'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

21 juni 2023

Å legge sin elsk på...

Bergen museum eier en gammel kirkedør fra Avaldsnes. Den er bortimot 2 m høy og 80 cm bred, men har vært både høyere og bredere i sin tid. Antagelig skriver døra seg fra middelalderkirken på Avaldsnes. Det som først og fremst slår en med døra, er at yttersiden er oversådd med ristninger i form av bumerker, initialer, navn og årstall – det eldste kan leses «1610».

Døra på Nesseby kirkegård. Foto: FAS

Slike ristninger er ikke uvanlig å finne i eldre tømmerbygninger. I kystbygdene kompletteres ofte slike samlinger av innrissede skip, mens hester og jaktmotiver er like framtredende i innlandet. Noen ganger er motivkretsen enda større:

I den gamle uthavna Kleven ved Mandal står en sjøbu fra 1700-tallet, og på utsiden av døra er det risset inn en mengde initialer og figurer. Det fortelles at ristningene skriver seg fra seilskutemannskaper som hentet ferskvann i bekken bak bua. Spesielt framtredende er de minst fire figurene som viser kirkebygninger, med varierende bokstavkombinasjoner innskrevet i dem.

På Nesseby kirkegård i Varanger står en tømmerstue som trolig er kommunens eldste bygning. Stua har en komplisert bygningshistorie, men skriver seg antagelig fra da det første kapellet ble oppført på Agnsnes lenger inne i fjorden i 1718. Bygningsmaterialene den gangen kom bl.a. fra kirken i det nedlagte fiskeværet på Vadsøya. Også her er døra full av bumerker, initialer og årstall.

Lista kan gjøres mye lengre: Borgund stavkirke har svært mange ristninger, f.eks., og særlig mange på døra mot vest.

Slike ristninger er neppe bare krot og tidtrøyte. I mange tilfeller representerer de magiske handlinger. Om døra fra Avaldsnes kirke ble det sagt at navn og merker ble skåret i den som et middel mot «elsk» - en sykelig tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. Tusseelsk og huldreelsk er andre navn på sykdommen. Også en avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn.

Rådene mot elsk var flere. i Nordfjord kunne en henge en hestesele på kvinner som var plaget av elsk. I Hordaland kunne man be om sølv hos ni koner (nikonesølv) og lage et nikonesølv av det, som den syke alltid skulle bære på seg. Men et gjennomgående middel mot denne og andre tilstander – som når folk mente at et barn «forbyttet» – var å skrive offerets navn eller initialer på kirkedøra.

20 juni 2023

Kanalisert vikingtid

Kanalgraving er ressurskrevende prosjekter som helst forbindes med en tidlig fase av den industrielle revolusjon. Men kanaler etablert for å lette sivil eller – helst – militær transport har dype røtter. Selv vikingene bygde kanaler – også i Norge.

Med industrialiseringen ble transporter og infrastruktur grunnleggende endret. Lenge, og før tog og bil endret forutsetningene, var det kanaler som var tidens løsen – med Erie Canal (1825), Göta kanal (1832) og Suezkanalen (1869) som viktige eksempler. Senere fulgte bl.a. Korintkanalen (1893), Panamakanalen (1914) og Kvitsjøkanalen (1933), med varierende grad av suksess. Annerledes var det ikke i Norge – der Fredrikshalds kanal (dagens Haldenkanal) sto ferdig i 1849, mens Norsjø-Skienkanalen kom bare noen år etter.
Sporene etter kanalen over Spangereid er fremdeles godt synlige
på dette kartet fra 1784. "Groben", den gjengrodde
jernalderkanalen, ses som et grønt drag i overkant av
og forbi kirken. Foto: Riksarkivet

Anlegget av Suezkanalen og Panamakanalen fikk vidtrekkende og varige konsekvenser. Det gjorde også den nesten 60 mil lange Eriekanalen, som forbinder The Great Lakes med Atlanterhavet. Kanalen var en vesentlig årsak til New Yorks økonomiske framgang på 1800-tallet. Brooklyns eventyrlige vekst i den samme perioden skyldtes på samme måte kanalen, om enn indirekte: Det var rett og slett ikke plass på Manhattan til den nye infrastrukturen som kanalen førte med seg, slik at verft, varelagre og annet ofte måtte bygges på den inntil da landlige østkysten av Long Island. Da så Brooklyn og New York ble én by i 1898, bidro førstnevnte med 40 prosent av det samlede innbyggertallet.

Disse kanalene var ment å løse varierende utfordringer. Suez- og Panamakanalene var rene skipskanaler, mens f.eks. Fredrikshalds kanal først og fremst skulle lette tømmerfløtingen. Felles for flere av de store kanalprosjektene fra den gangen var at de hadde vært under planlegging, av og på, i til dels svært lang tid. Kanalisering av strekningen mellom The Great Lakes og Hudsonelva var blitt foreslått allerede i 1699. Korint- og Suez-kanalene hadde forløpere langt tilbake i Antikken. 

Et berømt prosjekt som ikke fikk noen moderne oppfølger før i 1992, er Karl den Stores Fossa Carolina – påbegynt i 793, men trolig aldri fullført. Fossa Carolina skulle binde sammen Rhinen og Donau. Her hjemme ble den relativt korte kanalen mellom Moss og Jeløya åpnet i 1855 – femti år etter at man hadde begynt å grave, og mer enn 200 år etter at prosjektet var blitt fremmet av kong Christian IV i 1647. 

Kanalene i Tønsberg og ved Lindesnes

Det bringer oss over til vikingene, eller i hvert fall til tiden lenge før den moderne kanalbyggingens epoke. I 1730-årene fikk overlos Gabriel Christiansen mudret opp løpet mellom Tønsberg og Nøtterøy, den såkalte Stenskanalen. Det skjedde med referanser til en betydelig eldre kanalgravning på stedet. I Håkon Håkonssons saga leser vi nemlig at kongen midt på 1200-tallet lot landtungen her grave ut, «slik at man nå kan fare med kogger, hvor tidligere sjekter knapt kunne flyte».

Nylig har arkeologen Jan Brendalsmo og geologen Rolf Sørensen brakt argumenter til torgs for at heller ikke Håkon Håkonssons kanal var den første i Tønsberg, men at han bare rensket opp en eldre kanal som var blitt for grunn på grunn av landhevning og tilsanding. Den opprinnelige, menneskeskapte kanalen kan ha blitt etablert så tidlig som på 800-tallet. Beveggrunnene for å grave en kanal mellom Nøtterøy og fastlandet i vikingtiden kan i så fall ha vært å sikre to utløp fra havna der.

Samme motiv får vi tro lå bak en minst like gammel kanal, nemlig den som en gang i jernalderen ble lagt over Spangereid, der Lindesnes møter fastlandet. Arkeologiske funn, blant annet en uovertruffen mengde av langskipsnaust, tyder på at Spangereid var en viktig «marinehavn» allerede før vikingtiden. Ved å grave en kanal over eidet ble det mulig for langskipene å unnslippe «bakveien» i tilfelle angrep. På denne tiden var Lindesnes dessuten vestgrense for «daneveldet» i Viken, og både kanal og flåtehavn skal kanskje helst forstås på bakgrunn av dette.

Kanhave kanal

Militære hensyn var trolig foranledningen til den kanskje best kjente av vikingtidens kanaler, nemlig Kanhavekanalen på Samsø i Kattegat. Den 500 meter lange og 11 meter brede kanalen som delte øya i to, er årringsdatert til 726 e.Kr. Kanhave kanal forbandt Stavns fjord, som var en viktig flåtehavn, med Kattegat. Arkeologiske undersøkelser som er utført på Samsø indikerer at kanalen ikke var lenge i bruk, og at den etter hvert forfalt og ble grunnet opp. Det understreker vel at funksjonen først og fremst var militær, og kanskje knyttet til konkrete, situasjonsbestemte behov. Ulike forskere har villet se en tidlig kongemakt bak kanalprosjektet på Samsø.

Flere vikingkanaler?

De to andre, mulige kanalene i vikingenes verden, på Orknøyene og på Isle of Skye, er foreløpig mer usikre kandidater.

Kanskje er det ikke tilfeldig at de tre kanalprosjektene vi så langt kjenner fra denne perioden i Norden, alle ligger innenfor danekongens maktsfære? Det gjelder jo både Kanhave-, Spangereid- og Stenskanalen. Gjennom hele vikingtiden og fram til Magnus den Godes tid var det konflikt om overherredømmet i Viken og det sørligste Norge. Makten skiftet, ofte med danekongen som formell overherre, og så sent som i 1170 kunne kong Valdemar innsette Erling Skakke som sin jarl i Viken.

Kan det tenkes at flere av de kanalene vi kjenner fra senere tid i dette området, også har gamle aner? I forbindelse med kanalprosjektet i Moss på 1850-tallet ble følgende fortalt: «Efter Sagn skal denne Landstrimmel i ældre Tider have været gjennemskaaren, saa at smaae Baade kunde gaae igjennem…» Den smale landstrimmelen, Værlesanden, som tidligere forbandt Jeløya med fastlandet, var etter alt å dømme et grunt sund så sent som omkring år 1000. Ut fra det vi i dag vet om landhevningen, var det ca. 1 meter klaring for båttrafikken her 200 år tidligere. Det er vel ikke helt utenkelig at man har gjort tiltak for å holde løpet åpent, slik som i Tønsberg, uten at vi vet noe nærmere om dette.

14 juni 2023

Biskopen i ruinkirken

Egersund kirke jubilerer i år, men som alle vet er ikke dagens kirke den første på stedet – eller den eneste. Hundre år tidligere, høsten 1531, var stavangerbispen Hoskuld i Egersund, som var én av etappene på en usedvanlig strevsom visitas i den østlige delen av hans bispedømme. Biskopens reiseberetning er interessant lesning – og den kaster også lys over kirkene i Egersund den gang, i første rekke den sagnomsuste Lavranskirken – «Sancti Laurentii de Eikundasund», som den kalles i en enda eldre kilde.

Egersund kirke fra 1623
Året etter mintes biskop Hoskuld den spesielle visitasreisen. Han og hele følget hadde måttet reise «natt og dag, og over skog og myr». To ganger hadde Hoskuld reist sjøveien til Roma, men aldri hadde han vært ute for slikt forferdelig vær og føre som møtte ham på turen fra Mandal og hjem til Stavanger.

Det var ikke bare uværet som plaget biskopen. Reisen hadde blitt ekstra vanskelig fordi den landflyktige kong Kristian den 2.s allierte lå i havnene på sørlandskysten. På grunn av de fiendtlige skipene måtte Hoskuld ta landeveien fra Lyngdal og vestover. Dermed ble biskopen nødt til å «fare den veien som neppe noen av våre forgjengere hadde tatt», som han skrev.

Han forteller videre at følget dro over Svåheia og kom ned til Egersund i kveldinga, i kraftig regn og flom. I havna der lå det et skip, en boiert. Antagelig var det fiender, dette også, og fra innbyggerne i strandstedet fikk biskopen vite at de var ventet, og at ingen derfor ville huse dem. Og så skriver Hoskuld:

    «I stedet måtte vi søke tilflukt i ruinene av steinkirken, slik at vi kunne holde oss i skjul. Bare Gud         vet hvilken nød vi der måtte lide».

Altså: I 1531 fantes murene etter en kirke av stein i utkanten eller utenfor den daværende bebyggelsen i Egersund. Det er liten tvil om at det var i ruinene av kongens Lavranskirke Hoskuld og følget hans tilbragte natten.

Den kirken hører vi om første gang i 1308. Lavranskirken var ett av 14 kongelige kapeller landet rundt – kirker som kongen selv rådde over, i motsetningen til biskopen. Kanskje var kirken i Egersund én av de kirkene som nevnes allerede i 1247, da kardinal Vilhelm omtaler tre kirker i Stavanger bispedømme som både kongemakten (dronningen) og biskopen krever herredømme (patronatsrett) over. De kongelige kapellene spilte en viktig rolle i administrasjonen av riket på 1200- og 1300-tallet, og var på sett og vis like mye et «statens hus» som en kirke. Kirken på Avaldsnes, Apostelkirken i Bergen og Mariakirken i Oslo var også del av denne organisasjonen.

Den andre kirken i Egersund, Mariakirken, dukker opp i kildene noe tidligere, i 1292. Det skjer i fornemt selskap: Dette året gir nemlig pave Nikolaus alle som besøker Mariakirken i Egersund eller Nidarosdomen i Trondheim ett år og førti dagers avlat. Året før hadde tilsvarende rettigheter blitt gitt til flere kirker og klostre i Bergen.

Denne kirken nevnes både før og etter Lavranskirken i tid, så det er ingen tvil om det fantes to kirker i den senere byen omkring 1300. Mariakirken var sognekirken på stedet, i motsetning til kongens egen Lavranskirke. Sistnevnte fikk for øvrig også avlatsrettigheter – ett års avlat, dersom man besøkte kapellet på Lavransmesse, 10. august.

Alt tyder på at Mariakirken var den direkte forløperen til dagens jubilant, og at den lå på samme sted som i dag. Den var av tre, mens det kongelige kapellet altså var av stein. Men hvor lå kongens Lavranskirke?

Spørsmålet har skapt mye diskusjon og ikke så rent lite forvirring i mange år. Flere har – på sviktende grunnlag – antatt at Lavranskirken og Mariakirken er én og samme, eller at det var Lavranskirken som var forløperen til dagens kirke. Andre har sett for seg at kirken lå oppe på Husabø.

Det eneste vi kan trekke ut av biskop Hoskulds skildring når det gjelder beliggenheten, er at kirken lå et stykke borte fra bebyggelsen i «Stronne» den gangen, og utenfor synsvidde for folkene om bord på boierten i havna.

Steiner fra Lavranskirken (?) er bevart på Årstad
Men når vi vet at Lavranskirken var en steinkirke, er det grunn til å tro at stedet kan identifiseres med stor sikkerhet. På 1840-tallet, etter bybrannen, ble det funnet en runestein fra tidlig kristen tid der Thorsens hus (Strandgaten 43) ligger i dag. Ved samme anledning ble det observert murer etter en bygning av stein. Steiner som skal være fra denne bygningen, finnes fremdeles på Årstad, mens Dalane folkemuseum har noen potteskår (av kleber) herfra. Det er liten tvil om at det var levningene av Lavranskirken man støtte på den gangen. Grensen mellom Årstad og Husabø gikk ved Torssteinen, rett nedenfor dagens Strandgaten 13 og 15. Det kongelige kapellet lå med andre ord på Årstads grunn, slik også Mariakirken gjorde.

I vikingtid og middelalder var Egersund et viktig sted på den utsatte kysten mellom Lista og Nord-Jæren, der det fra naturens side fantes få gode havner. Sagaene forteller at kongelige flåter samlet seg her, og handelsfartøyer søkte nattehavn. Trolig vokste det på et tidlig tidspunkt fram en viss tettbebyggelse ved Vågen som følge av denne virksomheten.

Situasjonen med to kirker er ikke unik, men har paralleller først og fremst i det vi gjerne oppfatter som mer urbane kontekster – foruten de større middelalderbyene, gjelder det bl.a. steder som Borgund på Sunnmøre og Veøy i Romsdal. Det sier sitt om Egersunds betydning, allerede for 700 år siden.


01 juni 2023

Flyktningene i Malangen

I Håkon Håkonssons saga fortelles det om mange av kongens (1217-1263) storverk: Festningsbygging i Trondheim, Bergen, Tønsberg, Oslo og Konghelle, etablering av en kjøpstad i Marstrand og veitslehaller flere steder på Opplandene, samt kanalgraving i Tønsberg, for å nevne noe. Videre ramser forfatteren opp nybygde kirker land og strand rundt. Én opplysning skiller seg likevel ut. Det heter nemlig at det «kom mange bjarmer til ham, som var flyktet østenfra for tartarenes ufred», og at kong Håkon «kristnet dem og ga dem en fjord som heter Malang».

Hva lå bak denne knappe opplysningen om bjarmene som slo seg ned i Malangen? Hendelsen må i hvert fall ha blitt ansett som betydningsfull av kong Håkons nærmeste ettertid. For den 800 år gamle flyktningehistorien er blant de første av kongens gjerninger som nevnes, sammen med kirkebygging «nord i Troms» og i Ofoten. Av selveste paven hadde Kong Håkon i 1246 blitt innrømmet patronatsretten til de kirkene han bygde ved landets grenser «til utryddelse av hedenskapet». Flere har også villet tolke et par andre pavebrev som at kongen fikk tillatelse til å drive korstog mot samer og andre folk på Nordkalotten.

Håkon Håkonssons saga ble skrevet av islendingen Sturla Tordsson – på oppdrag av Håkons sønn og etterfølger, Magnus Lagabøte. Sagaen hevder altså at mange «bjarmer» søkte beskyttelse hos kong Håkon, og at de flyktet fra «tartarene» i øst. Sistnevnte er middelalderens betegnelse på mongolene, men «bjarmene» helst er et fellesnavn på kareler, vesper og andre finsk-ugriske folk i de nordlige områdene ved Onega og Dvina (Zavoloch’e, bokstavelig talt «bortenfor eidene») – som på det tidspunktet i lang tid hadde vært et viktig, ressursrikt oppland for Novgorod-republikken.

Mongolene var i løpet av kong Håkons regjeringstid blitt den viktigste maktfaktoren i Øst-Europa. I Novgorodkrøniken dukker de opp for første gang I 1224. Da heter det at «i dette året, på grunn av våre synder, kom et ukjent folk; ingen vet hvem de er, hvor de er kommet fra, hvilket språk de taler eller av hva slags tro de er; men de kaller dem tartarer…»

Den mektige Djengis khan døde i 1227, etter å ha «samlet» et gigantisk imperium som strakte seg fra Kina til Kaukasus. Før han døde hadde Djengis instruert sine sønner om å erobre resten av verden og tildelt dem hver sin del av de landområdene som fremdeles ikke var under mongolsk kontroll. Den vestligste delen av riket tilfalt sønnen Jotsji. Gjennom flere felttog i årene 1237-1240 underla så Jotsjis slektninger seg det ene etter det andre av de gammelrussiske fyrstedømmene.

Viktige byer som Rjazan, Vladimir og Suzdal falt, mens Kiev ble beleiret og ødelagt i 1240. Årsakene til den raske erobringen var først og fremst mongolenes avanserte militærstrategi og teknologiske overlegenhet – ikke bare i form av mobile rytterkrigere, men også f.eks. ved bruk av kastemaskiner, en innovasjon som mongolene hadde plukket opp i Kina. Pågående konflikter mellom de ulike russiske fyrstedynastiene spilte også inn, samt det faktum at de til å begynne med knapt kunne forestille seg en slik formidabel fiende, men oppfattet mongolene bare som nok ett steppefolk som drev med plyndring og begrensede operasjoner nord for steppene.

Resultatet var uansett at alle de fremste russiske fyrstene ble tvunget til å akseptere mongolenes overherredømme. I årene som fulgte reiste mange av dem til mongolenes hovedstad, Sarai, ved nedre Volga, for å bekrefte sin lojalitet til khanen, og mongolene («Den gylne horde») spilte en sentral rolle i de vedvarende stridighetene mellom ulike russiske fyrster. Det gikk ikke alltid fredelig for seg, og kildene forteller om fyrster og folk som rømmer landet. 

Både Norge og Sverige merket etterdønningene. Andrej 2. av Vladimir søkte tilflukt i Sverige i 1251, mens hans bror, Aleksander Nevskij av Novgorod, samme år sendte en ambassade til kong Håkon i Trondheim. Ifølge sagaen var det den stadige ufreden på Nordkalotten mellom Håkons representanter og kareler som var ærendet deres, men utsendingene ba også om prinsesse Kristinas hånd på vegne av Aleksanders sønn, Vasilij. Ekteskapet ble ikke noe av, men en norsk delegasjon dro til Novgorod og kom tilbake med rike gaver fra fyrst Aleksander. En avtale ble dessuten inngått som skulle regulere forholdene i nordområdene.

Aleksander Nevskij sto oftest på god fot med khanene, og året etter var det han som ble utnevnt til storfyrst av Vladimir, mens broren først falt inn i folden i 1256.

Om det er noen direkte sammenheng mellom begivenhetene i 1251 og de flyktende bjarmene som fikk slå seg ned i Malangen, vet vi ikke. Det er heller ingen kilder som direkte nevner mongolsk aktivitet så langt nord som Zavoloch’e. Men at den mongolske invasjonen og det tributtsystemet de nye herrene etablerte i Russland fikk følger også i nordområdene, er det liten tvil om.

«Den gylne horde» gjorde de russiske fyrstene tributtpliktige, og det fantes mongolske skatteoppkrevere bosatt så langt nord som Velikij Ustjug – en by som spilte en sentral rolle i den nordlige handelen med pelsverk, og som vokste betydelig utover på 1200-tallet, ikke minst på grunn av de mange flyktningene fra mer sentrale deler av riket som slo seg ned der.

Zavoloch’e var hovedleverandør av pelsverk, og hadde vært det i lang tid. Pelsverk og slaver, for å være presis. En italiensk reisende, Giovanni da Pian del Carpine (d. 1252), skrev at det på hans tid oppholdt seg en sarasensk (muslimsk) kjøpmann i Russland, sendt dit av Batu khan. Saraseneren var sysselsatt med å sette opp manntall over befolkningen og kreve inn skatt i form av pelsverk. De som unnlot å betale denne tributten, ble sendt til tartarene som slaver. En del av pelsverket ble konvertert til sølv før det ble sendt sørover, men det var også et betydelig marked for luksusvarer som dette i Saraj.

På den andre siden er det vanskelig å se for seg at akkurat denne virksomheten representerte noe kvalitativt nytt. Novgorod hadde i lang tid vært et viktig marked både for pelsverk og slaver, og fortsatte å være det etter at det mongolske overherredømmet var et faktum.

Ulike russiske middelalderkrøniker nevner et hundretalls tokt til Karelia, det sentrale Finland, deler av Lappland og områdene nord og øst for Onegasjøen. I mange tilfeller tok angriperne lokalbefolkningen til fange. Tartarene raidet på sin side blant annet finsk-ugrisk-talende folk lenger øst. På slavemarkedene på Krim sto blonde og blåøyde fanger spesielt høyt i pris. Det hører dog med til historien at slavene som ble hentet blant slavisk-talende på og nord for steppene utgjorde et mye større antall.

Om det så var tung skattlegging, slaveri eller noe annet som førte bjarmene til kong Håkon Håkonsson og endelig til Malangen, kan vi selvsagt ikke vite. Men det kan se ut til at minnet om flukten levde lenge. I hvert fall kunne lagmann Peder Hanssøn Schønnebøl i Steigen fremdeles på slutten av 1500-tallet skrive at det i «Maalangher» og andre steder i hans distrikt fantes folk som av «forne Kong Hagenn» hadde fått «en Stoer fiord, Att bygge och besidde».


Gullgubber

 I 1810 sendte stiftsprost Angell i Trondheim to bittesmå menneskefigurer av gullblikk til København og det som etter hvert skulle bli til N...