bjørn Myhre fra Stavanger Museum i Frá Haug ok Heidni om dette glemte fornminnet og at de har planer om å grave det ut året etter.

Men ingenting skjer før en lokal fanatiker i Sola Historielag, herredsagronom Kåre Myklebust sakte men sikkert begynner å rydde i urskogen der Domsteinene skulle ligge. Han tusler alene i skogen gjennom flere år og området blir mer og mer åpent. Da det er tid for det, etter tillatelse fra fylkeskommunens ansvarlige så går historielaget manngard og stikker etter steiner. Det blir funnet 245 steiner som blir merket med GPS. Det kan ikke oppdages noe mønster så Rogaland fylkeskommune bestemmer seg for å grave ut halve ringen. Dette skjer i 2006 og ca. 60 flere steiner blir funnet, men de kunne dessverre konkludere med at ringen er ødelagt. Laget får da tillatelse, i nært samarbeid med fylkesarkeologene, til å rekonstruere ringen mot at de opprinnelige steinene blir overgravd.

Men hvordan får en fatt i 24 små bautasteiner og flere hundre småsteiner til sektorinndelingen? Vi merket raskt at de som opprinnelig laget stedet, må ha brukt lang tid og mye strev, ettersom det ikke finnes stein i området i det hele tatt. Med godt vennskap til de lokale bøndene får vi ”ta” tilbake gamle veg- og jordemarkeringer. Igjen så merker vi at det med å reise dette monumentet i sin tid har vært et omfattende arbeid. Vi bruker selvsagt moderne redskap, så det går lett, men kunbare handmakt så må dette ha tatt tid og krefter. Så endelig, sommeren 2008, 263 år etter at Bendix de Fine registrerte fornminnet første gang, så er det gjenreist eller mer korrekt, rekonstruert. Som mal har vi brukt Sjøborg sin tegning fra 1822 samt Anders Lorange sin tegning fra 1879 av hvordan han mente det hadde sett ut. Nå kan vi si at Fridtjof Birkelis ønske er oppfylt - et mektig monument er gjenreist.

Hva dette stedet er blitt brukt til vil jeg ikke spekulere på i denne artikkelen, da det er nok av dem som sagt sin mening om dette og forhåpentlig enda flere som vil. Men kanskje vi skal ta fram Anders Loranges kommentarer fra 1879:

Men til hvilken Tid hører dette Mindesmærke, og hvilken Bestemmelse har det
havt? Baade dets eiendommelige Form og besynderlige Beliggenlied gjør Svaret
lige vanskeligt, men ligesorn det nu efter i saa lang Tid at have været gjemt
atter er kommet for Lyset, vil forhaabentlig Fremtiden engang også løse denne
Gaade.

PS! Vi merker oss allerede kommentarer på internett som: Domsteinene ”as mysterious as Stonehenge”