”Brændt i sit Sørøver-Skib”

Skipsgravene fra vikingtiden skapte furore da de kom for dagen ved Oslofjorden fra 1850-årene og noen tiår fremover, og med Osebergfunnet i 1904 som det store høydepunktet. Men over hundre år tidligere hadde man støtt på en annen skipsgrav – i Glemmen ved Fredrikstad. At vi i det hele tatt har kjennskap til dette funnet, skyldes en teologisk kandidat fra Jylland.

I Ålborg stiftsbibliotek fant man for mange år siden en liten, håndskrevet beretning om Det Huitfeldtske gravkapell ved Skjeberg kirke. Skriftets forfatter viste seg å være Søren Testrup fra Viborgegnen, som i 1750-årene tjenestegjorde hos flere prester i Østfold. Det er datert 1755 og er en slags arkeologisk avhandling med ”historiske, critiske og moralske Anmerkninger, indeholdende de fleeste af de poleerede Nationers Liigbegiængelses og Begravelses Skikke, baade i de ældre og nyere Tiider, hvorved tillige viises den Ære og Høyagtelse fast alle Nationer har haft for de Dødes Begravelser og Jordefærd”. Skriftet er på verseform, og i en kommentar til ett av disse versene meddeler Testrup at det også kjennes eksempler på den skikk at en stormann ble ”brændt i sit Sørøver-Skib, ifald han eyet Skib, paa det at der kunde være nogen Forskiel imellem de fornemmes og gemenes Liigbegiængelse”. Han fortsetter slik:

”Et saadant Skib blev i Aaret 1751 fundet i en Jordhøi paa Rolfsøen eller Glemminge under Fredrikstad pastorat i Norge. Skibet var en stor Baad uden Dæk, bygget af Egeplanker og sammenheftet overalt med Jernbolter, hvori fandtes brændte Menneske- og Hesteben iblandt hverandre (thi det var brugeligt i gamle Dage at brænde de dødes Heste, Gevær og andre Ting med dem, som tilforn er vist); man vil ogsaa sige, at der skal være fundet Penge. Dette Skib har uden Tvivl været et Sørøverskib, hvilken Haandtering var i de Tider en ridderlig Øvelse. Stedet synes at være meget bekvemt hertil; thi disse Vikinger (saa kaldtes de, der røvede i Søen) vare mesten Nesse- eller Søkonger, eller og kongelige Prinser, der boede paa Nesser eller Øer ved Havet, hvor de kunde passe paa, naar der passerede Skibe forbi, og være færdige til at stikke i Søen paa Fribytteri.”

”At denne Høi maa have været et Begravelsessted, viser ei alene de her brændte Ben, men og Skibet; thi man kan ellers ikke begribe, til hvad Ende dette Skib kunde være nedsænket i en med Hænder (som tydeligt sees) opdynget Jordhøi midt paa Øen og følgelig langt fra Havet. Men det er vanskeligere at vide, hvem der er begravet. Saameget kan sluttes efter det, som tilforn er anført, at det har været en Konge, Prins eller anden fornem Mand og mulig Regent over Øen, hvilken af hans Navn Rolf (et gammelt norsk Navn) er bleven kaldet Rolfsø, som den endnu kaldes.”

Av Testrups opplysninger forstår vi at det dreier seg om en skipsbegravelse fra vikingtid. Fartøyet var dekkløst og bygd av eikeplanker, slik som de mer kjente vikingskipene fra for eksempel Gokstad og Tune. At én eller flere hester var blitt gravlagt i skipet er likeledes et trekk vi kjenner igjen fra disse begravelsene. Opplysningene om at det også skulle ha blitt funnet ”penger” i skipet, forteller oss neppe noe annet enn at det fantes rikt gravutstyr om bord, kanskje også gjenstander av edelt metall.

Nicolay Nicolaysen gjorde fagmiljøet oppmerksom på Testrups manuskript i 1900. Senere ble funnet tatt opp til diskusjon av A. W. Brøgger og andre som har fulgt ham. Brøgger satte 1751-funnet i forbindelse med opplysninger antikvaren Lorentz D. Klüwer hadde kommet med i 1823. Det året registrerte Klüwer en stor ”Skibshøi” på Rostad ved Visterflo i Rolvsøy, og han ble fortalt at det i den langovale gravhaugen skulle være funnet et fartøy 80-90 år tidligere, og at ”Rester af Bredderne, samt Dragspigerne endnu fandtes” på gården. Senere har ”Rostadskipet” vært en gjenganger i den arkeologiske litteraturen, og jeg har selv skrevet om det. Men det kan være grunn til å problematisere den rekonstruksjonen av funnsammenhengen som Brøgger gjorde.

Da Søren Testrup forfattet sitt manuskript i 1755, hadde han bodd i distriktet i fem år. Da skipsfunnet kom for dagen i 1751, var han huslærer hos Onsøypresten Peter Debes, der han ifølge denne ”førte et skikkeligt levnet og informerte hans Børn til fornøielse”. Siden kom han til Skjeberg og var siden i Rygge. I 1757 reiste Testrup tilbake til Jylland, der han virket som kassererer for et selskap som ved hjelp av tyske innvandrere ville oppdyrke og kolonisere Alheden i nærheten av Viborg. Han døde alt i 1763. I manuskriptet om gravkapellet ved Skjeberg kirke skriver Testrup at skipsgraven ble funnet ”paa Rolfsøen eller Glemminge under Fredrikstad pastorat”. Skal vi ta den lokalkjente jyden på ordet, og selvsagt skal vi det, kom altså funnet for dagen på den delen av Rolvsøy som hørte til Glemmen sogn i Fredrikstad prestegjeld. Fra prestegården i Onsøy var det bare et par kilometers vei til Glemmen. Rostad ligger derimot lengst nord på Rolvsøy og hørte på denne tiden til Tune sogn. Her har A. W. Brøgger rett og slett misforstått. Testrups opplysning om at 1751-skipet ble funnet i en ”Jordhøi midt paa Øen” er det også vanskelig å forene med en lokalisering ved Visterflo. Glemmenskipet og Klüwers Rostadskip må være to forskjellige funn. Ifølge Klüwer ble jo dessuten utgravningen på Rostad foretatt 80-90 år før hans tid, noe som kunne tyde på at det foregikk en god del år før 1751.

Derimot taler sannsynligheten for at den gravhaugen Klüwer omtaler på Rostad, faktisk er den haugen der Tuneskipet ble gravd ut i 1867. Det er ellers påfallende at Klüwer ikke nevner Tuneskipshaugen, eller Båthaugen, som den ble kalt. Denne kjempehaugen hadde opprinnelig vært 50-70 meter i diameter og 3,5-4 meter høy. Oppe på høyden på gården Haugen, høyt over Visterflo, må den ha vært litt av et blikkfang, og det er urimelig at ikke Klüwer skulle ha festet seg ved den. Navnet Båthaugen, som er eldre enn utgravningen i 1867, gir jo også grunn til ettertanke. Alt Brøgger tenkte seg at det måtte være tidligere gravninger i Båthaugen som hadde gitt opphav til navnet, og i et brev som Brøgger ikke kjente til, nevner faktisk Oluf Rygh, som gravde ut Tuneskipet, at han under utgravningen fikk høre fra gårdeieren at det skulle ha blitt funnet skipsdeler i haugen noe slikt som 150 år tidligere.

Nå kan man innrømme at Båthaugen lå på Haugen, mens Klüwers ”Skibshøi” fantes på Rostad. Men ikke bare er Haugen og Rostad nabogårder; det jordstykket som Båthaugen lå på, tilhører både Rostad og Haugen, og haugtomten ligger i dag kloss i tunet til det sørligste bruket på Rostad søndre.

Hvor i Glemmen det så ble funnet, det ellers glemte gravfunnet som Søren Testrup skriver om, er vanskelig å si ut fra de spede opplysningene manuskriptet gir. Men Veumdalen, like over elven for Testrups bosted i 1751, kan være én mulighet.