'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

14 juni 2023

Biskopen i ruinkirken

Egersund kirke jubilerer i år, men som alle vet er ikke dagens kirke den første på stedet – eller den eneste. Hundre år tidligere, høsten 1531, var stavangerbispen Hoskuld i Egersund, som var én av etappene på en usedvanlig strevsom visitas i den østlige delen av hans bispedømme. Biskopens reiseberetning er interessant lesning – og den kaster også lys over kirkene i Egersund den gang, i første rekke den sagnomsuste Lavranskirken – «Sancti Laurentii de Eikundasund», som den kalles i en enda eldre kilde.

Egersund kirke fra 1623
Året etter mintes biskop Hoskuld den spesielle visitasreisen. Han og hele følget hadde måttet reise «natt og dag, og over skog og myr». To ganger hadde Hoskuld reist sjøveien til Roma, men aldri hadde han vært ute for slikt forferdelig vær og føre som møtte ham på turen fra Mandal og hjem til Stavanger.

Det var ikke bare uværet som plaget biskopen. Reisen hadde blitt ekstra vanskelig fordi den landflyktige kong Kristian den 2.s allierte lå i havnene på sørlandskysten. På grunn av de fiendtlige skipene måtte Hoskuld ta landeveien fra Lyngdal og vestover. Dermed ble biskopen nødt til å «fare den veien som neppe noen av våre forgjengere hadde tatt», som han skrev.

Han forteller videre at følget dro over Svåheia og kom ned til Egersund i kveldinga, i kraftig regn og flom. I havna der lå det et skip, en boiert. Antagelig var det fiender, dette også, og fra innbyggerne i strandstedet fikk biskopen vite at de var ventet, og at ingen derfor ville huse dem. Og så skriver Hoskuld:

    «I stedet måtte vi søke tilflukt i ruinene av steinkirken, slik at vi kunne holde oss i skjul. Bare Gud         vet hvilken nød vi der måtte lide».

Altså: I 1531 fantes murene etter en kirke av stein i utkanten eller utenfor den daværende bebyggelsen i Egersund. Det er liten tvil om at det var i ruinene av kongens Lavranskirke Hoskuld og følget hans tilbragte natten.

Den kirken hører vi om første gang i 1308. Lavranskirken var ett av 14 kongelige kapeller landet rundt – kirker som kongen selv rådde over, i motsetningen til biskopen. Kanskje var kirken i Egersund én av de kirkene som nevnes allerede i 1247, da kardinal Vilhelm omtaler tre kirker i Stavanger bispedømme som både kongemakten (dronningen) og biskopen krever herredømme (patronatsrett) over. De kongelige kapellene spilte en viktig rolle i administrasjonen av riket på 1200- og 1300-tallet, og var på sett og vis like mye et «statens hus» som en kirke. Kirken på Avaldsnes, Apostelkirken i Bergen og Mariakirken i Oslo var også del av denne organisasjonen.

Den andre kirken i Egersund, Mariakirken, dukker opp i kildene noe tidligere, i 1292. Det skjer i fornemt selskap: Dette året gir nemlig pave Nikolaus alle som besøker Mariakirken i Egersund eller Nidarosdomen i Trondheim ett år og førti dagers avlat. Året før hadde tilsvarende rettigheter blitt gitt til flere kirker og klostre i Bergen.

Denne kirken nevnes både før og etter Lavranskirken i tid, så det er ingen tvil om det fantes to kirker i den senere byen omkring 1300. Mariakirken var sognekirken på stedet, i motsetning til kongens egen Lavranskirke. Sistnevnte fikk for øvrig også avlatsrettigheter – ett års avlat, dersom man besøkte kapellet på Lavransmesse, 10. august.

Alt tyder på at Mariakirken var den direkte forløperen til dagens jubilant, og at den lå på samme sted som i dag. Den var av tre, mens det kongelige kapellet altså var av stein. Men hvor lå kongens Lavranskirke?

Spørsmålet har skapt mye diskusjon og ikke så rent lite forvirring i mange år. Flere har – på sviktende grunnlag – antatt at Lavranskirken og Mariakirken er én og samme, eller at det var Lavranskirken som var forløperen til dagens kirke. Andre har sett for seg at kirken lå oppe på Husabø.

Det eneste vi kan trekke ut av biskop Hoskulds skildring når det gjelder beliggenheten, er at kirken lå et stykke borte fra bebyggelsen i «Stronne» den gangen, og utenfor synsvidde for folkene om bord på boierten i havna.

Steiner fra Lavranskirken (?) er bevart på Årstad
Men når vi vet at Lavranskirken var en steinkirke, er det grunn til å tro at stedet kan identifiseres med stor sikkerhet. På 1840-tallet, etter bybrannen, ble det funnet en runestein fra tidlig kristen tid der Thorsens hus (Strandgaten 43) ligger i dag. Ved samme anledning ble det observert murer etter en bygning av stein. Steiner som skal være fra denne bygningen, finnes fremdeles på Årstad, mens Dalane folkemuseum har noen potteskår (av kleber) herfra. Det er liten tvil om at det var levningene av Lavranskirken man støtte på den gangen. Grensen mellom Årstad og Husabø gikk ved Torssteinen, rett nedenfor dagens Strandgaten 13 og 15. Det kongelige kapellet lå med andre ord på Årstads grunn, slik også Mariakirken gjorde.

I vikingtid og middelalder var Egersund et viktig sted på den utsatte kysten mellom Lista og Nord-Jæren, der det fra naturens side fantes få gode havner. Sagaene forteller at kongelige flåter samlet seg her, og handelsfartøyer søkte nattehavn. Trolig vokste det på et tidlig tidspunkt fram en viss tettbebyggelse ved Vågen som følge av denne virksomheten.

Situasjonen med to kirker er ikke unik, men har paralleller først og fremst i det vi gjerne oppfatter som mer urbane kontekster – foruten de større middelalderbyene, gjelder det bl.a. steder som Borgund på Sunnmøre og Veøy i Romsdal. Det sier sitt om Egersunds betydning, allerede for 700 år siden.


Ingen kommentarer:

Gullgubber

 I 1810 sendte stiftsprost Angell i Trondheim to bittesmå menneskefigurer av gullblikk til København og det som etter hvert skulle bli til N...