'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

14 februar 2014

Seil, sau og ødegårder

Sosteli i Åseral
Ødegårdene fra folkevandringstid på sørvestlandet er et klassisk problem i norsk arkeologi. I områder som Lista og Jæren utgjør fremdeles de fraflyttede gårdene med sine synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet. Bare på Jæren er det kjent nesten 200 stykker, og ødegårder som Ullandhaug ved Stavanger og Sosteli i Åseral er klassisk mark for enhver arkeolog. Mange, men ikke alle ødegårdene ligger i områder som ikke har vært under plogen siden gårdene ble lagt øde, men som har vært brukt til beite under andre gårder. Spørsmålet om når, og ikke minst hvorfor de ble forlatt har vært diskutert siden tidlig på 1900-tallet. Men kanskje var det først og fremst sauen som var årsaken?

Mye av kunnskapen vår om ødegårdsanleggene er et resultat av tre arkeologers feltarbeid i mellomkrigsårene: Jan Petersens utgravninger av hustufter på Jæren og Helge Gjessings og Sigurd Griegs ditto på Lista. Av senere undersøkelser som har kastet nytt lys over ødegårdene, er det grunn til å trekke frem Anders Hagens arbeid i Sosteli og Bjørn Myhres på Ullandhaug.

I hovedtrekk er Petersens synspunkt om at ødegårdene var bosatt i yngre romertid og folkevandringstid og forlatt i det 6. århundre, ofte for godt, blitt stående. I flere tiår var ødegårdene på sørvestlandet det fremste bevis for det man antok var en generell krise på overgangen mellom eldre og yngre jernalder. Riktignok var Petersen klar over at flere av gårdsanleggene viste tegn til å ha vært i bruk også i senere tid, men han tenkte seg at dette representerte en kortvarig bosetningsfase i vikingtid eller middelalder.

Ødegården i Sosteli befinner seg i heia vest for Kyrkjebygd i Åseral. Gården med flere hustufter, gjerder, rydningsrøyser, åkerreiner og gravhauger ble undersøkt av Hagen i 1947-49. Mens Hagens utgravninger er godt kjent, var det inntil for få år siden mer eller mindre gått i glemmeboken at det også ble innsamlet et stort antall pollenprøver i Sosteli. Av ulike grunner ble dette materialet magasinert i København og liggende urørt frem til 2010. Siden den gang har arbeidet pågått med å undersøke og datere disse prøvene.

Bildet som nå danner seg, avviker på flere punkter fra det hendelsesforløpet Hagen tolket seg frem til. Han mente at Sosteli kun hadde vært bosatt i en kort periode i eldre jernalder. Et C14-datert pollendiagram viser imidlertid at Sosteli ble bosatt så tidlig som rundt Kr.f., og at bosetningen tilsynelatende uten lengre opphold varte til omkring 900 e.Kr – med andre ord til godt inn i vikingtiden. Det er påvist korndyrking i et visst omfang like lenge, om enn mindre intensivt i perioden etter folkevandringstid.

Spørsmålet er om resultatene fra Sosteli har noen relevans for ødegårdene f. eks. på Jæren? Kan disse også ha vært i bruk vesentlig lenger enn folkevandringstiden? Svaret er et betinget «ja». Hvis en ser nærmere på Jan Petersens utgravninger og tar gården med dens ulike elementer som utgangspunkt, og ikke bare selve hustuftene, er det nokså åpenbart at mange ødegårder hadde bosetning også i vikingtiden. Men selv tuftene synes å gi et mer broket bilde enn det som vanligvis males. Av de 15 ødegårdene på Jæren som Petersen undersøkte og publiserte i Gamle gårdsanlegg (1933 og 1936), var det bare fem som ikke hadde hustufter som gav gjenstandsfunn med dateringer også til yngre jernalder og/eller middelalder. Mønsteret ser ut til å være det samme når det gjelder gårdsanlegg som er undersøkt etter Petersens tid. Om man tar for seg gravfunn som er gjort på ødegårdene, viser det seg at disse stedene faktisk er overrepresentert når det gjelder slike funn. Og mange av de ødegårdene som ikke har gitt yngre dateringer fra hustuftene, har likevel gravhauger med funn fra vikingtid.

Årsaken kan være graden av stabilitet i bosetningen. Mange steder har man gjennom hele jernalderen å gjøre med skiftende bebyggelser, som først «fryses» for godt i sen vikingtid eller tidlig middelalder. Slik er det i Danmark, f. eks. Dersom det har vært slik også på sørvestlandet – og det er ingen åpenbar grunn til at det ikke skulle være det – kan det forklare hvorfor man ofte på Jæren finner hustufter fra folkevandringstiden sammen med graver fra både folkevandringstid og vikingtid, eller – som i Sosteli – spor etter kontinuerlig dyrking i flere hundre år etter de yngste dateringene fra de synlige hustuftene. I så fall betyr det at husene fra vikingtiden har vært i nærheten, innenfor det samme ressursområdet, men at de ikke har satt like tydelige spor som de eldre hustuftene.

Det er sannsynlig at enkelte av ødegårdene representerer én eller flere bosetningsfaser for en av de historiske gårdene i nærheten. Men mange har en størrelse og en plassering som gjør det rimelig å oppfatte dem som selvstendige gårder. De sistnevnte er da faktiske gårder som av en eller annen grunn er blitt oppgitt og aldri mer tatt opp igjen. Sosteli og de fleste av de gårdsanleggene Petersen undersøkte på Høg-Jæren tilhører denne gruppen. Skal man dømme ut fra Sosteli og daterte gravfunn på andre av disse ødegårdene, skjedde ødeleggingen for en stor del i løpet av vikingtiden.

Det er her sauen kommer inn i bildet. Innføringen av seil i Skandinavia i tidlig vikingtid må ha ført til en enorm etterspørsel etter ull til seil. Det ville være rart om ikke dette fikk synlige konsekvenser i kulturlandskapet, slik arkeologen Lise Bender Jørgensen nylig har pekt på. For et lasteskip av typen knarr kreves det mer enn 200 kg ull til seilet, mens et langskip fordrer mer enn 1,5 tonn. Det er anslått at den samlede dansk-norske flåten på begynnelsen av 1000-tallet behøvde 1 million kvadratmeter seil, noe som tilsvarer ull fra så mange som to millioner sauer.

Den første norske statistikken over sauehold er fra midt på 1600-tallet, og det samlede antallet sauer i landet var på det tidspunktet ikke mer enn 300 000. Dette er med andre ord langt fra det antallet som ville ha vært nødvendig i vikingtiden. Ettersom sauehold forutsetter store områder til beite og slått i hei og utmark, kan en tenke seg at det ikke lenger svarte seg å ha folk som drev kombinasjonsbruk i slike områder. De gjenværende gårdene trengte jo arealene til sauebeite. Resultatet kan ha vært at gårder ble oppgitt, og befolkningsoverskuddet som dermed oppstod, kan videre ha vært en drivkraft bak den norrøne ekspansjonen i Nord-Atlanteren på 800- og 900-tallet.

Kanskje skal vi altså tenke oss at Sosteli og lignende gårder ikke ble lagt øde på grunn av en «krise», men fordi man omstrukturerte vikingtidens kulturlandskap som svar på behovet for ull til seil og tekstiler. Sosteli ble fremdeles brukt til sauebeite i moderne tid, slik også mange av ødegårdene på Jæren ble det. Men hundrevis av andre ødegårder ble antagelig tatt opp igjen da etterspørselen etter ull ebbet eller fant andre tilbydere da vikingtiden var over.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...