'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

07 september 2021

Estrid

Jarlabanke het en stormann i det svenske Uppland; vi kjenner ham gjennom innskriften på flere runesteiner som han reiste til minne om seg selv om de fromme tiltakene han gjennomførte i lokalsamfunnet på 1000-tallet. Runeinnskriftene gir dessuten et unikt innblikk i en mektig slekt i Uppland gjennom minst fire generasjoner. Aller mest vet vi kan hende om Jarlabankes farmor, Estrid.

Estrid reiste denne steinen etter sin mann, Øystein.
U136 Broby bro.
I, Berig, CC BY-SA 3.0
<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>,
via Wikimedia Commons
Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100. Norge har bare omkring 50 av dem. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020. Uppland skiller seg ut med å ha ca. 1300 runesteiner.

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: «x reiste denne stein» eller «x lot reise denne stein til minne om y». De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon, slik vi snart skal se at Jarlabanke-innskriftene gjør.

Runesteinene ble altså reist i løpet av en periode på 150 år. Arkeologen Birgit Sawyer, som har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at steinene hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Og sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.

Det er ikke tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status. Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

Jarlabankes bro ved Täby. I, Berig, CC BY-SA 3.0<http://creative commons.org/licenses7by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Det er bare en liten andel av runesteinene fra vår periode som er reist over menn som hadde vært i viking og ikke kommet tilbake igjen, og voldsbruk er bare unntaksvis nevnt som dødsårsak for dem som døde i det hjemlige.

Jarlabankes innsats som brobygger i bokstavelig forstand er godt kjent, ikke minst gjennom den såkalte Jarlabankes bro, en oppbygd vei som han lot bygge over en våtmark ved Täby. Ved den 150 meter lange og 6,5 meter brede konstruksjonen var det opprinnelig reist fire runesteiner.



På den ene lyder innskriften: «Jarlabanke lot reise disse steiner etter seg mens han levde, og han gjorde denne bro for sin sjel og eide alene hele Täby. Gud hjelpe hans sjel!». Ved Vallentuna kirke satte Jarlabanke også opp en runestein, der han slo fast at han hadde opprettet et tingsted og eide hele «hundaret» (et mindre forvaltningsområde).

Hva da med Estrid, Jarlabankes bestemor? Også hun lot reise flere runesteiner. På én av dem står det at den er satt over hennes ektemann, Øystein (Jarlabankes farfar), som reiste til Jerusalem og døde i Grekenland. I andre innskrifter minnes hun sønnen Gag (Jarlabankes onkel) og sønnene Ingefast (Jarlabankes far) og Ingvar (Jarlabankes halvbror), samt sin ektemann nummer to, Ingvar, og stesønnen Ragnvald.

Estrid var én av de første kristne i Uppland. Hun må være født rundt 1020 og levde til omkring 1080. Det er spesielt at vi takket være runeinnskriftene vet så mye om henne og hennes familie. Mindre oppsiktsvekkende var det ikke da arkeologer midt på 1990-tallet faktisk avdekket det som antagelig er Estrids grav. Like ved en runestein som sønnene reiste til minne om Øystein, fant man en tidlig-kristen gravplass med jordfestegraver. I en trekiste, kant i kant med det som tolkes som Øysteins kenotaf, var en eldre kvinne blitt gravlagt omkring 1080. Ved den dødes føtter lå et skrin med to tyske mynter, tre vektlodd og en liten sølvring. Undersøkelser av skjelettet viser at kvinnen var 60-70 år gammel da hun døde. Gravutstyret og plasseringen av kisten tyder på at hun har hatt høy status i familien og lokalsamfunnet.

Det er selvsagt ikke helt sikkert at det var Estrids grav man fant, men det er en rimelig tolkning. På mer usikker grunn er man når det gjelder en annen, mulig kilde til Estrids liv. De tyske myntene i graven kan jo godt han hatt en spesiell betydning for henne, og kanskje kan de knyttes til en pilegrimsferd? Øystein døde jo under en reise til Jerusalem.

I klosteret i Reichenau viser det seg da også at blant en gruppe skandinaviske pilegrimer som besøkte stedet en gang på 1000-tallet, faktisk finnes en Øystein og en Estrid; de er ført opp sammen, og det kan jo tenkes at det er vårt ektepar det er tale om. I så fall har Estrid også vært med på Jerusalemsferden, men kommet velberget tilbake til Täby, der hennes barn og barnebarn kom til å spille en ledende rolle i tiårene som fulgte.

Holder vi oss kun til det runesteinene og arkeologien kan fortelle, vet vi likevel at Estrid, som var datter av Sigfast, giftet seg med Øystein i ung alder, og at de trolig bodde på gården Såsta ved Broby bro. Paret fikk flere barn; den eldste, Gag, døde som barn. Ti år senere reiste Øystein på pilegrimsferd til Jerusalem, men omkom et sted i Det bysantiske riket. Nedenfor gården oppførte så Estrid en kenotaf, en minnehaug, over Øystein. Hun var nå rundt 30 år, enke og mor til flere mindreårige barn. Nokså raskt etter dette giftet Estrid seg igjen, med enkemannen Ingvar, og flyttet til hans gård, noen kilometer mot nordvest. De fikk flere barn. Da Estrid var omkring 50 år gammel, døde Ingvar, og hun flyttet tilbake til Såsta, der hun med tiden fikk sin siste hvile.

10 august 2021

Levende begravd

 Den gamle sjøkrigeren Hans Carstensen Garde hadde et langt liv bak seg i først hollandsk, siden i dansk-norsk tjeneste, og hadde deltatt i mange av tidens store sjøslag da han slo seg ned på hjemgården i Spangereid ved Lindesnes rundt 1680. Han hadde rykte som «en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde ikkun lade sin Drikken», og var nok en hard negl også i forholdet til sine naboer på gården Gahre. I 1708 anklaget han nabobonden for trolldom – en påstand med potensielt skjebnesvangre konsekvenser for Haagen Tollisen, grannen. Årsaken: Haagen hadde gravd ned ei levende geit på Hans Carstensens eigedom.

I rettssaken som fulgte, forklarte Haagen at han et par år tidligere hadde opplevd at flere dyr på gården døde av en smittsom sykdom. Da sykdommen var på det verste, hadde han tatt ei av geitene, lagt den mellom to store torver han nettopp hadde spadd opp og stått oppå helt til «Creaturet var kvælet». Hans Carstensen, som påsto at dette hadde skjedd på hans eiendom, ville ha greie på hvem som hadde rådet Haagen til geitedrapet. Haagen svarte til sitt forsvar at dette ikke var en uvanlig fremgangsmåte mot sykdom, og hadde vært benyttet med hell på gården før. En gang hadde ei kvige blitt gravlagt levende på Gahre, forklarte han. Det skulle ha skjedd mer enn hundre år tidligere.

Å gravlegge dyr levende var et kjent middel mot sykdom og nød. Fra Jylland hører vi i 1842 om en hest som ofres på samme vis. En gårdeier fortalte at han var på reise og så en liten gruppe mennesker stå på et jorde. Han ville spørre dem om veien. Mannen la merke til at det stod en hest sammen med dem; den hadde bind for øynene og beina var bundet sammen. Ved siden av dyret var en nylig oppkastet grav. Da han så spurte hva de ville med hesten, svarte mennene at den var syk, og at de ville gravlegge den. De la til at de allerede hadde mistet to hester, og at dette var den tredje. De hadde hørt at det «var godt at grave det levende ned for at forebygge Uheld». Gårdeieren ba dem la være, og sa at han ikke trodde det ville hjelpe mot sykdommen. «Ja, da har vi Troen,» svarte mennene, som så kastet den levende hesten i graven og fylte den igjen med jord.

Et annet sted på Jylland mente en bonde at ei kone på nabogården hadde forhekset dyrene, slik at de ble syke, og at hun dessuten hadde flyttet på grensesteinene mellom gårdene. Hans resept var å begrave en levende hest i gårdsgrensa, og over hesten la man en stor stein med tre nagler av jern i, slik at hesten ikke skulle gå igjen. Så sent som I 1875 gravla en bonde i nærheten av Mariestad ei levende kvige som botemiddel mot sykdom.

Dyrebegravelsene er ikke utelukkende knyttet til sykdom hos dyr. På så forskjellige steder som Irland og Sápmi finnes tradisjonen om at kvinner i barselnød kunne forløses dersom man ofret en levende hund ved å begrave den i jorda. Fra Skottland hører vi om kyllinger som skulle begraves levende som offer til St. Brigid i forbindelse med barnefødsler. Det måtte foregå der tre bekker møttes.

Andre ganger møter vi dyr som er blitt levende begravd som offer i forbindelse med oppføring av kirker og andre bygninger. Det finnes arkeologisk kjente eksempler fra seinmiddelalderen, og folketradisjonen gir en rekke andre. Noen ganger dreier seg om en skikk som er gitt en kristen tolkning, som når man gravla et levende lam på det stedet der alteret skulle stå i en ny kirke, mens det ikke er noe åpenbart kristent eller kirkelig ved tradisjonen om å grave ned en levende hest på en kirkegård før man tar den i bruk. Om Søllested kirke på Lolland sier sagnet at man ikke få tårnet til å stå før det ble begravd en årsgammel, hvit hest under det.

I folketradisjonen gis slike bygningsofringer gjerne en direkte tolkning. I motsetning til eksemplet fra Jylland, der man ville forsikre seg om at den døde hesten ikke skulle gå igjen, vises det heller til at hensikten nettopp var at det døde dyret skulle hjemsøke de levende og på den måten beskytte byggverket. «Kirkehester» og andre «kirkegrimer» er kjent fra ulike steder; «grimene» kan være ulike dyr, som hunder og griser, men har det til felles at de spiller rollen som beskytter av kirken eller en annen viktig bygning. Fra Danmark fortelles det om et «kirkelam» som viste seg når noen gikk inn i den folketomme kirken, og man kunne møte denne gjengangeren også på kirkegården – og utenfor. Så man kirkelammet danse foran en husdør, var det et sikkert tegn på at et barn inne i huset snart skulle dø.

«Malcanisen» på Akershus festning er et velkjent eksempel her hjemme. Det var en spøkelseshund som en gang i tiden skal ha blitt gravlagt levende i Mørkegangen for å beskytte Jomfrutårnet mot inntrengere. Sagnet sier at den som møtte på Malcanisen, ville lide en vond død i løpet av kort tid. Da Mørkegangen raste sammen midt på 1500-tallet, var det ingen av soldatene på festningen som våget å gå ned i ruinen. Lensherren selv, Peder Hanssøn Litle, måtte gjøre det. Han møtte ganske riktig Malcanisen, kom krypende ut igjen og døde noen måneder senere.

Slike ofringer har røtter langt tilbake i tiden, i hvert fall til jernalderens bygningsofringer. Det kan være vanskelig å dokumentere om dyra er blitt gravlagt døde eller levende, men det finnes nokså sikre eksempler fra tidlige perioder. Arkeologiske utgravninger har vist at en hest og en hund ble begravd under vollanlegget da borgen Münster ble anlagt i 790-årene, og at i hvert fall hunden trolig er blitt gravlagt mens den fremdeles var i live. Hestegraver finnes på vikingtidsgravplasser flere steder, som i Norge og på Island, men er spesielt fremtredende på gravfelt i Litauen og Kaliningrad. Noen forskere mener at dyra er blitt gravlagt levende på sistnevnte gravplasser.

Men det kunne forekomme at dyreofringer ikke var tilstrekkelig. Sagn fra hele Norden sier at man da måtte begrave et levende menneske. En typisk versjon fortelles fra Dalsland i Sverige. For lenge siden raste det en stor sott over regionen; tusener av mennesker ble syke og døde, mens andre flyktet ut i skogen eller vekk fra området. Kirker sto tomme, og det var ikke folk igjen til å gravlegge de døde. Så kom en finne som fortalte de overlevende at de ikke ville få bukt med sykdommen før de hadde gravlagt et levende vesen. Det rådet ble fulgt, og man gravde ned en levende hane, uten at det hjalp. Så forsøkte man med ei geit, men ingenting nyttet. Til slutt lokket man en fattig gutt, en tigger som kom vandrende, ut i skogen og gravla ham levende der. Om det hjalp mot pesten, skal være usagt, men ryktet fortalte at den gikk gjennom skogen nattestid, lenge etter kunne høre en barnestemme som skrek: «Levende begravd, levende begravd»».

Et norsk sagn forteller at en gutt ble gravlagt levende i sognebyttet mellom Gol og Ål den gangen pesten kom til Hallingdal. En kunne fristes til å tro at slike ofringer tilhører sagnenes verden, og bare den. Men det finnes faktisk dokumenterte eksempler på at mennesker er blitt levende begravd i Norden i det som for en arkeolog som undertegnede, er «nyere tid». 

Kong Christian 4. skrev i et brev til lensmannen på Lundenæs slott i 1604 at ei kvinne som var blitt dømt til «steile og hjul» for å ha begravd et av sine barn levende, i stedet skulle henrettes med sverd. Av andre kilder fremgår det at drapet hadde skjedd under «pestilensen» i 1603, og det gir nok forklaringen på hva hensikten hadde vært. Da pesten herjet i Småland i 1712, måtte en soldat stå til rette for å ha tvunget den smittede Kerstin Gudmunsdotter ned i ei likkiste under «skrik och jammer». Han hadde spikret igjen lokket og var i ferd med å plassere kista i en grav på kirkegården i Sunnebo da han ble stanset av lokalbefolkningen.

I middelalderen var dessuten det å bli levende begravd en straffemetode for særlig alvorlige forbrytelser, og den kunne ramme så vel mennesker – først og fremst kvinner – som dyr. Men det er en annen historie.

06 juli 2021

Fabelaktige dyr - og mennesker

 Historisk museum i Oslo åpner igjen, og det med en ny utstilling, «Fabelaktige dyr». Utstillingen viser smykker og andre gjenstander fra jernalder og vikingtid, som har til felles at de er dekorert med dyrestil i intrikate mønstre, der ulike dyr og mennesker flettes i og rundt hverandre. De reflekterer et verdensbilde og en tid der skillet mellom ulike dyr og mellom dyr og mennesker var annerledes enn nå: En verden der mennesker ikke hersket over andre skapninger, og hvor folk så på dyr med ærefrykt og beundring, som det heter i presentasjonen av utstillingen.

Forhåndspresentasjonen og utvalget av gjenstander lover godt, og temaet er spennende. Dyrestilen og ornamentikkens omvandlende og sjamanistiske karakter knyttes til den førkristne verdensoppfatningen og religionen, og settes i relieff mot kristendommen, da dyrene «mistet sin guddommelighet» bare ble oppfattet som «menneskets tjenere eller fiender», som det påpekes.

Dette er ingen anmeldelse, og jeg har ennå ikke sett utstillingen. Fra et Kristiansand i lockdown vil jeg heller reflektere litt over den verdensoppfatningen som kommer til uttrykk i dyrestilen, og gi noen eksempler på at selve grunnidéen er en integrert del av det verdensbildet som folkeminnesamlerne fremdeles kunne dokumentere i norske bygder på 1800-tallet. Kanskje kan de tradisjonelle folkelige oppfatningene av forholdet mellom ulike dyr, og mellom dyr og mennesker, også kaste lys over noen av motivvalgene i jernalderens kunst?

Dyreornamentikken oppstod i Sør-Skandinavia på 300-tallet og varte ved, i forskjellige stilarter, til 1100-tallet. Hester, ulver, villsvin, ormer og rovfugler er vanlige elementer, samt menneskefigurer. Dyrene er sjelden eller aldri naturalistisk fremstilt, men er sammensett av forskjellige dyreslag, enten inni hverandre eller som del av hverandre. De kompliserte mønstrene kan være mangetydige, og blandingsdyrene kan oppfattes som det ene dyret eller det andre, og noen ganger som et menneske, avhengig av synsvinkelen.

Den kjente Åkerspenna fra Hedmark har en mann med krone på hodet som det sentrale motivet. Ser man nærmere etter, er det tydelig at beina hans faktisk er villsvinhoder, mens armene er dyras forlabber. Mannen er tilsynelatende halvt menneske, halvt villsvin. En draktspenne fra Bygdøy kongsgård er formet som et dyr som både er fisk og fugl. På et sverdskjedebeslag fra Lista ses to ormeaktige, båndformete dyrekropper, begge med menneskelignende hoder, og to andre dyr, kanskje hester, som vender hodene mot hverandre, slik at de danner en menneskemaske.

Når dyrestilen forsvinner i tidlig middelalder, knyttes det gjerne til at kristningen og Kirkens oppfatning av dyr og menneskers plass i verdensordenen. I 1. Mosebok fortelles det jo at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det skulle «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden».

Lenge var det slik at dyrene i seg selv fikk mindre oppmerksomhet innenfor forskningen om de nordiske dyrestilene. Det samme gjaldt for så vidt annen arkeologisk forskning, der f.eks. dyrebein i graver fikk langt mindre oppmerksomhet enn annet gravgods. Bjørneklør, hvalbein, fuglenebb, hestehoder og hundeskjeletter kunne ofte havne i skyggen av gjenstander som mer umiddelbart kan kobles til diskusjoner om makt og status, økonomi og kontakter.

Slik er det ikke lenger, og den nye utstillingen er også et eksempel på den økte oppmerksomheten som dyrenes symbolske og ideologiske rolle nå har fått i forskningen. Som et apropos skal det nevnes at utviklingen av dyrestilen har en parallell i gravmaterialet – når dyrene ved overgangen til yngre jernalder blir så viktige i den dekorative stilen, øker mengden og variasjonen av dyr i gravene. Og som i ornamentikken, er det med unntak av hest og hund, gjerne bare deler av dyr som legges i gravene.

Arkeologer som Siv Kristoffersen og Lotte Hedeager vektlegger den førkristne dyresymbolikken som utrykk for relasjoner og forvandlinger mellom dyr, mennesker og gjenstander, og knytter dem til forestillinger om hamskifte, hjelpeånder og et sjamanistisk verdensbilde. Et av Hedeagers arbeider om temaet heter, karakteristisk nok, «Dyr og andre mennesker – mennesker og andre dyr».

Både dyrestil og dyr i graver reflekterer forestillinger og tradisjoner. For å kunne si noe mer konkret om hvilke forestillinger og tradisjoner, tyr man gjerne til eddadiktningen og andre skriftlige kilder fra (slutten av) den perioden dyrestilen var i bruk. Men i realiteten levde det gamle verdensbildet videre lenge etter kristningen, og elementer av det fantes så lenge at Moltke Moe og andre samlere fant det på bygdene og dokumenterte det i andre halvdel av 1800-tallet.

Det var Moe som i sin tid oppsummerte det tradisjonelle verdensbildet som tro på gjengangere og underjordiske kombinert med magiske forestillinger, altså et sammenhengende system. Dette er et mer fruktbart utgangspunkt enn å oppfatte tradisjonsmaterialet som mer eller mindre tilfeldige restkategorier. Det er ingen fremmed tanke at denne forestillingsverdenen i prinsippet er eldre enn den hedendommen som kjennes fra de skriftlige kildene, og truer og forestillinger levde i århundrer videre sammen med kristendommen. Folk fant det f.eks. helt naturlig at de ikke var alene i verden. Ei kone i Bjelland (Agder) så en flokk med huldrekyr en gang hun var på vei til kirke. Da hun fortalte om opplevelsen, la hun til: «Liksovel som me er her, kann dei vera der». I sørlandsbygdene forsvant det tradisjonelle verdensbildet gradvis etter hvert som religiøs pietisme og modernisering i bredere forstand fikk innpass.

I folketradisjonen er det i stor grad de dyrene som kjennes fra dyrestilen og fra gravene, som det er knyttet flest forestillinger til. Særlig interessant med tanke på dyrestilen, er de forestillingene som dreier seg om forholdet mellom ulike dyreslag, og hvordan et dyr kan forvandles til et annet.

Ormen blir vanligvis oppfattet som det første stadiet i en omvandlingsprosess der dyret henter kraft fra andre dyr, inntil den til slutt ender opp som drage. Det kunne f.eks. hete seg at når ormen har bitt en hest, får den manke. Når den har bitt en ørn, får den vinger, og når den har bitt et menneske, får den forstand og er drage. Et annet dyr som er kjent for sine forvandlinger, er gjøken, som ender opp som hubro etter å ha vært hauk.

Slektskap mellom dyrene er også en gjenganger i folketroen. Hoggormen har byttet hode med ålen, og de er derfor brødre eller halvbrødre. Padda er hoggormens søskenbarn. Fra Jæren fortelles det at steinskvetten stammer fra hoggormen og regner seg for dens bror, og at ormen for slektskapets skyld gjerne holder vakt ved reiret til steinskvetten.

Mange mente at ormen var det klokeste av alle dyr, og den ble som andre dyr tilkjent ulike «menneskelige» egenskaper. Ormen holdt ting, der alle slags ormer i mils omkrets samlet seg. Noen sa at de kom sammen for å dømme en av sine egne til døden. Så snart den tiltalte er bitt i hjel, skynder de andre ormene seg til vannet. Tilbake ligger den døde ormen som en uformelig klyse, som snart størkner og blir til stein. Den av ormene som kommer først tilbake til tingstedet og får bitt i steinen, blir drage.

Forvandling mellom mennesker og dyr er på samme vis en integrert del av den tradisjonelle verdensoppfatningen.

Johan Storaker forteller om en mann som opplevde at bjørnen stadig tok hester fra ham. Til slutt kjøpte han en hest som det ryktes at bjørnen ikke kunne få bukt med. Da han slapp hesten på stølen, dukket bjørnen snart opp. Den nye hesten verget seg så godt at bjørnen ga opp og satte seg i en bakke for å hvile. Bonden så til sin forundring at bjørnen forvandlet seg til en mann fra livet og opp, mens han fremdeles var bjørn nedentil, og at han tente seg en pipe. Bonden tok frem børsa og skjøt, og bjørnen falt død om. Da han så kom bort til liket, viste det seg at det var hans egen nabo som lå der.

På Lista snakket folk om vóren, som kunne fare ut av kroppen når en sov. Man måtte ikke vekke en som sov, hvis vóren var ute, for da kunne han miste forstanden. To karer på jakt la seg til å sove ved en bekk. Da så den ene at det løp ei mus ut av munnen på den andre. Den piltet over børsa som lå over bekken. Etter en stund kom musa tilbake og forsvant inn i munnen igjen. Mannen våknet og fortalte om en drøm han hadde hatt. Han hadde vært ute i verden og gått over ei stor bru over et bredt sund.


21 april 2021

Røvet av vikinger

Arkeologen Egil Bakka døpte henne for «Gausel-dronningen», kvinnen som ble gravlagt på Gausel mellom Sandnes og Stavanger midt på 800-tallet. Blant de mange eksklusive gjenstandene som ble lag i graven med henne, var et forgylt beslag av bronse. Det har en gang prydet et mannslangt helgenskrin som stod på høyalteret i et irsk eller engelsk kloster eller kirke. Beslaget har tydelige spor etter å ha blitt brutalt røsket av det hellige skrinet. Andre beslag fra det samme skrinet havnet på et eller annet vis i Frankrike, og finnes i dag i det franske arkeologiske nasjonalmuseet i Saint-Germain-en-Laye utenfor Paris.
Illustrasjon: Arkikon

Før Bakka klarte å vise at beslagene fra Gausel og de som beror ved museet i Saint-Germain, trolig er fra ett og samme skrin, tenkte man seg at de opprevne naglehullene på sistnevnte stykke skyldtes at en hellig gjenstand var blitt profanert under Den franske revolusjon. Nå peker alle beviser i retning av betydelig eldre kirkeranere: Vikingene.

Gauselfunnet er spesielt. Vi har for oss en av de rikest utstyrte kvinnegraver fra denne perioden i Skandinavia, og flere av gjenstandene i funnet er antagelig laget spesielt for den døde kvinnen av eminente håndverkere. Men når det gjelder «insulære» saker med kirkelig opphav, er dette funnet på ingen måte unikt. Slike er funnet mange steder i Norge, tradisjonelt i vikingstidsgraver, men i de senere år også takket være økt metalldetektor-aktivitet. Vanligvis dreier det seg om mindre beslag fra f.eks. hellige bøker, som ofte viser seg å ha blitt gjort om til smykker her hjemme og båret som en del av kvinnedrakten.

Mer uvanlige funn på linje med skrinbeslagene fra Gausel har vi også. Fra det samme området kommer et beslag til en bispe- eller abbedstav, og fra Setnes i Rauma et lignende beslag, funnet i en grav sammen med en mulig seglinnfatning i sølv – og et helt relikvieskrin, av en mye mindre type enn det Gauselbeslagene en gang prydet. Komplette små skrin av dette slaget er også funnet på Melhus i Overhalla, samt på ukjent sted i Norge.

Relikvieskrin fra vikingtidsgrav på Melhus, Overhalla.
Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Da har vi også presentert et par av de områdene der vi har flest slike funn, ikke bare i norsk vikingtidssammenheng, men i nordisk. For selv om både Sverige og Danmark har sin andel av de insulære funnene, er den klare majoriteten av funn fra fire regioner i Norge: Rogaland, Sogn og Fjordane, Trøndelag og Vestfold. Metalldetektorfunnene har i liten grad endret, og langt på vei forsterket dette bildet. Flest funn, og også noen av de eldste, har Rogaland.

Holder vi oss til de gjenstandene som hører hjemme i en kirkelig sammenheng, er det vanskelig å fri seg fra den tradisjonelle oppfatningen om at de har direkte sammenheng med de første dokumenterte vikingtoktene i vest.

«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820.

I 793 inntraff det velkjente raidet mot klosteret Lindisfarne, som sendte sjokkbølger gjennom den vestlige kristenheten. Lindisfarne var på det tidspunktet det fremste pilgrimsmålet I Northumbria, et viktig lærdomssenter og, ikke minst, et særdeles rikt kloster. Bakgrunnen var at levningene etter den hellige Cuthbert (d. 687) fantes i Lindisfarne.

Angrepet i 793 ble behørig kommentert av den lærde Alcuin. Fra sin utlendighet ved Karl den stores frankiske hoff klaget han over hvordan hedningene «skjendet Guds helligdom», «sølte helgenenes blod rundt alteret» og «tråkket på hellige menns legemer som om de skulle være søppel på gaten». For Alcuin og hans samtid var det uforståelig at noe slikt kunne foregå uten at St. Cuthbert grep inn.

 Alcuins skildring viser at de kostelige helgenskrinene stod i sentrum for vikingenes oppmerksomhet fra første stund. I 795 var det Iona-klosterets tur; nye plyndringer fulgte i 802 og 806, da 68 mennesker ble myrdet og de gjenværende munkene flyktet til Kells i Irland. Samme år hører vi at klosteret «Rechru» (Lambay Island) i Irland ble brent, og helgenskrinene ødelagt og plyndret. Da Inis Phátraic (St Patricks Island, enten på Isle of Man eller i Skerries nord for Dublin) ble plyndret tre år senere, heter det at vikingene «ødela Dochonnas skrin».

Egil Bakka daterte på et velfundert faglig grunnlag «Gausel-dronningens» grav til rundt regnet 850-860. Det kan neppe være de aller tidligste toktene mot kystnære kirker og kloster på De britiske øyer som har ført helgenskrin-beslagene til Jæren. Da er det mer relevant å se på den nye bølgen med angrep som setter inn fra 820-/830-årene.

I 823 er det dokumentert at vikinger «tok Comgalls relikvier fra hans skrin» i Bangor, og i 832 var de i Donaghmoyne og røvet med seg Adomnáns skrin. I 845 forteller de irske kildene at den hellige Patricks skrin i Armagh er ødelagt og røvet, og samme år fortelles det fra Tipperary at de fremmede «ødela Ruadans skrin». Vi kan ikke ta det for gitt at alle slike overraskelsesangrep er nedfelt i de bevarte skriftkilden. Men det er en reell mulighet for at skrinbeslaget fra Gausel for 1200 år siden prydet et av nettopp disse skrinene.

Hvordan de øvrige beslagene fra skrinet så havnet i Frankrike, og etter hvert på nasjonalmuseet der, er en annen historie. Detaljene kjenner vi slett ikke. Kan hende ble byttet delt mellom overfallsmennene, og ett eller flere av de angripende skipene deltok siden i angrepene mot Frankerrikets kyster – f.eks. i det nevnte året 845, da vikinger også beleiret Paris med 6000 mann.

07 mars 2021

Krigere til leie

Ryttergrav fra Asak, Skedsmo.
Kulturhistorisk museum, UiO/Kirsten Helgeland
 I løpet av 900-tallet opptrer rikt utstyrte graver med sporer, stigbøyler, praktsverd og andre kostbare, gjerne importerte våpen. Gravene finnes ikke bare i Norge og Norden, men mer eller mindre overalt i de delene av Europa der kristen gravskikk fremdeles ikke var enerådende, med andre ord i nord og i øst.

Hvem var det som ble gravlagt på denne måten da vikingtiden gikk mot slutten? En vanlig forklaring er at det dreier seg om skandinaviske leiekrigere i tjeneste hos ulike konger og fyrster. Men kan det kanskje like mye være snakk om en internasjonal «stil», der makt, rikdom og krigeridealer ble knyttet sammen, og blant annet ble uttrykt gjennom å bære praktfulle våpen og rytterutstyr?

I 970-årene kjempet en brødreflokk om makten i Kiev-riket. Da eldstemann lot broren drepe, så den yngste av brødrene, Vladimir, skriften på veggen og rømte til Skandinavia. Etter en tid i eksil kom Vladimir tilbake til Novgorod med en stor flokk «væringer», skandinaviske krigere, forteller den russiske krøniken. Hvor mange som kom, får vi et inntrykk av i bysantinske kilder. De opplyser at Vladimir etter å ha blitt enehersker i Kiev, sendte 6 000 væringer sørover for å hjelpe keiseren i Konstantinopel med å slå ned et opprør ledet av «mot-keiseren» Bardas Fokas.

Væringer i Konstantinopel, etter Madrid Skylitzes
«Trues du av vikinger? Skaff deg dine egne!» Denne strategien var retningsgivende for konger og kongsemner ulike steder i Europa gjennom hele vikingtiden. De angelsaksiske kongene i England benyttet seg av den, tidvis med suksess, og det samme gjorde de karolingiske keiserne. Det kunne foregå på ulike måter. Men fra midten av 900-tallet ser det ut til å ha oppstått en form der skandinaver ikke bare ble hentet in en masse, i form av flåter eller landbaserte hærer som kunne «overtales» til å skifte side og heller slåss mot sine tidligere allierte, men der krigere i større grad på individuell basis ble tatt opp i ulike herskeres personlige livgarde.


Gjennom skriftlige kilder fremgår det at rundt år 1000 fantes det – i tillegg til mulighetene i det hjemlige – tre viktige sentra der krigere fra Skandinavia kunne gjøre karriere: I Knud den stores tingmannalid i England, i væringgarden i keiserens Konstantinopel eller som del av storfyrst Vladimir og Kievfyrstenes druzhina (hird).

Vi behøver ikke å gå lenger enn til tre berømte krigere som alle endte opp som konger i Norge for å belyse akkurat det.

Olav Tryggvason vokste etter sagatradisjonen opp i kretsen rundt Vladimirs druzhina i 980-årene. Hans morbror, Sigurd Eiriksson, skal ha vært en av lederne for hirden. Da Olav kom til skjells år og alder, ledet han i flere år en vikingflåte som herjet i kong Æthelreds engelske rike, inntil han ble overbevist om å skifte side – for den nette pris av 22 000 pund sølv.

Olav Haraldsson gjentok denne øvelsen noen år senere. Også han skiftet side, og bare prisen var økt. Siden tilbød han sine tjenester til hertugen av Normandie. Da Olav så – som norsk konge – ble tvunget i eksil i 1028, var det til Kiev han dro, og herfra vendte han tilbake til det skjebnesvangre slaget på Stiklestad.

Halvbroren, Harald Sigurdsson, vendte seg mot øst etter Stiklestad. Etter å ha tjenestegjort i Jaroslavs druzhina i Kiev, sluttet han seg til keiserens væringgarde i Konstantinopel og gjorde karriere der. Han kom siden tilbake til Norge, smidd i hymnens lenker med en av Jaroslavs døtre og med kongeverdigheten i sikte.

Hva da med de arkeologiske kildene?

Holder vi oss til gravskikken, er det er som sagt bare i kontekster utenfor de kristne kjerneområdene i Europa, områder som nylig var blitt eller stod på tur til å bli kristnet – med andre ord i landene lengst i nord og lengst i øst – at vi kan forvente å finne spor etter leiekrigerne fra tiden like før og like etter årtusenskiftet 900/1000. I de delene av kontinentet som for lengst var blitt kristne, var det etter hvert blitt slutt på «utstyrte» begravelser med våpen og annet gravgods. Altså: Skal vi finne denne typen spor etter tingmannaliden i England eller væringgarden i Konstantinopel, må vi lete blant gravmaterialet i Skandinavia eller i det østlige Europa.


Plakun ved Staraja Ladoga, ved elva Volkhov, er vel det klassiske eksemplet på en «skandinavisk» gravplass i øst. Noen av gravene ved Plakun knyttes vanligvis til Kievfyrstenes druzhina; disse gravene skiller seg ut ved å inneholde våpen og andre gjenstander som ellers regnes som typisk skandinaviske. Gnezdovo, nær Smolensk ved Dnepr, Chernihiv i Ukraina, ved Desna, en sideelv til Dnepr, samt Timerevo ved Yaroslavl (ved Volga) er andre kjente eksempler. Oftest utgjør druzhina-gravene bare et mindretall av gravene i disse områdene, gjerne 20-30 prosent av totalen.

Ved Pìdgìrcì, 60 km øst for Lviv, fantes en dobbeltgrav i en stor gravhaug. I haugen var en kvinne og en mann gravlagt på slutten av 900-tallet; mannen var bl.a. utstyrt med en ringbrynje og et sverd av en form («S-typen») som er funnet over store deler av Nord-Europa fra Island til Volga, men der de fleste eksemplarene skriver seg fra norske gravfunn.

Chorna Mohyla, Chernihiv
Fra omtrent samme tid er den monumentale Chorna Mohyla («Svarthaug»), ett av Europas aller største gravmonumenter fra vikingtiden, i Chernihiv. Chorna Mohyla er over 10 meter høy og nesten 55 meter i diameter. I gravhaugen
fantes et stort brannflak. En mengde gjenstander fra likbålet lå samlet i dette laget, deriblant to hjelmer, fragmenter av én eller to ringbrynjer, to praktsverd, to par stigbøyler, to store drikkehorn beslått med forgylt sølv, spillebrikker, to bysantinske gullmynter, øks, 10 spyd, pilspisser etc.

Men graver som knyttes til nordiske krigere er også funnet utenfor Kievrikets grenser. I Polen, ved Ciepłe sør for Gdansk, ligger et felt med kammergraver der flere av de gravlagte mennene hadde fått med seg praktsverd og rytterutstyr. De tolkes som skandinaviske krigere som har tjenestegjort hos de polske Piast-kongene, Mieszko (d. 992) og Bolesław (d. 1025).

Den jødiske diplomaten Ibrâhîm ibn Ya`qûb al-Tartushi fortalte i 960-årene om Mieszkos elitetropper i ordelag som mest minner om en rekrutteringskampanje. Han viste til at de talte 3 000 mann, at lønnen er god og at Mieszko sørget for våpen, hester og alt annet de trengte. Det skulle jo borge for at Piast-herskeren var en ettertraktet arbeidsgiver for krigere fra fjernt og nært.

I tilfellet Ciepłe har man utført kjemiske analyser av de gravlagtes levninger. De viser, ikke overraskende, at mer enn halvparten av dem var født og oppvokst utenfor den regionen der de døde. Ikke nødvendigvis så svært langt unna, ettersom både Rügen og det sørøstlige Polen har geologi som er forenlig med resultatene av analysen. Men det har også Vest-Norge, Danmark og Skåne, og likheter i gravskikk og gravgods gjør at flere likevel peker på nettopp Skandinavia som krigernes hjemstavn.

Gravinventar fra Gul’bishe, Chernihiv
Fullt så enkelt er det ikke i andre tilfeller. For Ungarns del, for eksempel, har man ikke skriftlige kilder som tyder på at skandinaviske krigere har gjort tjeneste der. Likevel er dette en vanlig oppfatning i ungarsk historieforskning, og man ser for seg at det i Gézas (d- 997) og Stefans (d. 1038) regjeringstid fantes en kongelig livgarde bestående av fremmede krigere, deriblant «væringer». Men selv om det er funnet en del gjenstander, deriblant sverd, med skandinaviske paralleller i Ungarn, er det så langt ikke påvist «skandinaviske» gravplasser av samme type som i Russland og Polen.

Ut fra ren matematikk og befolkningsstørrelse er det nok et spørsmål om skandinaviske krigere virkelig kan ha dominert de kongelige livgardene ikke bare i Skandinavia, England, Kiev og Bysants, men også i Polen og Ungarn. Det er heller ikke uproblematisk å assosiere bestemte våpenformer med én del av Europa (altså Skandinavia) fremfor en annen. Når vi har så mange 900-tallssverd i Skandinavia, har vi gravskikken å takke for det. Men praktsverd av samme typer har tydeligvis spilt en rolle som maktsymboler også i regioner der befolkningen hadde gått over til kristen gravskikk (og der vi av den grunn ikke har like mange slike våpen bevart). Kristne fyrster som keiser Otto den 2. i Tyskland og kong Stefan av Ungarn lot seg krone utstyrt med sverd som ikke hadde fremstått som uvanlige om de ble funnet av arkeologer i 900-tallsgraver for eksempel i Trøndelag eller på Hedmarken.



08 desember 2020

Odin og kong Salomo

Figuren fra Lejre. Foto: Harafnisa/Wikimedia Commons,
CC BY-SA 3.0
Er det Odin som sitter i høysetet Lidskjalv og derfra skuer ut over alle verdener, eller er det kanskje hans gemal, Frigg? Kan hende er det Odin i kvinneklær, med sine sjamanistiske hjelpere, ravnene Hugin og Munin, eller rett og slett en annen figur fra den norrøne gudeheimen som har «lånt» Odins trone? Eller kan det være en volve som har tatt plass i høysetet for å drive med galdring? En gåtefull miniatyr fra det sagnomsuste Lejre på Sjælland har i flere år ført til intens debatt blant arkeologer, religionshistorikere og andre vikingtidsforskere.

Den lille figuren, knappe 2 cm høy og med en vekt på 9 gram, er i sølv, med nielloinnlegg og spor av forgylling. Motivet er tydelig: En person som sitter på en dekorert stol eller trone, med en fugl på hvert av armlenene og to dyrehoder på rygglenet. Stilen daterer figuren til 900-tallet.

Det finnes amuletter med mange forskjellige utforminger fra vikingtiden. De kan være formet som ildstål, miniatyrer av økser, skjold og andre våpen, torshammere eller kors. Noen er av edelt metall, andre av bronse, jern eller bein. En miniatyr-fot funnet på Kaupang i Vestfold er av rav.

Stolamuletter som den fra Lejre, er også representert, men de er sjeldne. Et par andre funn, fra Hedeby og Lolland, har fugler sittende på armlenene, som i Lejrefunnet. De fleste stolamulettene er imidlertid uten noen figurer, og er «bare» stoler. Og mens Lejrestolen er kasseformet, er de fleste andre kubbestoler.

Slike amuletter kjennes fra skattefunn og fra graver, og i de tilfellene der det lar seg avgjøre om det dreier seg om manns- eller kvinnegraver, er stolamulettene funnet i kvinnegraver. Tre stykker er funnet i graver på Birka, mens det mest kjente eksemplet er den kubbestolformede amuletten fra den såkalte «volvegraven» fra Fyrkat på Jylland. Fra norsk område har det ikke vært kjent lignende funn, men nylig er det kommet for dagen stolamuletter både i Østfold (Sarpsborg) og Agder (Grimstad).
Stolamulett fra Tune, Østfold.
Foto: Norges Metallsøkerforening

 Det er bred enighet om at det dreier seg om en slags amuletter, og mange av «stolene» har spor som viser at de har vært båret som anheng eller som del av en større smykkeoppsetning. Lejrefiguren er et unntak; den er hul, og kan kanskje opprinnelig ha prydet et septer e.l. Men hvem personen på figuren fra Lejre faktisk skal forestille, eller den symbolske meningen bak stoler som amuletter overhodet, har vist seg å være en annen sak.

Kulturhistorikeren Troels-Lund pekte i sin tid på at «Stol synes lige fra første Færd at have været Udtryk ikke for Træthedens Afhjælp, men for Herskerhøjhed, den fornemstes enlige Sæde», og at det var først i nyere tid at stoler, i motsetning til benker, ble en slags allemannseie. Dette gir jo unektelig noen perspektiver også for stolamulettene fra vikingtid. Det er sannsynlig at de fremstiller troner, og ikke stoler i moderne forstand.

Lejreamuletten kom for dagen i 2009, og den umiddelbare tolkningen av funnet gikk i retning av at det måtte være en fremstilling av Odin i sitt høysete. Odin og Frigg satt i høysetet Lidskjalv og så ut over alle verdener, heter det i Eddadiktet Grímnismál. Fra Lidskjalv sendte Odin ut ravnene Hugin og Munin, som når de vendte tilbake, fortalte ham om alt de hadde sett på sin ferd. Snorre skriver i Gylfaginning dessuten om Odins to ulver, Gere og Freke, som eter all den maten guden får servert i Valhall; selv drikker han bare vin. Mange har sluttet seg til denne tolkningen, og det er blitt vanlig å referere til gjenstanden fra Lejre som «Odin fra Lejre».

Bayeux-teppet, scene 9.
Andre har pekt på at figuren er ikledd en fotsid drakt, og at det heller dreier seg om en kvinnelig guddom, Frigg eller kanskje Frøya. Det skal også legges til at Eddadiktene gir eksempler på at også andre gudeskikkelser kunne innta Lidskjalv, som Frøy gjør det i Skírnismál. Videre har det vært foreslått at den seidkyndige Odin godt kan tenkes å opptre i kvinneklær, og evnen til å skifte skapning og kjønn er et av denne guddommens sjamanistiske aspekter.

Med utgangspunkt i at stolamulettene ser ut til å være knyttet til kvinnegraver, og som i tilfellet Fyrkat mer spesifikt til kvinner som kan antas å ha vært volver som utførte seid, blir denne gjenstandstypen og deres symbolinnhold også koblet til denne magiske praksisen. Volvenes krefter var så sterke at selv Odin kunne trenge deres råd og hjelp, slik det fortelles i nok et Eddadikt, Voluspá. Andre, riktignok yngre, kilder viser at volven utførte seiden sittende i et høysete.

Men hva om vi heller skifter fokus til den overgangstiden mellom hedendom og kristendom som 900-tallet utgjør i Skandinavia, og til det samtidige Europa? For selv om stolamuletter ser ut til å være et rent skandinavisk fenomen, er tronen som symbol godt kjent i de sivilisasjonene som vikingene stod i kontakt med.

Stol fra Grund, Island.
Foto: Ø. Hjort-Sørensen/Kulturhistorisk museum, UiO.
CC BY-SA 4.0
Når det gjelder «Odin fra Lejre» er det først og fremst ornamentene på selve stolen eller tronen som peker i retning av Odin; selve personen på tronen mangler trekk som ellers forbindes med guden. Spørsmålet er om troner/stoler ellers kan ha vært utstyrt på denne måten, og det har de faktisk.

Eksemplene er mange, her skal bare nevnes det berømte Bayeuxteppet, der Harold Godwinson er vist sittende på en trone som minner om den i Lejrefunnet, og ulike illuminerte manuskripter som fremstiller så ulike skikkelser som Bibelens kong David og keiser Augustus på troner med dyrehodeavslutninger. Selv den konkrete komposisjonen fra Lejre – med to fugler på armlenene og to dyrehoder på rygglenet – finner vi igjen så sent som på 1400-tallet, i en kirkestol fra Grund på Island, som en gang tilhørte Þórunn Jónsdóttir, datter av biskopen Jón Arason. Kirkestolene fra Blakar i Gudbrandsdalen og Gåra kirke i Telemark er eldre og av lignende type. De var kan hende opprinnelig bispestoler.

Karl den stores trone i Aachen.
Foto: Berthold Werner/Wikimedia Commons,
CC BY-SA 3.0

Men i den perioden som er direkte relevant i vår sammenheng, er det to troner som er særlig godt kjent – keisertronene i Aachen og Konstantinopel. Førstnevnte var blitt oppført på ordre av Karl den store i 790-årene, og inngikk i det keiserlige palasskomplekset i Aachen, der den fortsatt finnes og kan beskues. Selve tronen er i marmor, og den kasseformede stolen er hevet seks trinn over gulvet. Forbildet regner man med er den bibelske kong Salomos trone, som var laget av elfenben og dekket med rent gull, hadde seks trinn og to løver som stod tett ved armlenene.

Arabiske forfattere i tidlig middelalder var også opptatt av Salomos trone, og skildrer den med flere detaljer som ikke er hentet fra Bibelen. F. eks. nevner Al-Tha’labi (d. 1035) ikke bare løvene, men også ørner og påfugler. Kan hende er disse beskrivelsene inspirert av den «Salomos trone» som prydet den store salen i Magnaura i Konstantinopel, der de bysantinske keiserne tok imot utenlandske gjester. Denne tronen er ikke bevart, men det finnes flere samtidige beskrivelser av den. Bysantinske kilder forteller at den var utstyrt med løver, fugler og «dyr». Den italienske utsendingen Liudprand av Cremona, som besøkte Konstantinopel både i 949 og 968, skrev at tronen kunne heves og senkes mens keiseren satt på den:

«Foran keiserens sete stod et tre av forgylt bronse, hvis grener var besatt med fugler, også av forgylt bronse, som hver sang med sin egen stemme. Selve tronen var så fantastisk laget at i det ene øyeblikket virket den lav, og i det neste hang den høyt i luften. Den var overmåte stor og voktet av løver, enten av bronse eller tre og gullbelagt, som slo i gulvet med halene og utstøtte fryktelige brøl med åpne gap og vibrerende tunger. På skuldrene av to evnukker ble jeg båret inn i keiserens nærvær…»

Solidus, Romanus I og Christopher (921-927),
skattefunn fra Råde, Østfold.
Foto: L. Chepstow-Lusty/Kulturhistorisk museum, UiO,
CC BY-SA 4.0
Det gamle testamentets vise kong Salomo, den krigerske kong Davids etterfølger, var et viktig forbilde for den gode herskeren i tidlig middelalder. Han ble tilskrevet fire av bøkene i Bibelen, og assosiert med dyder som rettskaffenhet og fredsommelighet. Til Salomos navn knyttet man også flere legendariske objekter; hans tempel i Jerusalem var ett av dem, og tronen et annet. Ved de karolingiske og bysantinske hoffene var det ikke bare keisertronene som var modellert etter Salomos. Karl den store skal ha insistert på å bli tiltalt som «David» ved hoffet, mens sønnen, Ludvig den fromme, åpent ble hyllet som en ny Salomo. I Konstantinopel ble Basileus den 1. omtalt som David, sønnen Leo den vise som Salomo. Senere på 900-tallet gjentok mønsteret seg med Otto den store og hans sønn.

I Øst som i Vest var troner modellert etter Salomos trone, forbeholdt verdslige og geistlige fyrster. Dette må være en del av bakteppet når det gjelder forbildene for bispestoler som den fra Grund. I bysantinsk kunst ses Kristus gjengitt som allhersker, sittende på en trone av samme form. Bysantiske mynter fra vår periode har også fremstillinger av den tronende Kristus, noen av dem med innskriften (på gresk) «Jesus Kristus, kongenes konge». Slike mynter nådde også våre breddegrader, og vi har noen av dem i skattefunnene fra vikingtid.

Det er fristende å foreslå at den som laget «Odin fra Lejre», hentet inspirasjon fra Kristusfremstillingen på slike mynter. Det trenger for så vidt ikke bety at figuren skal tolkes inn i en kristen kontekst, men utelukker det heller ikke. Kanskje er det faktisk så enkelt som at «Odin fra Lejre» er ment å vise Hvitekrist, kongenes konge? Sittende på en trone influert av en bibelsk konge, og ikke av hedensk mytologi? I denne overgangstiden mellom hedendom og kristendom i Skandinavia er det i hvert fall en mulighet. Og «septeret» som «Odin» en gang prydet? Var der rett og slett en bispestav?

20 oktober 2020

"Sittende i min slede..."

Boris og Gleb, miniatyrer fra 1300-tallsmanuskript

 Året er 1015, og storfyrst Vladimir av Kiev dør i Berestovo utenfor byen. Liket blir lagt i en slede og ført til graven, slik skikken var. Da to av Vladimirs sønner, Boris og Gleb, samme år blir drept av sin bror, forteller den russiske krøniken likeledes at likene ble lagt i sleder og båret inn i kirken for å gravlegges der. Omtrent samtidig døde en stormann på Ringerike, og sleder ser ut til å ha vært et viktig element også i ritualene som omgav hans gravlegging. Tilfeldig? Neppe.

Kildene forteller at russiske fyrster og stormenn ble ført til graven i sleder også lenge etter den tid, og trolig også før. I Kiev-riket kom sleden til å bli assosiert ikke bare med begravelser, men med alderdom og død. Storfyrst Vladimir Monomakh, som døde i 1125, etterlot seg et testamente, som innledes med formuleringen om han nå «sitter i sin slede», og som nettopp viser til at han er døden nær. Da Theodosius, Huleklosterets prior, ble alvorlig syk i 1074, bad han munkene om å bære ham ned i gården; de la ham i en slede og satte den foran kirken.

De mangeårige byutgravningene i Novgorod har frembrakt hundrevis av slededeler, og det er ingen tvil om at sleder var en avgjørende faktor også for dagliglivets transportbehov i Rus-riket. Undersøkelser av gravhauger som tradisjonelt har vært knyttet til skandinaviske leiekrigere (druzhina) i russisk tjeneste, som det berømte gravfeltet i Plakun ved Staraja Ladoga, har dessuten sannsynliggjort at skikken med å legge de døde på sleder ikke var begrenset til storfyrster i Kiev. I hvert fall tyder nyere vurderinger av nagler og jernbeslag i disse gravene på at det som forskerne tidligere mente var båtrester, heller er sleder som er lagt i gravene sammen med de døde.

Sledekrok fra Ø. Englaug, Løten.
Foto: Kulturhistorisk museum

Hva så med stormannen som gikk i graven på Ringerike rundt år 1000? Det dreier seg om ingen ringere enn den kjente «Gjermundbo-høvdingen» og en grav som ellers er mest kjent for at den – som eneste vikingtidsgrav overhodet – inneholdt en hjelm og en ringbrynje. Men den innholdsrike graven på Gjermundbo har mye mer å by på.

Blant gravgodset – som er blitt brent på likbålet sammen med den døde mannen, for dette er en kremasjonsgrav – fantes blant annet fire karakteristiske kroker av jern. «Sledekroker», kaller arkeologene dem, og eksperimenter har vist oss at slike kroker antagelig har vært brukt for å feste skjækene på sleder eller vogner til trekkdyras seletøy.

På Gjermundbo var det også annet utstyr som kan knyttes til hest og kjøreredskap: Fire munnbitt (til bissel), én rangle (som jeg og en del andre arkeologer oppfatter som en slags «dombjeller») og én isbrodd til hest. Dersom vi antar at det meste av jern er plukket opp etter selve likbrenningen, og så er blitt tatt vare på av dem som gjenfant gravhaugen nærmere vår egen tid, tyder det på at begravelsen har foregått på vinterstid, og at fire hester og to sleder kan ha vært involvert.

Andre, vel så kjente vikingtidsgraver her i landet inneholder én eller flere sleder. Osebergfunnet skiller seg – også i denne sammenheng – ut med tre praktsleder; kanskje én for hver av de gravlagte, men dette er ikke tid og sted for å ta opp igjen diskusjonen om hvor mange som egentlig ble gravlagt om bord i Osebergskipet. I skipsgravene fra Tune, Gokstad og Gunnarshaug på Karmøy ble det også funnet spor etter sleder.

Osebergfunnet, "Gustafsons slede". Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo

Ellers er sledene, om vi skal dømme etter forekomsten av sledekroker i gravene – et utpreget østlandsfenomen, og vanligere i innlandsbygder enn i mer kystnære strøk. En opptelling i 1951 konkluderte med 174 funn av slike kroker i Norge, langt de fleste fra mannsgraver. På det tidspunktet hadde Vestfold flest funn (40) fulgt av Oppland (32), Hedmark (27, Akershus (19) og Telemark (17). Noen eksemplarer er også funnet i Sverige og Finland.

Den første arkeologen som faktisk påviste at den døde i en vikingtidsgrav faktisk lå i en slede, var en svenske, Knut Kjellmark. Tidlig på 1900-tallet undersøkte han gravplasser et stykke nord for Östersund i Jämtland, bl.a. noen rikt utstyrte jordfestegraver fra 1000-tallet med gode bevaringsforhold, og der det ikke var tvil om at sledekroker, nagler og jernbeslag utgjorde restene av sleder. Gravene som Kjellmark undersøkte, inneholdt eksklusive våpen med paralleller i funnene fra Birka. Andre forhold ved disse gravene tyder på at de gravlagte var samer, som stod i forbindelse med den velkjente handelsplassen i Mälaren.

Det er verdt å nevne at pulker opptrer i samiske graver i vikingtid og senere, over store deler av Nordkalotten, slik Audhild Schanche har vist. Men i «norske» graver nord for Trondheim er altså sledegravene svært sjeldne, om vi skal dømme ut fra forekomsten av sledekroker.

Ulik terminologi og nasjonale forskningstradisjoner setter av og til begrensninger for vår forståelse av fortiden, og det inkluderer vikingtidens gravskikk. Fra Danmark og Sør-Sverige kjennes ikke sleder eller sledekroker som i Norge, mens derimot «vognfadingsgraver» er en etablert gravtype, i stor grad knyttet til kvinnegraver, på 900-tallet. Det er ikke vanskelig å forstå og ha sympati med at danske kolleger tolker graver der den døde er lagt i «vognfadinger» (karmer), i retning av at vedkommende er lagt i graven med en vogn som kiste. Imidlertid viser det eneste vikingtidsfunnet vi har der vogner og sleder er bevart (Osebergfunnet), at datidens sleder hadde løs karm, slik at understellet kunne være enten hjul eller meier. «Vognfadingsgravene» kan dermed, i hvert fall i noen tilfeller, like gjerne være tilfeller der den døde har fått sin siste hvile i en slede, som i en vogn.

Dette er viktig, fordi det utgjør en vesentlig del av (de angivelige) forskjellene mellom overklassens gravskikk i ulike deler av Skandinavia i vikingtiden.

Når det gjelder de østlandske sledegravene om den eventuelle sammenhengen med gravleggingstradisjoner lenger øst, er det mangt – i arkeologisk så vel som skriftlig kildemateriale – som knytter særlig det indre østlandsområdet til en østlig kontekst. Holder vi oss til utstyret i Gjermundbo, er koblingen slående: De mest påkostede og eksklusive gjenstandene i funnet har sine nærmeste paralleller i Sverige og landene lenger mot øst. Så klar er sammenhengen, at det er grunn til å spørre om ikke «Gjermundbo-høvdingen» selv kan ha erfart hvordan fyrstelige begravelser ble gjennomført i østerled.


Estrid

Jarlabanke het en stormann i det svenske Uppland; vi kjenner ham gjennom innskriften på flere runesteiner som han reiste til minne om seg se...