På Oddernes kirkegård, et stykke øst for koravslutningen, stod frem til 1990 en høy bautastein med to runeinnskrifter fra vikingtid. Det året ble steinen flyttet inn i kirkens våpenhus, der den fremdeles står. ”Oddernæs-Monumentet er almindeligen erkjendt for et af de vigtigste i Norden,” skrev Nicolai Wergeland i sin innberetning til den nyopprettede Antiquitetscommissionen i Selskabet for Norges Vel. Det var den 22. mai 1811, og runesteinen på Oddernes kirkegård fyller brorparten av de syv foliearkene i Wergelands beskrivelse av oldtidsminner i Kristiansandsdistriktet.[1] Dette var ikke første gang Oddernessteinen var i oldforskningens søkelys. Så tidlig som i 1639, to år før Kristiansand ble grunnlagt, hadde biskop Wegner vært på Oddernes kirkegård og dokumentert bautasteinen med de to runeinnskriftene. Wegner samlet inn opplysninger om fornminner i Stavanger stift på vegne av den lærde Ole Worm i København – dessverre, og i motsetning til Jon Skonevig som gjorde samme jobb i Bergen stift, tok ikke Wegner med andre monumenter enn runesteiner.[2] I Worms Monumenta Danica fra 1643 er begge innskriftene gjengitt, men unøyaktig. Innskriften på steinens bredside var nokså utvisket alt på den tiden, men den yngre innskriften på smalsiden kunne Worm lese. Hans tolkning er for lengst forlatt, og her skal bare nevnes at Worm blant annet leste ordene ”Olafs hin hala”, som han utla som Olav den hellige. Det i seg selv var nemlig nok til at Oddernessteinen var sikret evig berømmelse.
Etter Worm forsøkte flere lærde seg med tolkninger av den yngre innskriften, men på grunn av førstnevntes store autoritet var tolkningene nesten uten unntak basert på hans unøyaktige gjengivelse av runene. Det var først i 1805 at runene på smalsiden ble riktig lest. Den omreisende oldforskeren Martin Fredrik Arendt (1769-1824) fra Holstein var det som stod for den bragden. Han dokumenterte en rekke runeinnskrifter og andre fornminner i det sørligste Norge det året, men lesningen hans av Oddernesrunene er nok det som har satt dypest spor. Eyvindr gerði kyrkiu þessa, guðsonr Olafs hins Helga, á oðali sínu, leste Arendt – altså Eyvind, Olav den helliges gudsønn, gjorde denne kirke på sin odel(sjord). Arendts tolkning ble først alminnelig kjent da Jens Kraft gjengav den i sin Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge.[3] I mellomtiden, i 1821, hadde Hans Engelhart også tegnet av innskriften,[4] og Wergeland hadde fått trykt en artikkel om den, der han uavhengig av Arendt kom med en sammenfallende tolkning.[5] I 1832 sluttet Finnur Magnusson seg til tolkningen.[6] Arendts tolkning har fått tilslutning fra de fleste forskere siden – såsom Sophus Bugge[7] og Magnus Olsen,[8] men det har også vært kritiske røster.
Olav den hellige – eller Sleipe-Olav?
Stridens eple er tolkningen av ordet hala. Arendt tolket det altså som hal(k)a, hellig, men det er ikke den eneste muligheten. Ordet gir nemlig mening som det står, uten at vi behøver å forutsette at runeristeren har utelatt et tegn. Det kan enten være háll i betydningen “glatt, listig, svikefull”, eller hallr, som blant annet betyr “hellende, skakk”. Allerede Wergeland var klar over den muligheten, men han vegret seg for den: “Thi Stenen vil tabe meget af sin Interesse ved at tabe sankt Olas Navn”.[9]
Den alltid nøkterne Nicolay Nicolaysen var på Oddernes i 1857 og laget sin egen avtegning av runeinnskriften. Han avviste på det sterkeste den da gjeldende tolkningen, idet han skriver:
“I fortolkningen af indskriften har man gjort sig megen umag for at faa hala til en forkortelse af halga, saaledes at den Olaf, som nævnes, skulde være Olaf den hellige; men saalænge der I det nævnte ord er god nok betydning, viser det kun en forældet kritik, at man for at gjøre gjenstanden interessantere, finner paa alskens fortolkninger, som ikke baader videnskaben det mindste, fordi alting til slutning kommer til at hvile paa en løs formodning.”[10]
Heller ikke Finnur Jónsson var overbevist om at hala betyr helga,[11] og i en artikkel fra 1932 hevdet runologen Lis Jacobsen at det er en ellers ukjent Olav den skakke som nevnes i innskriften.[12] I de senere år har Terje Spurkland gitt uttrykk for samme skepsis, og han uttrykker sitt syn på denne måten:
”Jeg tror derfor at vi har å gjøre med en Eyvind, som var gudsønn til en eller annen stormann ved navn Olav Skakke, som på 1000-tallet en gang fikk bygd en kirke odelsgården sin, Oddernes, og at man senere har følt behov for å markere dette på slektens gamle bautastein.”[13]
Rent språklig kan man ikke skifte sol og vind mellom denne tolkningen og den som sier at det er helgenkongen Olav Haraldsson som omtales i innskriften. Men hva med resten av innskriften, kan den hjelpe oss nærmere et svar – og hva med sammenhengen, både tidsmessig og geografisk, som runesteinen opptrer i?
Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100. Norge har bare ca. 50 av dem, så Oddernessteinen inngår i en temmelig eksklusiv gruppe. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020.[14]
Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: ”x reiste denne stein” eller ”x lot reise denne stein til minne om y”. De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon. Den bevarte delen av innskriften på Ryensteinen følger med andre ord det vanlige mønsteret.
I løpet av en periode på 150 år ble altså runesteinene reist. Hvorfor, må vi spørre? Birgit Sawyer, som nylig har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at de hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også, og det på en mer direkte måte enn tilfellet var med gravmonumenter i senere tid, minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Gunnar sørget jo for at hans navn ble nevnt i innskriften på Ryensteinen, og på Søgnesteinen er det Øyvind som forteller at han har reist steinen over sin far, Gunnhvat. Sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.[15]
Det kan ikke være tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. Misjonsforsøk i Sør-Norge hører vi om fra og med 960-årene[16] - i Jómsvíkinga saga heter det således om at man höfðu kristnað alla Víkina norður til Líðandisness.[17] De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status.[18] Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.
Skikken med å reise runesteiner var ikke ny i Danmark da Harald Blåtann fikk laget sin berømte stein i Jelling. Men han kombinerte den tradisjonelle formelen med opplysningen om at han hadde gjort danene kristne og vunnet seg hele Danmark og Norge. Dette, kombinert med hans egen og etterkommernes prestisje, ledet til at mange fulgte hans eksempel og lot reise runesteiner. I det danske området var omfattende politiske og religiøse endringsprosesser igangsatt av Harald og videreført av sønnen Svein Tjugeskjegg og sønnesønnen Knut den mektige. Det var intet mindre enn den danske middelalderstatens fødsel som foregikk. I denne situasjonen oppstod det et behov blant ledende familier, enten det var tale om gamle stormannsslekter med lokal maktbasis eller om nye representanter for kongemakten, for å forsvare rettigheter til jord, makt og titler, og enten motsette seg endringene eller flagge det faktum at de har akseptert dem. Fordelingen av runesteiner gjenspeiler dermed graden av konflikt knyttet til disse samfunnsendringene. Skikken er rett og slett mest utbredt der konflikten var størst.[19]
Ett slikt område finnes i de midtre deler av Agder – med runesteinene fra Søgne, Oddernes, Tveit, Galteland og Bygland.
Hva da med Oddernessteinen og den yngre innskriften? Vi skal gå innskriften nærmere etter i sømmene og undersøke om vi nå kan forstå den bedre. Som vi har sett, tilhører den jo ikke de mer standardiserte innskriftene; den er ikke en minneinnskrift. La oss se nøyere på et par av de sentrale ordene i innskriften.
Gudsønnen
For det første har vi ordet kosunr, som siden Nicolai Wergelands tid har vært tolket som guðsonr, altså gudsønn. Wergeland viser til islendingen Arni Helgason som kilde for tolkningen.[20] Helgason (1777-1869) hadde begynt på den lange reisen fra København til Island, men var, på grunn av krigsfaren, ”strandet” i Kristiansand vinteren 1808-09. Blant Wergelands papirer i Riksarkivet ligger et brev fra ham til Wergeland om kosunr, datert 10. mai 1809 og skrevet like før avreisen ”fra Byen til Fleckerøe hvor Skibet ligger”.
Hva innebar det egentlig å være noens gudsønn i begynnelsen av 1000-årene? I det norrøne samfunnet var ære et sentralt begrep. Kong Magnus Barfot, som ble drept i Irland i 1103 – i en alder av rundt 30 år – sa, ifølge sagaen om ham: ”Konger skal være til ære, ikke til langt liv.” Og i Hávamál heter det:
”Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.”[21]
Æren var en kvalitet som ble tilskrevet den enkelte av hans omgivelser, og den var med på å bestemme hans plass i samfunnets rangordning. Men æren kunne også ha en destabiliserende virkning. Siden æren ble vunnet i konkurranse med andre, kunne den også skape konflikter. I et samfunn uten en overordnet makt som trygget den enkelte persons sikkerhet, måtte man ha sosiale forbindelser som beskyttet en. Tinget var for eksempel den viktigste rettsinstansen. Men med unntak av idømmelse av bøter, skjedde fullbyrdelsen av tingets dom ved sanksjonsmåter som var passive fra tingets side. Det var i stor grad den krenkede selv som måtte ta seg av iverksettelsen. Han hadde valget mellom å hevne seg for å gjenopprette sin ære, eller å avstå fra hevn – og dermed miste sin ære.
I et samfunn der forestillinger om rang og ære rådet, var åpen diskusjon om viktige politiske spørsmål rett og slett ikke mulig. Faren for kontroverser og konflikter som bare kunne løses gjennom en voldelig feide lurte hele tiden i bakgrunnen. Kontroversielle spørsmål måtte man av den grunn nærme seg på bestemte måter. Starten på en slik prosess var at saken ble uformelt diskutert blant folk som var forbundet enten gjennom slektskap eller gjennom vennskap. Det var bare i den atmosfæren av tillit som disse båndene skapte, at en fri meningsutveksling var mulig. Deretter fulgte den formelle og offentlige diskusjonen, da en fremstående person la frem saken, i visshet om at han ikke ville bli motsagt, og at samtalene ikke ville føre til konflikt.[22]
Dette er bakgrunnen for at mange andre slags forbindelser mellom mennesker i vikingtidssamfunnet brukte slektskap som modell. Målet var å gjenskape de forhold og forpliktelser som eksisterte innenfor familien.[23] Forestillingen om åndelig slektskap er sentral i den forbindelsen.[24]
Åndelig slektskap av ulike former vant innpass etter at engelske og tyske misjonærer begynte sitt arbeid i Sør-Norge i annen halvdel av 900-årene. Det er tale om fadderskap i forbindelse med dåp, konfirmasjon og andre overgangsriter der en person som ikke var vedkommendes biologiske forelder, ledet en annen, ofte et spebarn, gjennom. Etter at ritualet var gjennomført, ble fadderen oppfattet som barnets åndelige forelder, med en rolle som var komplementær til de biologiske foreldrenes. Fadderen ble en slags ”med-forelder”. I den eldre Gulatingsloven nevnes seks kategorier av åndelig beslektede som det forbudt å ha seksuell omgang med; fadderen nevnes først. Men faddere eller gudforeldre hadde ikke bare religiøse forpliktelser over gudsønnen eller –datteren. De hadde også praktiske, verdslige forpliktelser, idet de var forventet å gi dem gaver, råd og beskyttelse. Til gjengjeld forventet de respekt.[25]
Ikke sjelden kunne åndelig slektskap derfor lede til politisk dominans,[26] og i perioder spilte fadderskap en viktig rolle som diplomatisk virkemiddel, ved siden av fostring og andre former for åndelig slektskap.
Vi har en rekke eksempler på det i de skriftlige kildene. I 826 ble således den danske kongen Harald Klak døpt i Mainz, som et ledd i en allianse med keiser Ludvig den fromme. Harald og hans følge ble fraktet med skip nedover Rhinen, og i Mainz ble de tatt i mot under hedersbevisninger og med stor festivitas. Der fant dåpen sted; den frankiske keiseren stod fadder til Harald, keiserinnen til den danske dronningen og keiserens eldste sønn, Lothar, til Haralds sønn. Etter et festmåltid fulgte så en jaktutflukt. Deretter ble den nye alliansen gitt et politisk uttrykk gjennom at Harald underkastet seg Ludvig og ble hans vasall. Til gjengjeld fikk han Rüstringen i len, og sikkert også løfter om hjelp og støtte i kampen mot tronpretendenter i Danmark.
Senere, i 878, får vi vite at den angelsaksiske kong Alfred står fadder til den skandinaviske høvdingen Guthrum, etter at førstnevnte hadde seiret i et slag. Her er det politiske aspektet altså tydelig. I 943 opptrer en annen angelsaksisk hersker, Edmund, som fadder til Dublinkongen Olav Kvaran. Nærmere Oddernessteinen i tid er Adam av Bremens opplysning om at keiser Otto hadde stått fadder til Svein Tjugeskjegg da hans far, Harald Blåtann, tok imot kristendommen omkring 960. Rent legendarisk er vel sagaopplysningen om at Olav Tryggvason var gudfar ved Olav Haraldssons dåp, men den understreker likevel den store politiske betydningen gudfar-gudsønn-forholdet ble ansett å ha i perioden.
Fadderskapet som omtales i den yngre innskriften på Oddernessteinen bør også ha hatt et politisk aspekt, og fadderen skal helst søkes blant de med høyest rang i datidens samfunn, antagelig på kongelig nivå. Det er ekstraordinært at innskriften omtaler et fadderforhold. Av de over 2000 runeinnskriftene i Skandinavia fra denne perioden, er dette det eneste tilfellet der en gudsønn omtales, mens vi har en mengde omtaler av det som ser ut til å være biologisk slektskap, dvs. sønn – far, far – sønn, bror – bror og så videre.[27] Det borger jo for at fadderen var en kjent figur.[28] Siden byggingen av en kirke også nevnes, må vi befinne oss på slutten av 900-tallet eller første halvdel av 1000-tallet. Innskriften dateres vanligvis til ca. 1040, men den kan godt være en del yngre.[29] Det gir oss en meget kort liste over aktuelle kandidater, og den hypotetiske ”Sleipe-Olav” står neppe på den. Sammenhengen tyder på at det må dreie seg om Olav Tryggvason eller Olav den hellige. Epitetet hala kan neppe vise til førstnevnte, og da er vi tilbake ved den tolkningen som de fleste filologer siden Ole Worm har hevdet, nemlig at olafs hins hala er en referanse til Olav den hellige.
Eyvind Urarhorn
Magnus Olsen gikk et skritt lenger enn å argumentere for at det er Olav den hellige som omtales i innskriften. Han mente nemlig også at innskriftens Eyvind lot seg identifisere.[30] I Olav den helliges saga beretter nemlig Snorre om en Eyvind Urarhorn som hadde inngått vennskap med kongen. Denne Eyvind hadde slekten sin på Aust-Agder, skriver Snorre.[31] Eyvind Urarhorn nevnes foruten i Heimskringla bare i Orkneyinga saga, men i Snorres fremstilling spiller han en viktig rolle.
Eyvind hadde vært med på Olav Haraldssons side i slaget ved Nesjar i 1016. Etter det hadde kongen lovet ham sitt vennskap, og Øyvind hadde på sin side lovet å hjelpe kongen dersom han trengte det. Samme vinter var Øyvind i kongens julegjestebud, og der fikk han gode gaver. Sagateksten spesifiserer ikke hva slags gaver det var tale om, men ved samme anledning fikk en annen av kongens venner, Brynjulv Ulvalde, et gullinnlagt sverd og en stor hovedgård i Ranrike (Bohuslän).[32]
Våren etter forteller Snorre at kongen sendte Eyvind mot den svenske kongens sysselmann i det sørlige Ranrike. Om sommeren dro Eyvind i viking i østerled.[33] I Østersjøen kjempet han mot en annen av sveakongens menn, og bragte det beslaglagte godset med seg til kong Olav. Kongen lovet ham da på nytt sitt vennskap.[34]
Høsten 1018 plasserer Snorre Eyvind Urarhorn i Nord-Irland. Her yter han militær hjelp til den irske kongen Konofogor (Connor), og de beseirer Orknøyjarlen Einar Sigurdsson i et slag ved Ulfreksfjord, dagens Larne.[35] Det er tydelig at Snorre her følger den noe eldre Orkneyinga saga.[36] De to sagatekstene følger hverandre deretter nøye. Da Eyvind sommeren etter seiler fra Irland og tenker seg til Norge, må han således søke nødhavn i Ásmundarvåg på Orknøyene. Einar jarl fikk nyss om det, og lar Eyvind drepe. Eyvinds menn får imidlertid leve, og de overbringer nyhetene om hans død til kongen.[37]
Siste gang Eyvind Urarhorn nevnes i sagaen, er da Olav Haraldsson inngår forlik med Orknøyjarlene og selv beholder tredjeparten av øyene – i bøter for at den på dette tidspunktet avdøde Einar jarl hadde tatt Eyvind av dage, han som hadde vært kongens hirdmann og venn.[38]
Det er altså denne Eyvind som Magnus Olsen identifiserer med Oddernessteinens Eyvind.
Nå er det ikke vanskelig å føre kildekritiske argumenter til torvs mot Snorres beretning om Eyvind Urarhorn. Orkneyinga saga er antagelig forfattet omkring år 1200, Snorres Heimskringla en del senere. Orkneyinga saga er én av de kildene Snorre benytter i Heimskringla. Det er altså ikke to uavhengige tekster vi har for oss, og at de gir sammenfallende opplysninger om Eyvinds død, behøver slik sett ikke bety annet enn at Snorre i sin helhet har hentet denne delen av sin tekst fra det eldre verket. Vi kan heller ikke være sikre på at ikke Snorre har lagt inn de tidligere henvisningene til Eyvind Urarhorn for å skape en bakgrunn for opplysningene om ham i Orkneyinga saga. Dessuten finnes det andre og eldre sagaer om Olav Haraldsson enn Snorres, og de kjenner ikke navnet Eyvind Urarhorn.[39] En sagakjenner som Erik Lönnroth hevder derfor at Snorres beretning om Olavs (og dermed Eyvinds) forehavender i Ranrike er oppdiktet.[40]
Kildegrunnlaget for å sette likhetstegn mellom Eyvind i den yngre innskriften på Oddernessteinen og Snorres Eyvind Urarhorn er med andre ord nokså tynt, og det er grunn til å være skeptisk til denne tolkningen. Den slektssammenhengen som Magnus Olsen foreslår mellom Tore og Nerid i den eldre innskriften på den ene side og Eyvind på den annen, er det likeledes meget svakt kildegrunnlag for. Her hviler slutningene hans på en hel rekke tvilsomme forutsetninger.
Vi kommer altså frem til at sannsynligheten taler for at den yngste av de to runeinnskriftene på Oddernessteinen omtaler Olav den hellige, men at den Eyvind som nevnes som helgenkongens gudsønn, ikke behøver å være sagaens Eyvind Urarhorn. Hvem var han da, denne kongens gudsønn?
“á oðali sínu”
Dateringen av innskriften legges som nevnt vanligvis til omtrent 1040, men det beror nok i ikke liten grad på at man har villet identifisere Eyvind med den Eyvind Urarhorn som døde på Orknøyene i 1019, eller med dennes hypotetiske sønn ved samme navn.[41] Språklig er det, som nevnt, ikke noe i veien for at innskriften er noe yngre enn den tradisjonelle dateringen tilsier – Spurkland foreslår ca. 1050.[42] Det betyr at den trolig har blitt risset ganske mange år etter at Olav den helliges translatio i 1031, og kanskje også etter at den Eyvind som omtales i innskriften, var henfaren. Innskriften er jo heller ikke en minneinnskrift over Eyvind, men forkynner likevel at det var nettopp han som hadde latt bygge en kirke på odelen sin.
For å finne en rimelig tolkning, må vi ta utgangspunkt i ristningssituasjonen, enten denne nå er å finne i 1040 eller 1050. Hvem er det som besørger ristningen, og hvorfor gjør de det? Sagt på en annen måte: Hvilket spørsmål var det som dukket opp og som den yngre innskriften var et svar på?
Det er grunn til å tro at ordene i slutten av innskriften, tolket som ”á oðali sínu”, på sin odel, gir oss nøkkelen. Det er denne delen av innskriften som formidler et budskap som kan ha vært omtvistet i tiden etter Eyvinds død, og som det vil ha vært viktig for etterkommerne å slå fast. I diskusjonen om Oddernesinnskriften har man oftest tatt det for gitt at referansen til Eyvinds odel betyr at Oddernes var hans slektsgård. Det passet jo også godt overens med Snorres opplysning om at Eyvind Urarhorn hadde slekten sin på Aust-Agder. I middelalderen skulle vitner i saker som gjaldt odelsrett, regne opp slektslinjen til haugs ok til heidni – det vil si tilbake til gravhaug og hedendom. I Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1200-tallet, regnes jord som odel først når den har tilhørt en og samme slekt i minst seks generasjoner. I den noe yngre Frostatingsloven var det fire generasjoner som gjaldt.
Mindre kjent er det at Gulatingsloven også gir opplysninger om andre måter man kan vinne odel på. Det heter seg blant annet at jord man har fått i gave fra kongen for tro tjeneste, skal regnes som odelsjord.[43] Dersom det var denne formen for odel Eyvind hadde, blir det mer forståelig at man, og ”man” må i dette tilfellet være Eyvinds etterkommere, hadde behov for å stadfeste sin rett til eiendommen. Da dreier det seg jo om en familie som er ny på stedet, og ikke om én som har sittet på Oddernes i generasjoner.
Vi kan se for oss følgende scenario:
Den viktige gården på Oddernes var på et eller annet tidspunkt før eller i Olav Haraldssons tid kommet under kongemaktens kontroll.[44] I det omstridte grenseområdet som denne delen av Agder utgjorde i vikingtiden, må det ha vært betydelig risiko for at lokale stormenn valgte ”feil” side i en konflikt, og dermed nok av anledninger for kongemakten til å komme i besittelse av jordegods gjennom beslag osv. Så har Olav Haraldsson skjenket dette godset til en av sine underordnede, i bytte mot lojalitet og tjeneste. Mannen som fikk Oddernes i gave, Eyvind, har åpenbart vært en viktig person i samtiden; han var kongens gudsønn, men vi vet ikke mer om ham enn at han lot bygge en kirke på den nye gården sin. Tidlig i 1000-årene var dette en tydelig måte å markere solidaritet med den kristne kongemakten på. Men Eyvind visste at kongen kunne drive ham eller arvingene hans bort dersom de ikke tjente ham trofast.[45] Det må være usikkerheten knyttet til etterkommernes eiendomsrett som er bakgrunnen for at den yngre innskriften ristes i 1040-1050-årene. Budskapet etterkommerne gir på runesteinen, er at Oddernes hadde vært Eyvinds odel, og dermed deres rettmessige eiendom.
Vi har sett at runesteinene i Kristiansandsregionen trolig henger sammen med konfliktene om det politiske overherredømmet i perioden fra Harald Blåtann til Knut den mektige. Den delte lojaliteten hos stormenn i dette grenselandet kommer tydelig til uttrykk i kontrasten mellom innskriften på Galtelandsteinen, som mintes Bjor som var død i Knut den mektiges tjeneste,[46] og Eyvind som var Olav Haraldssons gudsønn. Den yngre Oddernesinnskriften kan på det viset leses også som et monument over at Agder nå for godt var blitt en del av den fremvoksende norske middelalderstaten.
[1] Innberetning ”Til den i det kongelige Selskab for Norges Vel valgte Kommision for norske Oldsager”, datert Kristiansand, 22. mai 1811. I Universitetsbiblioteket i Bergen, Manuskriptsamlingen, Ms.385.
[4] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.
[6] Etter NIyR III, s. 75.
[8] Olsen 1925; jfr. NIyR III.
[9] Innberetning ”Til den i det kongelige Selskab for Norges Vel valgte Kommision for norske Oldsager”, datert Kristiansand, 22. mai 1811. I Universitetsbiblioteket i Bergen, Manuskriptsamlingen, Ms.385.
[10] Nicolaysen 1866:266.
[17] Jómsvíkinga saga, kap. 7.
[22] Etter Althoff 2004:62.
[27] Se Sawyer 2000, spesielt appendiks 3.
[28] Jfr. Sophus Bugges merknader til den yngre innskriften, gjengitt i Olsen 1925:170f.
[30] Olsen 1908, 1925, samt i NIyR III.
[31] Olav den helliges saga, kap. 62.
[36] Orkneyinga saga, kap. 15.
[37] Olav den helliges saga, kap. 98; Orkneyinga saga, kap. 15.
[38] Olav den helliges saga, kap. 102; Orkneyinga saga, kap. 19.
[39] Jfr. Schreiner 1926.
[41] Se Olsen 1908, 1925.
[43] Se Gjerdåker 2001:13.
[44] Kongen kan ha vært i besittelse av større deler av Odderneset enn den senere prestegården. I middelalderen hørte således vesentlige deler av både Møglestu og Vestre Ellesi til kronen.
De gangene åsrøyser har vært gjenstand for nærmere arkeologiske undersøkelser, har det oftest vist seg at de skjuler graver, og at vi altså har å gjøre med gravrøyser. Det gjelder begge de røysene som til nå har vært undersøkt i Kristiansand. Den ene av dem lå på Ladberget på Brøvig i Vågsbygda, den andre på Stangodden i Randesund. Men svært mange røyser har i perioder fått nytt liv som fundament for sjømerker, som varder eller som fiskeméd. En røys på Butangen ved Strømmebukta går under navnet ”Hollendergrava”, etter sigende fordi en hollandsk sjømann skal ha blitt gravlagt der.
