'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

24 november 2022

Da Moss fikk landets første åle-trapp

I dypet under biblioteket i Møllebyen renner Lilleelv, og en luke i gulvet under Lokalsamlingen fører faktisk ned dit – og til den åletrappa som ligger i dette sideløpet til Mosseelva. Hensynet til ålen i Vansjø, først som økonomisk ressurs, i senere år som truet og totalfredet art, har vært et stadig tilbakevendende tema i Moss og kommunene rundt. Men visste du at landets første åletrapp faktisk ble anlagt i Mossefossen? Det skjedde allerede i 1902.

Ålen er en underlig figur. Man kan finne den fra de minste bekker og grøfter til de største vann, og de har en unik evne til å ta seg frem til levestedene. Åleyngelet kan krype opp en loddrett flate, mens ålen gjerne svømmer gjennom dreneringsrør og andre underjordiske ledninger. Selv baklengs kan den svømme. Fisken forekommer i det meste av landet, men har relativt liten utbredelse i Innlandet. Mest utbredt er den i Sør-Norge, men ålen finnes i avtagende grad nord til Nordkapp.

Ålen gyter og fødes helt borte i Sargassohavet, nordøst for Cuba og Bahamas. Derfra driver ålelarvene med Golfstrømmen til Europa, og etter en lang ferd som kan ta både to og tre år, blir de til gjennomsiktig glassål («ålefaringer»). Mange vandrer videre opp i bekker og elver og finner seg en innsjø eller et tjern og blir til gulål. Etter 5-20 år forvandles ålen igjen, og blir til kjønnsmoden blankål. Blankålen forlater oppvekstområdet i løpet av høsten, og vandrer mot gyteplassene. Etter gytingen i Sargassohavet dør fisken.

Den europeiske ålen kan bli over 1,3 m lang og veie bortimot 7 kg. I 1905 ble det fanget en ål i Mossefossen som var over meteren lang og hadde en vekt på 3 kg. Tidligere ble ålen regnet for en god matfisk, som i Danmark i dag. Det sterke åleskinnet ble også brukt til drivremmer og andre ting.

Moss Tilskuer presenterte småbyen Moss i en lang føljetong i 1841, og med et snev av sarkasme av typen «Moss er ikke en landsby, men heller en vannsby», omgitt som den er av fjorden, elva og Vansjø. Men den anonyme forfatteren gir et interessant tidsbilde fra byen. Om Mossefossen skriver han:

Deraf faaes om Høsten her ved Wandfaldet skiønne Feede Aal, dog iche i mengde, som iche lengere continuerer end fra Michaelj til Martini, dog i Regn og Tych Wejr…

De feite ålene ble altså fanget, helst i dårlig vær, mellom Mikkelsmesse (29. september) og Mortensmesse (11. november). Allerede biskop Jens Nilssøn nevner ål som et av mange slags fisk som fanges i Vansjø, men verken han eller skribenten i Tilskueren går nærmere inn på hvordan fangsten foregår.

Tradisjonelt, og egentlig helt frem til ålen ble fredet og all fangst forbudt i 2010, foregikk ålefangsten på to måter: Enten i ålekister (ålekar) av tre eller i en eller annen form for ruser/teiner. Vi kjenner begge fangstmetodene fra Østfold, men fra Mossefossen og -elva har jeg ikke støtt på opplysninger om annet enn ålekar, uten at jeg har gått alle kilder nærmere etter i sømmene.

Lenge var det flere ålekar i elva. Moss Aktiemøller hadde et slikt anlegg, og det samme hadde den mølla som tilhørte Bredal & Wold, senere Reinert & Wold. I fangsttiden på høsten annonserte Bredal & Wolds Mølle med «Aal hver dag til salgs». Det var i 1880-årene en gang, og i 1896 kunne Tilskueren fortelle at man i løpet av én natt i oktober hadde fanget 300 kilo ål «til en antagelig Værdi af ca. 200 Kroner» i ålekaret som tilhørte samme mølle.

Åletrappa fra 1902

Sistnevnte mølle ble overtatt av Thorvald Røstad, som ser ut til å ha drevet et mer aktivt ålefiske enn de tidligere eierne. I 1904 kan vi lese om det «meget gode» ålefisket, og at mølleeieren i flere år har eksportert ål til Danmark. Dette året hadde han gått til innkjøp av 60 000 åleyngel for å styrke bestanden i Vansjø.

Røstad hadde også en finger med i spillet da fiskeriforskeren og biologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, som på denne tiden arbeidet aktivt for å tilrettelegge for kommersielt innlandsfiske, i juli 1902 var i Moss for å bygge landets første åletrapp. Moss Tilskuer presenterte prosjektet måneden etter, under overskriften «Aalefisket. Et interessant Experiment».

«Trappa» var egentlig en firkantet renne av tre, foret innvending med småstein og lyngkvister, som endte i en tømret kasse. Ideen var å fange yngelen som var forsøkte å komme opp fossen. Huitfeldt-Kaas anbragte to slike renner, én på hver side av fossen. Kasse i enden av anlegget måtte tømmes for yngel, som ble lastet over i bøtter og fraktet opp i Vansjø for å fordeles «hele Vasdraget opover».

Åletrappa i Moss ble bygd bare en ukes tid etter at Huitfeldt-Kaas hadde sett systemet i bruk ved Trollhättan, der det visstnok var verdens første i sitt slag. Her i byen fikk han gjennomført eksperimentet «ved Imødekommenhed af Firmaet Peterson & Søn og Hr. Thv. Røstad, som skaffede Materialer og Arbeidsmandskab».

Noe av bakteppet for Huitfeldt-Kaas’ sitt engasjement både i Moss og ved Saprpsfossen var vassdragsreguleringer, dambygging og kraftutbygging, som vanskeliggjorde ålens vandring. I 1880-årene kom den første dammen i Sponvika, men det som særlig skapte problemer for ålen, var helst flyttingen av dammen til Klova like ovenfor Mossefossen i 1943. Etter krigen gikk i hvert fall ålebestanden klart tilbake, og da begynte man også å ta opp den gamle tanken om åletrapper igjen. Men først på 70-tallet ble det gjort praktiske forsøk på å legge til rette for ålevandring, og det var først langt inn i vårt eget åthundre at man fant en velfungerende løsning.

Ingen kommentarer:

Da Moss fikk landets første åle-trapp

I dypet under biblioteket i Møllebyen renner Lilleelv, og en luke i gulvet under Lokalsamlingen fører faktisk ned dit – og til den åletrappa...