'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

09 april 2022

Stavanger - en arkeologisk x-faktor

Stavanger domkirke, 1865.'
      
 
Hvorfor stod runekorset over Erling Skjalgsson langs den gamle rideveien ved Breiavatnet? Var ikke Erling høvding med sete på Sola? Og når ble byen egentlig by? Stavangers opprinnelse og rolle før bispesetet ble etablert i 1120-årene er selve X-faktoren i Rogalands vikingtid. Kan de pågående utgravningene under Domkirken gi svar?

Spørsmålet om Stavangers alder er gammelt. Peder Claussøn Friis (1545-1614) – født i Egersund, medlem av domkapitlet i Stavanger og én av Norges første topografiske forfattere – balet med problemstillingen allerede for mer enn 400 år siden.

Den første biskopen kom antagelig til Stavanger omkring 1125; det var også utgangspunktet for at byen feiret 800-årsjubileum i 1925. Og der står egentlig saken fremdeles. De skriftlige kildene er tyste, slik historikeren Knut Helle også pekte på i 1975.

Han satte sin lit til at nye arkeologiske utgravninger med tiden ville gi svar på spørsmålet om hva slags sted Stavanger var før den tid. Trolig står vi nærmere å oppfylle denne forhåpningen nå.

Flere mer eller mindre kjente arkeologiske funn underbygger at det fantes «noe» innerst i Vågen, hundre år eller mer før den første biskopen la til kai.

Enkelte gjenstandsfunn fra området nærmest Domkirken må være fra 900- eller begynnelsen av 1000-tallet, og kan skrive seg fra en ødelagt vikingtids-gravplass der – eller også fra eldre bebyggelse. Kristne graver ble påvist under Domkirkens kor i 1968. Disse er senere blitt aldersbestemt, og viste seg å være hundre år eldre enn Domkirken – fra første halvdel av 1000-årene.

Runesteinen fra Mariakirken
 (foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, UiS)
       
  
 
  

Spor etter bygninger og kulturlag er avdekket flere steder; flest i området ved Domkirken og gatene nærmest den, men også så langt ute som i Kirkegata 22 (Zara). C14-dateringer og gjenstandsmateriale peker i dette og enkelte andre tilfeller på at aktiviteten på disse stedene ligger forut for bispesetets etablering.

Siden midt på 1800-tallet er det også gjort observasjoner og kommet inn en del mer tilfeldige funn til museet fra tomtegraving osv.  Men det dreier seg oftest om middelalderske grunnmurer, skjeletter og andre håndgripelige ting. Kulturlag med avfallsprodukter etter smeder, kam-makere og andre håndverkere har nok i stor grad gått under radaren. Det samme gjelder spor etter dagliglivets hus og bygninger, i motsetning til murer fra kirker og andre monumentalbygg.

Til de sporene som tilhører sluttfasen av vikingtiden, må vi legge til runesteinene. Ikke bare det berømte korset som presten Alfgeir reiste over sin herre, Erling Skjalgsson, ved den gamle hovedinnfartsåren fra Jærbygdene, men også den runesteinen fra omtrent samme periode som ble funnet i ruinene av Mariakirken da denne ble revet i 1880-årene.

Innskriften på denne steinen forteller at en viss Ketill reiste monumentet over sin kone, Jorunn Utyrmesdatter. Ketill er ikke et spesielt sjeldent navn i denne perioden, men skikken med å reise runesteiner er knyttet til et nokså eksklusivt høystatusmiljø. Da er det fristende å foreslå at det er den samme Ketill som minnes på Tu-steinen fra Klepp.

Sammen med korset kan dermed runesteinen fra Mariakirken være en indikasjon på at storbønder og høvdinger på Jæren har reist monumenter i Stavanger i tiden rundt år 1000. Det er det samme mønsteret som opptrer i den svenske vikingtidsbyen Sigtuna. Der tolkes fenomenet slik at de mektigste bøndene i regionen i tillegg til sine gårder rundt i bygdene, også har hatt en bygård. I Sigtuna er det en stor konsentrasjon av runesteiner i og rundt byen. Det er det også i Rogaland.

Midt på 1000- bestod bebyggelsen i Sigtuna av i overkant av hundre bygårder på begge sider av en hovedgate parallelt med stranda. Midt i bebyggelsen lå kongsgården. Gjennom rike gaver og tildeling av tomter i byen knyttet sveakongen allianser til høvdinger og stormenn i hele Mälarområdet.

«För dessa var det viktigt att ibland vistas i staden, men inte att bo där,» skriver arkeologen Sten Tesch. Det kan ha vært slik i Stavanger også. Og så vel Erling Skjalgsson som Ketill på Tu kan ha vært blant dem som holdt seg med bygårder.

En annen mulig parallell til Sigtuna er at de tidligste kristne kirkegårdene der har vært usedvanlig mange og store. Forklaringen er at mennesker som ikke har hatt sitt daglige virke i byen, likevel har blitt gravlagt der – vel fordi byen representerte et tidlig kristent senter. I Stavanger er det opplysninger om skjelettfunn hele veien fra Domkirken opp mot Prostebakken, og videre mot Arneageren. Men så langt mangler nærmere dateringer.

Nyere arkeologiske undersøkelser har vist at flere av de byene som tradisjonelt har vært regnet som kongelige grunnleggelser, har eldre aner. Det gjelder f. eks. Trondheim, der utparsellering av tomter fant sted flere tiår før Olav Tryggvason ifølge sagaene grunnla byen. Sannsynligvis var det Ladejarlene som etablerte den første bymessige bosetningen der.

Gravfunnene peker mot at det kan ha foregått et skifte i politisk og maktmessig tyngdepunkt fra Avaldsnes til Nord-Jæren ved inngangen til vikingtiden. De store skipsgravene på Karmøy er fra slutten av 700-tallet, mens høystatusgravene fra 800-tallet og ut vikingtiden i stor grad har Nord-Jæren skrevet på seg med store bokstaver. De rike funnene fra Gausel står i fremste rekke. Ved overgangen til kristen tid må det være det samme stormannsmiljøet som gjør seg gjeldende ved å reise steinkors og runesteiner.

Kanskje tilhørte den egentlige bygrunnleggeren det samme miljøet? Torgrim Titlestad foreslo i sin tid at det var Erling Skjalgsson som stod bak. Han tilhørte i hvert fall den sikkert nokså snevre kretsen som initiativet kan ha sprunget ut fra.

Spørsmålene er mange, og som en graver, får svar – håper vi.

(medforfatter: Håkon Reiersen)

06 mars 2022

Tabu og magi i skjærgården

Skagerrakkysten er et landskap der omfanget og betydningen av jordbruket er sterkt varierende, mens kombinasjonen av jordbruk med fiske og annen sjørettet virksomhet tradisjonelt har spilt en avgjørende rolle. Fiske, fangst, sjøfart og ulike virksomheter i havnene kunne gi gode inntekter, men innebar også en større risiko enn avkastningen fra et gårdsbruk. Fisk, hval og sjøfugl kom og gikk, mens krig og konflikt mellom riker og land ute i verden kunne gjøre havet utrygt og påvirke livet i skjærgården og i uthavnene på avgjørende vis.

Avhengigheten av havet og ressursene der på den ene siden, og av internasjonale økonomiske og politiske konjunkturer på den andre, fremmet en kultur der individuell dyktighet, tilpasningsevne og risikovilje var viktig. Resultatet var en annen dynamikk i dagligliv, næringsvirksomhet og bosetningsmønstre i skjærgården enn på fastlandet, der gårdsfellesskapet spilte en så viktig rolle.


Et godt eksempel er sildeperiodene på den nåværende svenske vestkysten. Den første vi har kunnskap om, begynte midt på 1500-tallet. Da strømmet sild i ufattelige mengder til kysten, og skjærgården sydet av aktivitet og folk som kom til fra fjern og nær. Mange øyer og holmer fikk fast bosetning for første gang. Men silda forsvant igjen etter noen år, ifølge Peder Claussøn Friis på grunn av «Menniskens store Utacknemmelighed mod Gud» og det «ugudelige oc uskickelige Leffnit der førde der hos».

I.C. Dahl: Skipsvrak ved kysten av Kullen (1829)

Men på midten av 1700-tallet dukket silda igjen opp i Bohuslän. Denne sildeperioden varte til vinteren 1808-1809. Skjærgården var igjen full av folk, og det lå sildesalterier og trankokerier så å si på hver en holme. Så fulgte en ny nedgangstid, med fattigdom og fraflytting, før silda plutselig kom tilbake igjen et par generasjoner senere.

I skjærgården fant man selvsagt ikke bare dem som bodde på øyene eller på fastlandet i nærheten. Leia utenfor Skagerrakkysten har blitt kalt for «Nord-Europas viktigste handelsvei», og i havner og uthavner – knutepunktene i dette transportnettverket – møttes lokalbefolkning, handelsmenn, soldater, fiskere, fangstfolk og pilegrimer; mennesker fra fjern og nær, ulike kulturer, religioner og verdensbilder. Sammenlignet med mulighetene på land, er det all mulig grunn til å trekke frem og vektlegge de fremmedes nærvær og det flytende, ustabile og risikofylte ved skjærgården.

Maritim tru

Men det skiftende, uvisse og farlige ved livet og ferdselen på havet og i skjærgården kom også til uttrykk og ble forsøkt kontrollert gjennom ritualer. Dagliglivet i skjærgården var omfattet av ritualer og forestillinger i minst like stor grad som hverdagen på fastlandet. På sjøen og for alt som hadde med fiske og sjøfart å gjøre, var det egne truer.

En skulle aldri ha smør på brødet når en skulle ut og fiske, kunne det hete på Sørlandet. Det fulgte det ulykke med seg om man vendte båten motsols, og møtte man et kvinnfolk på vei til båten, ville en knapt få fisk den dagen.

Vind kunne man skaffe seg ved å knytte tre knuter på en tråd. Dersom man ville ha frisk vind, løste man den første knuten. Ville en så ha sterkere vind, kunne en løsne den andre. Men den tredje måtte aldri løses, for da ville det komme en fryktelig storm. Denne forestillingen går langt tilbake i tiden, er kjent på begge sider av Nordsjøen og kan i førkristen tid ha vært koblet til guden Tor som vind-gud. Hos Olaus Magnus heter det at man kan få kjøpt slike vindknuter hos samene.

Om skjæret Bispen ved Lindesnes blir det fortalt at førstereisguttene ble lurt til å «lese for Bispen». Slike ritualer var nok tenkt som vern mot skipbrudd; sjøfolkene forsøkte på denne måten å gjøre Bispen blid, så han ikke skulle skade dem. En skikk som henger sammen med denne, er den såkalte «hønsinga». Dette var en form for dåp av unge sjøfolk på visse markante og farlige steder langs kysten, og er kjent over hele Europa. Å «hønse for Kullen» (ved innløpet til Øresund) er en skikk som kan spores tilbake til tiden rundt 1600, men nok er en god del eldre. På norskekysten var Nordkapp, Bukken ved Bergen og Lindesnes velkjente hønsesteder.

Men også i den hjemlige skjærgården rommet steder der folk utførte bestemte ritualer som ble oppfattet som verneråd for å komme sikkert frem. Slike steder har gjerne karakteristiske navn som skiller dem ut fra andre navn på holmer og skjær. Et sted i Søgne er det en lys flekk i fjellet; den ble kalt for Pannekaga. Når folk reiste forbi Pannekaga, gjaldt det å få noen, gjerne ungdom som ikke var vant med skjærgården og alt man måtte kjenne til om grunner, skjær og annet, til å «bukke for Pannekaga».

Disse ritualene er gjerne knyttet til lokaliteter som har betydning for selve navigasjonen, det vil si skjær, nes, odder og andre steder hvor man må skifte kurs. Navnene på disse stedene er som en farvannbeskrivelse i seg selv, og det er ikke tilfeldig at det særlig var de unge som skulle «døpes» eller «hilse» på Bispen og Pannekaga. Det handlet blant annet om opplæring, og ungdommene fikk på denne måten grundig kjennskap til farvannet og leia.

Tabu og sjømål

Disse forestillingene har sammenheng med oppfatningen av at sjø og land i noen grad var adskilte verdener. Mange ting som ble forbundet med landjorden, var tabu – forbudt – på sjøen og skulle ikke nevnes med sitt rette (land-)navn. Det gjaldt for eksempel kvinner, alt som hørte til kirken, husdyr som ku, hest og gris, klodyr som ulv, bjørn, hund og katt, og sola, månen og de andre himmellegemene.

I stedet benyttet man omskrivinger eller noa-ord; høyhuset eller sanghuset istedenfor kirken, storemannen og styggemannen heller enn Gud og djevelen, prestefar heller enn prest. På Hidra sa de at en aldri måtte nevne sjø eller vann når man var på sjøen eller på fiske, og der kalte de brottsjø for «bosse», og om stor sjø sa de «han æ hule». Det var tre store sjøer og sju mindre, og de kalte de tre for Kongan og de sju for Sveinene. «Blåmyra» er et kjent ord for havet, og noen sier vel fortsatt «Rasmus» når de er til sjøs og mener sjø som slår innover båten. «Rasmus» er nok et minne om St. Erasmus, sjøfarerne sin skytshelgen.

Dyrenavn ble gjerne også omskrevet når man var på sjøen, for eksempel kunne man si «sid-hale» istedenfor ku, og «horn-skåre» heller enn geit. Nordpå skulle ikke havørna nevnes, men kalles "skinngaura". Kanskje er også sørlandske dyrenavn som «Jan van Gent» om havsula og «paltosk» om krabba opprinnelig slike noa-navn?

Noen av disse noa-ordene kan minne om de omskrivingene som skaldene i sin tid benyttet. Bruken av noa-ord kunne være så omfattende at det nærmest ble et eget sjømål ut av det, i motsetning til det vanlige landmålet. Eilert Sundt skriver om

«vore adstadige norske søbønder, som havde den urimelige Tro, at havets vætter ikke kunde lide at høre menneskemaal, og som derfor ikke turde tale sit naturlige mål, naar de sad i sine Baade paa Fiskegrundene, opfandt et eget Billedsprog, så kunstigt, at Dybets Aander vel ikke kunde forstaa det og derfor ikke ville forstyrres deraf».

Noen steder langs leia har en gang vært regnet som så farlige at de har blitt tabu og fått nye navn, som Landegode istedenfor Jomfruland, som på sin side også var et noa-navn for det egentlige navnet på øya, Aur.

Men utenfor leia, på fiskeplassene og langs sjøveiene til kirken, tingstedet eller byen, var det bare når folk dro forbi at de benyttet «sjønavnet» om farlige steder, eller steder som var viktige for navigasjonen. Ellers benyttet de det egentlige navnet på disse plassene, og derfor ble de også mye brukt i dagliglivet. «Dei vart haldne oppe av bygdetradisjonen, i forteljingar og skildringar frå livet langs ferdslevegane,» skriver Torolv Solheim.

07 februar 2022

Pskovkrøniken og den legendariske utforskningen av Arktis

 Det er gjerne Nestorkrøniken (Beretningen om forgangne år) som står i fokus når eldre russisk historie står på dagsordenen. Den handler om de eldste tider frem til begynnelsen av 1100-tallet. Men det finnes en rekke andre krøniker, for slike ble utarbeidet i de fleste av de større og mindre fyrstedømmene som det tidligere Kievriket bestod av i middelalderen. Én av de merkeligste er Pskovkrøniken, som blant annet tar for seg den – legendariske – utforskningen av Arktis på 800- og 900-tallet.

Pskov ligger lengst vest i det nåværende Russland, nær grensen til Estland. I middelalderen var Pskov en de facto selvstendig republikk og bro mellom øst og vest, og ble ikke erobret av storfyrstedømmet Moskva før i 1510.

Krøniken er bare bevart i ett eksemplar (i Statens historiske museum, Moskva), og dette er datert 1689. Teksten tar for seg verdenshistorien fra Adam og fremover, og gjengir ulike legender om slavernes tidlige historie som er hentet fra diverse skriftlige kilder. Fremstillingen endrer så karakter, og vekten legges på Pskovs egen historie, og ikke minst på hovedpersonen i denne krøniken, Olga. Den historiske Olga, som etter tradisjonen var fra Pskov, regjerte i Kiev i perioden 945-960, og døde i 969.

I Nestorkrøniken fortelles det om en reise til områdene nord for Ural i 1090-årene, mens vi må 150-200 år nærmere vår egen tid for å finne samtidige kilder som viser at områder som i dag utgjør den nordvestligste delen av Russland, var kjent. Men krøniken fra Pskov hevder at Kvitsjøområdet og Kolahalvøya var blitt utforsket langt tidligere.

Den historiske Olga var gift med Igor, mens Pskovkrøniken anfører at Olga først var gift med Rurik. Ifølge krøniken var det i deres tid at en mor med sine tre sønner og én datter ble sendt nordover for å ta kystlandet «ved det kalde storhavet» i besittelse på Ruriks vegne. Barnas navn – Kur, Ukhto, Lis og Gorka – er tydeligvis hentet fra kjente stedsnavn i nærheten av Arkhangelsk; og i krøniken fortelles det at moren gav sønnene hver sin øy, som så fikk navn etter dem (Kurostrov, Uhktostrov og Lisestrov). Videre beskrives hvordan sønnene reiser videre og utforsker hver sin del av landet, inkludert Kvitsjøområdet og kysten av Kolahalvøya.

Skildringen er til dels nokså detaljert, og det gjelder særlig den ruta som Lis’ fulgte. Ifølge krøniken seilte han langs kysten vestover, fra Kapp Kanin og helt til den nåværende norsk-russiske grensen.

Selv om beretningen helt klart er legendarisk, tyder både lokalkunnskapen og formuleringer som «jeg dro» og «med skipet mitt» på at krønikeforfatteren blant annet benyttet eldre seilingsbeskrivelser da han satte sammen teksten. Derfor er også Pskovkrønikens beskrivelse av stor verdi.

22 januar 2022

Ingen sender planker til Norge...

«Delen na Norwegen stüren» heter det i et gammelt frisisk ordspråk om noe som er aldeles overflødig. Ingen sender planker til Norge, med andre ord, akkurat som man ikke tar med øl til München, stål til Detroit, kull til Newcastle eller ugler til Aten – for bare å trekke frem noen parallelle ordtak fra andre land. Når det nettopp er planker – i motsetning til øl eller ugler, f.eks. – som er fokuset i vårt tilfelle, skyldes den den enorme eksporten av tømmer og trelast fra Norge i tiden etter omkring 1500.

De tidligste kildene som forteller om norsk utførsel av tømmer til skips- og husbygging, er fra middelalderen, men det først senere at de skriftlige kildene viser at omfanget er blitt betydelig og omfattende. Fram til da ser det ut til at selv Danmark i stor grad klarte seg med det tømmeret som kunne skaffes til veie i landets egne skoger. Takverket fra en rekke middelalderkirker i Nord-Jylland er f.eks. blitt undersøkt med tanke på hvor tømmeret er hentet fra, og nettopp her burde en jo forvente å finne innslag av norsk tømmer, enten fra Sørlandskysten eller Oslofjordområdet. Men det er altså ikke tilfellet. Det samme ser ut til å gjelde Skottland, som senere fikk betydelige tilførsler av trelast fra Norge, men som før 1450 ser ut til å vært selvforsynt.

Omslaget var et resultat av voksende befolkning, urbanisering og økt handel ute i Europa, og påfølgende overutnytting av de lokale skogene. På norskekysten stod furu- og eikeskogene tett helt ned til sjøen mange steder, og havneforholdene var gode. Tømmeret havnet i Danmark, Skottland, England, Nederlandene, Tyskland og andre steder. Det ble brukt til å bygge hus og herregårder, havneanlegg og kanaler, skip og mye annet.

Fra gammelt av var det direkte kontakt mellom bøndene som skogeiere og de utenlandske skipperne. Men fra rundt 1600 havnet kontrollen over trelasthandelen på andre hender: Først hos storbønder, og så hos byborgere og embetsmenn. Det skyldes flere ting, men en viktig forklaring er at kystskogene var blitt uthogd, og at tømmeret nå måtte hentes lenger inne i landet og fløtes ut til kysten. Ved utløpet av større vassdrag vokste det fram byer og ladesteder som i økende grad ble eksporthavner for tømmer og trelast: Drammen, Moss, Fredrikstad, Larvik, Arendal, Kristiansand og en rekke andre.

Ikke minst de nederlandske skipperne kjente hver krik og krok på den sørnorske kysten, og visste hva slags last som var å finne på hvert sted. Allerede Lucas Waghenaer, som stod bak flere sjøkart og tilhørende seilingsbeskrivelser på slutten av 1500-tallet, skrev detaljert om forskjellen på det trevirket som kunne fås på Sørlandskysten, ved Oslofjorden og i Bohuslän, når det gjaldt lengde, type og hva det var best egnet til. Hundre år senere var hans landsmann Nicolaas Witsen godt orientert om selv de minste nyansene mellom hver enkelt havn på Sør- og Østlandet når det gjaldt det samme.

Hvor endte alt dette virket opp? Samtidskildene er fulle av til dels detaljerte beskrivelser. Holder vi oss til 1500-tallet og dansk-norske kilder, får vi et klart inntrykk ikke bare av omfanget, men også av hvor tømmeret ble hentet, og hva det kunne bli brukt til. Det gjelder i hvert fall det virket som ble formidlet gjennom kongens gunst eller til hans egne behov.

I 1539 hører vi f.eks. om at lensherren Peder Hanssøn på Akershus skal skaffe tømmer fra Drammen til byggearbeider på Malmøhus, og i årene som fulgte fikk han stadige bestillinger til Aalborghus, Riberhus, Salen på København slott osv. I 1550 fikk Gude Galle og Erik Ugerup, som satt med hvert sitt len ved Oslofjorden, beskjed fra majesteten om å skaffe bygningstømmer til Nyborg slott.

Bestillingene kunne være nokså detaljerte, som da Christen Munk i 1557 ble bedt om å skaffe tømmer til et nytt tøyhus (våpenarsenal) på slottet i København: 40 furubjelker 21 romme alen lange, 3 fulle kvart på alle kanter, 80 stykker sperretrær 20 alen lange, 1 full fot på alle kanter, samt 40 hanebjelker 18 alen lange, 1 fot på alle kanter. Tømmeret skulle hogges i Drammen, eller i Moss, dersom han ikke kunne få tak i det i Drammen.

Andre ganger framgår det ikke bare hva som skulle bygges, men hvorfor. Slik var det i 1563, da Christen Munk fikk brev om at kongen hadde tilgodesett to kjøpmenn i Amsterdam med en last furubjelker som skulle benyttes til å bygge et hus til å «luttre» islandsk «koberøg» (vitriol) i. Eller da Henrik Gyldenstjerne på Båhus i 1590 fikk en stor bestilling til en ny festsal på Koldinghus slott. Salen trengtes til bryllupet mellom kongens søster og hertugen av Braunschweig og Lüneburg.

Det forekom også at utlendinger satte opp hele laftehus i Norge og flyttet dem med seg. Borgeren Hans Rosenau i Lübeck fikk kongens tillatelse til å utføre et hus som han hadde latt sette opp i 1563. Ikke alt tømmeret som kongen bestilte, var bygningstømmer i egentlig forstand. Axel Gyldenstjerne (Akershus) måtte skaffe 1 tylft «gode danmarksdeler» som skulle brukes til ny loftsdør på Landskrona, og dessuten planker til gjerder rundt dyrehagen og urtegården på Koldinghus. Det var i 1589.

Andre ganger kunne det ligge mer tragiske hendelser bak en konkret bestilling – som da Tage Thott (Båhus) fikk beskjed om å hjelpe innbyggerne i den nedbrente Nykøbing med å skaffe tømmer hos bøndene (1560).

Det hender også at selve bestillingene ikke nevner noe nærmere om hva trelasten skal brukes til, mens vi likevel kan gjette oss til det gjennom andre kilder. I 1572 ga kongen 100 gode eikebjelker fra Nedenes til hertug Adolf av Holstein. Vi får tro at tømmeret var til Schloss Reinbek, som ble oppført i perioden 1572-76. En serie meget store bestillinger til fem ulike lensherrer rundt Oslofjorden i 1585 skulle trolig brukes til Kronborg slott, mens det tømmeret som dronning Anne av Skottland fikk av kongen i 1597, nok skulle brukes til Dumfermline Castle.

Stavanger - en arkeologisk x-faktor

Stavanger domkirke, 1865. '               Hvorfor stod runekorset over Erling Skjalgsson langs den gamle rideveien ved Breiavatnet? Var ...