'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

30 oktober 2023

Fra Jæren til Isle of Man – og tilbake igjen?

Den lille, men strategisk plasserte øya Man i Irskesjøen har spilt og spiller en viktig rolle i diskusjonen om Rogalands vikingtid. Stedsnavnene på øya «har Sydvestnorge skrevet utenpå sig med store bokstaver», mente Carl Marstrander. En annen kjent forsker, Magnus Olsen, mente at runene som ble brukt på Isle of Man, var så like de som ble brukt på Jæren på samme tid, at han slo dem sammen til en «mansk-jærsk» type.

Det finnes ingen skriftlige kilder som kan fortelle hvor bosetterne kom fra; Isle of Man har ingen landnåmsbok, og ikke noen Orknøyingenes saga. I sagene fortelles det om utflyttere fra Vest-Norge som gjør hærferd til hjemlandet for å hevne seg på Harald Hårfagres støttespillere, som har tatt over gårdene deres, og for å gjøre kongen all den skade de kan. Om noen heter det at de holdt seg lenge i Norge uten at Harald fikk greie på det. De oppsøkte slekt og venner og forsøkte å ta vare på gods de hadde etterlatt seg og arv de mente de hadde rett til.

Noen av disse bosetterne i Vesterhavet kan selvsagt ha gjort Isle of Man til sitt nye bosted, men det er vanskelig å finne direkte belegg for dette. Det som er sikkert, er at det finnes materiale som viser kulturkontakt med Skandinavia, og kanskje spesielt det sørvestlige Norge, og Man i vikingtiden.

Runesteinen Njærheim II. Foto: Åge Pedersen,
Arkeologisk museum Universitetet i Stavanger
CC BY-NC-ND 3.0  

En del av stedsnavnene på øya er åpenbart norrøne – slike som Fleshwick (-vik), Lambsfell (-fjell), Langness (-nes) og Foxdale (-dal). Slike terrengbeskrivende navn finnes jo i stort antall i hele vesterhavsområdet. Her er også enkelte bosetningsnavn som ender på -land, som Stockaland, men langt færre enn på Orknøyene, Shetland og Caithness.

Det store flertallet av stedsnavnene er imidlertid ikke norrøne, men gæliske. Det betyr antagelig at de skandinavene som slo seg ned på Man i vikingtiden, har utgjort et mindretall av befolkningen på øya – til forskjell fra situasjonen i øyriket nord for Skottland, for eksempel.

Kan de nordboerne som etablerte seg på Man, ha vært jærbuer? Det mente Marstrander, i hvert fall. Han pekte på en karakteristisk gruppe bosetningsnavn på øya, nemlig dem som ender på -stad. Slike har vi jo mange av på Jæren også. Og noen av -stad-navnene på Man er faktisk de samme som på Jæren: Aust (Auestad), Euastad (Ævestad) og Leodest (Jødestad). Ellers har vi Braust, Grest, Alkest og Morest.

Skrivemåten av de manske -stad-navnene gir et hint om et annet poeng for Marstrander: Disse navnene uttales nemlig med -st, og ikke med -sta(d) i slutten av ordet. Slik er det jo med våre -stad-navn også; ingen jærbu sier vel Vigrestad – det heter Vigrest! Og Ævest, Auest, Ånest, Friest og så videre.  Denne navnetypen har hatt den samme lydutviklingen i etterleddet på Jæren som på Man.

Og så er det runeinnskriftene. Man har et trettitalls reiste steiner med runeinnskrift fra 900- og 1000-tallet; i hele Norge er det bare rundt femti. Til sammenligning er det kjent 2500 runesteiner i Sverige, og derav 1300 bare i Uppland. Så hvordan kunne Magnus Olsen peke på nettopp Jæren når han søkte etter et sammenligningsgrunnlag for runesteinene på Isle of Man?

Det henger sammen med hva slags runer man brukte. I perioden 550-700 hadde det gamle, urnordiske språket gått gjennom store endringer. Disse språkforandringene gjorde at det gamle runealfabetet med 24 runer ikke lenger var funksjonelt – i England løste man problemet ved å innføre nye runetegn for de nye lydene, mens man på skandinavisk område heller reduserte runerekka til 16 tegn, slik at mange av runene nå måtte betegne flere lyder. Den nye runerekka fant sin form i tidlig vikingtid, men i to varianter: Langkvistruner, også kalt «normalruner eller «danske runer» og kortkvistruner eller «svensk-norske runer».

Kortkvistrunene fikk aldri innpass i Danmark, men var i vanlig bruk på runesteiner i Sverige og i Øst-Norge på 800-tallet og ut på 900-tallet. Men da den store «bølgen» med å reise runesteiner kom på begynnelsen av 1000-tallet, var det «danske» runer som dominerte. Av de svenske runesteinene fra denne perioden, er over 2000 risset med slike runer.

Men i enkelte områder finner vi den gamle skrifttradisjonen med kortkvistruner i vanlig bruk på runesteiner også mot slutten av vikingtiden. Foruten en mindre gruppe rundt Mariestad ved Vänern, dreier det seg først og fremst om et sørvestnorsk område med et tydelig sentrum på Jæren – og Isle of Man. Magnus Olsen mente dessuten at det var flere spesifikke likheter mellom bruken av runer på Jæren og på Man, og han etablerte derfor en særlig undergruppe av kortvistruner som han kalte «mansk-jærske runer».

Runer av denne typen finnes ifølge Olsen på flere av runesteinene på Jæren: Tusteinen, Stangelandssteinen, Hellandsteinen og Njærheimkorset, for å nevne noen. Som gruppe tilhører disse monumentene tiden rundt år 1000, selv om enkelte av dem kan være noe eldre. «Hovedserien» av manske runesteiner tilhører perioden 950-1050. Det er ikke urimelig å tenke seg at likhetene i bruken av runer mellom disse to områdene skyldes nære kontakter, kanskje til og med mellom emigranter og dem som ble igjen hjemme.

Runesteiner utstilt i Braddan Old Church, Isle of Man. Foto: Heidi Stoner, CC BY-SA 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0>, via Wikimedia Commons

I utgangspunktet er runesteinene på Isle of Man ganske annerledes enn runesteiner i Skandinavia. Det kalles gjerne for «crosses», kors, men skiller seg fra de keltiske høykorsene som ellers forekommer rundt Irskesjøen og på Vestlandet her hjemme. Vanligvis dreier det seg om reiste steinheller med kors, flettede mønstre og andre motiver i relieff, samt en innskrift, enten på smalsidene eller i underkant av korset. Det finnes om lag 200 slike kors eller korsbautaer på Man, men flertallet av dem er fra tiden før skandinaver slo seg ned på øya. Innskriftene inneholder ofte skandinaviske personnavn, men av og til også gæliske, og noen ganger med en ordstilling som mest ser ut som gælisk.


18 september 2023

Hellig flis på vandring

I 1902 ble danskfødte prinsesse Alexandra kronet som engelsk dronning. Den overdådige kroningsdrakten var smykket med juveler som Koh-i-Noor-diamanten – og et halskjede med 118 perler og 2000 diamanter. En kopi av det såkalte Dagmarkorset inngikk i kjedet. Mindre kjent er det at smykket også inneholdt en liten treflis med norsk opprinnelse.

Halssmykket med Dagmarkorset hadde vært en gave fra kong Frederik den 7. da Alexandra giftet seg med den engelske tronarvingen i 1863. Det originale Dagmarkorset er et lite relikviekors av gull og emalje. Korset ble antagelig laget i Bysants på 1000-tallet, og viser på den ene siden den korsfestede Kristus og på den andre Kristus som dommer flankert av Maria og Johannes Døperen, og to ortodokse helgener.

Dagmarkorset kom til kongens kunstkammer i København i 1695. Det skal ha kommet for en dag i St. Bendts kirke i Ringsted, og man mente den gangen at det hadde tilhørt kong Valdemar Sejrs dronning, Dagmar (Dagomir) av Bøhmen.

Korset kom til å spille en viktig rolle i dansk historiebevissthet, ikke minst etter kroningen i 1902. Og før det også; Alexandras søster (russisk tsarina under navnet Maria Fjodorovna, 1881-1894) hadde jo fått navnet Dagmar ved dåpen i 1847. Kopier og etterligninger av korset ble etter hvert svært populære som gaver i forbindelse med dåp og konfirmasjon.

Men hva er så den norske forbindelsen?

At en replika av Dagmarkorset inngikk i det kostbare halskjedet som kong Frederik ga Alexandra i 1863, er godt kjent. Men det er neppe så mange som vet at det inni korset ble lagt en flis av tre. Den skrev seg fra et keltisk relikvieskrin som også befant seg i kongens kunstkammer, og som en gang i tiden – vel etter at kunstkammeret ble etablert rundt 1650 – skal ha kommet fra Norge. Skrinet er av tre (barlind), og dekket med plater av kobberlegering, dels forgylte, dels forsølvede. Det er bare knapt 10 cm høyt.

Trolig er skrinet fra 800-tallet, og det ene av tre keltiske relikvieskrin som er kjent fra norsk område. De to andre er funnet i vikingtidsgraver her hjemme (i Møre og Romsdal og Trøndelag), og har etter de flestes mening kommet hit som et resultat av plyndringer av klostre og kirker på De britiske øyer.

Helgenrelikvier spilte en viktig rolle i Irlands tidlige middelalder, og de ble ofte oppbevart i rikt utsmykkede skrin som dette. Slike dyrebare gjenstander tiltrakk, ikke overraskende, vikingenes oppmerksomhet. I 832 hører vi at klosteret i Bangor (Co. Down) ble plyndret, og at angriperne stakk av med St. Comgalls relikvier. De var ikke interessert i selve levningene, som ble kastet på bakken, mens de tok med seg skrinet.

Vårt skrin har helst en annen bakgrunn. Ingenting tyder på at det noen gang har ligget i jorda, og det tydelig at det har blitt brukt til å oppbevare relikvier i lenge etter at det ble hentet fra den andre siden av Nordsjøen. Det er med andre ord all grunn til å tro at det har tilhørt en kirke i middelalderen. Oppi skrinet ligger nemlig flere relikvier. En påskrift på en papirlapp som ligger ved, og som kan være fra etter at skrinet kom til København, forteller – på tysk – at «dette er et bein fra St. Paulus». En strimmel av pergament var viklet rundt en treflis, og på den står det (på middelalderlatin) at «dette er en del av Kristi kors».

Det var denne flisa som kong Frederik besørget innsatt i kopien av Dagmarkorset, og som altså kom til å bli del av de engelske kronjuvelene.

VI skulle gjerne ha visst mer om skrinet enn det vi faktisk gjør. At det faktisk er kommet fra Norge til Danmark, er det ingen grunn til å tvile på. Men hvor i Norge? Og hvilken kirke var det som nyttiggjorde seg skrinet, trolig helt fram til reformasjonen på 1500-tallet?

Det er neppe noen bevart kilde som kan gi entydig svar på disse spørsmålene. Kunsthistorikeren Martin Blindheim, som studerte skrinet nøye, kom til at det bare hadde to gode paralleller, og at det stod nærmest et skrin som i dag befinner seg på et museum i Bologna. Han mente, med god grunn, at akkurat disse tre relikvieskrinene skyldtes piktiske (skotske), og ikke irske håndverkere.

Men han, som andre, festet seg også ved den dekoren som finnes på undersiden av skrinet fra kunstkammeret. Denne består av en runeinnskrift og graffiti i form av fire høyreiste langskipsstevner. Tilsvarende graffiti kjenner vi fra andre kontekster – dels fra vikingtidsgjenstander og dels som «krot» i stavkirker.

Innskriften forteller at Ranvaik a kistu þæsa – «Rannveig eier dette skrinet». Rannveig levde i vikingtiden, for innskriften kan knapt være yngre enn fra rundt år 1000. Trolig var hun kristen og kjente godt til skrinets opprinnelige funksjon og meningsinnhold. Kanskje var det til og med Rannveig som ga skrinet til en av de første kirkene som ble reist i Norge, eller var det en av etterkommerne hennes som gjorde det?

Det er runeinnskriften som gir oss det eneste holdepunktet for hvor i landet denne kirken befant seg. Runene er nemlig av en type som kalles «man-jærske» runer. Denne typen runer ble omkring år 1000 først og fremst brukt på to steder – øya Isle of Man i Irskesjøen og på det norske sørvestlandet, med et tydelig sentrum på Jæren og med utløpere øst til Kristiansand og nordover til Bergen. Kjente runesteiner på Jæren, som Tusteinen og Njærheimkorset, er jevngamle med Rannveigs innskrift, og runetypen er den samme.

Skal tro om ikke det var i dette området den kristne Rannveig holdt til, og kanskje nettopp på Jæren. I så fall var det vel også her at relikvieskrinet etter hvert fikk plass i en kirke igjen, og blant annet fikk romme det man mente var en flis av Kristi kors – og som altså ble med prinsesse Alexandra til England århundrer senere.

30 august 2023

Jernporten i Derbent

Gamlebyen, Derbent.
Festningen i bakgrunnen
Vi befinner oss midt på 800-tallet da kalifen al-Wathiq våkner i sitt palass etter en marerittaktig drøm. I drømmen har han sett at porten i den muren som for lenge siden var blitt oppført ved verdens ende, var i ferd med å åpnes. Dette var illevarslende for en mann som hersket over et mektig rike som strakte seg fra Sicilia like til India. For bak muren, som bokstavelig talt beskyttet menneskeheten fra utslettelse, holdt Gog og Magog til.

Disse spilte en viktig rolle både i jødiske, muslimske og kristne endetidsforestillinger i antikken og senere, og så vel hunere som madjarer og mongoler skulle etter hvert komme til å spille rollen som Gog og Magog. Den jødiske historikeren Josefus identifiserte i det 1. århundre Gog og Magog med skyterne, men han la til at Aleksander den store hadde lukket dem inne bak Kaukausfjellene med en port av jern.

Det var altså denne jernporten al-Wathiq nå fryktet sto på gløtt, slik at endetiden var kommet. Historikeren og geografen Ibn Khordadbeh, som er kilden for historien, forteller at kalifen sendte ut en ekspedisjon på 50 mann og 200 esler under ledelse av en viss Sallam, som kunne tale 30 språk. Oppgaven var å finne Aleksanders mur og se om porten var forsvarlig lukket eller ikke.

Bare 15 mann og 23 esler vendte tilbake til Samarra etter halvannet års strabasiøs ferd, men Sallam hadde heldigvis gode nyheter til kalifen: Muren ved verdens ende sto fortsatt, og porten var stengt. Videre kunne han fortelle at muren ble voktet kontinuerlig, og at man to ganger ukentlig slo tre ganger i porten med en hammer. Hensikten var å vise villmennene på den andre siden at muren fremdeles ble bevoktet. Og dersom man la øret inn til porten, fortsatte Sallam, kunne man høre en undertrykt summing, som fra et vepsebol, etter hammerslagene. Så ble det stille igjen…

Gog og Magog

Bak legenden om Gog og Magog og Aleksanders port ligger den eldgamle motsetningen mellom de bofaste, urbaniserte jordbrukskulturene i sør og de sterkt mobile steppefolkene i nord.

Aleksanders porter, som også var kjent som De kaspiske portene, var betegnelsen på flere fjelloverganger som med rette eller (oftere) urette ble satt i forbindelse med Aleksander den store. Darialpasset på grensen mellom Georgia og Russland er et av dem, og Derbentpasset med sine kraftige forsvarsmurer på vestkysten av Kaspihavet er et annet. Tradisjonen kobler også de ikke mindre imponerende murene ved Gorgan på sørøstkysten av Kaspihavet, i dagens Iran, til Aleksander. Når det gjelder Sallams ekspedisjon på 840-tallet, har det endatil vært foreslått at den gikk helt til Jadeporten (Jumenguan), som markerte den vestlige adkomsten til Kina.

Likevel er det Derbent som oftest identifiseres med De kaspiske portene. Derbent ligger i Dagestan og er Russlands eldste – og sørligste – by. Byen er lokalisert der Kaukasusfjellenes bratte skråninger klemmer sletta mellom fjellene og Kaspihavet til sitt smaleste. Her passerte også en av de viktigste karavaneveiene mellom Asia og Europa.

Det persiske navnet Darband betyr noe slikt som «den låste porten», mens arabiske forfattere bruker navn som kan oversettes med «porten», «portenes port» eller «jernporten», og tyrkisktalende folk brukte også et navn som betyr «jernporten».

I Derbent går to kraftige murer fra festningen ned
til Det kaspiske hav, og mellom murene befinner
Gamlebyen seg. På bildet en del av muren som
ikke er istandsatt i nyere tid.

Byens svært strategiske beliggenhet – den eneste andre praktiske muligheten for å krysse Kaukasusfjellene var over Darialpasset – betydde at den som kontrollerte Derbent, også kontrollerte landverts trafikk mellom den eurasiske steppen og Midtøsten.

Fridtjof Nansen, som reiste i området i 1925 med Vidkun Quisling som reisefølge, pekte også på at Derbent «gjennem århundrene dannet porten fra syd til denne nordlige verden», og at det f.eks. var her skyterne hadde trengt gjennom på 500-tallet f.Kr. og overvunnet mederne. Nansen mente dessuten at Kaukasus hadde stengt for en vesentlig del av folkevandringene,

bølgene skyllet opefter de bratte skråningene fra syd og fra nord, og brøtes mot denne fjell-muren; men i de utilgjengelige, trange dalene, hvor det var lett å forsvare sig, ble rester av de forbidragende, eller av syd- eller nordfra fortrengte folk, sittende igjen, stengt av i en liten verden for sig. På den vis er det i disse fjellene blit samlet flere forskjelligartede folkeslag på et lite område enn i noe annet strøk av jorden…

Han hadde nok et poeng; i Dagestan, et område på størrelse med Finnmark, tales den dag i dag over 40 ulike språk, og ingen av dem er et resultat av innvandring i moderne tid.

Den armenske kronikøren Movses Kaghankatvatsi skrev i det 10. århundre om de «makeløse murene som Persias konger… lot bygge mellom Kaukasusfjellene og Det store østhavet». Festningsverkene ved Derbent var, og er, i sannhet imponerende, og det er ganske riktig at det var det persiske sasanideriket som sto for byggingen av dem, her ved rikets nordlige grense.

Befestningene, som ble erklært som verdensarv i 2003, ble antagelig oppført under kong Khosrau den 1. midt på 500-tallet, etter at trusselen fra huner og alaner hadde gjort seg gjeldende i lang tid. Det dreier seg om tre ulike elementer som til sammen gjorde det mulig å kontrollere all ferdsel gjennom Kaukasus: Citadellet Naryn-Kala i Derbent, dobbeltmurene som gikk fra citadellet ned til Kaspihavet i øst og «fjellmuren» Dagh-Bary, som strakte seg fra Derbent og helt til foten av Kaukasus i vest. 30 nordvendte tårn beskyttet det 40 km lange arrangementet. Murene var tre meter tykke og opptil tjue meter høye.’

Derbent var en viktig festning og havn i sasanideriket, og «Den kaspiske porten» ble overtatt og brukt av diverse senere overherrer i området, arabiske, tyrkiske og med tiden russiske.

Vikinger ved Kaspihavet

I og rundt Mälardalen i Sverige finnes fortsatt en av de merkeligste samlinger med runesteiner fra vikingtiden. Hvorfor så merkelig? Jo, det dreier seg om et tjuetalls steiner med innskrifter som viser at de er reist til minne over menn som døde langt borte, og på ett og samme katastrofale hærtokt. Lederen het Ingvar, og toktet hadde gått til Serkland. Og det skjedde rundt år 1040.

Det er ingen andre vikingferder som har ført til noe i nærheten av like mange minnesteiner, så Ingvarstoktet må ha gjort stort inntrykk på samtiden. Det vanlige er at selv sentrale hendelser som vi kjenner fra andre samtidskilder, bare har manifestert seg i en håndfull innskrifter. F.eks. er det omtrent like mange runesteiner som nevner ferder til England som steiner med innskrift som knytter dem til Serkland, men bare en håndfull av englandssteinene gjelder f.eks. Knud den stores skjellsettende erobringsferd til England i 1018.

Ved Gripsholm slott i Södermanland står den kanskje mest kjente av ingvarssteinene, og er vel den av innskriftene som gir mest informasjon om toktet. Innskriften lyder (i min «oversettelse»):

Tola lot reise denne stein til minne om sønnen sin, Harald, Ingvars bror. Karslige dro de langt av sted etter gull og ga ørnen føde østpå, de døde sør i Serkland.

Hensikten med toktet var med andre ord å vinne gods og gull, og ferden gikk først langt mot øst, der svearne «ga ørnen føde», dvs. sloss og seiret. Så har man dratt videre, sørover, til Serkland, der store deler av hærstyrken tydeligvis er falt.

Og «Serkland» er altså de norrøne kildenes navn på det islamske kalifatet. For å komme dit østfra og så sørover, som Gripsholminnskriften sier at Ingvar og hans menn gjorde, må reisen ha gått til Kaspihavet. Den sørlige svartehavskysten var jo fortsatt kontrollert av Bysants, mens kalifatet strakte seg nord til de sørlige delene av Kaspihavet.

Minnet om Ingvars ferd og tragiske endelikt levde lenge, og til og med resultert i en egen saga, nemlig fornaldersagaen Yngvars saga viðförla. Sagaen framstiller en reise med 700 krigere på 30 skip, og som foregikk på én eller flere av de store russiske elvene. Men som ellers i fornaldersagaenes verden er den også full av sagn og eventyr.

Arabiske kilder viser at det både på 900- og 1000-tallet foregikk vikingferder til Kaspihavet, som da Rus’ angrep Berda’a i Arran, en by berømt for sin silkeproduksjon, i 943. Den svenske arkeologen Ture Arne mente i sin tid at de må ha tatt seg over fra Svartehavet via Don og Volga. Ingvar og de andre kan ha tatt samme vei.


21 juni 2023

Å legge sin elsk på...

Bergen museum eier en gammel kirkedør fra Avaldsnes. Den er bortimot 2 m høy og 80 cm bred, men har vært både høyere og bredere i sin tid. Antagelig skriver døra seg fra middelalderkirken på Avaldsnes. Det som først og fremst slår en med døra, er at yttersiden er oversådd med ristninger i form av bumerker, initialer, navn og årstall – det eldste kan leses «1610».

Døra på Nesseby kirkegård. Foto: FAS

Slike ristninger er ikke uvanlig å finne i eldre tømmerbygninger. I kystbygdene kompletteres ofte slike samlinger av innrissede skip, mens hester og jaktmotiver er like framtredende i innlandet. Noen ganger er motivkretsen enda større:

I den gamle uthavna Kleven ved Mandal står en sjøbu fra 1700-tallet, og på utsiden av døra er det risset inn en mengde initialer og figurer. Det fortelles at ristningene skriver seg fra seilskutemannskaper som hentet ferskvann i bekken bak bua. Spesielt framtredende er de minst fire figurene som viser kirkebygninger, med varierende bokstavkombinasjoner innskrevet i dem.

På Nesseby kirkegård i Varanger står en tømmerstue som trolig er kommunens eldste bygning. Stua har en komplisert bygningshistorie, men skriver seg antagelig fra da det første kapellet ble oppført på Agnsnes lenger inne i fjorden i 1718. Bygningsmaterialene den gangen kom bl.a. fra kirken i det nedlagte fiskeværet på Vadsøya. Også her er døra full av bumerker, initialer og årstall.

Lista kan gjøres mye lengre: Borgund stavkirke har svært mange ristninger, f.eks., og særlig mange på døra mot vest.

Slike ristninger er neppe bare krot og tidtrøyte. I mange tilfeller representerer de magiske handlinger. Om døra fra Avaldsnes kirke ble det sagt at navn og merker ble skåret i den som et middel mot «elsk» - en sykelig tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. Tusseelsk og huldreelsk er andre navn på sykdommen. Også en avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn.

Rådene mot elsk var flere. i Nordfjord kunne en henge en hestesele på kvinner som var plaget av elsk. I Hordaland kunne man be om sølv hos ni koner (nikonesølv) og lage et nikonesølv av det, som den syke alltid skulle bære på seg. Men et gjennomgående middel mot denne og andre tilstander – som når folk mente at et barn «forbyttet» – var å skrive offerets navn eller initialer på kirkedøra.

20 juni 2023

Kanalisert vikingtid

Kanalgraving er ressurskrevende prosjekter som helst forbindes med en tidlig fase av den industrielle revolusjon. Men kanaler etablert for å lette sivil eller – helst – militær transport har dype røtter. Selv vikingene bygde kanaler – også i Norge.

Med industrialiseringen ble transporter og infrastruktur grunnleggende endret. Lenge, og før tog og bil endret forutsetningene, var det kanaler som var tidens løsen – med Erie Canal (1825), Göta kanal (1832) og Suezkanalen (1869) som viktige eksempler. Senere fulgte bl.a. Korintkanalen (1893), Panamakanalen (1914) og Kvitsjøkanalen (1933), med varierende grad av suksess. Annerledes var det ikke i Norge – der Fredrikshalds kanal (dagens Haldenkanal) sto ferdig i 1849, mens Norsjø-Skienkanalen kom bare noen år etter.
Sporene etter kanalen over Spangereid er fremdeles godt synlige
på dette kartet fra 1784. "Groben", den gjengrodde
jernalderkanalen, ses som et grønt drag i overkant av
og forbi kirken. Foto: Riksarkivet

Anlegget av Suezkanalen og Panamakanalen fikk vidtrekkende og varige konsekvenser. Det gjorde også den nesten 60 mil lange Eriekanalen, som forbinder The Great Lakes med Atlanterhavet. Kanalen var en vesentlig årsak til New Yorks økonomiske framgang på 1800-tallet. Brooklyns eventyrlige vekst i den samme perioden skyldtes på samme måte kanalen, om enn indirekte: Det var rett og slett ikke plass på Manhattan til den nye infrastrukturen som kanalen førte med seg, slik at verft, varelagre og annet ofte måtte bygges på den inntil da landlige østkysten av Long Island. Da så Brooklyn og New York ble én by i 1898, bidro førstnevnte med 40 prosent av det samlede innbyggertallet.

Disse kanalene var ment å løse varierende utfordringer. Suez- og Panamakanalene var rene skipskanaler, mens f.eks. Fredrikshalds kanal først og fremst skulle lette tømmerfløtingen. Felles for flere av de store kanalprosjektene fra den gangen var at de hadde vært under planlegging, av og på, i til dels svært lang tid. Kanalisering av strekningen mellom The Great Lakes og Hudsonelva var blitt foreslått allerede i 1699. Korint- og Suez-kanalene hadde forløpere langt tilbake i Antikken. 

Et berømt prosjekt som ikke fikk noen moderne oppfølger før i 1992, er Karl den Stores Fossa Carolina – påbegynt i 793, men trolig aldri fullført. Fossa Carolina skulle binde sammen Rhinen og Donau. Her hjemme ble den relativt korte kanalen mellom Moss og Jeløya åpnet i 1855 – femti år etter at man hadde begynt å grave, og mer enn 200 år etter at prosjektet var blitt fremmet av kong Christian IV i 1647. 

Kanalene i Tønsberg og ved Lindesnes

Det bringer oss over til vikingene, eller i hvert fall til tiden lenge før den moderne kanalbyggingens epoke. I 1730-årene fikk overlos Gabriel Christiansen mudret opp løpet mellom Tønsberg og Nøtterøy, den såkalte Stenskanalen. Det skjedde med referanser til en betydelig eldre kanalgravning på stedet. I Håkon Håkonssons saga leser vi nemlig at kongen midt på 1200-tallet lot landtungen her grave ut, «slik at man nå kan fare med kogger, hvor tidligere sjekter knapt kunne flyte».

Nylig har arkeologen Jan Brendalsmo og geologen Rolf Sørensen brakt argumenter til torgs for at heller ikke Håkon Håkonssons kanal var den første i Tønsberg, men at han bare rensket opp en eldre kanal som var blitt for grunn på grunn av landhevning og tilsanding. Den opprinnelige, menneskeskapte kanalen kan ha blitt etablert så tidlig som på 800-tallet. Beveggrunnene for å grave en kanal mellom Nøtterøy og fastlandet i vikingtiden kan i så fall ha vært å sikre to utløp fra havna der.

Samme motiv får vi tro lå bak en minst like gammel kanal, nemlig den som en gang i jernalderen ble lagt over Spangereid, der Lindesnes møter fastlandet. Arkeologiske funn, blant annet en uovertruffen mengde av langskipsnaust, tyder på at Spangereid var en viktig «marinehavn» allerede før vikingtiden. Ved å grave en kanal over eidet ble det mulig for langskipene å unnslippe «bakveien» i tilfelle angrep. På denne tiden var Lindesnes dessuten vestgrense for «daneveldet» i Viken, og både kanal og flåtehavn skal kanskje helst forstås på bakgrunn av dette.

Kanhave kanal

Militære hensyn var trolig foranledningen til den kanskje best kjente av vikingtidens kanaler, nemlig Kanhavekanalen på Samsø i Kattegat. Den 500 meter lange og 11 meter brede kanalen som delte øya i to, er årringsdatert til 726 e.Kr. Kanhave kanal forbandt Stavns fjord, som var en viktig flåtehavn, med Kattegat. Arkeologiske undersøkelser som er utført på Samsø indikerer at kanalen ikke var lenge i bruk, og at den etter hvert forfalt og ble grunnet opp. Det understreker vel at funksjonen først og fremst var militær, og kanskje knyttet til konkrete, situasjonsbestemte behov. Ulike forskere har villet se en tidlig kongemakt bak kanalprosjektet på Samsø.

Flere vikingkanaler?

De to andre, mulige kanalene i vikingenes verden, på Orknøyene og på Isle of Skye, er foreløpig mer usikre kandidater.

Kanskje er det ikke tilfeldig at de tre kanalprosjektene vi så langt kjenner fra denne perioden i Norden, alle ligger innenfor danekongens maktsfære? Det gjelder jo både Kanhave-, Spangereid- og Stenskanalen. Gjennom hele vikingtiden og fram til Magnus den Godes tid var det konflikt om overherredømmet i Viken og det sørligste Norge. Makten skiftet, ofte med danekongen som formell overherre, og så sent som i 1170 kunne kong Valdemar innsette Erling Skakke som sin jarl i Viken.

Kan det tenkes at flere av de kanalene vi kjenner fra senere tid i dette området, også har gamle aner? I forbindelse med kanalprosjektet i Moss på 1850-tallet ble følgende fortalt: «Efter Sagn skal denne Landstrimmel i ældre Tider have været gjennemskaaren, saa at smaae Baade kunde gaae igjennem…» Den smale landstrimmelen, Værlesanden, som tidligere forbandt Jeløya med fastlandet, var etter alt å dømme et grunt sund så sent som omkring år 1000. Ut fra det vi i dag vet om landhevningen, var det ca. 1 meter klaring for båttrafikken her 200 år tidligere. Det er vel ikke helt utenkelig at man har gjort tiltak for å holde løpet åpent, slik som i Tønsberg, uten at vi vet noe nærmere om dette.

14 juni 2023

Biskopen i ruinkirken

Egersund kirke jubilerer i år, men som alle vet er ikke dagens kirke den første på stedet – eller den eneste. Hundre år tidligere, høsten 1531, var stavangerbispen Hoskuld i Egersund, som var én av etappene på en usedvanlig strevsom visitas i den østlige delen av hans bispedømme. Biskopens reiseberetning er interessant lesning – og den kaster også lys over kirkene i Egersund den gang, i første rekke den sagnomsuste Lavranskirken – «Sancti Laurentii de Eikundasund», som den kalles i en enda eldre kilde.

Egersund kirke fra 1623
Året etter mintes biskop Hoskuld den spesielle visitasreisen. Han og hele følget hadde måttet reise «natt og dag, og over skog og myr». To ganger hadde Hoskuld reist sjøveien til Roma, men aldri hadde han vært ute for slikt forferdelig vær og føre som møtte ham på turen fra Mandal og hjem til Stavanger.

Det var ikke bare uværet som plaget biskopen. Reisen hadde blitt ekstra vanskelig fordi den landflyktige kong Kristian den 2.s allierte lå i havnene på sørlandskysten. På grunn av de fiendtlige skipene måtte Hoskuld ta landeveien fra Lyngdal og vestover. Dermed ble biskopen nødt til å «fare den veien som neppe noen av våre forgjengere hadde tatt», som han skrev.

Han forteller videre at følget dro over Svåheia og kom ned til Egersund i kveldinga, i kraftig regn og flom. I havna der lå det et skip, en boiert. Antagelig var det fiender, dette også, og fra innbyggerne i strandstedet fikk biskopen vite at de var ventet, og at ingen derfor ville huse dem. Og så skriver Hoskuld:

    «I stedet måtte vi søke tilflukt i ruinene av steinkirken, slik at vi kunne holde oss i skjul. Bare Gud         vet hvilken nød vi der måtte lide».

Altså: I 1531 fantes murene etter en kirke av stein i utkanten eller utenfor den daværende bebyggelsen i Egersund. Det er liten tvil om at det var i ruinene av kongens Lavranskirke Hoskuld og følget hans tilbragte natten.

Den kirken hører vi om første gang i 1308. Lavranskirken var ett av 14 kongelige kapeller landet rundt – kirker som kongen selv rådde over, i motsetningen til biskopen. Kanskje var kirken i Egersund én av de kirkene som nevnes allerede i 1247, da kardinal Vilhelm omtaler tre kirker i Stavanger bispedømme som både kongemakten (dronningen) og biskopen krever herredømme (patronatsrett) over. De kongelige kapellene spilte en viktig rolle i administrasjonen av riket på 1200- og 1300-tallet, og var på sett og vis like mye et «statens hus» som en kirke. Kirken på Avaldsnes, Apostelkirken i Bergen og Mariakirken i Oslo var også del av denne organisasjonen.

Den andre kirken i Egersund, Mariakirken, dukker opp i kildene noe tidligere, i 1292. Det skjer i fornemt selskap: Dette året gir nemlig pave Nikolaus alle som besøker Mariakirken i Egersund eller Nidarosdomen i Trondheim ett år og førti dagers avlat. Året før hadde tilsvarende rettigheter blitt gitt til flere kirker og klostre i Bergen.

Denne kirken nevnes både før og etter Lavranskirken i tid, så det er ingen tvil om det fantes to kirker i den senere byen omkring 1300. Mariakirken var sognekirken på stedet, i motsetning til kongens egen Lavranskirke. Sistnevnte fikk for øvrig også avlatsrettigheter – ett års avlat, dersom man besøkte kapellet på Lavransmesse, 10. august.

Alt tyder på at Mariakirken var den direkte forløperen til dagens jubilant, og at den lå på samme sted som i dag. Den var av tre, mens det kongelige kapellet altså var av stein. Men hvor lå kongens Lavranskirke?

Spørsmålet har skapt mye diskusjon og ikke så rent lite forvirring i mange år. Flere har – på sviktende grunnlag – antatt at Lavranskirken og Mariakirken er én og samme, eller at det var Lavranskirken som var forløperen til dagens kirke. Andre har sett for seg at kirken lå oppe på Husabø.

Det eneste vi kan trekke ut av biskop Hoskulds skildring når det gjelder beliggenheten, er at kirken lå et stykke borte fra bebyggelsen i «Stronne» den gangen, og utenfor synsvidde for folkene om bord på boierten i havna.

Steiner fra Lavranskirken (?) er bevart på Årstad
Men når vi vet at Lavranskirken var en steinkirke, er det grunn til å tro at stedet kan identifiseres med stor sikkerhet. På 1840-tallet, etter bybrannen, ble det funnet en runestein fra tidlig kristen tid der Thorsens hus (Strandgaten 43) ligger i dag. Ved samme anledning ble det observert murer etter en bygning av stein. Steiner som skal være fra denne bygningen, finnes fremdeles på Årstad, mens Dalane folkemuseum har noen potteskår (av kleber) herfra. Det er liten tvil om at det var levningene av Lavranskirken man støtte på den gangen. Grensen mellom Årstad og Husabø gikk ved Torssteinen, rett nedenfor dagens Strandgaten 13 og 15. Det kongelige kapellet lå med andre ord på Årstads grunn, slik også Mariakirken gjorde.

I vikingtid og middelalder var Egersund et viktig sted på den utsatte kysten mellom Lista og Nord-Jæren, der det fra naturens side fantes få gode havner. Sagaene forteller at kongelige flåter samlet seg her, og handelsfartøyer søkte nattehavn. Trolig vokste det på et tidlig tidspunkt fram en viss tettbebyggelse ved Vågen som følge av denne virksomheten.

Situasjonen med to kirker er ikke unik, men har paralleller først og fremst i det vi gjerne oppfatter som mer urbane kontekster – foruten de større middelalderbyene, gjelder det bl.a. steder som Borgund på Sunnmøre og Veøy i Romsdal. Det sier sitt om Egersunds betydning, allerede for 700 år siden.


01 juni 2023

Flyktningene i Malangen

I Håkon Håkonssons saga fortelles det om mange av kongens (1217-1263) storverk: Festningsbygging i Trondheim, Bergen, Tønsberg, Oslo og Konghelle, etablering av en kjøpstad i Marstrand og veitslehaller flere steder på Opplandene, samt kanalgraving i Tønsberg, for å nevne noe. Videre ramser forfatteren opp nybygde kirker land og strand rundt. Én opplysning skiller seg likevel ut. Det heter nemlig at det «kom mange bjarmer til ham, som var flyktet østenfra for tartarenes ufred», og at kong Håkon «kristnet dem og ga dem en fjord som heter Malang».

Hva lå bak denne knappe opplysningen om bjarmene som slo seg ned i Malangen? Hendelsen må i hvert fall ha blitt ansett som betydningsfull av kong Håkons nærmeste ettertid. For den 800 år gamle flyktningehistorien er blant de første av kongens gjerninger som nevnes, sammen med kirkebygging «nord i Troms» og i Ofoten. Av selveste paven hadde Kong Håkon i 1246 blitt innrømmet patronatsretten til de kirkene han bygde ved landets grenser «til utryddelse av hedenskapet». Flere har også villet tolke et par andre pavebrev som at kongen fikk tillatelse til å drive korstog mot samer og andre folk på Nordkalotten.

Håkon Håkonssons saga ble skrevet av islendingen Sturla Tordsson – på oppdrag av Håkons sønn og etterfølger, Magnus Lagabøte. Sagaen hevder altså at mange «bjarmer» søkte beskyttelse hos kong Håkon, og at de flyktet fra «tartarene» i øst. Sistnevnte er middelalderens betegnelse på mongolene, men «bjarmene» helst er et fellesnavn på kareler, vesper og andre finsk-ugriske folk i de nordlige områdene ved Onega og Dvina (Zavoloch’e, bokstavelig talt «bortenfor eidene») – som på det tidspunktet i lang tid hadde vært et viktig, ressursrikt oppland for Novgorod-republikken.

Mongolene var i løpet av kong Håkons regjeringstid blitt den viktigste maktfaktoren i Øst-Europa. I Novgorodkrøniken dukker de opp for første gang I 1224. Da heter det at «i dette året, på grunn av våre synder, kom et ukjent folk; ingen vet hvem de er, hvor de er kommet fra, hvilket språk de taler eller av hva slags tro de er; men de kaller dem tartarer…»

Den mektige Djengis khan døde i 1227, etter å ha «samlet» et gigantisk imperium som strakte seg fra Kina til Kaukasus. Før han døde hadde Djengis instruert sine sønner om å erobre resten av verden og tildelt dem hver sin del av de landområdene som fremdeles ikke var under mongolsk kontroll. Den vestligste delen av riket tilfalt sønnen Jotsji. Gjennom flere felttog i årene 1237-1240 underla så Jotsjis slektninger seg det ene etter det andre av de gammelrussiske fyrstedømmene.

Viktige byer som Rjazan, Vladimir og Suzdal falt, mens Kiev ble beleiret og ødelagt i 1240. Årsakene til den raske erobringen var først og fremst mongolenes avanserte militærstrategi og teknologiske overlegenhet – ikke bare i form av mobile rytterkrigere, men også f.eks. ved bruk av kastemaskiner, en innovasjon som mongolene hadde plukket opp i Kina. Pågående konflikter mellom de ulike russiske fyrstedynastiene spilte også inn, samt det faktum at de til å begynne med knapt kunne forestille seg en slik formidabel fiende, men oppfattet mongolene bare som nok ett steppefolk som drev med plyndring og begrensede operasjoner nord for steppene.

Resultatet var uansett at alle de fremste russiske fyrstene ble tvunget til å akseptere mongolenes overherredømme. I årene som fulgte reiste mange av dem til mongolenes hovedstad, Sarai, ved nedre Volga, for å bekrefte sin lojalitet til khanen, og mongolene («Den gylne horde») spilte en sentral rolle i de vedvarende stridighetene mellom ulike russiske fyrster. Det gikk ikke alltid fredelig for seg, og kildene forteller om fyrster og folk som rømmer landet. 

Både Norge og Sverige merket etterdønningene. Andrej 2. av Vladimir søkte tilflukt i Sverige i 1251, mens hans bror, Aleksander Nevskij av Novgorod, samme år sendte en ambassade til kong Håkon i Trondheim. Ifølge sagaen var det den stadige ufreden på Nordkalotten mellom Håkons representanter og kareler som var ærendet deres, men utsendingene ba også om prinsesse Kristinas hånd på vegne av Aleksanders sønn, Vasilij. Ekteskapet ble ikke noe av, men en norsk delegasjon dro til Novgorod og kom tilbake med rike gaver fra fyrst Aleksander. En avtale ble dessuten inngått som skulle regulere forholdene i nordområdene.

Aleksander Nevskij sto oftest på god fot med khanene, og året etter var det han som ble utnevnt til storfyrst av Vladimir, mens broren først falt inn i folden i 1256.

Om det er noen direkte sammenheng mellom begivenhetene i 1251 og de flyktende bjarmene som fikk slå seg ned i Malangen, vet vi ikke. Det er heller ingen kilder som direkte nevner mongolsk aktivitet så langt nord som Zavoloch’e. Men at den mongolske invasjonen og det tributtsystemet de nye herrene etablerte i Russland fikk følger også i nordområdene, er det liten tvil om.

«Den gylne horde» gjorde de russiske fyrstene tributtpliktige, og det fantes mongolske skatteoppkrevere bosatt så langt nord som Velikij Ustjug – en by som spilte en sentral rolle i den nordlige handelen med pelsverk, og som vokste betydelig utover på 1200-tallet, ikke minst på grunn av de mange flyktningene fra mer sentrale deler av riket som slo seg ned der.

Zavoloch’e var hovedleverandør av pelsverk, og hadde vært det i lang tid. Pelsverk og slaver, for å være presis. En italiensk reisende, Giovanni da Pian del Carpine (d. 1252), skrev at det på hans tid oppholdt seg en sarasensk (muslimsk) kjøpmann i Russland, sendt dit av Batu khan. Saraseneren var sysselsatt med å sette opp manntall over befolkningen og kreve inn skatt i form av pelsverk. De som unnlot å betale denne tributten, ble sendt til tartarene som slaver. En del av pelsverket ble konvertert til sølv før det ble sendt sørover, men det var også et betydelig marked for luksusvarer som dette i Saraj.

På den andre siden er det vanskelig å se for seg at akkurat denne virksomheten representerte noe kvalitativt nytt. Novgorod hadde i lang tid vært et viktig marked både for pelsverk og slaver, og fortsatte å være det etter at det mongolske overherredømmet var et faktum.

Ulike russiske middelalderkrøniker nevner et hundretalls tokt til Karelia, det sentrale Finland, deler av Lappland og områdene nord og øst for Onegasjøen. I mange tilfeller tok angriperne lokalbefolkningen til fange. Tartarene raidet på sin side blant annet finsk-ugrisk-talende folk lenger øst. På slavemarkedene på Krim sto blonde og blåøyde fanger spesielt høyt i pris. Det hører dog med til historien at slavene som ble hentet blant slavisk-talende på og nord for steppene utgjorde et mye større antall.

Om det så var tung skattlegging, slaveri eller noe annet som førte bjarmene til kong Håkon Håkonsson og endelig til Malangen, kan vi selvsagt ikke vite. Men det kan se ut til at minnet om flukten levde lenge. I hvert fall kunne lagmann Peder Hanssøn Schønnebøl i Steigen fremdeles på slutten av 1500-tallet skrive at det i «Maalangher» og andre steder i hans distrikt fantes folk som av «forne Kong Hagenn» hadde fått «en Stoer fiord, Att bygge och besidde».


14 mars 2023

Kjellandsvik-vraket

Et «ukjent» vrak av et skip fra middelalderen på Jeløy? Kanskje endatil et skip som i sin tid ble tatt av pirater? En 170 år gammel avisartikkel åpner i hvert fall for spennende muligheter, som vi snart skal se.

Det finnes flere kjente skipsvrak i farvannene rundt øya. Krigsvrakene «Nordvard», «Svein I» ved Gullholmen og «Perseus» i Værlebukta er vel de mest kjente. Langt eldre er «Jeløyskipet», som ble delvis undersøkt av arkeologer på Tronvik – ved Gullholmsundet – på 1920-tallet. Den gangen mente man at det kunne være snakk om en ferge, ettersom det var fergeforbindelse mellom Tronvik og Horten langt tilbake i tid. En ny undersøkelse i år 2000 av vraket, som ligger godt inne på land og begravd i sand og leire, konkluderte med at Jeløyskipet var vesentlig eldre enn antatt – kanskje så gammelt som fra 1300-tallet.

Like gammelt er «Årefjordskipet» fra Rygge, som også ble funnet på land på 1960-tallet. Begge disse fartøyene har vært klinkbygde, og av eik. Dateringene er ikke særlig presise i noen av disse tilfellene, dessverre, men det er ingen tvil om at både Jeløyskipet og Årefjordskipet skriver seg fra middelalderen.

Et annet «vrak» som er mindre kjent, og kanskje enda eldre enn disse, ble for mange år siden funnet i Stormyra, mellom Kongshavn og Singelbukta. Om det vi vi ikke annet enn at det skal ha blitt funnet betydelige rester av en båt i myra. Det er mulig at det kan dreie seg om et fartøy som er blitt ofret til høyere makter i jernalderen – noe forlis er det i hvert fall ikke snakk om så høyt over sjøen.

Kjellandsvik

"Orlogshavna" i Kjellandsvikbukta, slik
Edmund Ree så det for seg.
I Kjellandsvik- eller Skippingbukta ligger det som kjent flere vrak, ettersom både Moss Mek. Verksted og Norsk Bjergningskompani dumpet flere utrangerte fartøyer og flytedokker der i nyere tid. Vraket av stållekteren «Harold» som ble brukt av Bjergningskompaniet som løftefartøy, er fremdeles godt synlig.

Det er også opplysninger om eldre vrak i bukta; arkeologen Erling Johansen opplyste i sin tid at det ligger et gammelt fartøy med hele lasten i behold nede i mudderet. Inne på land er det plukket opp en mengde båtnagler, og det er funnet smieslagg nær stranda – kanskje fra et båtbyggeri.

I lokaltradisjonen, ikke minst formidlet (og utbrodert) gjennom skriveriene til herrene Ørnulf og Edmund Ree, var Kjellandsvikbukta en orlogshavn i eldre tid. Stedsnavn som «Kaupanes fioll», nevnt i biskop Eysteins jordebok fra rundt 1390, forteller at det også har foregått handelsvirksomhet i området.

Kåre Hiis, som en gang drev nabogården Fuglevik, fortalte til Edmund Ree at det ifølge dokumenter som befant seg på gården, en gang var trukket båter fra Kjellandsvikbukta og over til Rambergbukta (eller motsatt) på kavler for å unngå fiendtlige angrep. Sannsynligvis var dette under Den store nordiske krig (1700-1721). Ingen ringere enn Tordenskjold skal ha ligget i Rambergbukta med skipet sitt fortøyd til et stort eiketre. Draget mellom buktene kalles fremdeles for «Slepet» og «Båtveien». I 1716 var Moss erobret og befestet av svenske tropper, og det kan ha vært i forbindelse med dette – eller helst med gjenerobringen samme år – at den spesielle transporten, som har flere paralleller i løpet av denne krigen, fant sted.

Det var også i Kjellandsvikbukta at det «ukjente» vraket ble funnet i 1851, ved graving i strandkanten. Og så er det altså det «ukjente» vraket. Moss Tilskuer kunne onsdag 1. oktober samme år fortelle følgende om det oppsiktsvekkende funnet:

«Moss, den 30te Septbr.

Meddelt. – Ved Udgravningen af en Par Diger, der have sit Udløb til Mosse-Sundet, paa Gaarden Kjellandsvig paa Gjeløen, kom der tilsyne nede paa Stranden i en lille Bugt Brudstykker af et Fartøis Vrag.

Da ingen nu her Levende kjendte noget til at et Fartøi der var strandet eller henbragt, gav samme Anledning til en foreløpig nærmere Undersøgelse, og er der ved nogen Udgravning fundet adskillige Tømmere, Forstævnen og formentlig Agterstævnen, eller muligens Fartøiets Kjøl – hvilket endnu ikke saa ganske kan skjønnes, - samt noget af Plankningen eller Bordgangen.

Fartøiet viser sig at være af en ældre Bygningsmaade af meget svære Egematerialier, er klinkerbygget paa Spandt og naglet med meget svære Egenagler. Plankningen eller Bordgangen er skjødt ved at være bladet om hinanden og der befæstet med firkantede Spiger.

Af de fundne Tømmere viser det sig at Fartøiet er afbrændt, ligesom der fines flere forkullede Træstykker. Grundeieren opgiver, at han for 5-6 Aar siden har fundet enkelte Tømmere, uden at kunne forestille sig, at samme hidrørte fra et paa hans Grund værende Vrag.

Det lader til at have været et større Fartøi, dels at dømme efter de fundne Vragstykker og Plankningen, der bestaar af 12 Tomb brede og 2 ½ Toms tykke Egeplanker, dels efter den Afstand, i hvilken man har fundet Forstævnen fra den formentlige Agterstævn, nemlig omtrent 50 Fod.

Paa Vedkommendes Foranstaltning havde Grundeieren lovet at udgrave Vraget, hvortil han ogsaa havde gjort en Begyndelse; men da Udgravningen kun kan foretages under meget lavt Vand, og saaledes ikke vel fuldføres uden at sætte en Dæmning over Bugten, for at hindre det stigende Vands Tilstrømning, fandt den Foretagende for besværligt. Imidlertid vil der nu formentlig blive truffet saadanne Forføininger, at man kan vente om kort Tid at se Vraget udgravet, og derved komme til Kundskab om denne Gjenstands Interesse.»

Noen oppfølgende reportasje kan jeg ikke se at det finnes i Tilskueren, så flere opplysninger enn dette har vi ikke. Grunneieren som sørget for den delvise utgravningen, må ha vært Jon Olsen Kjellandsvik.

Men det er slett ikke så lite, det som framgår av avisartikkelen. Fartøyet var av nordisk type, klinkbygd, og av grove eikematerialer. Bordgangene var 30 cm brede og 6 cm tykke og festet til spantene med trenagler (av eik, ifølge Tilskueren). I skjøtene var bordene holdt sammen med båtsøm av jern. Lengden av skipet kan ha vært 15-16 meter. Skipet bar spor etter å ha vært brent.

Fartøysrestene lå altså nede i sanda, men i strandsonen. Opplysningene om de to dikene og at funnstedet var en «lille Bugt» gir en god indikajson på hvor vi befinner oss, nemlig i den lille bukta like nord for restene av en steinbrygge rett øst for tunet på Kjellandsvik.

Ut fra de opplysningene vi har om skipet, var det trolig fra middelalderen, kanskje jevngammelt med Jeløyskipet. Men hvordan havnet det på stranda på Kjellandsvik? Dreier det seg om et forlis, et utrangert fartøy som er blitt etterlatt her eller noe annet?

Sjørøvere?

Jeg tror ikke vi kan utelukke sjørøvervirksomhet som en forklaring. For hør bare her:

Om vi ser på alle de skipsvrakene som er daterte til før år 1600 på kyststrekningen fra svenskegrensa til Åna-Sira, tegner det seg noen spennende mønstre. Til sammen er det rundt 25 vrak som er daterte, enten ved hjelp av C14 eller årringsdatering (som er mer presis enn C14).

For det første ligger nesten alle vrakene inne i havner eller på grunt vann, mens bare to eller tre av ble funnet på dypere, mer åpent hav. Flere av dem har dessuten spor etter brenning. Det er lite som tyder på at flertallet av disse skipene endte opp i fjæra ved et uhell.

Snarere tyder funnkonteksten, inne på grunt vann i beskyttede bukter og viker, å tyde på at vi for en stor del har å gjøre enten med utrangerte fartøyer eller skip som er blitt senket med vilje. Noen steder, som i kjente og viktige uthavner på sørlandskysten, er det funnet flere vrak fra samme periode.

Så er det dateringene. Dersom vrakene i disse havnene var et resultat av ulykker til sjøs, ville en forvente en mer eller mindre jevn fordeling over tid, eller kanskje en økning etter hvert som omfanget av handelen ble større utover i middelalderen. Men slik er det ikke. Istedet samler dateringene seg i tre konsentrasjoner: Så mange som 12 av vrakene ser ut til å være fra tiden rundt 1400, mens fire ligger rundt midten av 1400-talet og fire rundt 1500.  Før og etter dette har vi bare et fåtall daterte vrak.

Denne tidsmessige fordelingen tyder på at vi i stor grad har å gjøre med historiske hendelser, og ikke først og fremst prosesser knyttet til «naturlige» tap til sjøs.

Kildene fra denne tiden viser at krig og piratvirksomhet var spesielt vanlig nettopp i disse periodene. En vanlig strategi for piratene var å kreve store løsepenger for skip som de tok, og senke dem eller sette fyr på dem dersom eierne ikke ville betale. I mellomtiden kunne skipet bli etterlatt på grunt vann, med avhogde master.

Ett spørsmål må ha meldt seg hos hver en sjømann som møtte et ukjent skip i den gangen: Venn eller fiende? Kjøpmann eller sjørøver? Sjørøveri var utbredt i farvannene våre i lange perioder i senmiddelalderen, samtidig som kapervirksomhet var et ledd i ordinær krigføring hver gang havner og uthavner på skagerrakkysten ble trukket inn i konfliktene mellom to eller flere makter og ble en del av den europeiske krigsskueplassen.  Og det var temmelig ofte.

Tiden rundt 1400 skiller seg ut, og det er grunn til å tro at klyngen med skipsvrak datert til disse årene har sammenheng med fiendtlighetene da. Dette var en helt spesiell tid til sjøs, da lovløsheten rådde, og all handel mellom England og Frankrike og deres allierte opphørte.

I motsatt ende av den store nordeuropeiske handelsruten var det ikke noe bedre: I Østersjøen ble hanseater og andre kjøpmenn angrepet av de såkalte vitaliebrødrene, de mest beryktede sjørøverne i Hansaens historie.  I 1406 tok vitaliebrødrene en hanseatisk flåte på 13 skip i uthavna Skjernesund ved Mandal, og samme år drepte hanseater fra Bergen over hundre engelske fiskere som hadde flyktet fra de samme piratene.

Drapet på fiskerne skjedde ved Hidra i Flekkefjord, men konfliktene fikk også nedslag nærmere oss, som i Sandefjord og i havnene på Bohuslänkysten. Og kanskje også på Jeløy?

***

Kanskje finnes det fremdeles rester av skipet på stranda ved Kjellandsvik? Eller ble kan hende noe av tømmeret fra 1851 tatt vare på og eksisterer fremdeles? Det siste er vel mindre sannsynlig. Uansett burde det være en oppgave å undersøke om Kjellandsvik-vraket fortsatt eksistererer, og i så fall dokumentere og datere restene før det er for sent.

23 februar 2023

Lurvehuer og hårfagre konger

Væringer. V.M. Vasnetsov, 1880
Mange kjenner historien om Harald Hårfagre og hans lange hår – det som han ikke ville klippe før han hadde underlagt seg hele Norge og vunnet sin Gyda. Ti år tok det, ifølge Snorre, og like lenge ble han kalt for Harald Luva, «den lurvete». Den nyklipte kong Harald, forteller samme Snorre, fikk deretter tilnavnet Hårfagre. Det er en god historie, for god til å være sann.

Om vi skal tro sagaforfatterne, var kongens hår både stort og vakkert også etter at han samlet riket. I Fagerskinna heter det at Haralds hårmanke var usedvanlig stor, og av utseende som vakker silke. «Eller som drevet gull», legger Flatøyboka til, og forteller at håret krøllet seg i store lokker og var så langt at han kunne stikke det under beltet.

Sagaene har generelt mye å fortelle om Harald Hårfagre, men det er viktig å huske på at sagaforfatterne levde tre hundre år etter hans tid. Selv om Snorre og andre sagaskrivere kanskje kunne trekke veksler på muntlig tradisjon, var kildene deres i stor grad eldre skaldekvad, først og fremst Haraldskvadet og Glymdråpa, som begge kan være fra 900-tallet.

Ikke minst i Heimskringla møter vi omfattende skildringer av Harald Hårfagres liv og erobringer, mens en langt eldre forfatter som Adam av Bremen (ca. 1075) overhodet ikke nevner Harald, men derimot hevder at Håkon Ladejarl (ca. 935-ca. 995) «var den første som gjorde seg til konge over nordmennene, mens de tidligere ble styrt av jarler».

«Luva» eller «Hårfagre»?

Harald gis i kildene to ulike tilnavn, «Luva» og «Hårfagre». Men i samtidskildene, kvadene, er det kun tilnavnet «Luva» som benyttes. «Hårfagre» nevnes i de bevarte kildene først på et langt senere tidspunkt, så vidt meg bekjent først i det lærde diktet Háttalykill fra 1140-årene.

Folkloristen Moltke Moe pekte i sin tid på at sagatradisjonen om Harald Hårfagre er preget av eventyrmotiver og sagn. Han viser til at sagafortellingen om kongen som lover å ikke skjære håret før han har oppnådd en bestemt ting, henter motivet sitt fra nasireerløftet i Det gamle testamentet. Ifølge 4. Mosebok skal den som avgir et slikt løfte, holde seg borte fra vin og døde kropper samt la håret vokse fritt fram til løftet er oppfylt. Nasireeren var en hellig person, en som skilte seg ut fra samfunnet for øvrig og var viet til Gud. Det lange håret var et synlig tegn på slik status.

Motivet er heller ikke ukjent hos middelalderens forfattere ellers. Orderic Vitalis forteller om Sicilias normanniske hersker, Robert Guiscard, som sverget å ikke klippe håret før han hadde jaget tyskerne ut av Roma. 

Når det gjelder tilnavnet «Luva» (lúfa), foreslo Moe at det kunne bety «seierslue», og ikke «den lurvete». Det er for så vidt en tiltalende tanke når det gjelder en mektig konge som Harald. Når et barn kommer ut av mors liv med hele eller deler av fostersekken rundt seg, kalles det «seierslue», og slike barn tilskrives gjerne spesielle egenskaper, positive eller negative, og regnes av og til som spesielt heldige. Kvadene framstiller jo Harald som en «lykkemann».

To Harald’er

Men hvordan ble «Luva» til «Hårfagre»? Joda, det finnes faktisk en Harald med tilnavnet «Hårfagre» også i eldre kilder. Men da er det ikke rikssamleren Harald som menes, men den senere kongen som vi kjenner som Harald Hardråde. Og han levde på 1000-tallet, flere generasjoner senere enn navnebroren.

Kildene som kaller Harald Hardråde, for «Hårfagre» er flere – og eldre enn sagaene. Det gjelder blant annet Den angelsaksiske krøniken (under året 1066), den normanniske historikeren Orderic Vitalis (1075-1142) og engelske William av Malmesbury (1080-1143).

Etter min og andres oppfatning er tilnavnet flyttet over fra den yngre Harald Sigurdsson (Hardråde) til den eldre Harald «Luva» av sagaforfatterne. Mens sagaenes forklaring av tilnavnet – når det gjelder den eldre Harald – er preget av det gamle motivet om helten som ikke vil klippe håret før han har oppnådd en bestemt målsetting, er det ikke vanskelig å tolke tilnavnet inn i en bysantinsk samtidskontekst. Som kjent var Harald Hardråde i lenge tid i keiserens tjeneste i Bysants.

Bysantinsk skikk

900-talls-kronikøren Liutprand av Cremona gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom draktskikk og utseende i henholdsvis Bysants og den vestlige kristenheten på hans tid. «Ingen har rett til å kreve at jeg følger andre skikker enn våre egne her,» skriver han i forbindelse med et besøk i Konstantinopel. Han legger til at den bysantinske keiserens utsendinger ikke bryr seg om de lokal skikk og bruk når de kommer vestover:

«De har lange ermer, belter, spenner, utslått hår og tunikaer som rekker ned til hælen, både når de rir eller går eller sitter ved bordet med oss… Måtte Gud forby det i tiden som kommer!».

Videre kobler Liutprand langt hår og «kvinnelig» drakt til dårlige egenskaper som løgnaktighet, falsk beskjedenhet og grådighet, mens han på samme måte assosierer kort, vakkert hår, mannlig drakt osv. til de motsatte – positive – egenskapene. Og i forlengelsen av dette setter han de dårlige egenskapene i forbindelse med den bysantinske keiseren, Nikeforos Fokas, mens de positive er knyttet til den tyske keiseren, Otto 1.

I Romerriket hadde menn hatt kort hår; langt hår hos menn var noe man forbandt med germanere og andre barbarfolk. Men fra 500-tallet og framover endret skikken seg i det «østromerske» Bysants, og det ble vanlig at menn hadde lengre hår, skjegg og bart. Keiser Teofilos bestemte på 800-tallet at alle menn skulle ha kort hår, men onde tunger mente at det bare skyldtes misunnelse, ettersom han selv var skallet. I løpet av 900-tallet kom skjeggvekst og langt hår igjen på moten i Bysants, og slik var det fortsatt mens Harald Hardråde – eller skal vi si Harald Hårfagre? – oppholdt seg der i 1030-årene.

I Bysants var det med andre ord vanlig at fornemme menn hadde langt hår. Trolig har Harald Hardråde tatt med seg denne skikken hjem, og det kan gjerne være dette som ligger bak tilnavnet.


18 januar 2023

Krosshaugen

 

Ved rikssamlingsmonumentet i Haugesund står det et høyt steinkors på en kolle. Krosshaugen kalles den, men noen gravhaug er det ikke. Enhver som har sett korset, vil ha lagt merke til at det en gang er blitt reparert etter å ha vært brukket i to. Det skyldes en episode under sildefisket vinteren 1846/1847.

Av og til hører man at korset falt over ende og brakk i to den gangen skattegravere ville se hva som skjulte seg i Krosshaugen og begynte å grave i den. Men nei, det er ikke riktig. Og vi har ingen ringere enn den samtidige lensmannens ord for det.

Lensmann Christensen i Torvastad satte nemlig i gang en stor innsamlingsaksjon for å reparere korset, og rykket i den sammenheng inn en oppfordring rettet til «Enhver, der følger nogen Interesse for Sagen» i Stavanger Amtstidende og Adresseavis i juli 1847.

Christensen, som var bosatt på nabogården, kunne fortelle at korset var blitt ødelagt noen måneder tidligere, på grunn av «Uforsigtighed i afvigte Aars Fiske». Noen hadde nemlig strukket sildegarna sine på stedet, og brukt steinkorset til å feste dem i. Resultatet var at korset deiste i bakken og delte seg i to.

Korset på Krosshaugen er slett ikke enestående i denne delen av Norge; det er over 60 av dem på Vestlandet. Generelt tilhører steinkorsene, i hvert fall de store høykorsene som det i Haugesund, vikingtiden og middelalderen.

Når lensmannen tok initiativ til å restaurere nettopp dette korset var nok bakgrunnen delvis en annen. For i hans lange appell er det Harald Hårfagre som tar opp det meste av plassen. Hvorfor? Jo, fordi Snorre hadde beskrevet det som på 1200-tallet ble oppfattet som kongens grav «på Haug ved Karmsundet». Og forfattere nærmere lensmann Christensen i tid, hadde kommet til at det måtte dreie seg om det området der Krosshaugen befinner seg.

Christensen var godt klar over at Krosshaugen ikke kunne være noen gravhaug, men han tenkte seg at korset likevel kunne være et minne over den døde kongen. Det kan man jo godt forstå. Fremdeles på 1970-tallet, da Fritjov Birkeli tok for seg hele korpusen av norske steinkors, var det naturlig å drøfte den eventuelle sammenhengen mellom Harald Hårfagre og korset. Men Birkeli kom i stedet til at korset var reist til minne om en annen konge, Eirik Blodøks – på minst like tynt grunnlag, vel å merke.

Det kom til å drøye med selve restaureringsarbeidet. Lensmann Christensen døde kort tid etter, og boet hans var fallitt. Selv midlene som hadde kommet fra Fortidsminneforeningens direksjon i Christiania, var tapt. Til slutt, i 1852, skjedde likevel den reparasjonen i form av sterke jernbånd som steinkorset er preget av i dag. Det var sogneprest Jensen som hadde overtatt stafettpinnen fra lensmannen, og sørget for at korset igjen kom til heder og verdighet.


Gullgubber

 I 1810 sendte stiftsprost Angell i Trondheim to bittesmå menneskefigurer av gullblikk til København og det som etter hvert skulle bli til N...