Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.
Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har lært særdeles mye av ismannen.
Ötzi levde samtidig med at det første, spede åkerbruket og husdyrholdet ble innført her hjemme. Selv tilhørte han en godt etablert jordbrukskultur, der man alt hadde tatt i bruk metall som redskapsmateriale. Analysene som er utført på ham siden 1991, har lagt alen til vår viten om livet i denne perioden. For ikke bare var ”Ötzis” kropp så godt bevart at man helt til å begynne med mistenkte at man hadde å gjøre med et dødsfall i nokså moderne tid – nei, klær og annet utstyr gir oss et unikt innblikk i hvordan den yngre steinalderens mennesker slett ikke har vært så primitive som man lett kan tro når organisk materiale stort sett for lengst er borte fra boplassene som arkeologene finner.
Således var ”ismannen” godt rustet for det kalde værlaget i høyden (han ble funnet i mer enn 3200 meters høyde). Han hadde gress i skoene, som var sydd av bjørneskinn. Lue hadde han også, av bjørneskinn den óg. Klærne ellers var av skinn – både koften, lendekledet og de lange ”leggvarmerne”. Utenpå klærne hadde han en stor kappe flettet og sydd av en slags strå, og den må gitt god ly for den kalde vinden. Håret var velpleid og skjegget kort – Ötzi så slett ikke ut som noen ”villmann”. Med tatoveringene, over femti av dem, som han hadde på rygg og ben, har han på sett og vis sett nokså moderne ut.
Han hadde ellers med seg et omfattende personlig utstyr: En skjeftet øks – den eneste komplett bevarte vi har fra steinalderen i Europa, en flintdolk i en slire av lindebast, ryggsekken med meis av bøyde hasselkvister, en nesten to meter lang bue og 14 piler med styrefjær og spisser av flint som lå klare til bruk i et kogger av geiteskinn. Våpnene kunne han saktens ha bruk for. Ötzi omkom nemlig ikke i en snøstorm, slik man en stund trodde. Nei, han ble drept, skutt i skulderen med en pil av samme type som han selv bar på. Det forteller oss antagelig at krig og konflikt var blitt en realitet i det neolitiske samfunnet.
Ismannen Ötzi var rundt 45 år da han døde, viser undesøkelser av den bevarte kroppen. Han var ikke så høy, så vidt under 1,60 m, og veide omkring 50 kg da han levde. Skjelettet indikerer at Ötzi var vant til et liv i fjellet, og at han tidligere hadde forfrosset tærne. Isotopanalyser av tenner og knokler har blitt sammenlignet med prøver fra jordsmonn og vann i hele Alperegionen, og de synes å vise at Ötzi livet gjennom oppholdt seg i et relativt begrenset område i det nåværende Sør-Tyrol. Enkelte mineraler i kostholdet blir deponert på ulike steder i kroppen til ulik tid – for eksempel i tennene mens man er barn, og i knoklene senere i livet, og i Ötzis tilfelle ser det ut til at han tilbrakte barndommen i dalførene lenger sør, men deretter flyttet nordover. Men det kan også være at han fulgte en årsrytme som en del folk i Alpene fremdeles følger, nemlig at han i forbindelse med setringen bodde oppe i fjellene sommerstid, mens han tilbrakte vintrene nede i dalen.
Forekomsten av pollen fra agnbøk, som blomstrer i Alpene mellom mars og juni, tyder på at Ötzi døde på våren eller forsommeren.
Også mage- og tarminnholdet har vært gjenstand for analyse. Hans siste måltid bestod av hjortestek, mens han noen timer tidligere hadde spist brød, kjøtt av steinbukk og planter. Brødet var fremstilt av den primitive hvetesorten enkorn. Kjemiske undersøkelser av Ötzis hår viser høye nivåer for kobber og arsenikk. Det kan tyde på at han også hadde drevet med kobbersmelting. Slik sett kan ha selv ha støpt kobberøksen som han bar med seg.
Det er mange interessante detaljer ved ismannens personlige utstyr. Blant annet har han hatt med seg to stykker av sopparten piptoporus betulinus, knivkjuke. Det er mulig at dette skyldes innvollsormen som Ötzi har vært plaget av, og som gav seg utslag i symptomer som diaré og magesmerter. Knivkjuke synes å ha vært det eneste botemidlet mot denne innvollsormen i Europa før alternative medisiner kom på markedet som en følge av oppdagelsen av Amerika, og en del steder har den spilt en viktig rolle i folkemedisinen. Og det kan den altså ha gjort i over 5000 år…
I ti år, helt til 2001, var den gjengse teorien at Ötzi var blitt overrasket av et kraftig snøvær og døde av kulde og sult. Så oppdaget man tilfeldig den vesle flintspissen som hadde kilt seg inn i skulderbladet. I årene siden har det fremkommet nye indikasjoner på at ismannen faktisk døde som et resultat av en voldsom kamp. En sårskade på hånden må ha blitt påført ham kort tid før han døde, og han holdt fremdeles et fast grep om sin egen dolk da han ble funnet i 1991. Videre synes DNA-analyser å vise at blodspor på flintdolken, øksen og klærne skriver seg fra flere ulike mennesker, mens det på en pilspiss som ble funnet ved kroppen, fantes blod fra to mennesker. Det kan bety at han lyktes i å uskadeliggjøre to av motstanderne, og at han ved begge anledninger trakk den verdifulle pilen ut av likene, før han selv ble truffet av en pil i ryggen.
Frans-Arne H. Stylegar er arkeolog, kulturhistoriker og skribent.
26 februar 2008
18 februar 2008
En "ny" vikingtid
Var vikingene først og fremst pirater og lykkejegere som slo til mot perifere deler av et kriserammet europeisk politisk-økonomisk system? Historikere og arkeologer stiller nå spørsmål ved hvor viktige vikingangrepene faktisk var for endeliktet til den europeiske perioden av fredelig fjernhandel og blomstrende klosterkultur som gikk forut for vikingtiden. De seneste årene har man fått langt bedre grep om periodens kronologi enn tidligere, først og fremst takket være numismatikken og dendrokronologien, og det viser seg at de kystbyene som ble angrepet av nordiske vikinger i 800-årene, var i kraftig tilbakegang i god tid før angrepene skjedde. I det nye bildet som er i ferd med å tegnes, er vikingene i mindre grad en utvendig årsak til de omfattende endringene i 800-tallets Europa, enn deltagere i en kompleks omstrukturering av den vestlige kristenheten i tiden etter at karolingerrikets glansdager var over.
Etter den tradisjonelle oppfatningen, skyller vikingangrepene over Vest-Europas kyster fra og med 790 – det første raidet vi hører om, er i 787, men det er gjerne angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 som har vært regnet for innledningen til vikingtiden. Deretter vokste angrepene gradvis i styrke og omfang ut gjennom 800-tallet, før den egentlige vikingaktiviteten ebber ut og nordboerne blir bofaste statsbyggere både i Dublin, Northumbria og Nordmandie. Dette skjemaet fremstiller vikingene som en ytre faktor i den europeiske utviklingen, og den gir deres inngripen i hendelsene på De britiske øyer og i Frankerriket en helt avgjørende rolle. I det nye bildet er de nordiske samfunnene derimot aktører i samhandlingen på tvers av Nordsjøen lenge før vikingtiden.
Ett av de mest betydningsfulle resultater innenfor den den tidligmiddelalderske arkeologien i Europa i tiden etter 2. verdenskrig, er oppdagelsen av de første bysamfunnene ved Nordsjøens kyster. Vi snakker om byer eller emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England og Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet, i slutten av 600-årene e. Kr.
Det romerske bylivet i Nordvest-Europa var ebbet ut i løpet av 500-tallet. Gjennom 600-årene var det først og fremst den nye europeiske stormakten, Frankerriket, og deres frisiske naboer som fremmet handelen i Nordsjøområdet. Emporiene i Dorestad og Quentovic ble grunnlagt omkring 670. Ribe ser ut til å ha vært i virksomhet fra ca. 700, mens det skulle drøye noe slikt som hundre år til før Kaupang i Vestfold ble etablert helt i den nordlige utkanten av Nordsjøområdet. De nye emporiene var knutepunkter i et utvekslingsnettverk på tvers av Nordsjøen, og de var også betydelige håndverkssentra. Mange, kanskje alle, var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens.
Emporienes utvikling er interessant. De gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store (frankisk konge 771-814) knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Frankerriket (eller Karolingerriket, som det er vanlig å kalle det), og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning. Fra og med slutten av 820-årene førte dessuten borgerkrigen mellom Karl den stores sønnesønner til at den karolingiske politiske økonomien brøt sammen. I samtidskildene er det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger. Også klosterøkonomien gjennomgikk endringer på denne tiden, slik utgravninger blant annet i St. Gallen (Sveits) og San Vincenzo al Volturno (Italia) har vist. De meget omfattende, bylignende klosteranleggene i den tidligere perioden ble fra slutten av 800-tallet av erstattet av de føydale klosterinstitusjonene vi kjenner fra en senere tid.
Forut for 820-/830-årene er det spredte raid vi har å gjøre med. Selv om de irske Ulster-annalenes formulering om at ”havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der”, gjerne nevnes i samme åndedrag som herjingen av Lindisfarne og andre raid i 790-årene, gjelder innførselen faktisk året 820. Det tidligste raidet vi kjenner fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. I årene som følger hører vi stadig om mindre raid utenfor Nordsjø-nettverket, i Vest-England og i Irland. Denne plyndringsaktiviteten foregikk først og fremst i periferien, og det skjedde parallelt med at handels- og håndverkssentra som Hedeby og Kaupang var på høyden av sin utvikling. Disse tidlige raidene ser ut til å ha gått ut fra den norske vestlandskysten, og man kan ikke se bort fra at denne virksomheten har eldre aner enn slutten av 700-årene.
Men tre, fire årtier etter angrepet på Lindisfarne er situasjonen en annen. Ser vi på de tidligste bydannelsene i Norden, slik som Hedeby og Birka, og kan hende også Kaupang, blomstret de i de første 30-40 årene av 800-tallet. Deretter ser det ut til at det har gått tilbake med dem. Plyndringsaktiviteten har en annen utviklingskurve: den er relativt lav mens de nordiske vikingtidsbyene har sin storhetsperiode, men øker kraftig fra og med 830-årene, slik både skriftlige kilder og de mange skattefunnene i Skandinavia bestående av frankisk og angelsaksisk mynt viser. Således ble Dorestad plyndret i 834 og Hamwic i 842. I 830-årene hører vi om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintrer vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjer vikinger i Spania, og året etter plyndres Paris og Hamburg.
Det nye som vikingtiden representerer, ser med andre ord ut til å skyldes i mindre grad forhold i de nordiske samfunn, det være seg overbefolkning eller andre faktorer, enn borgerkrig og økonomisk omstrukturering innenfor et europeisk system som samfunnene i Norden allerede var en integrert del av. Ennå foreligger det få syntetiserende fremstillinger av de mange nye arkeologiske og numismatiske resultatene og hvilke konsekvenser de har for vårt bilde av den eldre vikingtiden. Et hederlig unntak, i engelsk språkdrakt, er Richard Hodges Goodbye to the Vikings? (Duckworth, 2006), som herved anbefales.
Etter den tradisjonelle oppfatningen, skyller vikingangrepene over Vest-Europas kyster fra og med 790 – det første raidet vi hører om, er i 787, men det er gjerne angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 som har vært regnet for innledningen til vikingtiden. Deretter vokste angrepene gradvis i styrke og omfang ut gjennom 800-tallet, før den egentlige vikingaktiviteten ebber ut og nordboerne blir bofaste statsbyggere både i Dublin, Northumbria og Nordmandie. Dette skjemaet fremstiller vikingene som en ytre faktor i den europeiske utviklingen, og den gir deres inngripen i hendelsene på De britiske øyer og i Frankerriket en helt avgjørende rolle. I det nye bildet er de nordiske samfunnene derimot aktører i samhandlingen på tvers av Nordsjøen lenge før vikingtiden.
Ett av de mest betydningsfulle resultater innenfor den den tidligmiddelalderske arkeologien i Europa i tiden etter 2. verdenskrig, er oppdagelsen av de første bysamfunnene ved Nordsjøens kyster. Vi snakker om byer eller emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England og Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet, i slutten av 600-årene e. Kr.
Det romerske bylivet i Nordvest-Europa var ebbet ut i løpet av 500-tallet. Gjennom 600-årene var det først og fremst den nye europeiske stormakten, Frankerriket, og deres frisiske naboer som fremmet handelen i Nordsjøområdet. Emporiene i Dorestad og Quentovic ble grunnlagt omkring 670. Ribe ser ut til å ha vært i virksomhet fra ca. 700, mens det skulle drøye noe slikt som hundre år til før Kaupang i Vestfold ble etablert helt i den nordlige utkanten av Nordsjøområdet. De nye emporiene var knutepunkter i et utvekslingsnettverk på tvers av Nordsjøen, og de var også betydelige håndverkssentra. Mange, kanskje alle, var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens.
Emporienes utvikling er interessant. De gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store (frankisk konge 771-814) knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Frankerriket (eller Karolingerriket, som det er vanlig å kalle det), og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning. Fra og med slutten av 820-årene førte dessuten borgerkrigen mellom Karl den stores sønnesønner til at den karolingiske politiske økonomien brøt sammen. I samtidskildene er det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger. Også klosterøkonomien gjennomgikk endringer på denne tiden, slik utgravninger blant annet i St. Gallen (Sveits) og San Vincenzo al Volturno (Italia) har vist. De meget omfattende, bylignende klosteranleggene i den tidligere perioden ble fra slutten av 800-tallet av erstattet av de føydale klosterinstitusjonene vi kjenner fra en senere tid.
Forut for 820-/830-årene er det spredte raid vi har å gjøre med. Selv om de irske Ulster-annalenes formulering om at ”havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der”, gjerne nevnes i samme åndedrag som herjingen av Lindisfarne og andre raid i 790-årene, gjelder innførselen faktisk året 820. Det tidligste raidet vi kjenner fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. I årene som følger hører vi stadig om mindre raid utenfor Nordsjø-nettverket, i Vest-England og i Irland. Denne plyndringsaktiviteten foregikk først og fremst i periferien, og det skjedde parallelt med at handels- og håndverkssentra som Hedeby og Kaupang var på høyden av sin utvikling. Disse tidlige raidene ser ut til å ha gått ut fra den norske vestlandskysten, og man kan ikke se bort fra at denne virksomheten har eldre aner enn slutten av 700-årene.
Men tre, fire årtier etter angrepet på Lindisfarne er situasjonen en annen. Ser vi på de tidligste bydannelsene i Norden, slik som Hedeby og Birka, og kan hende også Kaupang, blomstret de i de første 30-40 årene av 800-tallet. Deretter ser det ut til at det har gått tilbake med dem. Plyndringsaktiviteten har en annen utviklingskurve: den er relativt lav mens de nordiske vikingtidsbyene har sin storhetsperiode, men øker kraftig fra og med 830-årene, slik både skriftlige kilder og de mange skattefunnene i Skandinavia bestående av frankisk og angelsaksisk mynt viser. Således ble Dorestad plyndret i 834 og Hamwic i 842. I 830-årene hører vi om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintrer vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjer vikinger i Spania, og året etter plyndres Paris og Hamburg.
Det nye som vikingtiden representerer, ser med andre ord ut til å skyldes i mindre grad forhold i de nordiske samfunn, det være seg overbefolkning eller andre faktorer, enn borgerkrig og økonomisk omstrukturering innenfor et europeisk system som samfunnene i Norden allerede var en integrert del av. Ennå foreligger det få syntetiserende fremstillinger av de mange nye arkeologiske og numismatiske resultatene og hvilke konsekvenser de har for vårt bilde av den eldre vikingtiden. Et hederlig unntak, i engelsk språkdrakt, er Richard Hodges Goodbye to the Vikings? (Duckworth, 2006), som herved anbefales.
03 februar 2008
Høvdingens høye hall
Det vakte berettiget oppsikt nylig når nyheten om de seneste arkeologiske oppdagelsene på Borre i Vestfold ble sluppet. Arkeologer har lenge søkt etter den eller de bebyggelsen(e) som hører sammen med de monumentale gravhaugene på Borre, men søkene har til nå vært resultatløse. Nå har man imidlertid ved hjelp av georadar funnet klare spor etter to hallbygninger. Borrehallene er 30-
Vi kjenner middelalderens gildehaller. I den bevarte steinarkitekturen fra høymiddelalderen utgjør de et karakteristisk innslag, med vår egen Håksonshall i Bergen og White Tower i London som godt kjente eksempler. I middelalderen var hallen gjerne hovedværelset på slott og herregårder. Her utøvde konger og aristokrater sine offisielle plikter; hallen var representasjonslokale og åsted for fest og gjestebud.
Men også i jernalder og vikingtid møter vi hallen. Den spiller en viktig rolle i forskjellige sagaer, og den besynges i den episke diktningen. Hallen var den aksen som aristokratiets liv i jernalderen dreide seg rundt – her holdt konger, høvdinger og deres væpnede følge til, her foregikk de store festene og de religiøse høytidene, her ble allianser inngått og kriger startet. Snorre forteller om den legendariske sveakongen Ingjald at han lot bygge en mektig hall utelukkende for å brenne den ned med alle underkongene hans innenfor dørene. Hallen var selve symbolet for aristokratisk liv. I det oldengelske diktet Beowulf representerer Heorot (Hjort), kong Hrothgars praktfulle hall, ikke bare scyldingenes makt og status, men det siviliserte, ordnede liv i sterk kontrast til det mørke, demoniske undervannsriket der farer truer i form av uhyret Grendel og hans mor. Tidlig i diktet beskrives byggingen av Heorot (”Hjorthal”):
I hu det så randt ham, en våning med viden væg at bygge,
en mægtig mjødsal af mere pragt, end tidens børn havde tænkt eller spurgt, -
og der ville gavmildt han give alt, hvad Gud havde skænkt ham, til gammel og ung, -
alt, uden magt over mænd og rige.
Bud - har jeg hørt - blev båret vidt, over jord til fjerne folk, at huset
skønt skulle smykkes; og snart stod rede,
da stunden var inde, den største hal, der fandtes på jord;
og "Hjorthal" den nævntes, af fyrsten, hvis ord i det fjerne gjaldt.
Her skænked han skinnende skatte og ringe:
han holdt sit løfte. Og hallen knejste, gavlbred og høj.
Av skildringen i Beowulf fremgår det at Hrothgars hall er en høyreist tømmerbygning. I diktet gir også en beskrivelse av hallens indre; der finnes et stort, sentralt plassert ildsted. Midt på den ene langveggen er kongens høysete plassert. Langs veggene ellers står benker som tjener som sitte- og soveplass for kongens menn. Ellers fremgår det at hallen på alle vis er praktfullt utstyrt – inngangene er bredere enn høyere enn i vanlige hus, dørene særlig forseggjorte og ytterveggene skinner av gull.
Lenge var beskrivelser som den i Beowulf det eneste man hadde å gå etter når det gjaldt hvordan jernalderens hallbygninger hadde sett ut. I løpet av de siste tiårene har imidlertid arkeologien gitt viktige bidrag. Mange steder i Skandinavia har spor etter bygninger som tolkes som haller, kommet for dagen. Borrehallene er bare det siste skuddet på stamme som vokser år for år.
Det ser ut til at det enkelte steder alt fra rundt vår tidsregnings begynnelse opptrer en spesiell type hus med et særlig stort rom i midten av huset. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.
Hallen som en egen bygning synes å oppstå i yngre romersk jernalder (ca. 200-400 e. Kr.). De fleste egne hallbygningene tilhører imidlertid yngre jernalder og vikingtid.
For å kunne skille ut haller fra andre hustyper i det arkeologiske materialet, har man lagt forskjellige kriterier til grunn. Hallbygningene finnes helst på storgårder, den har et rom med et minimum av takbærende stolper og den har en monumental beliggenhet, ofte høyt og fritt. Gjenstandsfunnene fra hallen er vanligvis annerledes enn fra ordinære gårdshus - det kan dreie seg om levninger etter kostbart drikkeutstyr, kultiske gjenstander som de s.k. ”gullgubbene” osv. Arkeologien bekrefter langt på vei de skriftlige kildenes beskrivelser av hallene som bygninger utenom det vanlige. Således viser avtrykkene etter spesielt store og dype takbærende stolper at disse bygningene har vært usedvanlig høyreiste. Ikke uten grunn har arkeologer nå børstet støvet av den gamle hypotesen om at stavkirkearkitekturen har lånt elementer fra de eldre hallene.
Til de mer kjente lokalitetene med arkeologisk påviste haller i Skandinavia, hører Lejre på Sjælland. Siden 1986 har man dokumentert tre etterfølgende haller på stedet. Den første ser ut til å h blitt reist midt i 500-årene, den siste mot slutten av 800-tallet. Samtlige tre haller var rundt
Borg i Lofoten var lenge det eneste norske eksemplet fra yngre jernalder på en hall. Men bare en mindre del av det over
09 januar 2008
Ingvald Undsets Roma
”Den staar endnu saa levende for min erindring den septemberaften, da jeg første gang kom til Rom, med jernbanen fra Florens.” Året var 1881, og den unge arkeologen Ingvald Undset var ute på en av sine mange reiser rundt i Europa. I Italia kom han til å tilbringe to vintere. Han så for seg hvordan enkelte der hjemme ville spørre seg hva en nordisk arkeolog hadde å gjøre i det klassiske Roma. Men Undset hadde svaret på rede hånd: ”Alt, hvad vi af kultur har havt paa nordligere omraader, er jo stedse udgaaet fra og gaar tilbage til det sydligere og tidligere.”
Ingvald Undset er i dag mer kjent som sin datter Sigrids far enn som vitenskapsmann. Men han var i sin samtid en i europeisk sammenheng anerkjent arkeolog. Han var den av de norske arkeologene som bidro mest til å bygge opp det finmaskede nettet av funn og funnkombinasjoner som spilte en så viktig rolle i vitenskapeliggjøringen av arkeologifaget i siste halvdel av 1800-årene. I en tid da absolutte dateringer bare kunne fremskaffes gjennom indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, var dette nitidige arbeidet av meget stor betydning.
Da han doktorerte i 1881, før han satte kursen mot Italia, var han bare 28 år gammel, men hadde alt en stor vitenskapelig produksjon bak seg. Han beskjeftiget seg med de fleste arkeologiske perioder, fra bronsealder til middelalder; han registrerte og undersøkte fornminner for museene i Trondhjem og Kristiania, og var for en kapasitet å regne innenfor runologi. Doktoravhandlingen om ”Jernalderens begyndelse i Nord-Europa” ble umiddelbart en klassiker. Den var et resultat av omfattende reisevirksomhet og studier ved utenlandske museer og oldsaksamlinger. En annen frukt av dette arbeidet var den vesle boken med den selvforklarende tittelen ”Norske oldsager i fremmede museer”.
Den populærvitenskapelige boken ”Fra Akershus til Akropolis” gjorde Undset kjent for et større publikum i Norge. Det er en spennende skildring av byer og steder han hadde besøkt i årene 1876-1887. Han hadde opprinnelig planlagt å gi ut en egen bok om reisene i Nord-Europa, men et langvarig sykeleie satte en stopper for denne planen. I stedet ble deler av dette stoffet innlemmet i ”Fra Akershus til Akropolis”, som da den utkom i 1892 var blitt en murstein på godt over 800 sider. En forkortet utgave kom i 1925, uten stoffet fra Nord-Europa. Boken var i sin tid en bestselger. Med sin store bredde – her finnes beskrivelser fra Aten, Peloponnes, Olympia, Firenze, Napoli, Ravenna, Bologna, Ungarn, Polen, Østerrike, Tyskland, Frankrike, England, Belgia, Nederland og Danmark – er den riktig en kulturhistorisk odyssé gjennom 1870- og 80-årenes Europa!
Det var først og fremst den arkeologiske villanovakulturen Ingvald Undset ville studere i Italia. Men han lot seg fascinere og overvelde av Romas ruinlandskap og historiske spor. Han skrev: ”Hvor sætter dog ikke et sadant forhold tanke og fantasi i bevægelse, hvilke perspektiver aabner der sig ei for ens historiske syn! Overhodet, Rom er jo som ingen anden by baade udsigternes og de verdenshistoriske perspektivers stad: … du kan se verdenshistoriens epoker afleirede som geologiske formationer; har du saa historisk kundskab og sans og nogen fantasi, saa vil din aand ei være ledig, du vil høre stenene tale, og din sans vil opfatte perspektiver, ei blot du over det herlige landskab, men ogsaa nedad gjennem kulturgruset, tilbage gjennem menneskeslegtens udviklingshistorie, af hvilken sa store afsnit nøie er knyttede til disse steder!”
Betraktninger om turismen gjorde han seg også: ”Man bliver ikke saa snart ferdig med bare at overse og opsøge alt, hvad der her er af berømte seværdigheder. Rigtignok er der jo mange maader at se paa, kun yderst faa kan have en saa overlegen evne til tilegnelse som en yngre dansk handelsmand, som vi en dag traf ude paa via Appia: han havde, fortalte han, været i Rom kun 5 dage, men havde dog vundet at se ”alt”, det vigtigste endog to gange”. Undset følger for så vidt de røde reisebøkenes anvisninger, men besøker også monumenter som på denne tiden var mindre kjent av turistene. Augustus’ mausoleum, fordi det lå like bak det palazzoet der den skandinaviske forening hadde tilhold. På det tidspunktet var mausoleet gjort om til teater og sirkus. ”Sic transit etc!” bemerker vår arkeolog tørt.
Undset var bosatt på Kapitol, først i et pensjonat på selve den tarpeiske klippe, og deretter i det tyske arkeologiske institutt. Han gikk faktisk med planer om å stifte et norsk arkeologisk institutt i byen. I den forbindelse filosoferer han over de ”barbarene” som har vendt tilbake til Roma som kulturbærere, og som i form av det tyske arkeologiske institutt lærer romerne arkeologifaget, og gjør dem ”bekjendt med alt, hvad videnskaben nord for Alperne har indvundet for studiet af deres egen oldtid og været en betydelig medvirkende spore ved det storartede opsving, som alle videnskaber og ei mindst den klassiske oldtidsvidenskab har taget i det unge, gjenfødte Italien.”
Men det er slett ikke bare ruiner og landskap i ”Fra Akershus til Akropolis”. Scenene fra dagligliv og fest blant romere og skandinaviske tilreisende fyller vel så mange sider. Undset skildrer livaktig den nordiske koloniens samliv på utflukter til ruiner, museer og utsiktspunkter, han skriver om livet på kaféer og osterier, om julefeiringen og om karnevalet. Under sistnevnte plages han for ”bander” som setter ham ”de afskyeligste” blikktrompeter i ørene. Han kjenner blodet komme i kok, men husker så at han ”befandt seg i selve urbs og ei turde blive hidsig og vise mangel paa urbanitet.”
Ingvald Undset døde i 1893, 40 år gammel.
Ingvald Undset er i dag mer kjent som sin datter Sigrids far enn som vitenskapsmann. Men han var i sin samtid en i europeisk sammenheng anerkjent arkeolog. Han var den av de norske arkeologene som bidro mest til å bygge opp det finmaskede nettet av funn og funnkombinasjoner som spilte en så viktig rolle i vitenskapeliggjøringen av arkeologifaget i siste halvdel av 1800-årene. I en tid da absolutte dateringer bare kunne fremskaffes gjennom indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, var dette nitidige arbeidet av meget stor betydning.
Da han doktorerte i 1881, før han satte kursen mot Italia, var han bare 28 år gammel, men hadde alt en stor vitenskapelig produksjon bak seg. Han beskjeftiget seg med de fleste arkeologiske perioder, fra bronsealder til middelalder; han registrerte og undersøkte fornminner for museene i Trondhjem og Kristiania, og var for en kapasitet å regne innenfor runologi. Doktoravhandlingen om ”Jernalderens begyndelse i Nord-Europa” ble umiddelbart en klassiker. Den var et resultat av omfattende reisevirksomhet og studier ved utenlandske museer og oldsaksamlinger. En annen frukt av dette arbeidet var den vesle boken med den selvforklarende tittelen ”Norske oldsager i fremmede museer”.
Den populærvitenskapelige boken ”Fra Akershus til Akropolis” gjorde Undset kjent for et større publikum i Norge. Det er en spennende skildring av byer og steder han hadde besøkt i årene 1876-1887. Han hadde opprinnelig planlagt å gi ut en egen bok om reisene i Nord-Europa, men et langvarig sykeleie satte en stopper for denne planen. I stedet ble deler av dette stoffet innlemmet i ”Fra Akershus til Akropolis”, som da den utkom i 1892 var blitt en murstein på godt over 800 sider. En forkortet utgave kom i 1925, uten stoffet fra Nord-Europa. Boken var i sin tid en bestselger. Med sin store bredde – her finnes beskrivelser fra Aten, Peloponnes, Olympia, Firenze, Napoli, Ravenna, Bologna, Ungarn, Polen, Østerrike, Tyskland, Frankrike, England, Belgia, Nederland og Danmark – er den riktig en kulturhistorisk odyssé gjennom 1870- og 80-årenes Europa!
Det var først og fremst den arkeologiske villanovakulturen Ingvald Undset ville studere i Italia. Men han lot seg fascinere og overvelde av Romas ruinlandskap og historiske spor. Han skrev: ”Hvor sætter dog ikke et sadant forhold tanke og fantasi i bevægelse, hvilke perspektiver aabner der sig ei for ens historiske syn! Overhodet, Rom er jo som ingen anden by baade udsigternes og de verdenshistoriske perspektivers stad: … du kan se verdenshistoriens epoker afleirede som geologiske formationer; har du saa historisk kundskab og sans og nogen fantasi, saa vil din aand ei være ledig, du vil høre stenene tale, og din sans vil opfatte perspektiver, ei blot du over det herlige landskab, men ogsaa nedad gjennem kulturgruset, tilbage gjennem menneskeslegtens udviklingshistorie, af hvilken sa store afsnit nøie er knyttede til disse steder!”
Betraktninger om turismen gjorde han seg også: ”Man bliver ikke saa snart ferdig med bare at overse og opsøge alt, hvad der her er af berømte seværdigheder. Rigtignok er der jo mange maader at se paa, kun yderst faa kan have en saa overlegen evne til tilegnelse som en yngre dansk handelsmand, som vi en dag traf ude paa via Appia: han havde, fortalte han, været i Rom kun 5 dage, men havde dog vundet at se ”alt”, det vigtigste endog to gange”. Undset følger for så vidt de røde reisebøkenes anvisninger, men besøker også monumenter som på denne tiden var mindre kjent av turistene. Augustus’ mausoleum, fordi det lå like bak det palazzoet der den skandinaviske forening hadde tilhold. På det tidspunktet var mausoleet gjort om til teater og sirkus. ”Sic transit etc!” bemerker vår arkeolog tørt.
Undset var bosatt på Kapitol, først i et pensjonat på selve den tarpeiske klippe, og deretter i det tyske arkeologiske institutt. Han gikk faktisk med planer om å stifte et norsk arkeologisk institutt i byen. I den forbindelse filosoferer han over de ”barbarene” som har vendt tilbake til Roma som kulturbærere, og som i form av det tyske arkeologiske institutt lærer romerne arkeologifaget, og gjør dem ”bekjendt med alt, hvad videnskaben nord for Alperne har indvundet for studiet af deres egen oldtid og været en betydelig medvirkende spore ved det storartede opsving, som alle videnskaber og ei mindst den klassiske oldtidsvidenskab har taget i det unge, gjenfødte Italien.”
Men det er slett ikke bare ruiner og landskap i ”Fra Akershus til Akropolis”. Scenene fra dagligliv og fest blant romere og skandinaviske tilreisende fyller vel så mange sider. Undset skildrer livaktig den nordiske koloniens samliv på utflukter til ruiner, museer og utsiktspunkter, han skriver om livet på kaféer og osterier, om julefeiringen og om karnevalet. Under sistnevnte plages han for ”bander” som setter ham ”de afskyeligste” blikktrompeter i ørene. Han kjenner blodet komme i kok, men husker så at han ”befandt seg i selve urbs og ei turde blive hidsig og vise mangel paa urbanitet.”
Ingvald Undset døde i 1893, 40 år gammel.
18 desember 2007
Satelitt-arkeologi
Fjernmåling, det som på engelsk kalles remote sensing, blir en stadig viktigere del av den moderne arkeologien. Etter hvert som idéer om kulturminner som ikke-fornybare ressurser har vunnet frem, har fagfolk i økende grad tatt i bruk ny teknologi for å fravriste de forhistoriske minnene noen av deres hemmeligheter uten samtidig å ødelegge dem, slik tilfellet er med en tradisjonell utgravning. Metalldetektor, georadar og andre geofysiske hjelpemidler brukes nå like ofte som spade og gravemaskin. Arkeologer forstod tidlig å utnytte den fordel som fugleperspektivet gir, og i en årrekke har luftfoto, først fra ballong og i nyere tid fra fly, blitt brukt med vekslende hell for å lokalisere fornminner. Et nytt tilskudd på stammen av arkeologisk fjernmåling er satelittfotografering. I disse dager pågår et forskningsprosjekt på Lista i Vest-Agder, der målet er å utnytte satelittdata for å finne hittil ukjente kulturminner. Så langt er resultatene lovende. 
På dette pankromatiske opptaket fra Huseby på Lista vises haugformasjoner, veisystemer og en rektangulær struktur. Bare et fåtall av disse strukturene er synlig på et ordinært flyfoto. Copyright: DigitalGlobe.
Like siden den første av de amerikanske Landsat-satelittene ble sendt i bane i 1972, har satelittopptak blitt benyttet for å studere og lokalisere fenomener på jordoverflaten. Men det er først i senere år at arkeologer har tatt denne teknologien i bruk. Det skyldes blant annet at oppløsningen på de digitale opptakene nå er blitt så god at det er mulig å skjelne mindre strukturer og anlegg som gravhauger og forhistoriske hustufter.
Det pågående Lista-prosjektet benytter data fra den kommersielle QuickBird-satelitten. QuickBird ble satt i drift i 2001, og er den av de kommersielle satelittene som gir den høyeste tilgjengelige oppløsningen på fotografiene – helt ned til 60-70 cm for pankromatiske (svart/hvitt) opptak. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. Selv små variasjoner i jordkjemien kan i heldige tilfeller vises på opptakene. Det innebærer at enkelte strukturer – for eksempel utpløyde gravhauger – som ikke ville bli avslørt ved en ordinær arkeologisk undersøkelse, kan ”sees”.
Det var i utgangspunktet knyttet usikkerhet til om det konstante vegetasjonsdekket i beitelandskapet på Lista gjorde metoden egnet, men så langt er skepsisen gjort til skamme. Analysene av opptaket fra Lista viser at kvaliteten med hensyn til arkeologi er vesentlig høyere enn på opptak som er gjort tidligere i sentrale jordbruksdistrikter på Østlandet. Det er mulig at dette skyldes bedre bevaringsforhold på Lista, noe som igjen bør ha sammenheng med pløyedybde og –intensitet.
I løpet av inneværende år har det på Lista-halvøya blitt påvist over 300 ”nye” fornminner ved hjelp av QickBird-opptaket. Og det i et landskap som har vært gjennomtrålt av arkeologer i mer enn hundre år. Forekomsten av større gravfelt som må ha blitt ødelagt i god tid før den første forskningensaktiviteten i området, vitner om at desimeringen av fornminnene på Lista begynte tidligere enn man har regnet med, trolig alt på 1700-tallet. Spesielt er det også at det har lyktes å lokalisere stedet der Huseby kapell lå i middelalderen.
Fugleperspektivet som metoden gir, gjør det mulig å få et overblikk som aldri før over den forhistoriske bruken av landskapet. I stedet for spredte forekomster av enkelte fornminner som gravhauger, veistumper og hustufter, tegner det seg et bilde av sammenhenger som arkeologien hittil sjelden har kunnet si så mye om. Vi ser jernalderbebyggelsen og gravfeltene som hører til, men også veifarene som ledet mellom bebyggelsene. Muligheten for å legge sammen kunnskap om beliggenheten av hustufter, gravhauger og veier gir forhåpninger om at man kan rekonstruere det forhistoriske bebyggelses- og transportlandskapet på en måte som aldri tidligere har vært mulig.
Projektet fortsetter neste år. Etter at all relevant informasjon er hentet ut av opptakene, vil man vurdere å gå enda grundigere til verks i spesielt lovende områder, for eksempel gjennom bruk av flybåren skanner, som gir en oppløsning på noen titalls centimeter. I spesielt gunstige tilfeller kan det bety at ikke bare forhistoriske hus, men det enkelte stolpehull, vises på opptakene.
Forvaltningsmessig innebærer prosjektet at kulturminneforvaltningen blir mer forutsigbar i den forstand at man får et bedre datagrunnlag. Det er også et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser i form av sparte utgifter til arkeologiske registreringer.
Prosjektet er et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Langeland Museum i Danmark og kulturstiftelsen Mimes brønn.
På dette pankromatiske opptaket fra Huseby på Lista vises haugformasjoner, veisystemer og en rektangulær struktur. Bare et fåtall av disse strukturene er synlig på et ordinært flyfoto. Copyright: DigitalGlobe.Like siden den første av de amerikanske Landsat-satelittene ble sendt i bane i 1972, har satelittopptak blitt benyttet for å studere og lokalisere fenomener på jordoverflaten. Men det er først i senere år at arkeologer har tatt denne teknologien i bruk. Det skyldes blant annet at oppløsningen på de digitale opptakene nå er blitt så god at det er mulig å skjelne mindre strukturer og anlegg som gravhauger og forhistoriske hustufter.
Det pågående Lista-prosjektet benytter data fra den kommersielle QuickBird-satelitten. QuickBird ble satt i drift i 2001, og er den av de kommersielle satelittene som gir den høyeste tilgjengelige oppløsningen på fotografiene – helt ned til 60-70 cm for pankromatiske (svart/hvitt) opptak. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. Selv små variasjoner i jordkjemien kan i heldige tilfeller vises på opptakene. Det innebærer at enkelte strukturer – for eksempel utpløyde gravhauger – som ikke ville bli avslørt ved en ordinær arkeologisk undersøkelse, kan ”sees”.
Det var i utgangspunktet knyttet usikkerhet til om det konstante vegetasjonsdekket i beitelandskapet på Lista gjorde metoden egnet, men så langt er skepsisen gjort til skamme. Analysene av opptaket fra Lista viser at kvaliteten med hensyn til arkeologi er vesentlig høyere enn på opptak som er gjort tidligere i sentrale jordbruksdistrikter på Østlandet. Det er mulig at dette skyldes bedre bevaringsforhold på Lista, noe som igjen bør ha sammenheng med pløyedybde og –intensitet.
I løpet av inneværende år har det på Lista-halvøya blitt påvist over 300 ”nye” fornminner ved hjelp av QickBird-opptaket. Og det i et landskap som har vært gjennomtrålt av arkeologer i mer enn hundre år. Forekomsten av større gravfelt som må ha blitt ødelagt i god tid før den første forskningensaktiviteten i området, vitner om at desimeringen av fornminnene på Lista begynte tidligere enn man har regnet med, trolig alt på 1700-tallet. Spesielt er det også at det har lyktes å lokalisere stedet der Huseby kapell lå i middelalderen.
Fugleperspektivet som metoden gir, gjør det mulig å få et overblikk som aldri før over den forhistoriske bruken av landskapet. I stedet for spredte forekomster av enkelte fornminner som gravhauger, veistumper og hustufter, tegner det seg et bilde av sammenhenger som arkeologien hittil sjelden har kunnet si så mye om. Vi ser jernalderbebyggelsen og gravfeltene som hører til, men også veifarene som ledet mellom bebyggelsene. Muligheten for å legge sammen kunnskap om beliggenheten av hustufter, gravhauger og veier gir forhåpninger om at man kan rekonstruere det forhistoriske bebyggelses- og transportlandskapet på en måte som aldri tidligere har vært mulig.
Projektet fortsetter neste år. Etter at all relevant informasjon er hentet ut av opptakene, vil man vurdere å gå enda grundigere til verks i spesielt lovende områder, for eksempel gjennom bruk av flybåren skanner, som gir en oppløsning på noen titalls centimeter. I spesielt gunstige tilfeller kan det bety at ikke bare forhistoriske hus, men det enkelte stolpehull, vises på opptakene.
Forvaltningsmessig innebærer prosjektet at kulturminneforvaltningen blir mer forutsigbar i den forstand at man får et bedre datagrunnlag. Det er også et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser i form av sparte utgifter til arkeologiske registreringer.
Prosjektet er et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Langeland Museum i Danmark og kulturstiftelsen Mimes brønn.
07 desember 2007
Artikler om arkeologi fra Blackwell Publishing
Blackwell, som blant annet utgir Acta Archaeologica, International Journal of Nautical Archaeology og Archaeometry har gjort endel artikler fra eldre utgaver tilgjengelig kostnadsfritt. De finnes her.
Borrehallene
Arkeologer har lenge søkt etter bebyggelsen som hører sammen med storhaugene på Borre i Vestfold, men søkene har ikke gitt de forventede resultatene, før nå. Med bruk av georadar er det funnet klare spor etter to hallbygninger, dvs. aristokratiets festsaler. Den største hallen er rundt 40 meter lang og 10-12 meter bred. Den andre er minst 30 meter lang. Hele rapporten fra den geofysiske undersøkelsen som avslørte hallbygningene, ligger her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)