'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

07 september 2021

Estrid

Jarlabanke het en stormann i det svenske Uppland; vi kjenner ham gjennom innskriften på flere runesteiner som han reiste til minne om seg selv om de fromme tiltakene han gjennomførte i lokalsamfunnet på 1000-tallet. Runeinnskriftene gir dessuten et unikt innblikk i en mektig slekt i Uppland gjennom minst fire generasjoner. Aller mest vet vi kan hende om Jarlabankes farmor, Estrid.

Estrid reiste denne steinen etter sin mann, Øystein.
U136 Broby bro.
I, Berig, CC BY-SA 3.0
<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>,
via Wikimedia Commons
Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100. Norge har bare omkring 50 av dem. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020. Uppland skiller seg ut med å ha ca. 1300 runesteiner.

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: «x reiste denne stein» eller «x lot reise denne stein til minne om y». De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon, slik vi snart skal se at Jarlabanke-innskriftene gjør.

Runesteinene ble altså reist i løpet av en periode på 150 år. Arkeologen Birgit Sawyer, som har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at steinene hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Og sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.

Det er ikke tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status. Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

Jarlabankes bro ved Täby. I, Berig, CC BY-SA 3.0<http://creative commons.org/licenses7by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Det er bare en liten andel av runesteinene fra vår periode som er reist over menn som hadde vært i viking og ikke kommet tilbake igjen, og voldsbruk er bare unntaksvis nevnt som dødsårsak for dem som døde i det hjemlige.

Jarlabankes innsats som brobygger i bokstavelig forstand er godt kjent, ikke minst gjennom den såkalte Jarlabankes bro, en oppbygd vei som han lot bygge over en våtmark ved Täby. Ved den 150 meter lange og 6,5 meter brede konstruksjonen var det opprinnelig reist fire runesteiner.



På den ene lyder innskriften: «Jarlabanke lot reise disse steiner etter seg mens han levde, og han gjorde denne bro for sin sjel og eide alene hele Täby. Gud hjelpe hans sjel!». Ved Vallentuna kirke satte Jarlabanke også opp en runestein, der han slo fast at han hadde opprettet et tingsted og eide hele «hundaret» (et mindre forvaltningsområde).

Hva da med Estrid, Jarlabankes bestemor? Også hun lot reise flere runesteiner. På én av dem står det at den er satt over hennes ektemann, Øystein (Jarlabankes farfar), som reiste til Jerusalem og døde i Grekenland. I andre innskrifter minnes hun sønnen Gag (Jarlabankes onkel) og sønnene Ingefast (Jarlabankes far) og Ingvar (Jarlabankes halvbror), samt sin ektemann nummer to, Ingvar, og stesønnen Ragnvald.

Estrid var én av de første kristne i Uppland. Hun må være født rundt 1020 og levde til omkring 1080. Det er spesielt at vi takket være runeinnskriftene vet så mye om henne og hennes familie. Mindre oppsiktsvekkende var det ikke da arkeologer midt på 1990-tallet faktisk avdekket det som antagelig er Estrids grav. Like ved en runestein som sønnene reiste til minne om Øystein, fant man en tidlig-kristen gravplass med jordfestegraver. I en trekiste, kant i kant med det som tolkes som Øysteins kenotaf, var en eldre kvinne blitt gravlagt omkring 1080. Ved den dødes føtter lå et skrin med to tyske mynter, tre vektlodd og en liten sølvring. Undersøkelser av skjelettet viser at kvinnen var 60-70 år gammel da hun døde. Gravutstyret og plasseringen av kisten tyder på at hun har hatt høy status i familien og lokalsamfunnet.

Det er selvsagt ikke helt sikkert at det var Estrids grav man fant, men det er en rimelig tolkning. På mer usikker grunn er man når det gjelder en annen, mulig kilde til Estrids liv. De tyske myntene i graven kan jo godt han hatt en spesiell betydning for henne, og kanskje kan de knyttes til en pilegrimsferd? Øystein døde jo under en reise til Jerusalem.

I klosteret i Reichenau viser det seg da også at blant en gruppe skandinaviske pilegrimer som besøkte stedet en gang på 1000-tallet, faktisk finnes en Øystein og en Estrid; de er ført opp sammen, og det kan jo tenkes at det er vårt ektepar det er tale om. I så fall har Estrid også vært med på Jerusalemsferden, men kommet velberget tilbake til Täby, der hennes barn og barnebarn kom til å spille en ledende rolle i tiårene som fulgte.

Holder vi oss kun til det runesteinene og arkeologien kan fortelle, vet vi likevel at Estrid, som var datter av Sigfast, giftet seg med Øystein i ung alder, og at de trolig bodde på gården Såsta ved Broby bro. Paret fikk flere barn; den eldste, Gag, døde som barn. Ti år senere reiste Øystein på pilegrimsferd til Jerusalem, men omkom et sted i Det bysantiske riket. Nedenfor gården oppførte så Estrid en kenotaf, en minnehaug, over Øystein. Hun var nå rundt 30 år, enke og mor til flere mindreårige barn. Nokså raskt etter dette giftet Estrid seg igjen, med enkemannen Ingvar, og flyttet til hans gård, noen kilometer mot nordvest. De fikk flere barn. Da Estrid var omkring 50 år gammel, døde Ingvar, og hun flyttet tilbake til Såsta, der hun med tiden fikk sin siste hvile.

10 august 2021

Levende begravd

 Den gamle sjøkrigeren Hans Carstensen Garde hadde et langt liv bak seg i først hollandsk, siden i dansk-norsk tjeneste, og hadde deltatt i mange av tidens store sjøslag da han slo seg ned på hjemgården i Spangereid ved Lindesnes rundt 1680. Han hadde rykte som «en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde ikkun lade sin Drikken», og var nok en hard negl også i forholdet til sine naboer på gården Gahre. I 1708 anklaget han nabobonden for trolldom – en påstand med potensielt skjebnesvangre konsekvenser for Haagen Tollisen, grannen. Årsaken: Haagen hadde gravd ned ei levende geit på Hans Carstensens eigedom.

I rettssaken som fulgte, forklarte Haagen at han et par år tidligere hadde opplevd at flere dyr på gården døde av en smittsom sykdom. Da sykdommen var på det verste, hadde han tatt ei av geitene, lagt den mellom to store torver han nettopp hadde spadd opp og stått oppå helt til «Creaturet var kvælet». Hans Carstensen, som påsto at dette hadde skjedd på hans eiendom, ville ha greie på hvem som hadde rådet Haagen til geitedrapet. Haagen svarte til sitt forsvar at dette ikke var en uvanlig fremgangsmåte mot sykdom, og hadde vært benyttet med hell på gården før. En gang hadde ei kvige blitt gravlagt levende på Gahre, forklarte han. Det skulle ha skjedd mer enn hundre år tidligere.

Å gravlegge dyr levende var et kjent middel mot sykdom og nød. Fra Jylland hører vi i 1842 om en hest som ofres på samme vis. En gårdeier fortalte at han var på reise og så en liten gruppe mennesker stå på et jorde. Han ville spørre dem om veien. Mannen la merke til at det stod en hest sammen med dem; den hadde bind for øynene og beina var bundet sammen. Ved siden av dyret var en nylig oppkastet grav. Da han så spurte hva de ville med hesten, svarte mennene at den var syk, og at de ville gravlegge den. De la til at de allerede hadde mistet to hester, og at dette var den tredje. De hadde hørt at det «var godt at grave det levende ned for at forebygge Uheld». Gårdeieren ba dem la være, og sa at han ikke trodde det ville hjelpe mot sykdommen. «Ja, da har vi Troen,» svarte mennene, som så kastet den levende hesten i graven og fylte den igjen med jord.

Et annet sted på Jylland mente en bonde at ei kone på nabogården hadde forhekset dyrene, slik at de ble syke, og at hun dessuten hadde flyttet på grensesteinene mellom gårdene. Hans resept var å begrave en levende hest i gårdsgrensa, og over hesten la man en stor stein med tre nagler av jern i, slik at hesten ikke skulle gå igjen. Så sent som I 1875 gravla en bonde i nærheten av Mariestad ei levende kvige som botemiddel mot sykdom.

Dyrebegravelsene er ikke utelukkende knyttet til sykdom hos dyr. På så forskjellige steder som Irland og Sápmi finnes tradisjonen om at kvinner i barselnød kunne forløses dersom man ofret en levende hund ved å begrave den i jorda. Fra Skottland hører vi om kyllinger som skulle begraves levende som offer til St. Brigid i forbindelse med barnefødsler. Det måtte foregå der tre bekker møttes.

Andre ganger møter vi dyr som er blitt levende begravd som offer i forbindelse med oppføring av kirker og andre bygninger. Det finnes arkeologisk kjente eksempler fra seinmiddelalderen, og folketradisjonen gir en rekke andre. Noen ganger dreier seg om en skikk som er gitt en kristen tolkning, som når man gravla et levende lam på det stedet der alteret skulle stå i en ny kirke, mens det ikke er noe åpenbart kristent eller kirkelig ved tradisjonen om å grave ned en levende hest på en kirkegård før man tar den i bruk. Om Søllested kirke på Lolland sier sagnet at man ikke få tårnet til å stå før det ble begravd en årsgammel, hvit hest under det.

I folketradisjonen gis slike bygningsofringer gjerne en direkte tolkning. I motsetning til eksemplet fra Jylland, der man ville forsikre seg om at den døde hesten ikke skulle gå igjen, vises det heller til at hensikten nettopp var at det døde dyret skulle hjemsøke de levende og på den måten beskytte byggverket. «Kirkehester» og andre «kirkegrimer» er kjent fra ulike steder; «grimene» kan være ulike dyr, som hunder og griser, men har det til felles at de spiller rollen som beskytter av kirken eller en annen viktig bygning. Fra Danmark fortelles det om et «kirkelam» som viste seg når noen gikk inn i den folketomme kirken, og man kunne møte denne gjengangeren også på kirkegården – og utenfor. Så man kirkelammet danse foran en husdør, var det et sikkert tegn på at et barn inne i huset snart skulle dø.

«Malcanisen» på Akershus festning er et velkjent eksempel her hjemme. Det var en spøkelseshund som en gang i tiden skal ha blitt gravlagt levende i Mørkegangen for å beskytte Jomfrutårnet mot inntrengere. Sagnet sier at den som møtte på Malcanisen, ville lide en vond død i løpet av kort tid. Da Mørkegangen raste sammen midt på 1500-tallet, var det ingen av soldatene på festningen som våget å gå ned i ruinen. Lensherren selv, Peder Hanssøn Litle, måtte gjøre det. Han møtte ganske riktig Malcanisen, kom krypende ut igjen og døde noen måneder senere.

Slike ofringer har røtter langt tilbake i tiden, i hvert fall til jernalderens bygningsofringer. Det kan være vanskelig å dokumentere om dyra er blitt gravlagt døde eller levende, men det finnes nokså sikre eksempler fra tidlige perioder. Arkeologiske utgravninger har vist at en hest og en hund ble begravd under vollanlegget da borgen Münster ble anlagt i 790-årene, og at i hvert fall hunden trolig er blitt gravlagt mens den fremdeles var i live. Hestegraver finnes på vikingtidsgravplasser flere steder, som i Norge og på Island, men er spesielt fremtredende på gravfelt i Litauen og Kaliningrad. Noen forskere mener at dyra er blitt gravlagt levende på sistnevnte gravplasser.

Men det kunne forekomme at dyreofringer ikke var tilstrekkelig. Sagn fra hele Norden sier at man da måtte begrave et levende menneske. En typisk versjon fortelles fra Dalsland i Sverige. For lenge siden raste det en stor sott over regionen; tusener av mennesker ble syke og døde, mens andre flyktet ut i skogen eller vekk fra området. Kirker sto tomme, og det var ikke folk igjen til å gravlegge de døde. Så kom en finne som fortalte de overlevende at de ikke ville få bukt med sykdommen før de hadde gravlagt et levende vesen. Det rådet ble fulgt, og man gravde ned en levende hane, uten at det hjalp. Så forsøkte man med ei geit, men ingenting nyttet. Til slutt lokket man en fattig gutt, en tigger som kom vandrende, ut i skogen og gravla ham levende der. Om det hjalp mot pesten, skal være usagt, men ryktet fortalte at den gikk gjennom skogen nattestid, lenge etter kunne høre en barnestemme som skrek: «Levende begravd, levende begravd»».

Et norsk sagn forteller at en gutt ble gravlagt levende i sognebyttet mellom Gol og Ål den gangen pesten kom til Hallingdal. En kunne fristes til å tro at slike ofringer tilhører sagnenes verden, og bare den. Men det finnes faktisk dokumenterte eksempler på at mennesker er blitt levende begravd i Norden i det som for en arkeolog som undertegnede, er «nyere tid». 

Kong Christian 4. skrev i et brev til lensmannen på Lundenæs slott i 1604 at ei kvinne som var blitt dømt til «steile og hjul» for å ha begravd et av sine barn levende, i stedet skulle henrettes med sverd. Av andre kilder fremgår det at drapet hadde skjedd under «pestilensen» i 1603, og det gir nok forklaringen på hva hensikten hadde vært. Da pesten herjet i Småland i 1712, måtte en soldat stå til rette for å ha tvunget den smittede Kerstin Gudmunsdotter ned i ei likkiste under «skrik och jammer». Han hadde spikret igjen lokket og var i ferd med å plassere kista i en grav på kirkegården i Sunnebo da han ble stanset av lokalbefolkningen.

I middelalderen var dessuten det å bli levende begravd en straffemetode for særlig alvorlige forbrytelser, og den kunne ramme så vel mennesker – først og fremst kvinner – som dyr. Men det er en annen historie.

06 juli 2021

Fabelaktige dyr - og mennesker

 Historisk museum i Oslo åpner igjen, og det med en ny utstilling, «Fabelaktige dyr». Utstillingen viser smykker og andre gjenstander fra jernalder og vikingtid, som har til felles at de er dekorert med dyrestil i intrikate mønstre, der ulike dyr og mennesker flettes i og rundt hverandre. De reflekterer et verdensbilde og en tid der skillet mellom ulike dyr og mellom dyr og mennesker var annerledes enn nå: En verden der mennesker ikke hersket over andre skapninger, og hvor folk så på dyr med ærefrykt og beundring, som det heter i presentasjonen av utstillingen.

Forhåndspresentasjonen og utvalget av gjenstander lover godt, og temaet er spennende. Dyrestilen og ornamentikkens omvandlende og sjamanistiske karakter knyttes til den førkristne verdensoppfatningen og religionen, og settes i relieff mot kristendommen, da dyrene «mistet sin guddommelighet» bare ble oppfattet som «menneskets tjenere eller fiender», som det påpekes.

Dette er ingen anmeldelse, og jeg har ennå ikke sett utstillingen. Fra et Kristiansand i lockdown vil jeg heller reflektere litt over den verdensoppfatningen som kommer til uttrykk i dyrestilen, og gi noen eksempler på at selve grunnidéen er en integrert del av det verdensbildet som folkeminnesamlerne fremdeles kunne dokumentere i norske bygder på 1800-tallet. Kanskje kan de tradisjonelle folkelige oppfatningene av forholdet mellom ulike dyr, og mellom dyr og mennesker, også kaste lys over noen av motivvalgene i jernalderens kunst?

Dyreornamentikken oppstod i Sør-Skandinavia på 300-tallet og varte ved, i forskjellige stilarter, til 1100-tallet. Hester, ulver, villsvin, ormer og rovfugler er vanlige elementer, samt menneskefigurer. Dyrene er sjelden eller aldri naturalistisk fremstilt, men er sammensett av forskjellige dyreslag, enten inni hverandre eller som del av hverandre. De kompliserte mønstrene kan være mangetydige, og blandingsdyrene kan oppfattes som det ene dyret eller det andre, og noen ganger som et menneske, avhengig av synsvinkelen.

Den kjente Åkerspenna fra Hedmark har en mann med krone på hodet som det sentrale motivet. Ser man nærmere etter, er det tydelig at beina hans faktisk er villsvinhoder, mens armene er dyras forlabber. Mannen er tilsynelatende halvt menneske, halvt villsvin. En draktspenne fra Bygdøy kongsgård er formet som et dyr som både er fisk og fugl. På et sverdskjedebeslag fra Lista ses to ormeaktige, båndformete dyrekropper, begge med menneskelignende hoder, og to andre dyr, kanskje hester, som vender hodene mot hverandre, slik at de danner en menneskemaske.

Når dyrestilen forsvinner i tidlig middelalder, knyttes det gjerne til at kristningen og Kirkens oppfatning av dyr og menneskers plass i verdensordenen. I 1. Mosebok fortelles det jo at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det skulle «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden».

Lenge var det slik at dyrene i seg selv fikk mindre oppmerksomhet innenfor forskningen om de nordiske dyrestilene. Det samme gjaldt for så vidt annen arkeologisk forskning, der f.eks. dyrebein i graver fikk langt mindre oppmerksomhet enn annet gravgods. Bjørneklør, hvalbein, fuglenebb, hestehoder og hundeskjeletter kunne ofte havne i skyggen av gjenstander som mer umiddelbart kan kobles til diskusjoner om makt og status, økonomi og kontakter.

Slik er det ikke lenger, og den nye utstillingen er også et eksempel på den økte oppmerksomheten som dyrenes symbolske og ideologiske rolle nå har fått i forskningen. Som et apropos skal det nevnes at utviklingen av dyrestilen har en parallell i gravmaterialet – når dyrene ved overgangen til yngre jernalder blir så viktige i den dekorative stilen, øker mengden og variasjonen av dyr i gravene. Og som i ornamentikken, er det med unntak av hest og hund, gjerne bare deler av dyr som legges i gravene.

Arkeologer som Siv Kristoffersen og Lotte Hedeager vektlegger den førkristne dyresymbolikken som utrykk for relasjoner og forvandlinger mellom dyr, mennesker og gjenstander, og knytter dem til forestillinger om hamskifte, hjelpeånder og et sjamanistisk verdensbilde. Et av Hedeagers arbeider om temaet heter, karakteristisk nok, «Dyr og andre mennesker – mennesker og andre dyr».

Både dyrestil og dyr i graver reflekterer forestillinger og tradisjoner. For å kunne si noe mer konkret om hvilke forestillinger og tradisjoner, tyr man gjerne til eddadiktningen og andre skriftlige kilder fra (slutten av) den perioden dyrestilen var i bruk. Men i realiteten levde det gamle verdensbildet videre lenge etter kristningen, og elementer av det fantes så lenge at Moltke Moe og andre samlere fant det på bygdene og dokumenterte det i andre halvdel av 1800-tallet.

Det var Moe som i sin tid oppsummerte det tradisjonelle verdensbildet som tro på gjengangere og underjordiske kombinert med magiske forestillinger, altså et sammenhengende system. Dette er et mer fruktbart utgangspunkt enn å oppfatte tradisjonsmaterialet som mer eller mindre tilfeldige restkategorier. Det er ingen fremmed tanke at denne forestillingsverdenen i prinsippet er eldre enn den hedendommen som kjennes fra de skriftlige kildene, og truer og forestillinger levde i århundrer videre sammen med kristendommen. Folk fant det f.eks. helt naturlig at de ikke var alene i verden. Ei kone i Bjelland (Agder) så en flokk med huldrekyr en gang hun var på vei til kirke. Da hun fortalte om opplevelsen, la hun til: «Liksovel som me er her, kann dei vera der». I sørlandsbygdene forsvant det tradisjonelle verdensbildet gradvis etter hvert som religiøs pietisme og modernisering i bredere forstand fikk innpass.

I folketradisjonen er det i stor grad de dyrene som kjennes fra dyrestilen og fra gravene, som det er knyttet flest forestillinger til. Særlig interessant med tanke på dyrestilen, er de forestillingene som dreier seg om forholdet mellom ulike dyreslag, og hvordan et dyr kan forvandles til et annet.

Ormen blir vanligvis oppfattet som det første stadiet i en omvandlingsprosess der dyret henter kraft fra andre dyr, inntil den til slutt ender opp som drage. Det kunne f.eks. hete seg at når ormen har bitt en hest, får den manke. Når den har bitt en ørn, får den vinger, og når den har bitt et menneske, får den forstand og er drage. Et annet dyr som er kjent for sine forvandlinger, er gjøken, som ender opp som hubro etter å ha vært hauk.

Slektskap mellom dyrene er også en gjenganger i folketroen. Hoggormen har byttet hode med ålen, og de er derfor brødre eller halvbrødre. Padda er hoggormens søskenbarn. Fra Jæren fortelles det at steinskvetten stammer fra hoggormen og regner seg for dens bror, og at ormen for slektskapets skyld gjerne holder vakt ved reiret til steinskvetten.

Mange mente at ormen var det klokeste av alle dyr, og den ble som andre dyr tilkjent ulike «menneskelige» egenskaper. Ormen holdt ting, der alle slags ormer i mils omkrets samlet seg. Noen sa at de kom sammen for å dømme en av sine egne til døden. Så snart den tiltalte er bitt i hjel, skynder de andre ormene seg til vannet. Tilbake ligger den døde ormen som en uformelig klyse, som snart størkner og blir til stein. Den av ormene som kommer først tilbake til tingstedet og får bitt i steinen, blir drage.

Forvandling mellom mennesker og dyr er på samme vis en integrert del av den tradisjonelle verdensoppfatningen.

Johan Storaker forteller om en mann som opplevde at bjørnen stadig tok hester fra ham. Til slutt kjøpte han en hest som det ryktes at bjørnen ikke kunne få bukt med. Da han slapp hesten på stølen, dukket bjørnen snart opp. Den nye hesten verget seg så godt at bjørnen ga opp og satte seg i en bakke for å hvile. Bonden så til sin forundring at bjørnen forvandlet seg til en mann fra livet og opp, mens han fremdeles var bjørn nedentil, og at han tente seg en pipe. Bonden tok frem børsa og skjøt, og bjørnen falt død om. Da han så kom bort til liket, viste det seg at det var hans egen nabo som lå der.

På Lista snakket folk om vóren, som kunne fare ut av kroppen når en sov. Man måtte ikke vekke en som sov, hvis vóren var ute, for da kunne han miste forstanden. To karer på jakt la seg til å sove ved en bekk. Da så den ene at det løp ei mus ut av munnen på den andre. Den piltet over børsa som lå over bekken. Etter en stund kom musa tilbake og forsvant inn i munnen igjen. Mannen våknet og fortalte om en drøm han hadde hatt. Han hadde vært ute i verden og gått over ei stor bru over et bredt sund.


21 april 2021

Røvet av vikinger

Arkeologen Egil Bakka døpte henne for «Gausel-dronningen», kvinnen som ble gravlagt på Gausel mellom Sandnes og Stavanger midt på 800-tallet. Blant de mange eksklusive gjenstandene som ble lag i graven med henne, var et forgylt beslag av bronse. Det har en gang prydet et mannslangt helgenskrin som stod på høyalteret i et irsk eller engelsk kloster eller kirke. Beslaget har tydelige spor etter å ha blitt brutalt røsket av det hellige skrinet. Andre beslag fra det samme skrinet havnet på et eller annet vis i Frankrike, og finnes i dag i det franske arkeologiske nasjonalmuseet i Saint-Germain-en-Laye utenfor Paris.
Illustrasjon: Arkikon

Før Bakka klarte å vise at beslagene fra Gausel og de som beror ved museet i Saint-Germain, trolig er fra ett og samme skrin, tenkte man seg at de opprevne naglehullene på sistnevnte stykke skyldtes at en hellig gjenstand var blitt profanert under Den franske revolusjon. Nå peker alle beviser i retning av betydelig eldre kirkeranere: Vikingene.

Gauselfunnet er spesielt. Vi har for oss en av de rikest utstyrte kvinnegraver fra denne perioden i Skandinavia, og flere av gjenstandene i funnet er antagelig laget spesielt for den døde kvinnen av eminente håndverkere. Men når det gjelder «insulære» saker med kirkelig opphav, er dette funnet på ingen måte unikt. Slike er funnet mange steder i Norge, tradisjonelt i vikingstidsgraver, men i de senere år også takket være økt metalldetektor-aktivitet. Vanligvis dreier det seg om mindre beslag fra f.eks. hellige bøker, som ofte viser seg å ha blitt gjort om til smykker her hjemme og båret som en del av kvinnedrakten.

Mer uvanlige funn på linje med skrinbeslagene fra Gausel har vi også. Fra det samme området kommer et beslag til en bispe- eller abbedstav, og fra Setnes i Rauma et lignende beslag, funnet i en grav sammen med en mulig seglinnfatning i sølv – og et helt relikvieskrin, av en mye mindre type enn det Gauselbeslagene en gang prydet. Komplette små skrin av dette slaget er også funnet på Melhus i Overhalla, samt på ukjent sted i Norge.

Relikvieskrin fra vikingtidsgrav på Melhus, Overhalla.
Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Da har vi også presentert et par av de områdene der vi har flest slike funn, ikke bare i norsk vikingtidssammenheng, men i nordisk. For selv om både Sverige og Danmark har sin andel av de insulære funnene, er den klare majoriteten av funn fra fire regioner i Norge: Rogaland, Sogn og Fjordane, Trøndelag og Vestfold. Metalldetektorfunnene har i liten grad endret, og langt på vei forsterket dette bildet. Flest funn, og også noen av de eldste, har Rogaland.

Holder vi oss til de gjenstandene som hører hjemme i en kirkelig sammenheng, er det vanskelig å fri seg fra den tradisjonelle oppfatningen om at de har direkte sammenheng med de første dokumenterte vikingtoktene i vest.

«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820.

I 793 inntraff det velkjente raidet mot klosteret Lindisfarne, som sendte sjokkbølger gjennom den vestlige kristenheten. Lindisfarne var på det tidspunktet det fremste pilgrimsmålet I Northumbria, et viktig lærdomssenter og, ikke minst, et særdeles rikt kloster. Bakgrunnen var at levningene etter den hellige Cuthbert (d. 687) fantes i Lindisfarne.

Angrepet i 793 ble behørig kommentert av den lærde Alcuin. Fra sin utlendighet ved Karl den stores frankiske hoff klaget han over hvordan hedningene «skjendet Guds helligdom», «sølte helgenenes blod rundt alteret» og «tråkket på hellige menns legemer som om de skulle være søppel på gaten». For Alcuin og hans samtid var det uforståelig at noe slikt kunne foregå uten at St. Cuthbert grep inn.

 Alcuins skildring viser at de kostelige helgenskrinene stod i sentrum for vikingenes oppmerksomhet fra første stund. I 795 var det Iona-klosterets tur; nye plyndringer fulgte i 802 og 806, da 68 mennesker ble myrdet og de gjenværende munkene flyktet til Kells i Irland. Samme år hører vi at klosteret «Rechru» (Lambay Island) i Irland ble brent, og helgenskrinene ødelagt og plyndret. Da Inis Phátraic (St Patricks Island, enten på Isle of Man eller i Skerries nord for Dublin) ble plyndret tre år senere, heter det at vikingene «ødela Dochonnas skrin».

Egil Bakka daterte på et velfundert faglig grunnlag «Gausel-dronningens» grav til rundt regnet 850-860. Det kan neppe være de aller tidligste toktene mot kystnære kirker og kloster på De britiske øyer som har ført helgenskrin-beslagene til Jæren. Da er det mer relevant å se på den nye bølgen med angrep som setter inn fra 820-/830-årene.

I 823 er det dokumentert at vikinger «tok Comgalls relikvier fra hans skrin» i Bangor, og i 832 var de i Donaghmoyne og røvet med seg Adomnáns skrin. I 845 forteller de irske kildene at den hellige Patricks skrin i Armagh er ødelagt og røvet, og samme år fortelles det fra Tipperary at de fremmede «ødela Ruadans skrin». Vi kan ikke ta det for gitt at alle slike overraskelsesangrep er nedfelt i de bevarte skriftkilden. Men det er en reell mulighet for at skrinbeslaget fra Gausel for 1200 år siden prydet et av nettopp disse skrinene.

Hvordan de øvrige beslagene fra skrinet så havnet i Frankrike, og etter hvert på nasjonalmuseet der, er en annen historie. Detaljene kjenner vi slett ikke. Kan hende ble byttet delt mellom overfallsmennene, og ett eller flere av de angripende skipene deltok siden i angrepene mot Frankerrikets kyster – f.eks. i det nevnte året 845, da vikinger også beleiret Paris med 6000 mann.

07 mars 2021

Krigere til leie

Ryttergrav fra Asak, Skedsmo.
Kulturhistorisk museum, UiO/Kirsten Helgeland
 I løpet av 900-tallet opptrer rikt utstyrte graver med sporer, stigbøyler, praktsverd og andre kostbare, gjerne importerte våpen. Gravene finnes ikke bare i Norge og Norden, men mer eller mindre overalt i de delene av Europa der kristen gravskikk fremdeles ikke var enerådende, med andre ord i nord og i øst.

Hvem var det som ble gravlagt på denne måten da vikingtiden gikk mot slutten? En vanlig forklaring er at det dreier seg om skandinaviske leiekrigere i tjeneste hos ulike konger og fyrster. Men kan det kanskje like mye være snakk om en internasjonal «stil», der makt, rikdom og krigeridealer ble knyttet sammen, og blant annet ble uttrykt gjennom å bære praktfulle våpen og rytterutstyr?

I 970-årene kjempet en brødreflokk om makten i Kiev-riket. Da eldstemann lot broren drepe, så den yngste av brødrene, Vladimir, skriften på veggen og rømte til Skandinavia. Etter en tid i eksil kom Vladimir tilbake til Novgorod med en stor flokk «væringer», skandinaviske krigere, forteller den russiske krøniken. Hvor mange som kom, får vi et inntrykk av i bysantinske kilder. De opplyser at Vladimir etter å ha blitt enehersker i Kiev, sendte 6 000 væringer sørover for å hjelpe keiseren i Konstantinopel med å slå ned et opprør ledet av «mot-keiseren» Bardas Fokas.

Væringer i Konstantinopel, etter Madrid Skylitzes
«Trues du av vikinger? Skaff deg dine egne!» Denne strategien var retningsgivende for konger og kongsemner ulike steder i Europa gjennom hele vikingtiden. De angelsaksiske kongene i England benyttet seg av den, tidvis med suksess, og det samme gjorde de karolingiske keiserne. Det kunne foregå på ulike måter. Men fra midten av 900-tallet ser det ut til å ha oppstått en form der skandinaver ikke bare ble hentet in en masse, i form av flåter eller landbaserte hærer som kunne «overtales» til å skifte side og heller slåss mot sine tidligere allierte, men der krigere i større grad på individuell basis ble tatt opp i ulike herskeres personlige livgarde.


Gjennom skriftlige kilder fremgår det at rundt år 1000 fantes det – i tillegg til mulighetene i det hjemlige – tre viktige sentra der krigere fra Skandinavia kunne gjøre karriere: I Knud den stores tingmannalid i England, i væringgarden i keiserens Konstantinopel eller som del av storfyrst Vladimir og Kievfyrstenes druzhina (hird).

Vi behøver ikke å gå lenger enn til tre berømte krigere som alle endte opp som konger i Norge for å belyse akkurat det.

Olav Tryggvason vokste etter sagatradisjonen opp i kretsen rundt Vladimirs druzhina i 980-årene. Hans morbror, Sigurd Eiriksson, skal ha vært en av lederne for hirden. Da Olav kom til skjells år og alder, ledet han i flere år en vikingflåte som herjet i kong Æthelreds engelske rike, inntil han ble overbevist om å skifte side – for den nette pris av 22 000 pund sølv.

Olav Haraldsson gjentok denne øvelsen noen år senere. Også han skiftet side, og bare prisen var økt. Siden tilbød han sine tjenester til hertugen av Normandie. Da Olav så – som norsk konge – ble tvunget i eksil i 1028, var det til Kiev han dro, og herfra vendte han tilbake til det skjebnesvangre slaget på Stiklestad.

Halvbroren, Harald Sigurdsson, vendte seg mot øst etter Stiklestad. Etter å ha tjenestegjort i Jaroslavs druzhina i Kiev, sluttet han seg til keiserens væringgarde i Konstantinopel og gjorde karriere der. Han kom siden tilbake til Norge, smidd i hymnens lenker med en av Jaroslavs døtre og med kongeverdigheten i sikte.

Hva da med de arkeologiske kildene?

Holder vi oss til gravskikken, er det er som sagt bare i kontekster utenfor de kristne kjerneområdene i Europa, områder som nylig var blitt eller stod på tur til å bli kristnet – med andre ord i landene lengst i nord og lengst i øst – at vi kan forvente å finne spor etter leiekrigerne fra tiden like før og like etter årtusenskiftet 900/1000. I de delene av kontinentet som for lengst var blitt kristne, var det etter hvert blitt slutt på «utstyrte» begravelser med våpen og annet gravgods. Altså: Skal vi finne denne typen spor etter tingmannaliden i England eller væringgarden i Konstantinopel, må vi lete blant gravmaterialet i Skandinavia eller i det østlige Europa.


Plakun ved Staraja Ladoga, ved elva Volkhov, er vel det klassiske eksemplet på en «skandinavisk» gravplass i øst. Noen av gravene ved Plakun knyttes vanligvis til Kievfyrstenes druzhina; disse gravene skiller seg ut ved å inneholde våpen og andre gjenstander som ellers regnes som typisk skandinaviske. Gnezdovo, nær Smolensk ved Dnepr, Chernihiv i Ukraina, ved Desna, en sideelv til Dnepr, samt Timerevo ved Yaroslavl (ved Volga) er andre kjente eksempler. Oftest utgjør druzhina-gravene bare et mindretall av gravene i disse områdene, gjerne 20-30 prosent av totalen.

Ved Pìdgìrcì, 60 km øst for Lviv, fantes en dobbeltgrav i en stor gravhaug. I haugen var en kvinne og en mann gravlagt på slutten av 900-tallet; mannen var bl.a. utstyrt med en ringbrynje og et sverd av en form («S-typen») som er funnet over store deler av Nord-Europa fra Island til Volga, men der de fleste eksemplarene skriver seg fra norske gravfunn.

Chorna Mohyla, Chernihiv
Fra omtrent samme tid er den monumentale Chorna Mohyla («Svarthaug»), ett av Europas aller største gravmonumenter fra vikingtiden, i Chernihiv. Chorna Mohyla er over 10 meter høy og nesten 55 meter i diameter. I gravhaugen
fantes et stort brannflak. En mengde gjenstander fra likbålet lå samlet i dette laget, deriblant to hjelmer, fragmenter av én eller to ringbrynjer, to praktsverd, to par stigbøyler, to store drikkehorn beslått med forgylt sølv, spillebrikker, to bysantinske gullmynter, øks, 10 spyd, pilspisser etc.

Men graver som knyttes til nordiske krigere er også funnet utenfor Kievrikets grenser. I Polen, ved Ciepłe sør for Gdansk, ligger et felt med kammergraver der flere av de gravlagte mennene hadde fått med seg praktsverd og rytterutstyr. De tolkes som skandinaviske krigere som har tjenestegjort hos de polske Piast-kongene, Mieszko (d. 992) og Bolesław (d. 1025).

Den jødiske diplomaten Ibrâhîm ibn Ya`qûb al-Tartushi fortalte i 960-årene om Mieszkos elitetropper i ordelag som mest minner om en rekrutteringskampanje. Han viste til at de talte 3 000 mann, at lønnen er god og at Mieszko sørget for våpen, hester og alt annet de trengte. Det skulle jo borge for at Piast-herskeren var en ettertraktet arbeidsgiver for krigere fra fjernt og nært.

I tilfellet Ciepłe har man utført kjemiske analyser av de gravlagtes levninger. De viser, ikke overraskende, at mer enn halvparten av dem var født og oppvokst utenfor den regionen der de døde. Ikke nødvendigvis så svært langt unna, ettersom både Rügen og det sørøstlige Polen har geologi som er forenlig med resultatene av analysen. Men det har også Vest-Norge, Danmark og Skåne, og likheter i gravskikk og gravgods gjør at flere likevel peker på nettopp Skandinavia som krigernes hjemstavn.

Gravinventar fra Gul’bishe, Chernihiv
Fullt så enkelt er det ikke i andre tilfeller. For Ungarns del, for eksempel, har man ikke skriftlige kilder som tyder på at skandinaviske krigere har gjort tjeneste der. Likevel er dette en vanlig oppfatning i ungarsk historieforskning, og man ser for seg at det i Gézas (d- 997) og Stefans (d. 1038) regjeringstid fantes en kongelig livgarde bestående av fremmede krigere, deriblant «væringer». Men selv om det er funnet en del gjenstander, deriblant sverd, med skandinaviske paralleller i Ungarn, er det så langt ikke påvist «skandinaviske» gravplasser av samme type som i Russland og Polen.

Ut fra ren matematikk og befolkningsstørrelse er det nok et spørsmål om skandinaviske krigere virkelig kan ha dominert de kongelige livgardene ikke bare i Skandinavia, England, Kiev og Bysants, men også i Polen og Ungarn. Det er heller ikke uproblematisk å assosiere bestemte våpenformer med én del av Europa (altså Skandinavia) fremfor en annen. Når vi har så mange 900-tallssverd i Skandinavia, har vi gravskikken å takke for det. Men praktsverd av samme typer har tydeligvis spilt en rolle som maktsymboler også i regioner der befolkningen hadde gått over til kristen gravskikk (og der vi av den grunn ikke har like mange slike våpen bevart). Kristne fyrster som keiser Otto den 2. i Tyskland og kong Stefan av Ungarn lot seg krone utstyrt med sverd som ikke hadde fremstått som uvanlige om de ble funnet av arkeologer i 900-tallsgraver for eksempel i Trøndelag eller på Hedmarken.



Estrid

Jarlabanke het en stormann i det svenske Uppland; vi kjenner ham gjennom innskriften på flere runesteiner som han reiste til minne om seg se...