Høvdingens høye hall

Det vakte berettiget oppsikt nylig når nyheten om de seneste arkeologiske oppdagelsene på Borre i Vestfold ble sluppet. Arkeologer har lenge søkt etter den eller de bebyggelsen(e) som hører sammen med de monumentale gravhaugene på Borre, men søkene har til nå vært resultatløse. Nå har man imidlertid ved hjelp av georadar funnet klare spor etter to hallbygninger. Borrehallene er 30-40 meter lange og 10-12 meter brede, og er foreløpig datert til 600- og 700-årene etter Kristus. Men hva var nå egentlig en hall?

Vi kjenner middelalderens gildehaller. I den bevarte steinarkitekturen fra høymiddelalderen utgjør de et karakteristisk innslag, med vår egen Håksonshall i Bergen og White Tower i London som godt kjente eksempler. I middelalderen var hallen gjerne hovedværelset på slott og herregårder. Her utøvde konger og aristokrater sine offisielle plikter; hallen var representasjonslokale og åsted for fest og gjestebud.

Men også i jernalder og vikingtid møter vi hallen. Den spiller en viktig rolle i forskjellige sagaer, og den besynges i den episke diktningen. Hallen var den aksen som aristokratiets liv i jernalderen dreide seg rundt – her holdt konger, høvdinger og deres væpnede følge til, her foregikk de store festene og de religiøse høytidene, her ble allianser inngått og kriger startet. Snorre forteller om den legendariske sveakongen Ingjald at han lot bygge en mektig hall utelukkende for å brenne den ned med alle underkongene hans innenfor dørene. Hallen var selve symbolet for aristokratisk liv. I det oldengelske diktet Beowulf representerer Heorot (Hjort), kong Hrothgars praktfulle hall, ikke bare scyldingenes makt og status, men det siviliserte, ordnede liv i sterk kontrast til det mørke, demoniske undervannsriket der farer truer i form av uhyret Grendel og hans mor. Tidlig i diktet beskrives byggingen av Heorot (”Hjorthal”):

I hu det så randt ham, en våning med viden væg at bygge,
en mægtig mjødsal af mere pragt, end tidens børn havde tænkt eller spurgt, -
og der ville gavmildt han give alt, hvad Gud havde skænkt ham, til gammel og ung, -
alt, uden magt over mænd og rige.
Bud - har jeg hørt - blev båret vidt, over jord til fjerne folk, at huset
skønt skulle smykkes; og snart stod rede,
da stunden var inde, den største hal, der fandtes på jord;
og "Hjorthal" den nævntes, af fyrsten, hvis ord i det fjerne gjaldt.
Her skænked han skinnende skatte og ringe:
han holdt sit løfte. Og hallen knejste, gavlbred og høj.

Av skildringen i Beowulf fremgår det at Hrothgars hall er en høyreist tømmerbygning. I diktet gir også en beskrivelse av hallens indre; der finnes et stort, sentralt plassert ildsted. Midt på den ene langveggen er kongens høysete plassert. Langs veggene ellers står benker som tjener som sitte- og soveplass for kongens menn. Ellers fremgår det at hallen på alle vis er praktfullt utstyrt – inngangene er bredere enn høyere enn i vanlige hus, dørene særlig forseggjorte og ytterveggene skinner av gull.

Lenge var beskrivelser som den i Beowulf det eneste man hadde å gå etter når det gjaldt hvordan jernalderens hallbygninger hadde sett ut. I løpet av de siste tiårene har imidlertid arkeologien gitt viktige bidrag. Mange steder i Skandinavia har spor etter bygninger som tolkes som haller, kommet for dagen. Borrehallene er bare det siste skuddet på stamme som vokser år for år.

Det ser ut til at det enkelte steder alt fra rundt vår tidsregnings begynnelse opptrer en spesiell type hus med et særlig stort rom i midten av huset. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.
Hallen som en egen bygning synes å oppstå i yngre romersk jernalder (ca. 200-400 e. Kr.). De fleste egne hallbygningene tilhører imidlertid yngre jernalder og vikingtid.

For å kunne skille ut haller fra andre hustyper i det arkeologiske materialet, har man lagt forskjellige kriterier til grunn. Hallbygningene finnes helst på storgårder, den har et rom med et minimum av takbærende stolper og den har en monumental beliggenhet, ofte høyt og fritt. Gjenstandsfunnene fra hallen er vanligvis annerledes enn fra ordinære gårdshus - det kan dreie seg om levninger etter kostbart drikkeutstyr, kultiske gjenstander som de s.k. ”gullgubbene” osv. Arkeologien bekrefter langt på vei de skriftlige kildenes beskrivelser av hallene som bygninger utenom det vanlige. Således viser avtrykkene etter spesielt store og dype takbærende stolper at disse bygningene har vært usedvanlig høyreiste. Ikke uten grunn har arkeologer nå børstet støvet av den gamle hypotesen om at stavkirkearkitekturen har lånt elementer fra de eldre hallene.

Til de mer kjente lokalitetene med arkeologisk påviste haller i Skandinavia, hører Lejre på Sjælland. Siden 1986 har man dokumentert tre etterfølgende haller på stedet. Den første ser ut til å h blitt reist midt i 500-årene, den siste mot slutten av 800-tallet. Samtlige tre haller var rundt 50 meter lange. De såkalte ”kongehallene” i Lejre er av særlig interesse fordi stedet tradisjonelt har vært oppfattet som de danske skjoldung-kongenes sete. I sveakongenes hovedsete i Gamla Uppsala, noen mil nord for Stockholm, er det avdekket restene av en 60 meter lang hall på et kunstig oppbygd platå. Ved siden av ligger enda et platå som formodentlig rommer restene av nok en hall. Det må være disse hallene, eller salene, som har gitt stedet navnet Uppsala, som betyr ”de høytliggende salene”.

Borg i Lofoten var lenge det eneste norske eksemplet fra yngre jernalder på en hall. Men bare en mindre del av det over 80 meter lange vikingtidshuset på Borg rommet selve hallen. For få år siden ble det imidlertid avdekket en ren hallbygning på Huseby i Larvik. Denne bygningen har vært 32-34 meter lang og 9-10 meter bred, altså sammenlignbart med de to hallene som nå er påvist på Borre.

Borrehallene

Arkeologer har lenge søkt etter bebyggelsen som hører sammen med storhaugene på Borre i Vestfold, men søkene har ikke gitt de forventede resultatene, før nå. Med bruk av georadar er det funnet klare spor etter to hallbygninger, dvs. aristokratiets festsaler. Den største hallen er rundt 40 meter lang og 10-12 meter bred. Den andre er minst 30 meter lang. Hele rapporten fra den geofysiske undersøkelsen som avslørte hallbygningene, ligger her.

”Begravelse av brændte sten”

Haakon Shetelig skriver i sin Vestlandske jernaldergrave om en ”begravelse av brændte sten”. Det dreier seg om et funn fra Sande i Gloppen, Nordfjord. Han viser til at man i auren under en branngrav fra yngre romertid fant en grop på ca. 80 cm i tverrmål og 35 cm dyp, ”fylt med små brændte sten, uten jord eller sand imellem, men med litt kull her og der”.

I dag vil mange kunne nikke gjenkjennende til Sheteligs beskrivelse, og umiddelbart forstå at det neppe var et gravanlegg han hadde støtt på, men en kokegrop.

Akkurat som tilfellet er med stolpehull, er eldre arkeologiske innberetninger, bygdebøker og andre kilder fulle av opplysninger om kokegroper som ble avdekket lenge før man ble klar over at kokegroper var en egen kulturminnetype, og ikke en form for graver.

Omkring 1900 fant kirkegårdsgraveren på Oddernes i Kristiansand en del kokegroper inne på kirkegården. Gropene inneholdt store mengder trekull, så graveren fylte opp en sekk som han tok med hjem for å bruke i ovnen. I 1920 hører vi fra Ve og Hamre i Tveit (Kristiansand) at ”der mange steder i jorden engang i tiden (er) gravet huller med cirka 3/4 meter i tverrmaal og fylt med sten af cirka en knytnæves størrelse; disse viser at ha været udsat for ild ligesom forbrændt og til dels blandet med ligesom smuldrede kul. Alle disse findes paa tørre steder og kan til dels være noksaa mange samlet, men de maa som rimelig er vige for plogen i disse tider”.

Den gang visste man ikke hva disse gropene fylt med trekull og skjørbrent stein var for noe, og det visste heller ikke datidens arkeologer. Det var først da man i 1960-årene begynte å flateavdekke større sammenhengende områder på dyrket eller tidligere dyrket mark at man for alvor ble oppmerksom på denne fornminnetypen. Det første stedet i Norge man fant slike groper i større mengder, var på Oddernes i 1960 (bilde 2). Opplysningene om gropene på Ve og utallige andre steder ble glemt, fordi man ikke visste hva strukturene representerte var eller hva man skulle gjøre med dem. I dag vet vi at det dreier seg om kokegroper, synlige spor etter matlagning i oldtiden.

De fleste eldre opplysningene om kokegroper kan vi takke bøndene som fjernet dem for. Når arkeologene av og til støtte på slike groper, var det oftest i kontekster som den vi skisserte innledningsvis – under gravhauger.

Kokegroper er altså groper med et kullag dekket av skjørbrent stein eller kokstein. Etter hvert har kokegroper vist seg å være blant de vanligste strukturene som blir funnet ved arkeologiske flateavdekkinger. Kokegropene varierer i størrelse og fasong. De kan være runde, ovale eller rektangulære. Hensikten med å legge stein i et bål i en grop, er å magasinere varme. Når steinene er gjennomvarme, kan man legge på mat innpakket i for eksempel blader, og deretter forsegle gropen med et dekke av torv. Denne måten å lage mat på kjenner vi fra mange kulturer over hele verden.

Kokegropene kan ligge i større samlinger, enkeltvis, eller i mindre grupper. Brorparten av kokegropene kan dateres til romertid og folkevandringstid (1-600 e.Kr.). Men kokegroper ser ut til å forekomme alt i slutten av eldre steinalder – i forbindelse med Kulturhistorisk museums Gråfjellprosjekt ble det iallfall påvist seks kokegroper med datering til senmesolitisk tid, og det er også funnet groper fra vikingtid og middelalder.

Kokegropene finnes ofte i tilknytning til samtidig bebyggelse, men er også påvist i utmarksområder. En særlig kontekst utgjør de såkalte spesialiserte kokegropfeltene. På slike felter forekommer det nesten utelukkende kokegroper, og de opptrer i en viss mengde og med en viss tetthet. Større kokegropfelt kan tolkes som spesielle samlingsplasser eller kultplasser. Når det finnes særlig mange groper på ett sted kan man stille spørsmålet om det her har vært behov for å koke til særskilt mange mennesker. Kan hende har kokegropene vært brukt i forbindelse med rituelle måltider? Da er jo ikke veien lang til senere tiders gravøl, for eksempel.

Det store kokegropfeltet på Oddernes har vært omtalt tidligere på disse sidene. Det er tolket som spor etter blot. Også på Blaker i Akershus er det påvist et større felt med kokegroper.
Et annet meget stort felt – faktisk det største som kjennes i Norden – ble i fjor undersøkt på Bommestad i Larvik (bildet øverst). Her ble det påvist nærmere 500 groper. I likhet med flere andre kokegropfelt lå funnstedet på Bommestad sentralt plassert. Ved Bommestad lå ett av de viktigste overgangsstedene over Lågen, og her møtte ferdselen langsetter Lågen hovedveien langs Vestfoldraet.

Tolkningen av navnet Bommestad er interessant i denne forbindelsen. Sophus Bugge skriver om navnet: "Jeg antager, at Bundingsstaðir er opstaaet af *Bóndþingstaðir, ’Sted, hvor der holdes Ting af Bønderne’. Det indeholder da som 1ste Led Gen. af bóndaþing, som forekommer i Ældre Borgartings Kristenret.”

Bommestad-funnet setter oss kanskje dermed på sporet av nok ett aspekt ved lokaliteter med spesialiserte kokegropfelt, nemlig funksjonen som tingsted.