'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

07 september 2021

Estrid

Jarlabanke het en stormann i det svenske Uppland; vi kjenner ham gjennom innskriften på flere runesteiner som han reiste til minne om seg selv om de fromme tiltakene han gjennomførte i lokalsamfunnet på 1000-tallet. Runeinnskriftene gir dessuten et unikt innblikk i en mektig slekt i Uppland gjennom minst fire generasjoner. Aller mest vet vi kan hende om Jarlabankes farmor, Estrid.

Estrid reiste denne steinen etter sin mann, Øystein.
U136 Broby bro.
I, Berig, CC BY-SA 3.0
<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>,
via Wikimedia Commons
Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100. Norge har bare omkring 50 av dem. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020. Uppland skiller seg ut med å ha ca. 1300 runesteiner.

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: «x reiste denne stein» eller «x lot reise denne stein til minne om y». De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon, slik vi snart skal se at Jarlabanke-innskriftene gjør.

Runesteinene ble altså reist i løpet av en periode på 150 år. Arkeologen Birgit Sawyer, som har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at steinene hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Og sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.

Det er ikke tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status. Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

Jarlabankes bro ved Täby. I, Berig, CC BY-SA 3.0<http://creative commons.org/licenses7by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Det er bare en liten andel av runesteinene fra vår periode som er reist over menn som hadde vært i viking og ikke kommet tilbake igjen, og voldsbruk er bare unntaksvis nevnt som dødsårsak for dem som døde i det hjemlige.

Jarlabankes innsats som brobygger i bokstavelig forstand er godt kjent, ikke minst gjennom den såkalte Jarlabankes bro, en oppbygd vei som han lot bygge over en våtmark ved Täby. Ved den 150 meter lange og 6,5 meter brede konstruksjonen var det opprinnelig reist fire runesteiner.



På den ene lyder innskriften: «Jarlabanke lot reise disse steiner etter seg mens han levde, og han gjorde denne bro for sin sjel og eide alene hele Täby. Gud hjelpe hans sjel!». Ved Vallentuna kirke satte Jarlabanke også opp en runestein, der han slo fast at han hadde opprettet et tingsted og eide hele «hundaret» (et mindre forvaltningsområde).

Hva da med Estrid, Jarlabankes bestemor? Også hun lot reise flere runesteiner. På én av dem står det at den er satt over hennes ektemann, Øystein (Jarlabankes farfar), som reiste til Jerusalem og døde i Grekenland. I andre innskrifter minnes hun sønnen Gag (Jarlabankes onkel) og sønnene Ingefast (Jarlabankes far) og Ingvar (Jarlabankes halvbror), samt sin ektemann nummer to, Ingvar, og stesønnen Ragnvald.

Estrid var én av de første kristne i Uppland. Hun må være født rundt 1020 og levde til omkring 1080. Det er spesielt at vi takket være runeinnskriftene vet så mye om henne og hennes familie. Mindre oppsiktsvekkende var det ikke da arkeologer midt på 1990-tallet faktisk avdekket det som antagelig er Estrids grav. Like ved en runestein som sønnene reiste til minne om Øystein, fant man en tidlig-kristen gravplass med jordfestegraver. I en trekiste, kant i kant med det som tolkes som Øysteins kenotaf, var en eldre kvinne blitt gravlagt omkring 1080. Ved den dødes føtter lå et skrin med to tyske mynter, tre vektlodd og en liten sølvring. Undersøkelser av skjelettet viser at kvinnen var 60-70 år gammel da hun døde. Gravutstyret og plasseringen av kisten tyder på at hun har hatt høy status i familien og lokalsamfunnet.

Det er selvsagt ikke helt sikkert at det var Estrids grav man fant, men det er en rimelig tolkning. På mer usikker grunn er man når det gjelder en annen, mulig kilde til Estrids liv. De tyske myntene i graven kan jo godt han hatt en spesiell betydning for henne, og kanskje kan de knyttes til en pilegrimsferd? Øystein døde jo under en reise til Jerusalem.

I klosteret i Reichenau viser det seg da også at blant en gruppe skandinaviske pilegrimer som besøkte stedet en gang på 1000-tallet, faktisk finnes en Øystein og en Estrid; de er ført opp sammen, og det kan jo tenkes at det er vårt ektepar det er tale om. I så fall har Estrid også vært med på Jerusalemsferden, men kommet velberget tilbake til Täby, der hennes barn og barnebarn kom til å spille en ledende rolle i tiårene som fulgte.

Holder vi oss kun til det runesteinene og arkeologien kan fortelle, vet vi likevel at Estrid, som var datter av Sigfast, giftet seg med Øystein i ung alder, og at de trolig bodde på gården Såsta ved Broby bro. Paret fikk flere barn; den eldste, Gag, døde som barn. Ti år senere reiste Øystein på pilegrimsferd til Jerusalem, men omkom et sted i Det bysantiske riket. Nedenfor gården oppførte så Estrid en kenotaf, en minnehaug, over Øystein. Hun var nå rundt 30 år, enke og mor til flere mindreårige barn. Nokså raskt etter dette giftet Estrid seg igjen, med enkemannen Ingvar, og flyttet til hans gård, noen kilometer mot nordvest. De fikk flere barn. Da Estrid var omkring 50 år gammel, døde Ingvar, og hun flyttet tilbake til Såsta, der hun med tiden fikk sin siste hvile.

Estrid

Jarlabanke het en stormann i det svenske Uppland; vi kjenner ham gjennom innskriften på flere runesteiner som han reiste til minne om seg se...