'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

22 januar 2022

Ingen sender planker til Norge...

«Delen na Norwegen stüren» heter det i et gammelt frisisk ordspråk om noe som er aldeles overflødig. Ingen sender planker til Norge, med andre ord, akkurat som man ikke tar med øl til München, stål til Detroit, kull til Newcastle eller ugler til Aten – for bare å trekke frem noen parallelle ordtak fra andre land. Når det nettopp er planker – i motsetning til øl eller ugler, f.eks. – som er fokuset i vårt tilfelle, skyldes den den enorme eksporten av tømmer og trelast fra Norge i tiden etter omkring 1500.

De tidligste kildene som forteller om norsk utførsel av tømmer til skips- og husbygging, er fra middelalderen, men det først senere at de skriftlige kildene viser at omfanget er blitt betydelig og omfattende. Fram til da ser det ut til at selv Danmark i stor grad klarte seg med det tømmeret som kunne skaffes til veie i landets egne skoger. Takverket fra en rekke middelalderkirker i Nord-Jylland er f.eks. blitt undersøkt med tanke på hvor tømmeret er hentet fra, og nettopp her burde en jo forvente å finne innslag av norsk tømmer, enten fra Sørlandskysten eller Oslofjordområdet. Men det er altså ikke tilfellet. Det samme ser ut til å gjelde Skottland, som senere fikk betydelige tilførsler av trelast fra Norge, men som før 1450 ser ut til å vært selvforsynt.

Omslaget var et resultat av voksende befolkning, urbanisering og økt handel ute i Europa, og påfølgende overutnytting av de lokale skogene. På norskekysten stod furu- og eikeskogene tett helt ned til sjøen mange steder, og havneforholdene var gode. Tømmeret havnet i Danmark, Skottland, England, Nederlandene, Tyskland og andre steder. Det ble brukt til å bygge hus og herregårder, havneanlegg og kanaler, skip og mye annet.

Fra gammelt av var det direkte kontakt mellom bøndene som skogeiere og de utenlandske skipperne. Men fra rundt 1600 havnet kontrollen over trelasthandelen på andre hender: Først hos storbønder, og så hos byborgere og embetsmenn. Det skyldes flere ting, men en viktig forklaring er at kystskogene var blitt uthogd, og at tømmeret nå måtte hentes lenger inne i landet og fløtes ut til kysten. Ved utløpet av større vassdrag vokste det fram byer og ladesteder som i økende grad ble eksporthavner for tømmer og trelast: Drammen, Moss, Fredrikstad, Larvik, Arendal, Kristiansand og en rekke andre.

Ikke minst de nederlandske skipperne kjente hver krik og krok på den sørnorske kysten, og visste hva slags last som var å finne på hvert sted. Allerede Lucas Waghenaer, som stod bak flere sjøkart og tilhørende seilingsbeskrivelser på slutten av 1500-tallet, skrev detaljert om forskjellen på det trevirket som kunne fås på Sørlandskysten, ved Oslofjorden og i Bohuslän, når det gjaldt lengde, type og hva det var best egnet til. Hundre år senere var hans landsmann Nicolaas Witsen godt orientert om selv de minste nyansene mellom hver enkelt havn på Sør- og Østlandet når det gjaldt det samme.

Hvor endte alt dette virket opp? Samtidskildene er fulle av til dels detaljerte beskrivelser. Holder vi oss til 1500-tallet og dansk-norske kilder, får vi et klart inntrykk ikke bare av omfanget, men også av hvor tømmeret ble hentet, og hva det kunne bli brukt til. Det gjelder i hvert fall det virket som ble formidlet gjennom kongens gunst eller til hans egne behov.

I 1539 hører vi f.eks. om at lensherren Peder Hanssøn på Akershus skal skaffe tømmer fra Drammen til byggearbeider på Malmøhus, og i årene som fulgte fikk han stadige bestillinger til Aalborghus, Riberhus, Salen på København slott osv. I 1550 fikk Gude Galle og Erik Ugerup, som satt med hvert sitt len ved Oslofjorden, beskjed fra majesteten om å skaffe bygningstømmer til Nyborg slott.

Bestillingene kunne være nokså detaljerte, som da Christen Munk i 1557 ble bedt om å skaffe tømmer til et nytt tøyhus (våpenarsenal) på slottet i København: 40 furubjelker 21 romme alen lange, 3 fulle kvart på alle kanter, 80 stykker sperretrær 20 alen lange, 1 full fot på alle kanter, samt 40 hanebjelker 18 alen lange, 1 fot på alle kanter. Tømmeret skulle hogges i Drammen, eller i Moss, dersom han ikke kunne få tak i det i Drammen.

Andre ganger framgår det ikke bare hva som skulle bygges, men hvorfor. Slik var det i 1563, da Christen Munk fikk brev om at kongen hadde tilgodesett to kjøpmenn i Amsterdam med en last furubjelker som skulle benyttes til å bygge et hus til å «luttre» islandsk «koberøg» (vitriol) i. Eller da Henrik Gyldenstjerne på Båhus i 1590 fikk en stor bestilling til en ny festsal på Koldinghus slott. Salen trengtes til bryllupet mellom kongens søster og hertugen av Braunschweig og Lüneburg.

Det forekom også at utlendinger satte opp hele laftehus i Norge og flyttet dem med seg. Borgeren Hans Rosenau i Lübeck fikk kongens tillatelse til å utføre et hus som han hadde latt sette opp i 1563. Ikke alt tømmeret som kongen bestilte, var bygningstømmer i egentlig forstand. Axel Gyldenstjerne (Akershus) måtte skaffe 1 tylft «gode danmarksdeler» som skulle brukes til ny loftsdør på Landskrona, og dessuten planker til gjerder rundt dyrehagen og urtegården på Koldinghus. Det var i 1589.

Andre ganger kunne det ligge mer tragiske hendelser bak en konkret bestilling – som da Tage Thott (Båhus) fikk beskjed om å hjelpe innbyggerne i den nedbrente Nykøbing med å skaffe tømmer hos bøndene (1560).

Det hender også at selve bestillingene ikke nevner noe nærmere om hva trelasten skal brukes til, mens vi likevel kan gjette oss til det gjennom andre kilder. I 1572 ga kongen 100 gode eikebjelker fra Nedenes til hertug Adolf av Holstein. Vi får tro at tømmeret var til Schloss Reinbek, som ble oppført i perioden 1572-76. En serie meget store bestillinger til fem ulike lensherrer rundt Oslofjorden i 1585 skulle trolig brukes til Kronborg slott, mens det tømmeret som dronning Anne av Skottland fikk av kongen i 1597, nok skulle brukes til Dumfermline Castle.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...