'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

01 juni 2023

Flyktningene i Malangen

I Håkon Håkonssons saga fortelles det om mange av kongens (1217-1263) storverk: Festningsbygging i Trondheim, Bergen, Tønsberg, Oslo og Konghelle, etablering av en kjøpstad i Marstrand og veitslehaller flere steder på Opplandene, samt kanalgraving i Tønsberg, for å nevne noe. Videre ramser forfatteren opp nybygde kirker land og strand rundt. Én opplysning skiller seg likevel ut. Det heter nemlig at det «kom mange bjarmer til ham, som var flyktet østenfra for tartarenes ufred», og at kong Håkon «kristnet dem og ga dem en fjord som heter Malang».

Hva lå bak denne knappe opplysningen om bjarmene som slo seg ned i Malangen? Hendelsen må i hvert fall ha blitt ansett som betydningsfull av kong Håkons nærmeste ettertid. For den 800 år gamle flyktningehistorien er blant de første av kongens gjerninger som nevnes, sammen med kirkebygging «nord i Troms» og i Ofoten. Av selveste paven hadde Kong Håkon i 1246 blitt innrømmet patronatsretten til de kirkene han bygde ved landets grenser «til utryddelse av hedenskapet». Flere har også villet tolke et par andre pavebrev som at kongen fikk tillatelse til å drive korstog mot samer og andre folk på Nordkalotten.

Håkon Håkonssons saga ble skrevet av islendingen Sturla Tordsson – på oppdrag av Håkons sønn og etterfølger, Magnus Lagabøte. Sagaen hevder altså at mange «bjarmer» søkte beskyttelse hos kong Håkon, og at de flyktet fra «tartarene» i øst. Sistnevnte er middelalderens betegnelse på mongolene, men «bjarmene» helst er et fellesnavn på kareler, vesper og andre finsk-ugriske folk i de nordlige områdene ved Onega og Dvina (Zavoloch’e, bokstavelig talt «bortenfor eidene») – som på det tidspunktet i lang tid hadde vært et viktig, ressursrikt oppland for Novgorod-republikken.

Mongolene var i løpet av kong Håkons regjeringstid blitt den viktigste maktfaktoren i Øst-Europa. I Novgorodkrøniken dukker de opp for første gang I 1224. Da heter det at «i dette året, på grunn av våre synder, kom et ukjent folk; ingen vet hvem de er, hvor de er kommet fra, hvilket språk de taler eller av hva slags tro de er; men de kaller dem tartarer…»

Den mektige Djengis khan døde i 1227, etter å ha «samlet» et gigantisk imperium som strakte seg fra Kina til Kaukasus. Før han døde hadde Djengis instruert sine sønner om å erobre resten av verden og tildelt dem hver sin del av de landområdene som fremdeles ikke var under mongolsk kontroll. Den vestligste delen av riket tilfalt sønnen Jotsji. Gjennom flere felttog i årene 1237-1240 underla så Jotsjis slektninger seg det ene etter det andre av de gammelrussiske fyrstedømmene.

Viktige byer som Rjazan, Vladimir og Suzdal falt, mens Kiev ble beleiret og ødelagt i 1240. Årsakene til den raske erobringen var først og fremst mongolenes avanserte militærstrategi og teknologiske overlegenhet – ikke bare i form av mobile rytterkrigere, men også f.eks. ved bruk av kastemaskiner, en innovasjon som mongolene hadde plukket opp i Kina. Pågående konflikter mellom de ulike russiske fyrstedynastiene spilte også inn, samt det faktum at de til å begynne med knapt kunne forestille seg en slik formidabel fiende, men oppfattet mongolene bare som nok ett steppefolk som drev med plyndring og begrensede operasjoner nord for steppene.

Resultatet var uansett at alle de fremste russiske fyrstene ble tvunget til å akseptere mongolenes overherredømme. I årene som fulgte reiste mange av dem til mongolenes hovedstad, Sarai, ved nedre Volga, for å bekrefte sin lojalitet til khanen, og mongolene («Den gylne horde») spilte en sentral rolle i de vedvarende stridighetene mellom ulike russiske fyrster. Det gikk ikke alltid fredelig for seg, og kildene forteller om fyrster og folk som rømmer landet. 

Både Norge og Sverige merket etterdønningene. Andrej 2. av Vladimir søkte tilflukt i Sverige i 1251, mens hans bror, Aleksander Nevskij av Novgorod, samme år sendte en ambassade til kong Håkon i Trondheim. Ifølge sagaen var det den stadige ufreden på Nordkalotten mellom Håkons representanter og kareler som var ærendet deres, men utsendingene ba også om prinsesse Kristinas hånd på vegne av Aleksanders sønn, Vasilij. Ekteskapet ble ikke noe av, men en norsk delegasjon dro til Novgorod og kom tilbake med rike gaver fra fyrst Aleksander. En avtale ble dessuten inngått som skulle regulere forholdene i nordområdene.

Aleksander Nevskij sto oftest på god fot med khanene, og året etter var det han som ble utnevnt til storfyrst av Vladimir, mens broren først falt inn i folden i 1256.

Om det er noen direkte sammenheng mellom begivenhetene i 1251 og de flyktende bjarmene som fikk slå seg ned i Malangen, vet vi ikke. Det er heller ingen kilder som direkte nevner mongolsk aktivitet så langt nord som Zavoloch’e. Men at den mongolske invasjonen og det tributtsystemet de nye herrene etablerte i Russland fikk følger også i nordområdene, er det liten tvil om.

«Den gylne horde» gjorde de russiske fyrstene tributtpliktige, og det fantes mongolske skatteoppkrevere bosatt så langt nord som Velikij Ustjug – en by som spilte en sentral rolle i den nordlige handelen med pelsverk, og som vokste betydelig utover på 1200-tallet, ikke minst på grunn av de mange flyktningene fra mer sentrale deler av riket som slo seg ned der.

Zavoloch’e var hovedleverandør av pelsverk, og hadde vært det i lang tid. Pelsverk og slaver, for å være presis. En italiensk reisende, Giovanni da Pian del Carpine (d. 1252), skrev at det på hans tid oppholdt seg en sarasensk (muslimsk) kjøpmann i Russland, sendt dit av Batu khan. Saraseneren var sysselsatt med å sette opp manntall over befolkningen og kreve inn skatt i form av pelsverk. De som unnlot å betale denne tributten, ble sendt til tartarene som slaver. En del av pelsverket ble konvertert til sølv før det ble sendt sørover, men det var også et betydelig marked for luksusvarer som dette i Saraj.

På den andre siden er det vanskelig å se for seg at akkurat denne virksomheten representerte noe kvalitativt nytt. Novgorod hadde i lang tid vært et viktig marked både for pelsverk og slaver, og fortsatte å være det etter at det mongolske overherredømmet var et faktum.

Ulike russiske middelalderkrøniker nevner et hundretalls tokt til Karelia, det sentrale Finland, deler av Lappland og områdene nord og øst for Onegasjøen. I mange tilfeller tok angriperne lokalbefolkningen til fange. Tartarene raidet på sin side blant annet finsk-ugrisk-talende folk lenger øst. På slavemarkedene på Krim sto blonde og blåøyde fanger spesielt høyt i pris. Det hører dog med til historien at slavene som ble hentet blant slavisk-talende på og nord for steppene utgjorde et mye større antall.

Om det så var tung skattlegging, slaveri eller noe annet som førte bjarmene til kong Håkon Håkonsson og endelig til Malangen, kan vi selvsagt ikke vite. Men det kan se ut til at minnet om flukten levde lenge. I hvert fall kunne lagmann Peder Hanssøn Schønnebøl i Steigen fremdeles på slutten av 1500-tallet skrive at det i «Maalangher» og andre steder i hans distrikt fantes folk som av «forne Kong Hagenn» hadde fått «en Stoer fiord, Att bygge och besidde».


1 kommentar:

Mats Albinsson sa...


Det er noe veldig rart over at den første kjente flyktning bølgen til norgeslandet ikke får større oppmerksomhet. Bare det en studie verdt!

Gullgubber

 I 1810 sendte stiftsprost Angell i Trondheim to bittesmå menneskefigurer av gullblikk til København og det som etter hvert skulle bli til N...