Kjellandsvik-vraket

Et «ukjent» vrak av et skip fra middelalderen på Jeløy? Kanskje endatil et skip som i sin tid ble tatt av pirater? En 170 år gammel avisartikkel åpner i hvert fall for spennende muligheter, som vi snart skal se.

Det finnes flere kjente skipsvrak i farvannene rundt øya. Krigsvrakene «Nordvard», «Svein I» ved Gullholmen og «Perseus» i Værlebukta er vel de mest kjente. Langt eldre er «Jeløyskipet», som ble delvis undersøkt av arkeologer på Tronvik – ved Gullholmsundet – på 1920-tallet. Den gangen mente man at det kunne være snakk om en ferge, ettersom det var fergeforbindelse mellom Tronvik og Horten langt tilbake i tid. En ny undersøkelse i år 2000 av vraket, som ligger godt inne på land og begravd i sand og leire, konkluderte med at Jeløyskipet var vesentlig eldre enn antatt – kanskje så gammelt som fra 1300-tallet.

Like gammelt er «Årefjordskipet» fra Rygge, som også ble funnet på land på 1960-tallet. Begge disse fartøyene har vært klinkbygde, og av eik. Dateringene er ikke særlig presise i noen av disse tilfellene, dessverre, men det er ingen tvil om at både Jeløyskipet og Årefjordskipet skriver seg fra middelalderen.

Et annet «vrak» som er mindre kjent, og kanskje enda eldre enn disse, ble for mange år siden funnet i Stormyra, mellom Kongshavn og Singelbukta. Om det vi vi ikke annet enn at det skal ha blitt funnet betydelige rester av en båt i myra. Det er mulig at det kan dreie seg om et fartøy som er blitt ofret til høyere makter i jernalderen – noe forlis er det i hvert fall ikke snakk om så høyt over sjøen.

Kjellandsvik

"Orlogshavna" i Kjellandsvikbukta, slik
Edmund Ree så det for seg.

I Kjellandsvik- eller Skippingbukta ligger det som kjent flere vrak, ettersom både Moss Mek. Verksted og Norsk Bjergningskompani dumpet flere utrangerte fartøyer og flytedokker der i nyere tid. Vraket av stållekteren «Harold» som ble brukt av Bjergningskompaniet som løftefartøy, er fremdeles godt synlig.

Det er også opplysninger om eldre vrak i bukta; arkeologen Erling Johansen opplyste i sin tid at det ligger et gammelt fartøy med hele lasten i behold nede i mudderet. Inne på land er det plukket opp en mengde båtnagler, og det er funnet smieslagg nær stranda – kanskje fra et båtbyggeri.

I lokaltradisjonen, ikke minst formidlet (og utbrodert) gjennom skriveriene til herrene Ørnulf og Edmund Ree, var Kjellandsvikbukta en orlogshavn i eldre tid. Stedsnavn som «Kaupanes fioll», nevnt i biskop Eysteins jordebok fra rundt 1390, forteller at det også har foregått handelsvirksomhet i området.

Kåre Hiis, som en gang drev nabogården Fuglevik, fortalte til Edmund Ree at det ifølge dokumenter som befant seg på gården, en gang var trukket båter fra Kjellandsvikbukta og over til Rambergbukta (eller motsatt) på kavler for å unngå fiendtlige angrep. Sannsynligvis var dette under Den store nordiske krig (1700-1721). Ingen ringere enn Tordenskjold skal ha ligget i Rambergbukta med skipet sitt fortøyd til et stort eiketre. Draget mellom buktene kalles fremdeles for «Slepet» og «Båtveien». I 1716 var Moss erobret og befestet av svenske tropper, og det kan ha vært i forbindelse med dette – eller helst med gjenerobringen samme år – at den spesielle transporten, som har flere paralleller i løpet av denne krigen, fant sted.

Det var også i Kjellandsvikbukta at det «ukjente» vraket ble funnet i 1851, ved graving i strandkanten. Og så er det altså det «ukjente» vraket. Moss Tilskuer kunne onsdag 1. oktober samme år fortelle følgende om det oppsiktsvekkende funnet:

«Moss, den 30te Septbr.

Meddelt. – Ved Udgravningen af en Par Diger, der have sit Udløb til Mosse-Sundet, paa Gaarden Kjellandsvig paa Gjeløen, kom der tilsyne nede paa Stranden i en lille Bugt Brudstykker af et Fartøis Vrag.

Da ingen nu her Levende kjendte noget til at et Fartøi der var strandet eller henbragt, gav samme Anledning til en foreløpig nærmere Undersøgelse, og er der ved nogen Udgravning fundet adskillige Tømmere, Forstævnen og formentlig Agterstævnen, eller muligens Fartøiets Kjøl – hvilket endnu ikke saa ganske kan skjønnes, - samt noget af Plankningen eller Bordgangen.

Fartøiet viser sig at være af en ældre Bygningsmaade af meget svære Egematerialier, er klinkerbygget paa Spandt og naglet med meget svære Egenagler. Plankningen eller Bordgangen er skjødt ved at være bladet om hinanden og der befæstet med firkantede Spiger.

Af de fundne Tømmere viser det sig at Fartøiet er afbrændt, ligesom der fines flere forkullede Træstykker. Grundeieren opgiver, at han for 5-6 Aar siden har fundet enkelte Tømmere, uden at kunne forestille sig, at samme hidrørte fra et paa hans Grund værende Vrag.

Det lader til at have været et større Fartøi, dels at dømme efter de fundne Vragstykker og Plankningen, der bestaar af 12 Tomb brede og 2 ½ Toms tykke Egeplanker, dels efter den Afstand, i hvilken man har fundet Forstævnen fra den formentlige Agterstævn, nemlig omtrent 50 Fod.

Paa Vedkommendes Foranstaltning havde Grundeieren lovet at udgrave Vraget, hvortil han ogsaa havde gjort en Begyndelse; men da Udgravningen kun kan foretages under meget lavt Vand, og saaledes ikke vel fuldføres uden at sætte en Dæmning over Bugten, for at hindre det stigende Vands Tilstrømning, fandt den Foretagende for besværligt. Imidlertid vil der nu formentlig blive truffet saadanne Forføininger, at man kan vente om kort Tid at se Vraget udgravet, og derved komme til Kundskab om denne Gjenstands Interesse.»

Noen oppfølgende reportasje kan jeg ikke se at det finnes i Tilskueren, så flere opplysninger enn dette har vi ikke. Grunneieren som sørget for den delvise utgravningen, må ha vært Jon Olsen Kjellandsvik.

Men det er slett ikke så lite, det som framgår av avisartikkelen. Fartøyet var av nordisk type, klinkbygd, og av grove eikematerialer. Bordgangene var 30 cm brede og 6 cm tykke og festet til spantene med trenagler (av eik, ifølge Tilskueren). I skjøtene var bordene holdt sammen med båtsøm av jern. Lengden av skipet kan ha vært 15-16 meter. Skipet bar spor etter å ha vært brent.

Fartøysrestene lå altså nede i sanda, men i strandsonen. Opplysningene om de to dikene og at funnstedet var en «lille Bugt» gir en god indikajson på hvor vi befinner oss, nemlig i den lille bukta like nord for restene av en steinbrygge rett øst for tunet på Kjellandsvik.

Ut fra de opplysningene vi har om skipet, var det trolig fra middelalderen, kanskje jevngammelt med Jeløyskipet. Men hvordan havnet det på stranda på Kjellandsvik? Dreier det seg om et forlis, et utrangert fartøy som er blitt etterlatt her eller noe annet?

Sjørøvere?

Jeg tror ikke vi kan utelukke sjørøvervirksomhet som en forklaring. For hør bare her:

Om vi ser på alle de skipsvrakene som er daterte til før år 1600 på kyststrekningen fra svenskegrensa til Åna-Sira, tegner det seg noen spennende mønstre. Til sammen er det rundt 25 vrak som er daterte, enten ved hjelp av C14 eller årringsdatering (som er mer presis enn C14).

For det første ligger nesten alle vrakene inne i havner eller på grunt vann, mens bare to eller tre av ble funnet på dypere, mer åpent hav. Flere av dem har dessuten spor etter brenning. Det er lite som tyder på at flertallet av disse skipene endte opp i fjæra ved et uhell.

Snarere tyder funnkonteksten, inne på grunt vann i beskyttede bukter og viker, å tyde på at vi for en stor del har å gjøre enten med utrangerte fartøyer eller skip som er blitt senket med vilje. Noen steder, som i kjente og viktige uthavner på sørlandskysten, er det funnet flere vrak fra samme periode.

Så er det dateringene. Dersom vrakene i disse havnene var et resultat av ulykker til sjøs, ville en forvente en mer eller mindre jevn fordeling over tid, eller kanskje en økning etter hvert som omfanget av handelen ble større utover i middelalderen. Men slik er det ikke. Istedet samler dateringene seg i tre konsentrasjoner: Så mange som 12 av vrakene ser ut til å være fra tiden rundt 1400, mens fire ligger rundt midten av 1400-talet og fire rundt 1500.  Før og etter dette har vi bare et fåtall daterte vrak.

Denne tidsmessige fordelingen tyder på at vi i stor grad har å gjøre med historiske hendelser, og ikke først og fremst prosesser knyttet til «naturlige» tap til sjøs.

Kildene fra denne tiden viser at krig og piratvirksomhet var spesielt vanlig nettopp i disse periodene. En vanlig strategi for piratene var å kreve store løsepenger for skip som de tok, og senke dem eller sette fyr på dem dersom eierne ikke ville betale. I mellomtiden kunne skipet bli etterlatt på grunt vann, med avhogde master.

Ett spørsmål må ha meldt seg hos hver en sjømann som møtte et ukjent skip i den gangen: Venn eller fiende? Kjøpmann eller sjørøver? Sjørøveri var utbredt i farvannene våre i lange perioder i senmiddelalderen, samtidig som kapervirksomhet var et ledd i ordinær krigføring hver gang havner og uthavner på skagerrakkysten ble trukket inn i konfliktene mellom to eller flere makter og ble en del av den europeiske krigsskueplassen.  Og det var temmelig ofte.

Tiden rundt 1400 skiller seg ut, og det er grunn til å tro at klyngen med skipsvrak datert til disse årene har sammenheng med fiendtlighetene da. Dette var en helt spesiell tid til sjøs, da lovløsheten rådde, og all handel mellom England og Frankrike og deres allierte opphørte.

I motsatt ende av den store nordeuropeiske handelsruten var det ikke noe bedre: I Østersjøen ble hanseater og andre kjøpmenn angrepet av de såkalte vitaliebrødrene, de mest beryktede sjørøverne i Hansaens historie.  I 1406 tok vitaliebrødrene en hanseatisk flåte på 13 skip i uthavna Skjernesund ved Mandal, og samme år drepte hanseater fra Bergen over hundre engelske fiskere som hadde flyktet fra de samme piratene.

Drapet på fiskerne skjedde ved Hidra i Flekkefjord, men konfliktene fikk også nedslag nærmere oss, som i Sandefjord og i havnene på Bohuslänkysten. Og kanskje også på Jeløy?

***

Kanskje finnes det fremdeles rester av skipet på stranda ved Kjellandsvik? Eller ble kan hende noe av tømmeret fra 1851 tatt vare på og eksisterer fremdeles? Det siste er vel mindre sannsynlig. Uansett burde det være en oppgave å undersøke om Kjellandsvik-vraket fortsatt eksistererer, og i så fall dokumentere og datere restene før det er for sent.

Lurvehuer og hårfagre konger

Væringer. V.M. Vasnetsov, 1880

Mange kjenner historien om Harald Hårfagre og hans lange hår – det som han ikke ville klippe før han hadde underlagt seg hele Norge og vunnet sin Gyda. Ti år tok det, ifølge Snorre, og like lenge ble han kalt for Harald Luva, «den lurvete». Den nyklipte kong Harald, forteller samme Snorre, fikk deretter tilnavnet Hårfagre. Det er en god historie, for god til å være sann.

Om vi skal tro sagaforfatterne, var kongens hår både stort og vakkert også etter at han samlet riket. I Fagerskinna heter det at Haralds hårmanke var usedvanlig stor, og av utseende som vakker silke. «Eller som drevet gull», legger Flatøyboka til, og forteller at håret krøllet seg i store lokker og var så langt at han kunne stikke det under beltet.

Sagaene har generelt mye å fortelle om Harald Hårfagre, men det er viktig å huske på at sagaforfatterne levde tre hundre år etter hans tid. Selv om Snorre og andre sagaskrivere kanskje kunne trekke veksler på muntlig tradisjon, var kildene deres i stor grad eldre skaldekvad, først og fremst Haraldskvadet og Glymdråpa, som begge kan være fra 900-tallet.

Ikke minst i Heimskringla møter vi omfattende skildringer av Harald Hårfagres liv og erobringer, mens en langt eldre forfatter som Adam av Bremen (ca. 1075) overhodet ikke nevner Harald, men derimot hevder at Håkon Ladejarl (ca. 935-ca. 995) «var den første som gjorde seg til konge over nordmennene, mens de tidligere ble styrt av jarler».

«Luva» eller «Hårfagre»?

Harald gis i kildene to ulike tilnavn, «Luva» og «Hårfagre». Men i samtidskildene, kvadene, er det kun tilnavnet «Luva» som benyttes. «Hårfagre» nevnes i de bevarte kildene først på et langt senere tidspunkt, så vidt meg bekjent først i det lærde diktet Háttalykill fra 1140-årene.

Folkloristen Moltke Moe pekte i sin tid på at sagatradisjonen om Harald Hårfagre er preget av eventyrmotiver og sagn. Han viser til at sagafortellingen om kongen som lover å ikke skjære håret før han har oppnådd en bestemt ting, henter motivet sitt fra nasireerløftet i Det gamle testamentet. Ifølge 4. Mosebok skal den som avgir et slikt løfte, holde seg borte fra vin og døde kropper samt la håret vokse fritt fram til løftet er oppfylt. Nasireeren var en hellig person, en som skilte seg ut fra samfunnet for øvrig og var viet til Gud. Det lange håret var et synlig tegn på slik status.

Motivet er heller ikke ukjent hos middelalderens forfattere ellers. Orderic Vitalis forteller om Sicilias normanniske hersker, Robert Guiscard, som sverget å ikke klippe håret før han hadde jaget tyskerne ut av Roma. 

Når det gjelder tilnavnet «Luva» (lúfa), foreslo Moe at det kunne bety «seierslue», og ikke «den lurvete». Det er for så vidt en tiltalende tanke når det gjelder en mektig konge som Harald. Når et barn kommer ut av mors liv med hele eller deler av fostersekken rundt seg, kalles det «seierslue», og slike barn tilskrives gjerne spesielle egenskaper, positive eller negative, og regnes av og til som spesielt heldige. Kvadene framstiller jo Harald som en «lykkemann».

To Harald’er

Men hvordan ble «Luva» til «Hårfagre»? Joda, det finnes faktisk en Harald med tilnavnet «Hårfagre» også i eldre kilder. Men da er det ikke rikssamleren Harald som menes, men den senere kongen som vi kjenner som Harald Hardråde. Og han levde på 1000-tallet, flere generasjoner senere enn navnebroren.

Kildene som kaller Harald Hardråde, for «Hårfagre» er flere – og eldre enn sagaene. Det gjelder blant annet Den angelsaksiske krøniken (under året 1066), den normanniske historikeren Orderic Vitalis (1075-1142) og engelske William av Malmesbury (1080-1143).

Etter min og andres oppfatning er tilnavnet flyttet over fra den yngre Harald Sigurdsson (Hardråde) til den eldre Harald «Luva» av sagaforfatterne. Mens sagaenes forklaring av tilnavnet – når det gjelder den eldre Harald – er preget av det gamle motivet om helten som ikke vil klippe håret før han har oppnådd en bestemt målsetting, er det ikke vanskelig å tolke tilnavnet inn i en bysantinsk samtidskontekst. Som kjent var Harald Hardråde i lenge tid i keiserens tjeneste i Bysants.

Bysantinsk skikk

900-talls-kronikøren Liutprand av Cremona gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom draktskikk og utseende i henholdsvis Bysants og den vestlige kristenheten på hans tid. «Ingen har rett til å kreve at jeg følger andre skikker enn våre egne her,» skriver han i forbindelse med et besøk i Konstantinopel. Han legger til at den bysantinske keiserens utsendinger ikke bryr seg om de lokal skikk og bruk når de kommer vestover:

«De har lange ermer, belter, spenner, utslått hår og tunikaer som rekker ned til hælen, både når de rir eller går eller sitter ved bordet med oss… Måtte Gud forby det i tiden som kommer!».

Videre kobler Liutprand langt hår og «kvinnelig» drakt til dårlige egenskaper som løgnaktighet, falsk beskjedenhet og grådighet, mens han på samme måte assosierer kort, vakkert hår, mannlig drakt osv. til de motsatte – positive – egenskapene. Og i forlengelsen av dette setter han de dårlige egenskapene i forbindelse med den bysantinske keiseren, Nikeforos Fokas, mens de positive er knyttet til den tyske keiseren, Otto 1.

I Romerriket hadde menn hatt kort hår; langt hår hos menn var noe man forbandt med germanere og andre barbarfolk. Men fra 500-tallet og framover endret skikken seg i det «østromerske» Bysants, og det ble vanlig at menn hadde lengre hår, skjegg og bart. Keiser Teofilos bestemte på 800-tallet at alle menn skulle ha kort hår, men onde tunger mente at det bare skyldtes misunnelse, ettersom han selv var skallet. I løpet av 900-tallet kom skjeggvekst og langt hår igjen på moten i Bysants, og slik var det fortsatt mens Harald Hardråde – eller skal vi si Harald Hårfagre? – oppholdt seg der i 1030-årene.

I Bysants var det med andre ord vanlig at fornemme menn hadde langt hår. Trolig har Harald Hardråde tatt med seg denne skikken hjem, og det kan gjerne være dette som ligger bak tilnavnet.

Krosshaugen

 

Ved rikssamlingsmonumentet i Haugesund står det et høyt steinkors på en kolle. Krosshaugen kalles den, men noen gravhaug er det ikke. Enhver som har sett korset, vil ha lagt merke til at det en gang er blitt reparert etter å ha vært brukket i to. Det skyldes en episode under sildefisket vinteren 1846/1847.

Av og til hører man at korset falt over ende og brakk i to den gangen skattegravere ville se hva som skjulte seg i Krosshaugen og begynte å grave i den. Men nei, det er ikke riktig. Og vi har ingen ringere enn den samtidige lensmannens ord for det.

Lensmann Christensen i Torvastad satte nemlig i gang en stor innsamlingsaksjon for å reparere korset, og rykket i den sammenheng inn en oppfordring rettet til «Enhver, der følger nogen Interesse for Sagen» i Stavanger Amtstidende og Adresseavis i juli 1847.

Christensen, som var bosatt på nabogården, kunne fortelle at korset var blitt ødelagt noen måneder tidligere, på grunn av «Uforsigtighed i afvigte Aars Fiske». Noen hadde nemlig strukket sildegarna sine på stedet, og brukt steinkorset til å feste dem i. Resultatet var at korset deiste i bakken og delte seg i to.

Korset på Krosshaugen er slett ikke enestående i denne delen av Norge; det er over 60 av dem på Vestlandet. Generelt tilhører steinkorsene, i hvert fall de store høykorsene som det i Haugesund, vikingtiden og middelalderen.

Når lensmannen tok initiativ til å restaurere nettopp dette korset var nok bakgrunnen delvis en annen. For i hans lange appell er det Harald Hårfagre som tar opp det meste av plassen. Hvorfor? Jo, fordi Snorre hadde beskrevet det som på 1200-tallet ble oppfattet som kongens grav «på Haug ved Karmsundet». Og forfattere nærmere lensmann Christensen i tid, hadde kommet til at det måtte dreie seg om det området der Krosshaugen befinner seg.

Christensen var godt klar over at Krosshaugen ikke kunne være noen gravhaug, men han tenkte seg at korset likevel kunne være et minne over den døde kongen. Det kan man jo godt forstå. Fremdeles på 1970-tallet, da Fritjov Birkeli tok for seg hele korpusen av norske steinkors, var det naturlig å drøfte den eventuelle sammenhengen mellom Harald Hårfagre og korset. Men Birkeli kom i stedet til at korset var reist til minne om en annen konge, Eirik Blodøks – på minst like tynt grunnlag, vel å merke.

Det kom til å drøye med selve restaureringsarbeidet. Lensmann Christensen døde kort tid etter, og boet hans var fallitt. Selv midlene som hadde kommet fra Fortidsminneforeningens direksjon i Christiania, var tapt. Til slutt, i 1852, skjedde likevel den reparasjonen i form av sterke jernbånd som steinkorset er preget av i dag. Det var sogneprest Jensen som hadde overtatt stafettpinnen fra lensmannen, og sørget for at korset igjen kom til heder og verdighet.

De første vikingene

Angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 regnes gjerne som begynnelsen på vikingtiden, i hvert fall den siden av perioden som dreier seg om plyndringstokter på De britiske øyer. I årene som fulgte, forteller kildene om en rekke angrep fra nordiske vikingflåter mot klostre og kirker på Irlands og Skottlands kyster. Men i England tier vår hovedkilde, den angelsaksiske krøniken, om nye tokter helt frem til 835.

"Landing of the Danes in England, A.D. 787" (1880)

Dette bildet har forståelig nok bidratt til inntrykket av at de første vikingtoktene i vest utgikk fra Vestlandet, eventuelt via støttepunkter på de skotske øyene, og at man fulgte en nordlig rute inn i Irskesjøen. Det er for så vidt flere ting som kan peke i samme retning, men kan det stemme at de rikene som senere ble til England, unngikk angrep i flere tiår etter 793? Og hvis det ikke stemmer: Kan slike angrep ha hatt en annen bakgrunn og et annet geografisk utgangspunkt?

Det er i hvert fall grunn til å stille spørsmålene, etter at engelske historikere i de senere år har problematisert tausheten i den angelsaksiske krøniken helt frem til 830-årene. De viser til at det kan være politiske grunner til at krøniken, hvis opprinnelse trolig skal søkes i kongeriket Wessex på Alfred den stores tid (slutten av 800-tallet), samtidig som både diplom- og brevmateriale og utenlandske krøniker tyder på at England ikke slapp unna vikingraidene i denne perioden.

En del av leserne vil vite at Lindisfarne-angrepet ikke er det første som nevnes i de angelsaksiske krønikene. Et tokt i 789 er også omtalt, men helt sør i England, nemlig i Dorset ved Den engelske kanal. De nevnte kildene ser i ser grad ut til å underbygge synspunktet om at dette slett ikke var noen isolert hendelse.

Et eksempel er et privilegium som kong Offa av Mercia unte kirker og klostre i Kent ved kanalkysten i 792. I dokumentet bekrefter kongen kirkens gamle rettigheter og fritar dem fra diverse ytelser og plikter overfor det kongelige hushold. Men han gjør et unntar for militærtjeneste i Kent «contra paganos marinos», altså mot hedninger som kommer sjøveien, og pålegger dem å bygge broer og festningsverk «mot hedningene».

Kent har til alle tider vært et brohode for erobrere, migranter og andre som har kommet til De britiske øyer, og ligger nær det europeiske fastlandet. Begge sider av Den engelske kanal var dessuten, på 600- og 700-tallet, innlemmet i en handelsnettverk som omfattet spesialiserte håndverks- og utvekslingssentra som Dorestad, Quentowic, Hamwic (Southampton), Ipswich og Lundenwic (London).

Det er mindre sannsynlig at disse vikingangrepene har vært sluset gjennom Irskesjøen. Trolig skal vi heller oppfatte dem som en «spin-off» av piratvirksomhet som kan ha pågått i lengre tid, og vært rettet mot dette nordsjønettverket, som faktisk var i kraftig tilbakegang på det tidspunktet kildene nevner de første vikingangrepene på De britiske øyer. Geografien taler for at fremfor alt daner, men også sør- og østlendinger, kan ha spilt en viktigere rolle i vikingaktiviteten på kanalkysten enn vestlendinger.

Johannes Presten

Gjennom flere hundre år var det standhaftige ryktet om at det fantes et mektig kristent rike i Østen med en like mektig hersker, Prestekongen Johannes, en kilde til trøst og oppdagelseslyst i Europa. Marco Polo omtalte Johannes som en samtidig realitet fra sin reise til Kina i 1270-årene, mens Vasco da Gama mente at han var på sporet av Prestekongen i Afrika – mer enn 200 år senere. I mellomtiden hadde jakten på den usedvanlig seiglivede kongen – og med det en alliert i kampen mot først mongolsk og siden tyrkisk ekspansjon – vært en del av bakgrunnen for de portugisiske oppdagelsene under Henrik Sjøfareren (død 1460).

Da Bartolomeu Dias rundet Kapp det gode håp i 1488 – som den første kjente europeer – var oppdraget fra kong João (med tilnavnet «Den fullkomne») først og fremst å finne sjøveien til India. Men han skulle også finne den kristne kong Johannes’ rike – som man på det tidspunktet mente måtte ligge i Øst-Afrika. Da Vasco da Gama noen år senere seilte samme vei og ankret opp i Mosambikbukten, fikk han høre at Prestekongen Johannes levde i beste velgående og residerte lenger inn i landet, men hadde anlagt kystbyer og eide store skip. Nyheten «gjorde oss så lykkelige at vi jublet av glede og ba Gud skjenke oss sunnhet, slik at vi kunne nå det så høyt ettertraktede mål», står det å lese i oppdagerens dagbok fra ferden. Og så hører det jo med til historien at verken Bartolomeu eller Vasco klarte å komme i kontakt med kongen…

I tiden som hadde gått fra Marco Polo skrev om sine fantastiske kinareiser og frem til Vasco da Gama trodde at han hadde funnet Prestekongen Johannes, var den europeiske kunnskapen om det asiatiske fastlandet økt betydelig, og det var knapt plass til noen mektig kristen statsdannelse i Asias geografi, slik den etter hvert fremstod for Europas lærde. Men Afrikas indre var fremdeles terra incognita, så da flyttet man ganske enkelt Prestekongens rike fra «India» til «Etiopia».

Det skulle enda gå mange år før Johannes’ legendariske rike forsvant fra krøniker og kart, og fremdeles på 1600-tallet kunne man treffe på forestillingene om Prestekongen, hans avstamning fra Bibelens hellige tre konger og hans mektige kongedømme, fullt av rikdommer og fantastiske vesener.

Men hvordan kunne forestillingen om «prestekongen» i Øst oppstå, og hva – om noe – var den realhistoriske bakgrunnen for det? For å nærme oss et svar, må vi søke enda lenger tilbake, for historien om Prestekongen Johannes begynner på ingen måte med Marco Polo.

Senest midt på 1100-tallet må ryktet om Johannes og hans uovervinnelige, kristne rike ha blitt spredt i Europa, for kronikøren Otto av Freising (død 1158) omtaler ham. Prestekongen Johannes skulle ha overvunnet muslimene i et voldsomt slag, og nå var han på vei vestover for å slutte seg til korsfarerne og kampen om Det hellige land. For en kristenhet som fryktet og følte at «hedningene» var i ferd med å få overtaket, gav nyheten fra Øst nytt håp.

Ryktet om Prestekongen hentet næring fra et brev – utvilsomt forfalsket, og kanskje skrevet i den hensikt å gi moralsk styrke til et nytt korstog – som skulle være mottatt av pave Aleksander, av keiseren i Konstantinopel og av flere europeiske konger, og være skrevet av Johannes, som i brevet kaller seg «kongenes konge, som i all jordisk rikdom, kraft og makt overgår alle verdens konger», og som «hersker over alle tre Indier», helt fra «det ytterste India, der den hellige Thomas hviler, til Babylon ved Babels tårn». Ikke småtterier, altså. I brevet nevnes mange av de vidunderlige tingene som finnes i Prestekongens rike, så som okser med syv horn, fugler så store at de kan løfte en voksen mann og menn med horn og øyne i nakken, ja selv en ungdomskilde.

Samtiden ser ut til å ha festet stor lit til opplysningene om Prestekongen, og det angivelige brevet fra ham ble oversatt til en rekke språk. Pave Aleksander skrev faktisk et svar til den mystiske Johannes i 1177, stilet til «min kjære sønn i Kristus, Johannes, Indias berømte og herlige konge». Sendemannen kom imidlertid aldri tilbake til Roma.

Det forfalskede brevets direkte bakgrunn er uklar, men forfatteren – og den senere legenden – trakk store veksler på eldre reisebeskrivelser og andre skriftlige kilder. Selve essensen i legenden om Johannes – altså tanken om at det et sted i «India» fantes et mektig kristent kongedømme – har man tenkt seg har vært influert av tekster som den apokryfe Acta Thomae om apostelen Tomas’ misjonsvirksomhet i India, så vel som faktiske begivenheter som Den østlige kirkens (nestorianernes) store fremganger både i Perserriket og blant mongoler og tyrkere i Sentral-Asia, og i særdeleshet keraitenes omvendelse til nestorianismen på 1000-tallet.

Noe mektig kristent rike, slik ryktet fortalte om, var det likevel ikke tale om. Som en følge av den økte kontakten med mongolene under Djengis Khan i tiden like år 1200, og derav bedre kjennskap til forholdene i Asia, gikk dette også opp for Europas lærde. Men det betydde ikke at man avskrev Prestekongen Johannes. Man bare flyttet ham. Marco Polo kunne således fortelle at Johannes hadde kjempet mot mongolene og tapt, men kunne likevel trøste sine lesere med at det fantes et annet mektig kristent rike i øst, nemlig på vestsiden av Det indiske hav, i Abyssinia.

Og i Abyssinia mente altså oppdagelsesreisende som Vasco da Gama fremdeles at den legendariske kongen befant seg, et par hundre år senere. Det var først når europeerne hadde lært også det afrikanske innlandet å kjenne, at Prestekongen Johannes og riket hans forsvant over i legendenes verden for godt.

Brubyggeren Sakse

Eiksteinen. Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, CC-BY-NC-ND

 

 

I 1972 dukket en til da ukjent runeinnskrift opp på Eik prestegård i Sokndal, Rogaland. Innskriften viste seg å være fra 1000-tallet, og er den ene av bare to norske runeinnskrifter som forteller om brubygging. Steinen med runene er i dag utstilt på Arkeologisk museum i Stavanger.

Runeinnskriften har trolig vært risset i fast berg, som ble sprengt bort i forbindelse med langt mer moderne brubygging på begynnelsen av 1900-tallet.

Innskriften lyder i moderne språkdrakt:

Sakse gjorde denne bru for å oppnå Guds godvilje for sin mors sjel, Turid.

Brua det er snakk om, må være en tidligere bro over Sogna. Undersøkelser har vist at det har gått et gammelt veifar ned mot elva forbi funnstedet. Kanskje har veien mer eller mindre fulgt dagens Fv44, og bundet sammen de ytre bygdene i Agder og Rogaland.

Mer eller mindre samme vei må det ha vært at biskop Hoskuld av Stavanger gikk sent på høsten 1531, på vei hjem fra visitas i Agder. Han skriver at han måtte reise natt og dag gjennom skog og myr i et fryktelig uvær; to ganger hadde han seilt til Rom om høsten, men aldri hadde han opplevd slikt vær som denne høsten.

Det kunne saktens være grunn til å legge forholdene bedre til rette for de reisende, også i form av vei- og brubygging. Og det var særlig Kirken som var opptatt av bedre infrastruktur. Biskoper som Hoskuld var avhengig av å visitere et stort og vidstrakt bispedømme, og de lokale menighetene hadde behov for å få folk fra hele sognet trygt til kirke.

Derfor ble også nettopp brubygging regnet som en særlig god gjerning alt i tidlig kristen tid. Det vitner en hel del runesteiner i Sverige og Danmark om. I de fleste tilfeller er det ikke snakk om bruer i moderne forstand, men jordbruer over fuktig lende eller steinlegginger i vad over bekker og elver. Men brua på Eik har nok helst vært en trebru.

Sakse bygde altså brua for å hjelpe sin nylig avdøde mors sjel. Kanskje så han for seg at Turid måtte gå den lange og vonde «Hel-veien» som vi hører om i visjonsdiktet Draumkvedet. På den farefulle ferden til Dødsriket måtte en reise over de tunge Våsemyrene og vade over den forferdelige elva Slid, før en kom dit Gud og Djevelen fordelte sjelene mellom seg.

Da Moss fikk landets første åle-trapp

I dypet under biblioteket i Møllebyen renner Lilleelv, og en luke i gulvet under Lokalsamlingen fører faktisk ned dit – og til den åletrappa som ligger i dette sideløpet til Mosseelva. Hensynet til ålen i Vansjø, først som økonomisk ressurs, i senere år som truet og totalfredet art, har vært et stadig tilbakevendende tema i Moss og kommunene rundt. Men visste du at landets første åletrapp faktisk ble anlagt i Mossefossen? Det skjedde allerede i 1902.

Ålen er en underlig figur. Man kan finne den fra de minste bekker og grøfter til de største vann, og de har en unik evne til å ta seg frem til levestedene. Åleyngelet kan krype opp en loddrett flate, mens ålen gjerne svømmer gjennom dreneringsrør og andre underjordiske ledninger. Selv baklengs kan den svømme. Fisken forekommer i det meste av landet, men har relativt liten utbredelse i Innlandet. Mest utbredt er den i Sør-Norge, men ålen finnes i avtagende grad nord til Nordkapp.

Ålen gyter og fødes helt borte i Sargassohavet, nordøst for Cuba og Bahamas. Derfra driver ålelarvene med Golfstrømmen til Europa, og etter en lang ferd som kan ta både to og tre år, blir de til gjennomsiktig glassål («ålefaringer»). Mange vandrer videre opp i bekker og elver og finner seg en innsjø eller et tjern og blir til gulål. Etter 5-20 år forvandles ålen igjen, og blir til kjønnsmoden blankål. Blankålen forlater oppvekstområdet i løpet av høsten, og vandrer mot gyteplassene. Etter gytingen i Sargassohavet dør fisken.

Den europeiske ålen kan bli over 1,3 m lang og veie bortimot 7 kg. I 1905 ble det fanget en ål i Mossefossen som var over meteren lang og hadde en vekt på 3 kg. Tidligere ble ålen regnet for en god matfisk, som i Danmark i dag. Det sterke åleskinnet ble også brukt til drivremmer og andre ting.

Moss Tilskuer presenterte småbyen Moss i en lang føljetong i 1841, og med et snev av sarkasme av typen «Moss er ikke en landsby, men heller en vannsby», omgitt som den er av fjorden, elva og Vansjø. Men den anonyme forfatteren gir et interessant tidsbilde fra byen. Om Mossefossen skriver han:

Deraf faaes om Høsten her ved Wandfaldet skiønne Feede Aal, dog iche i mengde, som iche lengere continuerer end fra Michaelj til Martini, dog i Regn og Tych Wejr…

De feite ålene ble altså fanget, helst i dårlig vær, mellom Mikkelsmesse (29. september) og Mortensmesse (11. november). Allerede biskop Jens Nilssøn nevner ål som et av mange slags fisk som fanges i Vansjø, men verken han eller skribenten i Tilskueren går nærmere inn på hvordan fangsten foregår.

Tradisjonelt, og egentlig helt frem til ålen ble fredet og all fangst forbudt i 2010, foregikk ålefangsten på to måter: Enten i ålekister (ålekar) av tre eller i en eller annen form for ruser/teiner. Vi kjenner begge fangstmetodene fra Østfold, men fra Mossefossen og -elva har jeg ikke støtt på opplysninger om annet enn ålekar, uten at jeg har gått alle kilder nærmere etter i sømmene.

Lenge var det flere ålekar i elva. Moss Aktiemøller hadde et slikt anlegg, og det samme hadde den mølla som tilhørte Bredal & Wold, senere Reinert & Wold. I fangsttiden på høsten annonserte Bredal & Wolds Mølle med «Aal hver dag til salgs». Det var i 1880-årene en gang, og i 1896 kunne Tilskueren fortelle at man i løpet av én natt i oktober hadde fanget 300 kilo ål «til en antagelig Værdi af ca. 200 Kroner» i ålekaret som tilhørte samme mølle.

Åletrappa fra 1902

Sistnevnte mølle ble overtatt av Thorvald Røstad, som ser ut til å ha drevet et mer aktivt ålefiske enn de tidligere eierne. I 1904 kan vi lese om det «meget gode» ålefisket, og at mølleeieren i flere år har eksportert ål til Danmark. Dette året hadde han gått til innkjøp av 60 000 åleyngel for å styrke bestanden i Vansjø.

Røstad hadde også en finger med i spillet da fiskeriforskeren og biologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, som på denne tiden arbeidet aktivt for å tilrettelegge for kommersielt innlandsfiske, i juli 1902 var i Moss for å bygge landets første åletrapp. Moss Tilskuer presenterte prosjektet måneden etter, under overskriften «Aalefisket. Et interessant Experiment».

«Trappa» var egentlig en firkantet renne av tre, foret innvending med småstein og lyngkvister, som endte i en tømret kasse. Ideen var å fange yngelen som var forsøkte å komme opp fossen. Huitfeldt-Kaas anbragte to slike renner, én på hver side av fossen. Kasse i enden av anlegget måtte tømmes for yngel, som ble lastet over i bøtter og fraktet opp i Vansjø for å fordeles «hele Vasdraget opover».

Åletrappa i Moss ble bygd bare en ukes tid etter at Huitfeldt-Kaas hadde sett systemet i bruk ved Trollhättan, der det visstnok var verdens første i sitt slag. Her i byen fikk han gjennomført eksperimentet «ved Imødekommenhed af Firmaet Peterson & Søn og Hr. Thv. Røstad, som skaffede Materialer og Arbeidsmandskab».

Noe av bakteppet for Huitfeldt-Kaas’ sitt engasjement både i Moss og ved Saprpsfossen var vassdragsreguleringer, dambygging og kraftutbygging, som vanskeliggjorde ålens vandring. I 1880-årene kom den første dammen i Sponvika, men det som særlig skapte problemer for ålen, var helst flyttingen av dammen til Klova like ovenfor Mossefossen i 1943. Etter krigen gikk i hvert fall ålebestanden klart tilbake, og da begynte man også å ta opp den gamle tanken om åletrapper igjen. Men først på 70-tallet ble det gjort praktiske forsøk på å legge til rette for ålevandring, og det var først langt inn i vårt eget åthundre at man fant en velfungerende løsning.