Døren til underverdenen

Bergoverheng som danner et større eller mindre tørt rom under seg, og som det er så mange av her i landet, kaller man hellere (bildet er fra Skarstad i Audnedal kommune, Vest-Agder). Hellere og huler er fascinerende naturfenomener, og de har ofte vist seg å inneholde mye spennende arkeologi, ikke minst fordi bevaringsforholdene gjerne er langt bedre i hellerne enn på åpne boplasser. Men det er også et mytisk aspekt ved hellerne. I norrøne kilder er hellerne bokstavelig talt portaler til andre verdener enn manneheimen.

Hellerne har lenge opptatt fornforskningen. Skjonghelleren og flere andre hellere på Vestlandet ble undersøkt og beskrevet av biskop Neumann i Bergen i en artikkel i Urda i 1837. I sekelet før det undersøkte likeledes så vel Gerhard Schøning som Erik Pontoppidan huler og hellere. Hellere og huler har imidlertid lokket til seg leg og lærd lenge før den tid. For eksempel forteller Orkneyingasaga om Kale Kolsson som i 1100-årene utforsket Dollsteinhola på Sunnmøre, og som senere laget et kvad om hendelsen.

Den første egentlige utgravning av en heller i Norge fant sted i 1869. I årene som fulgte kom det enkelte gjenstandsfunn fra hellere på Vestlandet inn til museene, som et resultat av at fabrikker i byene nå lot hente ut den guanoen som hadde bygd seg opp ved at sauer og andre husdyr hadde søkt ly på hellergulvet over de siste århundrer. Siden den gang har mange hellere vært gjenstand for arkeologiske utgravninger. Selv om det fremdeles er mange uløste spørsmål, går det an å peke på noen hovedtrekk ved hellernes arkeologi.

Det viser seg at hellerne har vært i bruk og i perioder bebodd gjennom store deler av forhistorisk og historisk tid. En populær oppfatning er at det særlig var i steinalderen at hellerne ble benyttet, og dette er en tanke som i stor grad støttes av de arkeologiske funnene: Svært mange hellere har vist seg å ha vært sesongvis bebodd i eldre og yngre steinalder. Funnene er klart færre ved overgangen til bronsealderen og videre frem mot vår tidsregnings begynnelse, men øker i intensitet i romertid og folkevandringstid. Deretter avtar funnene igjen, og det som er av arkeologiske spor fra senere perioder, vitner oftest ikke om fast bosetning. Vi kjenner imidlertid til at enkelte hellere ble brukt til beboelse så sent som på slutten av 1800-tallet. Vanligere er det at hellerne i middelalderen og senere ble benyttet til andre formål. I mange tilfeller er det funnet spor etter smievirksomhet datert til vikingtid og middelalder i dem, slik nyere utgravninger f. eks. i Hallgrimshelleren i Hardanger og i en heller på Nordby i Larvik har gitt eksempler på. Det finnes utfyllende informasjon om den moderne utforskningen av hellerne på Det vestnorske hellerprosjektets websider (http://huin.uib.no/hellerprosjektet).

Det har vært spesielt mye diskusjon blant arkeologer om bruken av hellerne i romertid og folkevandringstid. Hvem var det som brukte hellerne i det som til dels må ha vært uveisomme trakter i disse århundrene – etter at fast bosetning i langhus og med tilhørende åkerbruk og husdyrhold for lengst var blitt et faktum? Svarene har variert med tid og forskningstradisjon. Enkelte har tenkt seg at hellerne ble benyttet som ”støler” eller fangststasjoner i sommersesongen av bygdefolk, andre at det dreier seg om en sosial underklasse som har hatt fast tilhold i hellerne og inngått som fangstspesialister i jernalderens redistributive økonomi.

I folketradisjonen er hellerne oppholdssteder for røvere og omstreifere. På samme måte som med huler og grotter tenker man seg gjerne hellerne som mye dypere og større enn de faktisk er. Sagnet om hunden som en gang forsvant inn i én hule og kom ut igjen på et helt annet sted – med brent rumpe! – er en gjenganger. I en variant som er knyttet til den nevnte Dollsteinhola, dukket hunden opp igjen i Skottland – året etter! Den brente rumpa antyder hvor langt nede i bakken hunden har vært… Her nærmer vi oss en oppfatning av hellerne som portaler til andre verdener – i dette tilfellet selvsagt det kristne Helvete. Det er jo en nokså nærliggende forestilling, og som motiv finner vi helleren eller hulen som portal også i litteraturen – fra Holbergs Niels Klim, som reiste til en underjordisk verden gjennom hulen i Fløyfjellet i Bergen til Jules Vernes En reise til jordens indre.

En annen vanlig oppfatning i folketroen er at hellerne er dører for troll eller jutuler som bor inne i berget. Den kjente Jutulporten i Vågå skal for eksempel være inngangen til jutulens hall, slik Peter Chr. Asbjørnsen gjengav sagnet i Norske Hulde-Eventyr. Også i den norrøne litteraturen møter vi slike oppfatninger om hellerne. I den eventyrlige Kjalsnesinga saga fra 1300-årene fortelles det om Bue som oppsøker jotnen Dovre, som bor i en heller. Han finner ingen dør i helleren, men denne åpner seg når han slår tre ganger i berget med sverdhjaltet. Flatøyboken beskriver Harald Hårfagres legendariske opphold hos Dovre i helleren. Det ser i det hele tatt ut til at hellerne i den norrøne litteraturen er nært forbundet med jotnene, og dermed også til den norrøne fyrsteideologien med mytologiske ekteskap mellom jordiske herskere og jotnekvinner. Det er vel et slikt ”hellig bryllup” det hintes om i Grimnismål, der Odin sier til Frigg: ”Ser du Agnar, fostersonen din, kor han el born med ei gygr i helleren?”

Det er bemerkelsesverdig at hellere spiller en rolle i flere av de mest skjebnetunge episodene i den overleverte norrøne mytologien. Fra Gylvaginning husker vi gygren Tokk, som ikke ville gråte over Balder. Hun holdt til i en heller. Tricksteren Loke blir, da æsene til slutt får fanget ham, bundet i en heller, der han skal ligge til ragnarok. Tydeligst kommer likevel hellernes rolle som portaler frem i forestillingen om Gnipahelleren. I denne helleren vokter Hels hund, Garm, Helgrinda – og bakenfor ligger dødsriket.

Det er fristende å se en sammenheng mellom denne koblingen av hellere og underjordsmakter på den ene siden og bruken av hellerne til smiing på den andre. Også i kristen middelaldertradisjon finner vi spor av at det har vært knyttet religiøse forestillinger til hellerne, tydeligst når det gjelder Sunnivahelleren på Selje, der Olav Tryggvason og biskop Sigurd skal ha funnet levningene etter St. Sunniva og helligmennene, og der Odd Munk i slutten av 1100-årene nevner at at mange blir helbredet ved bekken som kommer opp inne i helleren.

Arkeologer i SS-uniform

“Nazis … I hate those guys” er en av Indiana Jones’ mer minneverdige replikker fra filmen Indiana Jones og det siste korstoget (1989). Både denne filmen og forløperen Jakten på den forsvunne skatten (1981) er befolket av tyske nazister på jakt etter arkeologiske skatter, det være seg Paktens ark eller Den hellige gral. Et kuriøst innslag i en action-komedie i typisk 80-tallstapning? Nei, faktisk ikke. For når det gjelder organisasjonen Ahnenerbe, som er modell for filmenes arkeologer i SS-uniform, overgår virkeligheten fantasien.

Ahnenerbe ble stiftet av blant andre Heinrich Himmler i 1935. Formålet med organisasjonen, som var en del av SS, og hvis navn kan oversettes med ”fedrene arv”, var å utforske den ariske rasens ”arv”. Som et ledd i dette arbeidet inngikk forsøk og ekspedisjoner som skulle ”bevise” at forhistoriske og mytiske nordiske folk en gang hadde hersket over verden. Ahnenerbe sysselsatte mange av mellomkrigsårenes ledende tyske arkeologer i denne kvasi-vitenskapelige virksomheten, og ikke så rent få av dem beholdt sine akademiske posisjoner til de gikk av med pensjon flere tiår etter 1945. Organisasjonen drev sin virksomhet på mange fronter, før så vel som under krigen. Også i Norge var Ahnenerbe aktive i en kortere periode.

Blant de kjente arkeologene som arbeidet for Ahnenerbe, var Herbert Jankuhn og Peter Paulsen. Førstnevnte ledet de store, statsfinansierte utgravningene i vikingtidsanlegget Hedeby ved Schleswig både før og etter krigen.

Bevisst politisk-ideologisk bruk av arkeologi i en statsmakts tjeneste var ikke noe nytt på denne tiden. Det fantes eldre forbilder, ikke minst den imperialistiske arkeologien som britene bedrev i Afrika og i Midt-Østen. På samme vis fantes det man kan kalle en ”militaristisk” tradisjon innenfor faget, igjen først og fremst representert i Storbritannia, der flere av de toneangivende arkeologene hadde vært og var yrkesoffiserer. Deler av fagvokabularet er endatil preget av denne opprinnelsen. Arkeologene snakker fremdeles om gå ”i felt” når de skal delta i en utgravning, for eksempel. Men Ahnenerbe førte både den politiske bruken og militariseringen av faget til nye høyder. Fra organisasjonens nye og påkostede hovedkvarter i Berlin reiste bokstavelig talt en hærskare av forskere ut i verden på jakt etter germansk eller nordisk innflytelse i materiell og åndelig kultur. Ahnenerbes organisasjon bestod av flere ulike institutter, og den mangslungne virksomheten ble finansiert dels av staten, dels av private bidrag. BMW og Daimler-Benz var blant de mest gavmilde.

Mange av Ahnenerbes ekspedisjoner og utgravninger foregikk i Tyskland, der arkeologisk ”forskning” under det nye regimet hadde opplevd en kraftig økning i bevilgningene. Men organisasjonens interessefelt rakte langt ut over landets grenser. Alt i 1936 kom den første ekspedisjonen til Norden. Hovedmålet var Bohuslän og de store helleristningsfeltene der. Ristningene ble studert, med resultater av mer eller mindre tvilsom vitenskapelig verdi, og det ble tatt gipsavstøpninger som så ble sendt tilbake ti Tyskland. Mer enn bilderistningene var ekspedisjonen opptatt av det som ble oppfattet som spor etter et primitivt alfabet på feltene. Ekspedisjonen reiste så nordover gjennom Sverige, og de var også innom Rødøy på norskekysten før de satte kursen hjemover. Samme år var en annen Ahnenerbe-gruppe i finsk Karelen for å undersøke folkekultur og sjamanisme.

To år senere dro en annen ekspedisjon ut. Denne gang var det Franz Altheim og Erika Trautmann som hadde overbevist Ahnenerbe om nødvendigheten av å utstyre et team for å reise til Midt-Østen og studere det de oppfattet som en viktig konflikt i Romerriket mellom nordiske og semittiske folk. Ekspedisjonen var delvis finansiert av Ahnenerbe, som gjerne ville finne en nordisk bakgrunn for de romerske fremgangene, og Hermann Göring, som stod på vennskapelig fot med Trautmann. I Syria fikk ekspedisjonen problemer med de franske koloniherrene, men i Irak var mottagelsen positiv, og Altheim og Trautmann beså en rekke arkeologiske monumenter og funnsteder. De to hadde flere jern i ilden for Ahnenerbe, og i 1937 hadde de hevdet at de hadde funnet spor etter et nordisk alfabet på helleristningsfeltene

Tibetekspedisjonen I 1938-1939 var også en viktig milepæl for SS-arkeologien. Alt i 1937 hadde Himmler kommet til at Ahnenerbe kunne styrke sin anseelse dersom organisasjonen kunne finne bevis for at ariske folk hadde erobret store deler av Asia i forhistorisk tid. I bakgrunnen lå også idéen om at Buddha selv hadde vært av arisk opprinnelse. Ekspedisjonen klarte til slutt å få adgang til Tibet, der de foretok skallemålinger i stor stil for å ”bevise” det ariske innslaget i befolkningen der. Deltagerne ble belønnet med forfremmelse, ekspedisjonslederen Schäfer til SS-Hauptstormführer. På grunn av krigen ble ikke beretningen fra Tibetekspedisjonen publisert før i 1950.

Planlagte ekspedisjoner som ikke ble noe av på grunn av krigen, skulle ha gått til blant annet Sør-Amerika (gjett hvem som stod bak inka-kulturen?), Kanariøyene og Island. Etter krigsutbruddet i 1939 fulgte Ahnenerbes arkeologer i okkupasjonsstyrkenes kjølvann på alle fronter. Herbert Jankuhn kom til Norge i 1940. Her forsøkte han blant annet, uten hell, å få Universitetets Oldsaksamling til å fortsette utgravningen av Raknehaugen på Romerike. I Frankrike var Ahnenerbe opptatt av et annet ”germansk” ikon, Bayeuxteppet, som gjengir den normanniske invasjonen i England i 1066. Men på tross av tyskernes store interesse for Bayeuxteppet, forble det i Frankrike, på samme måte som utgravningen av Raknehaugen ikke ble videreført. Annerledes da i land og områder som nazistene hadde ikke like stor omsorg for.

Etter invasjonen av Polen i september 1939 plyndret Ahnenerbe og en annen SS-enhet polske museer for oldsaker og kunstverk. Bare fra det arkeologiske muséet i Warzawa fylte de røvede gjenstandene 5 lastebillass. Vikingtidsarkeologen Peter Paulsen fikk ansvaret for å bortføre det kjente Veit Stoss-alteret fra Kraków. Polske kulturminnemyndigheter hadde vært føre var og demontert alteret. De 32 enkeltdelene var lagret på hvert sitt sted, men Paulsen klarte likevel å oppspore alle sammen og ta det hele med seg tilbake til Berlin.

Etter at Krim var blitt okkupert i juli 1942 startet Ahnenerbes jakt på gotiske oldsaker. Igjen spilte Jankuhn en sentral rolle. Han brukte sovjetiske krigsfanger til å plyndre gotiske gravplasser ved Berditsjev og stod ellers i spissen for storskala røverier av museumsgjenstander. De verste plyndringene foregikk i Kiev og traktene der omkring. Jakten på den gotiske romertidsbosetningen i området hadde sammenheng med Himmlers ”Umvolkungspláne”, der blant annet sør-tyrolerne skulle flyttes til ”gammel germansk jord” på Krim. Over en halv million gjenstander ble tilbakeført til Sovjetunionen etter 1945, deriblant 20.000 påskeegg som hadde vakt Ahnenerbes interesse fordi de var bemalt med hakekors…

Nye utgravninger i Stonehenge

For første gang siden begynnelsen av 1960-årene graves det ved Stonehenge. I disse dager avsluttes en arkeologisk utgravning som man håper skal gi et svar på spørsmålet om hva slags funksjon det storslåtte anlegget fra yngre steinalder i Sørvest-England egentlig hadde. Det er ingen grunn til å tro at man finner noe uomtvistelig svar, nå heller. Men utgravernes hypotese er interessant nok: Stonehenge var for 4.000 år et valfartssted for folk med alle slags lidelser, et sted man reiste til langveisfra for å bli leget – et veritabelt steinalderens Lourdes. Og det dreier seg ikke bare om tankespinn.

Stonehenge er et forhistorisk megalittmonument i Wiltshire. Det er et komplekst anlegg bestående av sirkulære jordvoller og –diker som omgir en sirkel av store reiste steiner. Arkeologer har datert den eldste delen av anlegget til ca. 3.100 f.Kr. Stonehenge inngår i et større landskap med neolitiske monumenter, og står sammen med det nærliggende Avebury på UNESCOs verdensarvliste.

Megalittmonumentet på Salisburysletten har lokket på fantasien og mer eller mindre sannsynlige tolkninger i det minste siden 1100-tallet. Sikkert lenge før også, for da kronikøren Geoffrey av Monmouth skrev ned sin oppfatning av Stonehenge, var det gått nesten 3.000 år siden monumentet endelig hadde stått ferdig, etter å ha blitt stadig ombygd og utvidet i nesten 2.000 år.

I Geoffreys fantastiske historie settes Stonehenge i forbindelse med legendene om Arthur. Steinene som utgjør Stonehenge, var blitt hentet av kjemper fra Afrika til Irland, og de hadde helbredende egenskaper. Steinene ble kalt for Kjempedansen. Aurelius Ambrosias ville lenge etter (på 400-tallet) reise et monument over de høvdingene som falt i slaget mot den saksiske invasjonshæren og ble gravlagt ved Salisbury. Etter råd fra Merlin valgte han å sende Merlin og 15.000 riddere til Irland for å hente steinene. Ridderne kunne ikke rikke steinene, men Merlin ordnet opp, plukket dem ned og sendte dem over til Britannia, der Stonehenge ble innviet. Kort tid etter døde Aurelius og ble gravlagt innenfor steinringen.

En lokal tradisjon hevder også at steinene kom fra Irland, men den gir djevelen, og ikke Aurelius, ansvaret.

Så langt legendenes verden.

Siden 1666, da antikvaren John Aubrey som den første gravde en del søkesjakter og utarbeidet en oversiktsplan over anlegget, har Stonehenge vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, hypoteser og spekulasjoner. I 1720-årene lot William Stukeley seg forbløffe av megalittmonumentet:

“Når du entrer bygningen,” skrev han, “og kaster blikket på de søvnige ruinene, blir du lamslått av et ekstatisk delirium som ikke kan beskrives.”

Siden den gang er det mange som har følt kraften fra de “søvnige ruinene” og trukket den konklusjon at Stonehenge var et kultsted, slik Stukeley mente. I de senere år har et forskningsprosjekt under ledelse av arkeologen Michael Parker Pearson forsøkt å sette Stonehenge inn i en kontekst av et større rituelt landskap. For Parker Pearson er ikke Stonehenge et sted som var bygd til de levendes religiøse seremonier, men til forfedrene, hvis evige nærvær på denne måten ble materialisert i stein.

Utgangspunktet for de pågående utgravningene er et annet. De nye undersøkelsene, som har vært planlagt i halvannet år, er finansiert av BBC, støttes av English Heritage og blir filmet av tv-programmet Timewatch. Medieinteressen er stor, og kjendisfaktoren relativt høy. På BBCs nettsider kan man se arkeologen Phil Harding, som ellers er en fast del av tv-kanalens publikumsuksess Timeteam, sortere flint med like stor innlevelse og sjarme som britiske tv-seere har vent seg til fra ham i andre arkeologiske sammenhenger.

Utgravningen ledes av to av Storbritannias ledende Stonehenge-kjennere, Tim Darvill og Geoff Wainwright. Deres nye teori om Stonehenges betydning ble presentert i et foredrag i London i 2006, og mens den har fått betinget støtte fra mange forskere, var det nok også enkelte som satte kaffen i vrangstrupen da teorien først ble offentliggjort. Riktignok er britene vant til et vell av mer eller mindre outrerte teorier om nettopp Stonehenge, men her dreide det seg om respekterte fagfolk som fremmet en teori som lå i hvert fall litt på siden av den etablerte konsensus.

Darvill og Wainwright tror at de såkalte ”bluestones”, de mindre steinene som står innenfor storsteinkretsen, er nøkkelen til å forstå Stonehenge. Det har lenge vært kjent at disse steinene er hentet fra et sted så langt som 250 km borte fra Salisburysletten, i Wales. Darvill og Wainwright har stilt seg spørsmålet om hvorfor steinalderbøndene tok seg bryet med å transportere steinene den lange veien til Stonehenge. De hevder at ting tyder på at de neolitiske folkene som levde i området der bruddstedet ligger, oppfattet steinene som magiske, og at de trodde at kildene i samme område hadde helbredende kraft. De to arkeologene finner støtte for teorien om Stonehenge som et sted folk søkte til for å bli helbredet, i skjelettmateriale som er gravd frem på Salisburysletten. En vesentlig del av benmaterialet kan oppvise skjelettforandringer som følge av skade eller sykdom. Noen av de neolitiske menneskene som ble gravlagt ved Stonehenge, hadde gjennomgått hodeoperasjoner, mens andre haltet eller hadde bruddskader. Videre ser det ut til at mange av dem hadde reist langt for å komme til stedet.

Darvill og Wainwright trekker paralleller til middelalderens valfartssteder som Lourdes i Frankrike. Syke og uføre kan for 4.000 år siden ha valfartet til Stonehenge fordi de blå steinene tilbød et siste håp om helbredelse og frihet fra uutholdelig smerte.

Utgraverne håper å finne ytterligere støtte for sin hypotese gjennom utgravningen som nå pågår. Dessuten håper de å kunne datere den eldste fasen av megalittmonumentet nærmere. Uansett resultat – og uansett om steinsetningen på Salisburysletten var et ”neolitisk Lourdes” eller ikke – så står det fast at Stonehenge må ha vært et av de mest markante og betydningsfulle punkter i landskapet i det kulturlandskapet som steinalderbøndene skapte i Europa.

Det førhistoriske anlegget på Todneset - horg, gravkammer eller ein kultplass for soldyrking?

Gjestepost av Knut Rage i samarbeid med Svein Ove Agdestein

På dette biletet er det teikna inn korleis solskinet finn vegen over Dallandsfjellet og dukkar opp i
skaret som er avmerka med ein pil, for så å skina direkte over på Todneset. Ved vintersolkverv 22. desember skin sola rett på staden, eit fenomen som også er registrert andre stader i Europa. Sola forsvinn frå heile Tysneset (garden og alt inkludert) for så etter om lag 20 minutt å koma att - men då for å lysa på berre gravhaugen (og sjølvsagt ei smal stripe bak denne).

Sommaren 2006 gjorde eg ei rundreise på Shetland og Orknøyene i lag med andre sogelagsfolk frå heile Hordaland. Føremålet med turen var å følgja i spora til dei norrøne menneska (og meir moderne nordmennene) som hadde fare i vesterveg før oss. Sentrale tema var såleis vikingar, norrøn mellomalder, den såkalla hjeltahandelen - dvs. det livlege handelssambandet mellom Sunnhordland og Shetland frå 1500-åra og fram på byrjinga av 1800-talet - og sjølvsagt også shetlandsfarten under krigen.

På reiseruta stod også fortidsminne frå førhistorisk tid - den eldgamle buplassen Jarlshof på
Shetland, og på Orknøyene den minst like gamle staden Skara Brae, dei imponerande steinstøttene på Brodgar og Stennes, og dessutan gravhaugen, eller rettare sagt gravkammeret, Maes Howe. No har rett nok korkje steinstøttene eller Maes Howe noko med den norrøne kulturen å gjera, anna enn at vikingane også hadde vore på dei kantar og skribla runer både her og der (dette kan ein lesa om i Orknøyasaga). Det kan jo forsåvidt vera interessant nok i seg sjølv, men runene vart straks gløymd til fordel for det fantastiske synet som møtte oss - først på Stennes og deretter den såkalla Ring of Brodgar, der det finst digre bautasteinar som er stilt opp etter eit finurleg geometrisk/astronomisk mønster.

I det same området finn me også Maes Howe, den mest fantastiske staden av dei alle. Guiden vår, ein ung arkeolog frå England, skildra på førehand Maes Howe som det mest interessante
fortidsminnet i Europa - ja, meinte han, det stod i verdsklasse på line med pyramidane i Egypt. Det vart difor ein aldri så liten nedtur då me fekk auge på noko som ikkje var anna enn ein grasgrodd haug i det flate, forblåste terrenget (det var jamrande kaldt og surt til ein augustdag å vera) med ein liten, oppmurt inngang som dei fleste med klaustrofobiske tendensar ville betakka seg for å krabba inn i.

Maes Howe på Orknøyene. Gjennom den låge inngangen skin sola 10 meter inn i haugen og treff bakveggen i gravkammeret kvart vintersolkverv. Om sola skin, då. (Foto: Knut Rage)

Men inn kom me. Alt som heitte klaustrofobi veik til sides for eventyrlyst. Etter ca. ti meter kunne me retta ryggen og reisa oss. Me var komne inn i eit stort kammer som lett romma 20-30 personar. Rommet var rundt, bygd opp av tusenvis av fint tilhogde steinar, med små kammer langs sidene. I tre tusen år hadde haugen lege urørt, fortalde guiden, bortsett frå ved eit høve då vikingar hadde trengt seg ned gjennom taket og heldt til der. Me kunne sjølv sjå runene dei hadde skribla alle stader, tydelege strekar som var rissa inn i steinane.

Kort sagt - det var ei overveldande stund. Eg kunne mest teke heile den lange turen berre for denne haugen si skuld. Men så fortalde den entusiastiske arkeologen ei endå merkelegare historie. Haugen er konstruert slik, sa han, at ein gong i året, i sjølve midtvintertida, skin dei siste strålene frå sola som synker bak den slake åsen i vest rett inn gjennom den ti meter lange inngangen og lyser opp bakveggen i kammeret. Kvifor nett då, og kvifor her? Me kan gjera oss mange tankar om det. Kanskje den døyande midtvintersola markerer livet som har døydd og er blitt lagt her? Kanskje det hadde med ei fruktbarheitsrite å gjera? Eller kanskje tenkte ein seg at dei siste strålene bar med seg sjelene til dei døde - eller vendte tilbake med dei? Ingen veit.

Arkeologen fortalde vidare. Men tankane mine hadde stoppa opp, eg høyrde ikkje etter lenger. Eg stod inne i djupet av denne sagnomsuste gravhaugen på vestkysten av Orknøyene og tenkte på ein annan stad - Todneset på Tysnes. For var det ikkje noko av det same der også? Ein gong i året har det seg nemleg slik at dersom det er sol, så kjem sola opp over Dallandsfjellet ei kort stund og skin over mot Todneset - men berre ein stad: rett på det underlege, vesle anlegget som vart avdekka av arkeologar i 1915. Det heile varer berre nokre få minutt idet sola kjem fram i Dallandsskaret etter å ha vore vekke omlag ein halvtime, for så å forsvinna for dagen.

Det kan ikkje skuldast eit tilfelle. Ein gong i førhistorisk tid, då anlegget vart bygd og var i bruk, har sola etter alt å døme hatt den same tydinga på Tysnes som den hadde for dei fjerne menneska som ein gong levde på Orknøyene, meir enn to tusen år før Kristus.

Horg, kultplass eller gravkammer?
La det vera sagt med ein einaste gong - eg vil ikkje kopla anlegget på Todneset på garden Tysnes ved innseglinga til Våge, der den gamle prestegarden låg i si tid, saman med Maes Howe på Orknøyene. Men tilhøvet til sola som ein sentral kraft kan ha vore det same, i ein kultur som kan ha vore meir soldyrkande enn me er klar over i dag. For det finst fleire slike stader - t.d. ein gravhaug på Newgrange i Irland, der me finn ein liknande konstruksjon som Maes Howe, med nøyaktig det same fenomenet med solstrålar som finn vegen inn gjennom opninga midtvinters. Også anlegget på Todneset kan ha hatt sin parallell, nemleg eit nærast identisk anlegg - "a small temple" - som vart funne ved Marwick Bay på Orknøyene, sjølv om undersøkingar eg har gjort i samband med denne artikkelen tyder på at det neppe stemmer.

Anlegget på Todneset vart som nemnd gravd ut i 1915. Nokre tekniske detaljar først:

Røysa ligg øvst på Todneset i dyrka mark, 25 m opp frå sjøen. Frå røysa skrår terrenget ned mot sjøen i sør-søraust og ei vik i nord-nordvest. Framfor røysa i vest finst ei flate som går over i knausar ved sjøen. Det er fritt utsyn over fjorden mot Våge i vest og mot Bjørnafjorden i nordvest. Røysa er 20 m i diameter og kring 1.5 m høg. Ho er heilt tilvakse med gras, men enkelte 20 - 40 cm store steinar/blokker stikk fram i dagen her og der. I sentrum av røysa er det eit stort søkk etter utgravingar (gjort av Eyvind de Lange i 1915 og Jacob Kvalvaag i 1965). I 1915 vart det funne ei hellekiste som målte 25 - 35 cm, 3 m frå nordre kant, utan dekkhelle. Kol og brende bein fanst på ei helle ein annan stad i røysa. Midt i røysa ligg i dag ei 2.7 m x 2.7 m vid oppmuring bygd av 50 – 75 cm store heller i to skift. I det søraustre hyrnet er ein mura pall, 1.5 m (nord-sør) x 1.2 m (aust-vest), som er lagt opp av 60 cm store heller. Det firkanta rommet var fylt av stein, og på golvet fanst svart jord med dyrebein, østersskjel og blåskjel.

Røysa er tydeleg og syner godt att i terrenget. Ved utgravinga i 1915 vart det funne ein kniv,
klinknaglar, jern, bryne, dyrebein og skjel. Haugen inneheldt inga grav, skriv de Lange i 1918, men viste seg å dekka over ruinane av ein liten bygning av stein og jord. Det indre målet på rommet var 2.10 x 2.10 m, og innvendig stod murane med ei høgd på opptil 65 cm. I det søraustre hyrnet av rommet var det murt ei forhøging.

Frå utgravinga av det førhistoriske anlegget på Todneset 1915. (Foto utlånt frå Lokalhistorisk biletsamling i Tysnes)

Så langt dei tekniske detaljane. Staden vart relativt raskt teken for å vera eit "horg". Dvs. eit mindre gudshus, gjerne før dei større hova byrja å koma i bruk. Horga var ofte vigde til guden Njord. Dette er viktig å ha i mente. For oppfatninga av at anlegget var eit horg heng for ein stor del saman med overtydinga om at Tysnes, "det gamle Njardarlog", i tidlege tider var eit sentrum for hordane, harudane, si dyrking av gudane Njord og Tyr. Dette var ein sentral tanke for dei første forskarane, slik den var det for Johannes Heggland, som i 1965 skreiv første bandet i Tysnes-soga - Tysnes - det gamle Njardarlog.

Såleis tok ein utgangspunkt i steinen som er reist midt i tufta. Ein såg på denne som eit altar. I
steinen finst det kalkapat-årar, og Heggland nemner at det skulle tyda på at steinen er ført frå ei av øyene ute i fjorden.

Det er denne steinen som var det fysiske provet for at ein her kunne ha føre seg ein heilag stad, eit horg. Og ser me litt på samanhengen, meiner Heggland, vil me finna at Njord (saman med Tyr?) stundom vart dyrka ved heilage, kvite steinar. "Desse heilage steinane gjeld offerstaden og offeraltaret. Somme stader har dei endå funne restar av ein bortrotna trestokk i desse altarmurane. Etter danske funn skulle det tyda på at altra har hatt sine gudebilete utskorne i tre. Men tre var eit slag som minst stod seg mot tida, difor har det ikkje kome fram slike funn hos oss," skriv Heggland vidare. "Likesom gudebileta vart reiste under open himmel vart altarsteinane det same. I jarnalderen fram til kristen tid er det likt til at desse steinheilagdomane har hatt ymse former. Det kunne vera ein einskild stor stein der dei trudde guddomen budde, eller ein stor offerstein i ein krins av andre steinar, eller eit mura steinaltar. Det er truleg dei to sistnemnde slag som i gammalnorsk går under namnet horgr, eit ord som i nynorsk og i nysvensk folkemål tyder ein bergskolt eller ein steinhaug. I so fall er det rimeleg å tru at heilagdomen på Todneset har vore ein offerstad, vigd til Njord eller Tyr — eller båe."

Ein meir presis definisjon av kva eit horg er kan kanskje vera på sin pass. Eit horg er ganske enkelt ei mindre utgåve av eit hov. Horget høyrde garden til, det var til "privat bruk", medan hovet tente heile lokalsamfunnet. I dei aller tidlegaste tider kan horget berre ha vore ein stor stein el.l. under open himmel. Det var gjerne dei eldre kvinnene på garden som stod for utføringene av ritene, vert det hevda - men det er slikt ein trur og veit lite om.

Her ser ein tydeleg "altaret" som kom fram under utgravinga.
(Foto utlånt frå Lokalhistorisk biletsamling i Tysnes)

Det store prosjektet for Heggland og dei forskarane han har støtta seg til, i første rekkje filologen Magnus Olsen (1878 - 1963) som i all si verksemd la vekt på det mytologiske og religiøse opphavet til mange av stadnamna i Noreg, var å godtgjera at Tysnes i si tid hadde vore ein sentral stad for heiden gudedyrking. På Tysnes, fortel historiebøkene, fanst det i førhistorisk tid eit sentrum for gudedyrkinga i området - ja ikkje berre det, fortel soga, sjølve det gamle namnet for Tysnes, Njardarlog, tyder at det var guden Njord sitt lovområde. Dette kjem også fram gjennom alle dei heilage stadene på øya. Her finst også eit heilagt vatn, Vevatnet - forstavinga ve- tyder nemleg "heilag", fortel sogebøkene. Og såleis har heile øya i alle år gått under namnet "gudeøya Tysnes" og har vore ein viktig lekk i det lokale sjølvbiletet. Synet på Tysnes som ein fast etablert "gudeøy", eit heilagt område, guden Njord sitt eige område, Njords lovområde, har såleis vorte nærast spikra fast som ei ugjendriveleg sanning.

Men kor har ein dette frå? Ikkje frå arkeologien. Ikkje frå historikarane. Me må faktisk tilbake til Magnus Olsen og stadnamntydingane hans - og endå lenger tilbake, til den nasjonalromantiske historikaren P.A. Munch, som døydde i 1863. Er historieoppfatninga vår rett og slett såleis basert på ei nasjonalromantisk mytedanning? Ein av dei som meinte det er språkgranskaren Eivind Vågslid (1897-1986). Njardarlog, skriv Vågslid, har ikkje noko med guden Njord sitt lovområde å gjera, men tyder ganske enkelt "tronge farvatn". Slik tek han føre seg alle dei "heilage" stadnamna på Tysnes og avmytologiserer dei. Vågslid sitt arbeid er ikkje mindre enn ei total omdefinering av den nasjonalromantiske mytedanninga som har funne stad gjennom stadnamnforskinga. Hos Vågslid har det ikkje med gudar å gjera, men med naturlege tilhøve i naturen. Her tyder t.d. ikkje nemninga "tor" guden Tor, men torden. osv. Etter Vågslid sitt syn har det altså ikkje vore noko spesielt meir heilagt på Tysnes enn andre stader. I så fall sparkar det vekk fundamentet under påstanden om at "horget" på Todneset er eit prov for "Njardarlog som ein samlingsstad gjennom tidene".

Det er i lys av denne diskusjonen me må sjå på anlegget på Todneset. Å kalla staden for eit horg er ein lekk i det store prosjektet som ein kan kalla "Tysnes, gudenes øy"-sjølvbiletet - eit prosjekt som omfattar ei rekkje "heilage" stader over heile øya (Vevatnet, Helgasteinen osv.) og der "horget" på Todneset inngår som ein del av ein større kulturell-religiøs heilskap.
Det kan vera at det er rett å sjå slik på anlegget. Men det kan også henda at det er på høg tid at me sluttar å kalla det eit horg. Som arkeologen vår på Orknøyene sa: - Mennesket har ein enorm trong til forklaringar. Og når ein står der utan forklaringar, er det lett å ty til teoriar om riter og gudedyrking osv. Kanskje sanninga var atskilleg meir prosaisk.

Diskusjonen kring anlegget
Eg har sett nærare på forskinga og den faglege diskusjonen kring anlegget. Det er ein diskusjon som strekkjer seg over mest heile 1900-talet, frå dei første konklusjonane ca. 1916, via 30-talet og 60-talet - og som enno ikkje er fullført. Etter ferda til Orknøyene og Shetland gjekk ei enkel sanning opp for meg. Me må ikkje sjå på Noreg si soge som isolert til Noreg. I førhistorisk tid - som no - går kulturelle og religiøse impulsar på tvers av landegrensene. At det såleis kanskje kunne finnast ein tydeleg likskap mellom anlegget på Todneset og eit anlegg på Orknøyene er såleis ikkje det minste forbausande.

Haugen vart altså gravd ut i 1915 under leiing av Eivind de Lange. Han vert rekna som ein solid forskar, sjølv om han, som konservator Per Fett seinare skreiv, "arbeidet under andre krav enn vi". I Bergen opererte han rett nok som amatør, opplyser Fett vidare, men vart seinare direktør for Stavanger Museum. Utgravinga var relativt omfattande. de Lange opna haugen med ein sjakt i austvest, og gravde til botnar hovudsakleg mellom murane og rundt "alteret". Den sørlege murfasaden er i følgje rapporten hans vorte fjerna ved ei misforståing, men det skal altså ha eksistert ein slik. Murfasadene er framleis tydeleg beine og rettvinkla, om me tek omsyn til den utsiginga ein må rekna med. Utanfor muren på vestsida fann han urørt haugfyll, dvs. stein og matjord - for det meste skifrig stein utan nokon synleg orden, og lys, guleg forvitringsgrus. Nokon ytterfasade av muren kan ein trygt sjå vekk frå her. Heile konstruksjonen ved vestmuren gjev det inntrykket at muren må ha vore lagt opp samstundes med haugfyllen som støtte for denne inn mot det vesle "kammeret". I rapporten frå ettergravinga i 1965 skriv Jakob Kvalvaag at han ikkje lukkast i å finna det svarte kulturgrunnlaget som de Lange omtalar.

Det vart relativt tidleg slått fast at ein måtte ha med eit horg å gjera. Rett nok later det til at de
Lange sjølv unngjekk å nytta dette omgrepet, sjølv om den danske museumsinspektør Olaf Olsen i eit brev til Per Fett frå 1965 skriv om "Langes hørg" og "den Langeske-Sheteligske hørg-teori". Allereie i Bergen Museum si "Beretning 1915-1916" vert det slege fast at "cand. Eyvind de Lange har fortsat sin antikvarisk-topografiske undersøkelse av Tysnesøen i Søndhordland og har derunder utgravet en haug ved Tysnes kirke, hvor det fremkom meget eiendommelige fund som tyder paa en hedensk offerplass". Horg-omgrepet har såleis følgd anlegget frå første stund.

Det var som antyda fleire enn de Lange og professor Haakon Shetelig (1877 - 1955) som støtta opp under horg-teorien. Ein av de ivrigaste talsmennene for dette var Magnus Olsen. Han var rett nok korkje arkeolog eller historikar, men filolog. Han var professor i gammalnorsk og islandsk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo 1908-48. Olsen arbeidde særleg med runer, stadnamn og religionshistorie. For mange var han ein leiande autoritet. Som tidlegare nemnd vart stadnamn over heile landet frå P.A. Munch si tid sett inn i ei nasjonalromantisk samanheng. Dette var ei oppfatning som vart teke opp av stadnamngranskarane etter han, ikkje minst av Magnus Olsen som har vorte ståande som eit sanningsvitne på området. Olsen hevda at det fanst minst seks hundre stader i landet som hadde fått namn etter dei gamle gudane. Den radikale språkforskaren Eivind Vågslid er ikkje nådig i omtala av denne tankegangen, av "den vranglæra, den ovtru og den skynløysa som i stor mun hev rått i norderlendsk stadnamngransking, den vranglæra som vart grunnlagd av P.A. Munch, den ovtru som serleg vart nørd med det ville og røyndlause tankespinnet åt Magnus Olsen."

For Tysnes sin del har Magnus Olsen sine stadnamntolkingar hatt stor tyding. Ein kan - om enn sett på spissen - gjerne seia det slik at heile det omfattande prosjektet "gudeøya Tysnes" er tufta på arbeidet hans. Ingen i hans samtid ville finna på å setja spørsmålsteikn ved konklusjonane Olsen kom med. Også spørsmålet om anlegget på Todneset kunne vera eit horg eller ikkje vart tufta på Olsen sine konklusjonar. I 1935 skriv såleis professor Shetelig i eit brev til ein britisk amatørarkeolog, Joseph Storer Clouston: "Magnus Olsen has interpreted this building as a "horg", a small temple that was erected for private worship." Arkeologen Haakon Shetelig vart i 1901 konservator ved Bergens Museum, professor frå 1915. Det verkar noko underleg at ein kapasitet som professor Shetelig viser til Magnus Olsen i dette spørsmålet og unnlet å ha noko meining sjølv.

Forfattaren og amatørarkeologen Joseph Storer Clouston si skisse frå utgravinga ved Marwick Bay midt på 30-talet.

Eit fysisk prov som kan tala for horg-teorien er sjølvsagt steinen som er reist midt i tufta.
Argumentasjonen for dette er nemnd over. Også Shetelig nemner dette i brevet til Clouston: "The interior was a square space 2 x 3 m with a raised stone altar in the corner, on the eastern wall."

Utgravinga vekte ei viss oppsikt og vart eit ynda turmål for gjestene ved det den gongen fasjonable Godøysund turisthotell. Eit fotografi av anlegget vart også publisert i "Det Norske Folks Liv og Historie Gjennem Tidene" i 1930. Nokre år seinare kom det ei viss rørsle i spørsmålet då Magnus Olsen fekk eit lengre brev hausten 1935 frå den før nemnde Storer Clouston, som fortalde at han same sommaren hadde gjort nokre utgravingar ved ein gammal kyrkjestad, ei norrøn "rundkyrkje", i området ved Marwick Bay på Orknøyene. Under kyrkja fann han eit eldre anlegg som han omtalar som "a temple". Han la ved ei skisse av anlegget og skriv at han skulle ønskja at dei hadde med seg ein ekspert på norrøn kultur, noko som vel forklarar kvifor han skreiv til Olsen. Joseph Storer Clouston (1870 - 1944) var eigentleg romanforfattar med ein stor produksjon bak seg, i tillegg til filmmanus som han skreiv for Hollywood. Han var med på å stifta Orkney Antiquarian Society. Den dag i dag vert han rekna som ein betydeleg amatørarkeolog som kunne sine ting, så det er ingen grunn til å neglisjera observasjonane hans.

Skrivet vart oversendt Shetelig, som ut frå brevet til Clouston meiner å slå fast at utgravingane tyder på at dei har kome over fleire tidsperiodar - og at han ser ein klar parallell mellom anlegget i Marwick Bay og "a small building erected of dry stones which was excavated at Tysnes south of Bergen". Clouster stiller seg nokså skeptisk til dette i eit svarbrev kort tid etter (des. 1935). Han syner til at det i førhistorisk tid ikkje har vore tradisjon for hov på Orknøyene, men at det sjølvsagt kan vera teoretisk mogleg at dei første (norrøne) innvandrarane på Orknøyene tok horg-kulturen med seg. Men sidan det var bygd ei kyrkje oppå anlegget, så kanskje det likevel var på "heilag grunn"?

Dermed renn prosjektet ut i sanden. At det finst likskap mellom anlegget på Todneset og anlegget ved Marwick Bay kan diskuterast, i alle fall om ein skal kalla det eit horg. I svaret frå Shetelig vert det lagt stor vekt på at det også på Todneset er "heilag grunn". Nok ein gong vert det vist til språkforskinga, til stadnamngranskinga til Magnus Olsen. Shetelig peikar såleis på at namnet på lokaliteten der ein finn anlegget - Todneset - skal tyda det same som namnet på guden Ty, og at heile øya, "det gamle Njardarlog", var vigd til Njord osv. Han viser såleis til alle dei andre heilage stadene på øya: Hovland (altså ein stad der ein meiner det har stått eit hov), Godøy ("gudeøya"), Vevatnet (ve = heilag) osv. Eit anna poeng er at det frå mellomalderen og fram til 1905 stod ei kyrkje på staden (like i nærleiken). Andre nemner også at det kan ha vore eit hov i nærleiken.

Det ser elles ut som me ikkje skal leggja for mykje i dette sporet, men snarare sjå på det som eit sidespor, eller i verste fall ei avsporing. Ei etterrøking hausten 2006 syner nemleg at det ikkje finst registrert noko som helst om dette "tempelet" nokon stad. Eg har gått gjennom alt som finst av tilgjengelege databasar, og ved hjelp av ein særs imøtekomande bibliotekar på The Orkney Library & Archives i Kirkwall er arkiva der tråla. Det finst nokre dokument som omhandlar Storer Clouston si utgraving, men dei fortel ikkje anna enn om ruinane av ei kyrkje, "a chapel", av ukjend opphav. Staden har vore undersøkt fleire gongar, i 1946, 1962, 1967 og seinast i 1985. Det ser ut for at det kan vera snakk om ein struktur frå keltisk og norrøn tidsepoke, men neppe noko som bringer tankane over til anlegget på Todneset. Det treng ikkje tyda at det ikkje kan ha vore eit "tempel" der, som Storer Clouston antyda i brevet til Magnus Olsen i 1935, men det vart i alle høve ikkje offisielt registrert og finst etter alt å døme ikkje i dokumenta i dag.

Dermed stilna diskusjonen av fram til 1964. Då skreiv den danske museumsinspektør Olaf Olsen til sin gode kjenning førstekonservator Per Fett ved Bergen Museum og bad om nærare opplysningar om "en formodet hørg i Tysnes" til ei avhandling om heidenske kultplassar i vikingtida som han arbeidde med på denne tida. I svarbrevet frå Fett går det tydeleg fram at han er meir enn skeptisk til horg-teorien. "Men en kultplass må det da være, hva ellers? Men kaller en det for horg, sier en vel mer enn en kan stå ved. Jeg bare minner om det du vet at ordet etymologisk skal bety steinrøys (sml. "hele hurven" = "hele haugen" = alle sammen), men Voluspå taler om at gudene tømret horg og hov. Men så kom altså denne kultplassen på Tysnes frem i en røys."

Også Olsen er skeptisk. Ja, han spekulerer faktisk på om ikkje heile greia rett og slett kan visa seg å vera fundamentet for sokneprest Christie si berømmelege vindmølle som vart reist omlag på same staden på 1700-talet! Men det er det ikkje, forsikrar Fett han om. Kan ein då tenkja seg den tanken, spør Olsen vidare, at tomta er frå eit anlegg for likbrenning eller liknande? For, seier han: "Vanskeligheden er dels, at jeg ikke kender planen, dels at jeg ikke riktig kender noget at sammenligne fundet med." Kvifor er ein så sikker på at det dreier seg om eit hus? Spør han."Hoppede man ned i det fra oven, når man skulle ofre til de gamle guder - eller hvordan!?" Olsen peikar på at golvplassen er minimal. Kvifor ikkje heller eit gravkammer? konkluderer han med.

Eit problem er at eit gravkammer, eller ei grav, av denne storleiken er ukjend på desse kantar. På den andre sida peikar Fett på at lokaliseringa på toppen av ein knaus er ein typisk stad for ei gravrøys. Derimot "underleg" for ein kultplass. "Men så har vi bare subjektivt skjønn å holde oss til når vi skal dømme om et kultsted er underlig eller ikke."

Der stoppa diskusjonen. Ettergravinga i 1965 førte ikkje til noko nytt resultat. Olsen konkluderer med at det dreier seg om eit kammer:

”Må jeg sige dig ret så hjertelig tak for dit brev af 19.ds. med Jakob Kvalvaags indberetning om eftergravningen på de Langes "hørg" i Tysnes. Jeg har naturligvis lest den med overordentlig stor interesse. Især var det vigtigt for mig at erfare, at "hele konstruktionen ved vest-muren gav det indtryk, at muren måtte være lagt op samtidig med højfylden som støtte for denne ind mod det lille "kammer". Dette forhold - som jo kunne anes på et af de Langes fotografier - gør det klart, at "kammeret" virkelig er et kammer og ikke har en fortid som selvstændigt hus, og hermed skulle den de Langeske-Sheteligske hørg-teori være langet et afgørende stød. Lige i øjet, som det hedder på københavnsk gadesprog.”

Bautasteinen på Todneset, slik den står i dag. (Foto: Knut Rage)

Eit siste moment: Finn me likevel hjelp i språkforskinga, dvs. stadnamngranskinga? Nokre har peikt på at Todneset, der anlegget ligg, kjem av norrønt "tjod", dvs. folk, eller rettare ein samlingsstad (for folk). Ei vel så rimeleg forklaring er den som O. Rygh peikar på, nemleg at viss me samanliknar Tod- med Tot- (som t.d. i Totland) så står eit namn som Totland for "Tor sitt land" - det kan vera eit mannsnamn eller guden Tor. Eivind Vågslid har ei anna tolking. Han skriv (i "Norderlendske fyrenamn") at ordet "toddi" på gno. tyder "eit lite stykke".

Dermed kan me trekkja den konklusjonen at me tilsynelatande ingenting veit om opphavet til namnet Todneset. For eigen del kan eg føya til at det verkar noko anakronistisk å leggja norrøne tolkingar til grunn dersom føremålet er å vita kva som gjekk føre seg her i jarnalderen eller endå lengre tilbake. Todneset, som det vert sagt peikar attende til guden Tyr, er eit anna spor. Men det er særs usikre moment. For det første er anlegget frå lenge før norrøn tid, og for det andre peikar språkgranskaren Eivind Vågslid på at gudenamnet Ty aldri har vore nytta i stadnamn. Dermed er ein like langt på dette feltet. Eit anna interessant moment er at det finst fleire stader på Færøyene som heiter Todnes, og det går også att i England (Devon) der ein finn både Totnes og Totland som opplagde far frå norrøn tid. På Færøyene er det tre stader som heiter Todnes. Her har stadnamngranskarane tolka leddet "tod" som "torv", altså Torvneset. Sjølv om det er mogleg at busettinga på Færøyene kan gå lengre attende er det ikkje gjort funn her før vikingtid. Det tyder at namnet Todnes opplagt er norrønt, og at det kan ha vore eit relativt vanleg stadnamn i den norrøn kulturen.

Ingen av desse stadene, korkje på Færøyene eller i England, er det så langt eg veit gjort fortidsfunn av den typen som me snakkar om her, poenget er snarare at desse stadene vitnar om at dei alle har vore del av ein sams kultur - det norrøne kulturområdet. Dermed kan me kanskje halda ein knapp på at ordet tod-/tot- står for toddi, ein teig, eit lite landstykke?

Kva med bautasteinen som står like i nærleiken? Neumann (1826) og Kraft (1830) seier at steinen var seks alen lang, dvs. ca. tre meter. Breton (1835) veit å fortelja at lengda var "nine feet", og at steinen stod midt i ein stor steinring. Dette med steinringen er ein interessant opplysing. På Jylland i Danmark finst det ein steinring som er tolka som at den har markeringar for sikte til soloppgang ved jamndøger og vintersolkverv. Seinare hamna steinen nede i fjæra nedanfor den gamle prestegarden på Tysnes. Det var først i 1991 at steinen vart henta opp frå sjøen og plassert der den står i dag (av tekn. konservator Svein Ove Agdestein ved Bergen Museum). Bautasteinen vert rekna til jarnalderen og er såleis av nyare dato enn anlegget som er omhandla i denne artikkelen. Eller kan heile staden, med steinanlegget og bautasteinen, ha vore ein kultplass gjennom lange tider, eller i det minste ein gravplass - og at dette speglar seg av i namnet Todneset - samlingsstaden? Spørsmåla er atskilleg fleire enn det finst svar.

Ein stad for soldyrking?
Tinghogjen eller Karnilshogjen på garden Hauge i Gloppen er sannsynlegvis den største haugen på Vestlandet som er bygd av menneske. Den er heile 50 meter i tverrmål og 7 meter høg. Haugen ruvar godt i terrenget der den ligg med utsyn over heile Gloppefjorden.

Tinghogjen er ikkje utgreven, men arkeologar har gjort elektroniske målingar for å finne ut om haugen skjuler noko. Ved hjelp av observasjonar gjort av lokale folk er det sannsynleggjort at Tinghogjen er eit astronomisk merke. Sola skin på haugen gjennom Fitjeskaret ved vintersolkverv når resten av bygda er utan sol, og den er det siste punktet som har sol om kvelden midtvinters. Dvs. skråningen nedanfor haugen ligg i skugge, medan rett ovanfor, frå foten av haugen, lyser den mektige haugen i solskinet omlag 8-10 minutt på slutten av dagen. Ved sommarsolkverv skjer det same. Haugen er då det siste punktet sola slipp, ca. kl. 21.34. Då kan ein stå øvst på haugen bada i sol, medan alt rundt ligg i skugge.

Namnet "Tinghaugen" seier jo sitt om kva slags funksjon haugen kan ha hatt i eldre jarnalder. Men eigentleg veit me lite. Ein ting er sikkert - haugen har vore knytt til solkverv både vinter og sommar og må ha hatt ei viktig tyding. Det har vore rekna ut at det har vore nytta 17 500 dagsverk på å bygga haugen, dvs. at det har vore ca. 90 mann om å reisa haugen i løpet av eitt år. Ei georadarundersøking viser at det kan vera ein konstruksjon sentralt i haugen.

Dette biletet er teke sist det var sol 22. desember - 2001. Her ser ein tydeleg korleis solstrålene treff haugen på Todneset. Det heile varer berre nokre få minutt. (Foto: Svein Ove Agdestein)

Det er få stader i landet der ein kjenner eit slikt solfenomen. I prinsippet er det liten skilnad på
haugen i Gloppen og konstruksjonen på Todneset. Sant nok er anlegget her mykje mindre, men plasseringa og fenomenet med at sola skin rett på staden ved vintersolkverv er den same. Kor mange slike stader som finst kringom i Noreg er det vel ingen som veit. Det har med å gjera at dette dreier seg om eit fenomen som har vore lite påakta mellom historikarar og arkeologar. I dei seinare åra har arkeoastronomi utvikla seg til ei omfattande og anerkjend vitskapsgrein. Men ein slik tankegang var ukjend for det fagmiljøet som i si tid granska t.d. anlegget på Todneset, og vil vel også i dag få dei fleste til å trekkja på skuldra. Det var først for nokre få år sidan at tekn. konservator ved Bergen Museum, Svein Ove Agdestein, ved eit slumpetreff kom til å observera det spesielle solfenomenet eit par dagar før jul, då han la merke til at ettermiddagssola som dukka opp bak Dallandsfjellet i vest, ein liten kilometer unna, skein direkte på staden der anlegget ligg og ingen andre stader. Sola forsvinn frå heile Tysneset (garden og alt inkludert) for så etter om lag 20 minutt å koma att - men då for å lysa på berre gravhaugen (og sjølvsagt ei smal stripe bak denne).

Det skulle vore interessant med ei større registrering av solfenomen og astronomiske posisjonar på fortidsminne i Noreg. Men enn så lenge kan me trygt slå fast at anlegget på Todneset og haugen i Gloppen er særs spesielle i norsk samanheng. Går me derimot ut over landets grenser finn me ei rekkje slike anlegg der det er tydeleg at solkverv og andre astronomiske posisjonar har spelt ei avgjerande rolle for plasseringa i landskapet. Som nemnd finn me dette fenomenet på Stennes og Ring of Brodgar, på Mainland, Orknøyene, i det same området som Maes Howe og med Skara Brae lenger oppe langs kysten, som opplagt har vorte konstruert med siktemål på astronomiske fenomen, eller astronomiske observasjonar. Kva med anlegget som Joseph Storer Clouston avdekka ved Marwick Bay, nokre mil unna? Det veit me ikkje. Måten å plassera slike anlegg på etter himmelobservasjonar må i alle høve ha vore kjend.

Arkeoastronomi er ein interessant disiplin. Det har lenge vore ein tanke at folk i oldtida/steinalderen har hatt astronomiske teknikkar og observasjonsstader lenge før det fantest skriftlege nedteikningar. Allereie på 1700-talet vart vitskapsfolk merksamme på at nokre oldtidsanlegg var orientert etter dei posisjonane i horisonten kor sola går opp eller ned ved solkverv. Men det var først på 1960-talet, med amerikanaren Gerald Hawkins og engelskmannen Alexander Thom, at det vart utvikla til noko nær ei eiga grein av arkeologien. Dei meinte at mange arkeologiske monument har fungert som ein slags observatoriar. Det mest kjende av desse anlegga er Stonehenge i England. Også ringen av steinar på Brodgar på Orknøyene er typisk i så måte. Med åra har arkeoastronomien utvikla seg til eit ganske stort og anerkjend forskingsområde. Det må likevel strekast under at det berre er ein hypotese at det finst vitnesbyrd om anlegg for førhistorisk astronomi som har vore nytta til kultiske
og andre formål i Norden.

Me må mest gå ut frå at det var slike føremål som låg til grunn for plasseringa av anlegget på
Todneset. Ein må ikkje gløyma at også denne staden var del av eit større kulturområde som strekte seg over heile Nord-Europa - ja, resten av Europa og den kjende verda med, for den saka si skuld. Ein må ikkje sjå på anlegget som isolert. Det verkar altfor opplagt til at sola skin nett på denne staden åleine ved vintersolkverv til at det skulle skuldast eit reint tilfelle.

Det er ganske truleg at steinaldermennesket må ha kjent stjernehimmelen godt. Dei hadde lite anna å sjå på i dei lange vinternettene. Observasjonar av sola og månen var den einaste mogleiken dei hadde for å regulera kalendaren og dei religiøse festene som fann stad i løpet av året. Det er såleis liten tvil om at solkverva må ha vore viktige kultiske dagar.

At sola vart "dyrka" i bronsealderen verkar nokså klårt, jfr. t.d. den kjende solvogna frå Trundholm i Danmark og dei mange helleristingane med solteikn. Også frå norrøn tid kjenner me soger frå mytologien som fortel om diverse fenomen som byggjer på observasjon av himmelen. Me finn mykje av dette att i eldre klassisk litteratur. Cæsar skriv i boka "Gallerkrigen" om at germanerane dyrka sol, eld og måne. Og på 500-talet fortel den greske historikaren Prokopios om ein stamme langt nord i Thule som var livredde for at sola ikkje skulle snu ved vintersolkverv. Dei sendte difor ei utsending opp på fjellet som skulle observera at sola snudde. Når sendebodet kom attende med dei gode nyhenda vart det skipa til ein stor fest i mørkret.

Adam av Bremen (død 1076) fortel at i Uppsala vert det heldt ein stor fest kvart niande år. Det same går att i Danmark, der det heiter i biskop Thietmar av Merseburg sin krønike (død 1018) at det vert feira store offerfester i Lejre kvart niande år. Og ni år er nett den tida det tek frå månen har det største til det minste utsvinget i oppgangspunktet (9 år = ½ sarosperiode. Sol- og måneformørkingar vert teke oppatt med eit mellomrom på 18.03 år, som er den såkalla sarosperioden).

I Danmark finst det fleire steinanlegg som kan tolkast som astronomiske sikteliner til soloppgang ved sommar- og vintersolkverv. Også posisjonen til stjerna Sirius kan ha vore observert på same måte. Det kan ha vore observatorier i form av "stjernestein" med holer eller utskjeringar (rillestein), slik at ein kunne følgja sola og visse stjerner i kulminasjonane deira. I Harreskovene ved Furesøen finst eit arrangement av stein som kan ha vore nytta som eit måneobservatorium. I følgje hypotesen skal slike stjernesteinar og steinsetningar til astronomisk bruk hatt ei kultisk tyding.

Alt dette tyder at ein i eldgammal tid, i alle høve frå bronsealderen, må ha hatt ein inngåande
kjennskap til praktisk astronomi, og at det såleis i Noreg, som i resten av Norden og Europa (og elles i verda) finst fornminne, nærare bestemt kultanlegg som kan ha vore konstruert og plassert på ein slik måte at dei har ei tilknyting til solkverva.

Det kunne vore interessant med ei omfattande kartlegging av fortidsminne av denne typen i Noreg med tanke på ei arkeoastronomisk tilnærming (eg minner om at det finst ei rekkje spanande fortidsminnesmerke - då i første omgong bautasteinar - berre på Tysnes, der ein kunne gjort slike undersøkingar), men eit slikt prosjekt kjem nok til å la venta på seg. Inntil vidare er det berre å slå fast at anlegget på Todneset føyer seg inn i rekkja av liknande stader over heile Europa der sola si snunad ved vintersolkverv synest å ha vore eit overordna poeng. Ein kan framleis observera fenomenet, men det er som kjent ikkje kvart år sola skin 22. desember.

Tilvisingar
Det er nytta ei rekkje ulike kjelder til denne artikkelen. Men eg skuldar først og fremst ein stor takk til tekn. konservator Svein Ove Agdestein for råd og informasjon og praktisk hjelp. Det sistnemnde har eg også fått frå Arild Hauge, Århus og Sarah McLean, Kirkwall. Artiklar henta frå Wikipedia har danna grunnlaget for opplysningar om arkeoastronomi.

Johannes Heggland: Tysnes, det gamle Njardarlog 1964
O. Rygh: Norske Gaardnavne (opphavl. frå 1897, elektronisk versjon)
Eivind Vågslid: Stadnamntolking II (1974) og Norderlendske fyrenamn (1988)
Arild Hauge: Arild Hauges runer www.arild-hauge.com
Historical Monuments of Scotland Commision 1929
Herm M. Schirmer: Horg og hov, 1906
Per Fett: Tysnes prestegjeld i serien Førhistoriske minne i Sunnhordland, 1954
Bergen Museum Beretning 1915-1916
Kvalvaag rapport om ettergraving sept 1965 (Bergen Museum)
Rapport om bautasteinen på Todneset 1991 (Bergen Museum)
Samling av brev vedk. anlegget på Todneset (Bergen Museum):
Storer Clouston 11/11 1935
Svar frå prof Magnus Olsen 26/11 1935
Storer Clouston til prof Shetelig 1/12 1935
Shetelig til Clouston 13/12 1935
Frå Shetelig (?) til Clouston 24/1 1936
Museumsinspektør Olaf Olsen til Per Fett 2/10 1964
Fett til Olsen 9/10 1964
Olsen til Fett 18/10 1965
Fett til Olsen 27/10 1964
Olsen til Fett 31/10 1964
Fett til Olsen 4/11 1964
Olsen til Fett 13/11 1964
Fett til Olsen 19/11 1965
Olsen til Fett 27/11 1965

Bevaringsforhold og arkeologisk registrering

Driftsforhold innenfor jordbruket er en vesentlig faktor når man skal vurdere bevaringsgrad og representativitet for arkeologiske kulturminner, det være seg synlige eller ikke-synlige. For den som skal drive arkeologisk registreringsarbeid i et område, er det derfor av stor betydning å ha kjennskap til den lokale jordbrukshistorien. I noen grad må man velge registreringsmetodikk etter hvordan jordbrukets driftsforhold har påvirket bevaringsgraden for kulturminnene, og det er slett ikke enhetlig over hele landet.

I Vest-Agder gjennomfører vi for tiden et prosjekt med satelittfotografering. Så langt er det blant annet påvist et større antall hauger. Selv på gårder der det foreligger gode karter så langt tilbake som til 1850-årene, viser det seg at gravhauger og til dels hele gravfelt trolig har blitt fjernet før den tid.

Det antas ofte at det først var med ”hamskiftet” i bygde-Norge på slutten av 1800-tallet at ødeleggelsen av fornminner begynte i større skala. Men gravhauger og andre synlige kulturminner ble mange steder fjernet lenge før den tid, i hvert fall siden første halvpart av 1700-årene. Beskrivelser som dem blant andre Emil Birkelid gir av norske bønder som hegner om gravhaugene på gården, freder trær som vokser på dem og legger ut offer på haugene til langt inn i moderne tid, kan gi et uriktig bilde. Der man faktisk hegnet om gravhaugene, var oppmerksomheten gjerne knyttet til én eller et fåtall hauger som ble ansett for å være spesielt betydningsfulle. Det kunne godt kombineres med å hente grus eller stein i andre gravhauger.

Faser i desimeringen av gravfeltene
Det har antagelig direkte sammenheng med forhold i jordbruket når det kan påvises en temmelig klar faseinndeling hva angår ødeleggelsen av gravfeltene på 1800-tallet. I den første fasen (ca. 1820 - ca. 1850) fjernes det gravhauger, men det er mer påfallende at gravfeltene blir ribbet, i den forstand at steinelementer i form av frittstående bautaer, steinsettinger av ulike slag, fotkjeder, klotsteiner etc. i mange tilfeller blir fjernet.

Det er flere forklaringer på fenomenet, men vesentlig er at den første bølgen av utskiftninger i jordbruket foregikk i disse årene (den første utskiftningsloven kom i 1821). I den forbindelse var det behov for stein til nye husmurer og gjerder, samtidig som mange landsens kirker fikk det karakteristiske steingjerdet rundt kirkegården. I området rundt Harkmark kirke ved Mandal fantes i 1840-årene en ”skog” av bautasteiner. Så å si alle disse ble lagt i den nye kirkegårdsmuren.

Et rikt oldtidsmiljø som Spangereid i Vest-Agder, kjent for de mange gravhaugene og nausttuftene, var i begynnelsen av 1800-årene først og fremst kjennetegnet av et stort antall bautasteiner. På Hasselneset på Lista i samme fylke finnes restene av et omfattende felt med storhauger fra eldre bronsealder og senere. Hassel-feltet ble først og fremst ødelagt av Wehrmachts aktiviteter i området under Den 2. verdenskrig. Én av de tidligste kildene som omtaler feltet, skriver seg fra 1810. Da skriver prost Abel at samtlige storhauger på Hasselneset har fotkjede av store steiner. Det er en opplysning som ikke nevnes av senere forfattere, sikkert fordi steinene var fjernet før Nicolaysen og senere Lorange begynte å frekventere Lista i 1870-årene. Denne ”barberingen” er ikke noe rent Sør- og Vestlandsfenomen. Dette kan tydelig sees ved å sammenligne for eksempel Zeuthens tegninger av fornminner fra Vestfold med Nicolaysens beskrivelser. Bare 20 år skiller dem i tid. Også Klüwers tegninger kan sammenliknes med Nicolaysens beskrivelser fra Østfold, og indikerer den samme utviklingen der.

En del av de tidlige avbildningene av gravfelt (f. eks. Schønings, Klüwers eller Liliegrens tegninger) fremstår som mer utbroderte og romantiserende enn de faktisk er. De monumentene de dokumenterte, hadde i mange tilfelle mer ”pynt” enn Nicolaysen og hans samtidige fant etter ca. 1850.

Den andre og største bølgen av utskiftninger foregikk fra ca. 1860 og de neste 20-30 årene, etter at en ny og mer vidtrekkende utskiftningslov var blitt vedtatt i 1857. Om den første bølgen av utskiftninger tok knekken på bautaer og annen og andre elementer av stein på gravhaugene/-feltene, så var det den neste som førte til at de nakne, ”rene” haugene uten klotsteiner, bautaer og fotkjeder – de ”typiske” gravfeltene for mange av ettertidens arkeologer – ble ”sløyfet”, som man sa. De nye eiendomsforholdene som ble resultatet av disse utskiftningene, medførte i stor grad at hus ble flyttet og at jordstykker skiftet eier. I kjølvannet av utskiftningene kom en begynnende mekanisering.

Det er en mengde eksempler på at rettighetene til gravhaugene på gården ble fordelt i utskiftningen. På Lista led den store Grønhaug den vanskjebnen å bli til mittingmold på Hassel-gårdene gjennom en utskiftning i 1870-årene. I Spangereid slo en utskiftning omtrent samtidig fast at oppsitterne skulle få lov til å hente masse fra alle gravhaugene på Presthusmonen.

Utskiftningsaktiviteten la dessuten til rette for utstrakt nydyrkning. I landskap som Lista og Jæren medførte hestemekaniseringen blant annet at arealer som hadde vært brukt til slått og beite siden forhistorisk tid, ble ryddet og dyrket opp. Synlige fornminner i form av hustufter, gravhauger og rydningsrøyser ble fjernet – som de fyldige museumstilvekstene fra denne perioden taler sitt tydelige språk om – men begrensningene ved den nye teknologien betydde antagelig at konsekvensene for bevarte kulturlag under markoverflaten var relativt små, iallfall sammenlignet med det som skulle komme. For oss som er arkeologer i dag, innebærer utvidelsen av dyrkningsflatene omkring 1900 at vi risikerer å møte svært varierende bevaringsforhold på hver side av den gamle grensen mellom åker og eng eller utmark.

Flateavdekking og kulturlag
Mange av store endringsprosessene i landbruket har fått konsekvenser som varierer fra region til region, og fra landsdel til landsdel. Dette påvirker direkte bevaringsforholdene for kulturlag og arkeologiske anlegg under markoverflaten.

Etter 1945 skjedde en ny storstilt omlegging av landbruket. Det foregikk en forsterket mekanisering og en kraftig økning i bruken av kunstgjødsel. ”Traktorrevolusjonen” fikk store konsekvenser for arkeologiske spor etter jordbruksboplasser i dyrket mark, og også for det som var igjen under markoverflaten av gravminner som var blitt fjernet tidligere (selvsagt også for synlige kulturminner som frem til da hadde fått ligge i fred). Kverneland kom med sin første traktorplog i 1947, Brøyts grøftemaskiner kom omtrent samtidig, og i 1951 ble Skjærpe-plogen lansert – en kraftig nyrydningsplog sidemontert på en bulldoser.

Den forsterkede mekaniseringen og de konsekvenser denne fikk for bevarte kulturlag under markoverflaten, var noe av bakteppet for at maskinell flateavdekking ble tatt i bruk som registrerings- og utgravningsmetode i sør-skandinavisk arkeologi. Det ble tatt for gitt at de nye intensive driftsmåtene i jordbruket hadde fjernet de fleste spor etter forhistoriske strukturer og anlegg bortsett fra dypere nedgravninger som stolpehull og liknende.

I etterkrigsårene oppstod det en statlig styrt arbeidsdeling innenfor landbruket – med kornproduksjon på Østlandet og i Trøndelag, og melkeproduksjon på Sør- og Vestlandet. Disse produksjonstypene har heldigvis ikke medført like store konsekvenser for de forhistoriske kulturlagene. I de minst intensivt drevne deler av husdyrhold-områdene har den grundigere og dypere maskinelle jordbearbeidingen som slo gjennom i etterkrigsårene satt få spor. Det vil si at ødeleggelsen av kulturlag en del steder ha pågått med større intensitet frem til ca. 1945 enn i årene etter. Siden mange av de marginale teigene best år av jord som er tatt inn fra eng eller utmark i forbindelse med den andre utskiftningsbølgen i slutten av 1800-årene, har vi i praksis å gjøre med dyrket mark som kun har vært drevet intensivt og pløyd jevnlig i en generasjon eller to frem til 2. verdenskrig, og da med hesteplog.

I Vest-Agder møter man gjerne dyrket mark som brukes til fórproduksjon, og som derfor pløyes med flere års mellomrom. Vi har gjort noen prøveundersøkelser i form av prøvestikk i denne typen mark. Det har vist seg at bevaringsforholdene, selv der pløyelaget er tynt, til dels er meget gode. Stolpeskoninger, oppbygde ildsteder osv. er intakte. Man får langt på vei det samme inntrykket som det Sigurd Grieg og Jan Petersen må ha fått da de undersøkte bevarte hustufter på henholdsvis Lista og Jæren i mellomkrigsårene.

Det sier seg selv at man ikke kan forholde seg til registreringsarbeidet på samme måte i slike områder som i fullåkersbygder ved Oslofjorden. Det krever særskilt påpasselighet og et godt håndlag dersom man skal avdekke slike anlegg ved hjelp av gravemaskin. Det er med andre ord viktig å vite hvor man befinner seg i det historiske jordbrukslandskapet. Moralen er: Grav gjerne der du står, men sørg for å vite hvor du står hen først.

Atlantis i Norden

Sveriges og Danmarks rivalisering og stormaktsambisjoner på 1600-tallet gav oss den første arkeologiske utgravningsvirksomheten og de første spede oldsakssamlingene i Skandinavia. Da århundret ebbet ut var den svenske arkeologiens ”far”, Olof Rudbeck, en feiret vitenskapsmenn over hele Europa; han ble hyllet i salonger og akademier i mange land, og Newton, Montesqui og Leibnitz leste ham. Han ble foreslått som medlem av The Royal Society i London, og beundret ved Ludvig 14s hoff. Årsaken: Rudbeck hadde overbevist mange om at Atlantis hadde ligget i Skandinavia!

Under kongene fra Gustav Adolf (regjeringstid 1611-1632) til Karl 12. (1697-1718) var Sverige en europeiske stormakt. I den samme perioden ble den ”moderne” arkeologien etablert. Den hangen som 1600-årene utviklet, i Sverige som i Danmark, til å skrive ”nasjonale” historier, var ikke uten sammenheng med disse statenes stormaktsambisjoner. Historikerne ble aktivt understøttet av konger som Christian 4. (danske konge 1588-1648) og Gustav Adolf (svensk konge 1611-1632). For å skaffe sin egen stat en mest mulig ærerik fortid, brukte man et vell av kilder. Heri inngikk også utforskning av fornminner og oldfunn, og de kongelige historikerne ble dermed Skandinavias første ”arkeologer”. En tilsvarende utvikling foregikk i flere av de stadig mer sentraliserte europeiske statene, ikke minst i England.

Den antikvariske virksomheten til folk som Johan Bure (1568-1652) i Sverige og Ole Worm (1588-1654) i Danmark antok ganske omfattende dimensjoner. Worm samlet inn opplysninger om runeinnskrifter, helleristninger og andre arkeologoske monumenter i Danmark og Norge, og publiserte dem i sin Monumenta Danica. Det ble også etablert museumssamlinger i denne perioden. Ole Worms Museum Wormianum ble senere omgjort til Kongens Kunstkammer og åpnet for publikum i 1680. Nationalmuseet i København regner sine røtter tilbake til Worms samling. Sverige fikk sitt eget antikvariske kollegium i Uppsala i 1666, med et spesielt ansvar for å drive antikvarisk forskning. I begge land kom det nye lover som skulle sørge for at staten fikk førsterett til jordfunn som ble oppfattet som særlig verdifulle.

Svensken Olof Rudbeck kom til å spille en betydningsfull rolle i denne tidlige antikvariske virksomheten.

Hn hadde alt som tenåring oppdaget lymfesystemet, og var professor i medisin ved Uppsala universitet. Men han var også en masse annet – i Sverige trekkes han av og til frem som det ”typiske” renessansemennesket. Rudbeck var botaniker, ingeniør, arkitekt, kirurg, astronom, kartmaker og komponist. Og altså arkeolog. Det siste hang nøye sammen med hans store prosjekt fra 1670-årene til sin død – verket Atlantica.

Atlantica var en oppvisning i sammenlignende språkvitenskap, fornminnestudier – og patriotisme. Det var da Rudbeck i 1660-årene ville utarbeide et kart over Mälar-området at han oppdaget det han mente var påfallende likheter mellom stedsnavn der og i Middelhavslandene. Resultatet ble Atlantica, som kom i fire bind på til sammen 3000 sider fra 1679 og frem til 1702. Her søker Rudbeck å vise at Skandinavia var selve sivilasjonens vugge, Atlantis, og at svensk var verdens urspråk, som blant annet hebraisk og latin hadde utviklet seg fra.

Etter hvert kom professoren til at ikke bare Atlantis, men også Olympos og Hades hadde ligget i Skandinavia, på ”wåra Atlantiska Öö”, som han skrev. For å finne Hades, sendte Rudbeck av gårde en ekspedisjon til Nordkalotten, der han mente dette Antikkens dødsrike lå. Oldtidens helter og guder hadde enten vært svenske, eller så hadde de i det minste besøkt våre breddegrader. Nordkapphornet var et minne om Herkules’ bedrifter, og det samme var Kullen nord for Øresund. Sistnevnte var endatil en av de egentlige Herkules’ søyler, som altså ikke var å finne i stredet mellom Afrika og Pyreneerhalvøya. Skandinavia viser seg hos Rudbeck å ha vært målet for en hel rekke av de antikke oppdagerne. Tjøme var for eksempel det Thymaterion som både Hanno og Skylax, to av de reisende som i århundrene f. Kr. beveget seg forbi Gibraltarstredet, hadde vært innom. Samme Skylax skulle også ha besøkt Grimstad og Arendal.

For å fremskaffe funn som kunne støtte hans ideer, drev Olof Rudbeck blant annet utgravninger i Gamla Uppsala. I Atlantica viste han han både forstod den relative tidfølgen mellom flere begravelser i én og samme gravhaug og hadde en forestilling om at det var mulig å avgjøre hvor lang tid som er gått siden en gjenstand ble lagt i jorden, basert på tykkelsen av jordlaget som overlagrer den.

Ikke alle aksepterte Rudbecks idéer og tolkninger, og utover på 1700-tallet ble Atlantica i økende grad ansett for å være mislykket. Ludvig Holberg skrev en satire over Rudbecks skrifter, og Diderot bruker i Encyclopedien Rubeck som et advarende eksempel på hvordan man ikke skal blande etymologi og mytology.

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har lært særdeles mye av ismannen.

Ötzi levde samtidig med at det første, spede åkerbruket og husdyrholdet ble innført her hjemme. Selv tilhørte han en godt etablert jordbrukskultur, der man alt hadde tatt i bruk metall som redskapsmateriale. Analysene som er utført på ham siden 1991, har lagt alen til vår viten om livet i denne perioden. For ikke bare var ”Ötzis” kropp så godt bevart at man helt til å begynne med mistenkte at man hadde å gjøre med et dødsfall i nokså moderne tid – nei, klær og annet utstyr gir oss et unikt innblikk i hvordan den yngre steinalderens mennesker slett ikke har vært så primitive som man lett kan tro når organisk materiale stort sett for lengst er borte fra boplassene som arkeologene finner.

Således var ”ismannen” godt rustet for det kalde værlaget i høyden (han ble funnet i mer enn 3200 meters høyde). Han hadde gress i skoene, som var sydd av bjørneskinn. Lue hadde han også, av bjørneskinn den óg. Klærne ellers var av skinn – både koften, lendekledet og de lange ”leggvarmerne”. Utenpå klærne hadde han en stor kappe flettet og sydd av en slags strå, og den må gitt god ly for den kalde vinden. Håret var velpleid og skjegget kort – Ötzi så slett ikke ut som noen ”villmann”. Med tatoveringene, over femti av dem, som han hadde på rygg og ben, har han på sett og vis sett nokså moderne ut.

Han hadde ellers med seg et omfattende personlig utstyr: En skjeftet øks – den eneste komplett bevarte vi har fra steinalderen i Europa, en flintdolk i en slire av lindebast, ryggsekken med meis av bøyde hasselkvister, en nesten to meter lang bue og 14 piler med styrefjær og spisser av flint som lå klare til bruk i et kogger av geiteskinn. Våpnene kunne han saktens ha bruk for. Ötzi omkom nemlig ikke i en snøstorm, slik man en stund trodde. Nei, han ble drept, skutt i skulderen med en pil av samme type som han selv bar på. Det forteller oss antagelig at krig og konflikt var blitt en realitet i det neolitiske samfunnet.

Ismannen Ötzi var rundt 45 år da han døde, viser undesøkelser av den bevarte kroppen. Han var ikke så høy, så vidt under 1,60 m, og veide omkring 50 kg da han levde. Skjelettet indikerer at Ötzi var vant til et liv i fjellet, og at han tidligere hadde forfrosset tærne. Isotopanalyser av tenner og knokler har blitt sammenlignet med prøver fra jordsmonn og vann i hele Alperegionen, og de synes å vise at Ötzi livet gjennom oppholdt seg i et relativt begrenset område i det nåværende Sør-Tyrol. Enkelte mineraler i kostholdet blir deponert på ulike steder i kroppen til ulik tid – for eksempel i tennene mens man er barn, og i knoklene senere i livet, og i Ötzis tilfelle ser det ut til at han tilbrakte barndommen i dalførene lenger sør, men deretter flyttet nordover. Men det kan også være at han fulgte en årsrytme som en del folk i Alpene fremdeles følger, nemlig at han i forbindelse med setringen bodde oppe i fjellene sommerstid, mens han tilbrakte vintrene nede i dalen.

Forekomsten av pollen fra agnbøk, som blomstrer i Alpene mellom mars og juni, tyder på at Ötzi døde på våren eller forsommeren.

Også mage- og tarminnholdet har vært gjenstand for analyse. Hans siste måltid bestod av hjortestek, mens han noen timer tidligere hadde spist brød, kjøtt av steinbukk og planter. Brødet var fremstilt av den primitive hvetesorten enkorn. Kjemiske undersøkelser av Ötzis hår viser høye nivåer for kobber og arsenikk. Det kan tyde på at han også hadde drevet med kobbersmelting. Slik sett kan ha selv ha støpt kobberøksen som han bar med seg.

Det er mange interessante detaljer ved ismannens personlige utstyr. Blant annet har han hatt med seg to stykker av sopparten piptoporus betulinus, knivkjuke. Det er mulig at dette skyldes innvollsormen som Ötzi har vært plaget av, og som gav seg utslag i symptomer som diaré og magesmerter. Knivkjuke synes å ha vært det eneste botemidlet mot denne innvollsormen i Europa før alternative medisiner kom på markedet som en følge av oppdagelsen av Amerika, og en del steder har den spilt en viktig rolle i folkemedisinen. Og det kan den altså ha gjort i over 5000 år…

I ti år, helt til 2001, var den gjengse teorien at Ötzi var blitt overrasket av et kraftig snøvær og døde av kulde og sult. Så oppdaget man tilfeldig den vesle flintspissen som hadde kilt seg inn i skulderbladet. I årene siden har det fremkommet nye indikasjoner på at ismannen faktisk døde som et resultat av en voldsom kamp. En sårskade på hånden må ha blitt påført ham kort tid før han døde, og han holdt fremdeles et fast grep om sin egen dolk da han ble funnet i 1991. Videre synes DNA-analyser å vise at blodspor på flintdolken, øksen og klærne skriver seg fra flere ulike mennesker, mens det på en pilspiss som ble funnet ved kroppen, fantes blod fra to mennesker. Det kan bety at han lyktes i å uskadeliggjøre to av motstanderne, og at han ved begge anledninger trakk den verdifulle pilen ut av likene, før han selv ble truffet av en pil i ryggen.