'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

08 desember 2020

Odin og kong Salomo

Figuren fra Lejre. Foto: Harafnisa/Wikimedia Commons,
CC BY-SA 3.0
Er det Odin som sitter i høysetet Lidskjalv og derfra skuer ut over alle verdener, eller er det kanskje hans gemal, Frigg? Kan hende er det Odin i kvinneklær, med sine sjamanistiske hjelpere, ravnene Hugin og Munin, eller rett og slett en annen figur fra den norrøne gudeheimen som har «lånt» Odins trone? Eller kan det være en volve som har tatt plass i høysetet for å drive med galdring? En gåtefull miniatyr fra det sagnomsuste Lejre på Sjælland har i flere år ført til intens debatt blant arkeologer, religionshistorikere og andre vikingtidsforskere.

Den lille figuren, knappe 2 cm høy og med en vekt på 9 gram, er i sølv, med nielloinnlegg og spor av forgylling. Motivet er tydelig: En person som sitter på en dekorert stol eller trone, med en fugl på hvert av armlenene og to dyrehoder på rygglenet. Stilen daterer figuren til 900-tallet.

Det finnes amuletter med mange forskjellige utforminger fra vikingtiden. De kan være formet som ildstål, miniatyrer av økser, skjold og andre våpen, torshammere eller kors. Noen er av edelt metall, andre av bronse, jern eller bein. En miniatyr-fot funnet på Kaupang i Vestfold er av rav.

Stolamuletter som den fra Lejre, er også representert, men de er sjeldne. Et par andre funn, fra Hedeby og Lolland, har fugler sittende på armlenene, som i Lejrefunnet. De fleste stolamulettene er imidlertid uten noen figurer, og er «bare» stoler. Og mens Lejrestolen er kasseformet, er de fleste andre kubbestoler.

Slike amuletter kjennes fra skattefunn og fra graver, og i de tilfellene der det lar seg avgjøre om det dreier seg om manns- eller kvinnegraver, er stolamulettene funnet i kvinnegraver. Tre stykker er funnet i graver på Birka, mens det mest kjente eksemplet er den kubbestolformede amuletten fra den såkalte «volvegraven» fra Fyrkat på Jylland. Fra norsk område har det ikke vært kjent lignende funn, men nylig er det kommet for dagen stolamuletter både i Østfold (Sarpsborg) og Agder (Grimstad).
Stolamulett fra Tune, Østfold.
Foto: Norges Metallsøkerforening

 Det er bred enighet om at det dreier seg om en slags amuletter, og mange av «stolene» har spor som viser at de har vært båret som anheng eller som del av en større smykkeoppsetning. Lejrefiguren er et unntak; den er hul, og kan kanskje opprinnelig ha prydet et septer e.l. Men hvem personen på figuren fra Lejre faktisk skal forestille, eller den symbolske meningen bak stoler som amuletter overhodet, har vist seg å være en annen sak.

Kulturhistorikeren Troels-Lund pekte i sin tid på at «Stol synes lige fra første Færd at have været Udtryk ikke for Træthedens Afhjælp, men for Herskerhøjhed, den fornemstes enlige Sæde», og at det var først i nyere tid at stoler, i motsetning til benker, ble en slags allemannseie. Dette gir jo unektelig noen perspektiver også for stolamulettene fra vikingtid. Det er sannsynlig at de fremstiller troner, og ikke stoler i moderne forstand.

Lejreamuletten kom for dagen i 2009, og den umiddelbare tolkningen av funnet gikk i retning av at det måtte være en fremstilling av Odin i sitt høysete. Odin og Frigg satt i høysetet Lidskjalv og så ut over alle verdener, heter det i Eddadiktet Grímnismál. Fra Lidskjalv sendte Odin ut ravnene Hugin og Munin, som når de vendte tilbake, fortalte ham om alt de hadde sett på sin ferd. Snorre skriver i Gylfaginning dessuten om Odins to ulver, Gere og Freke, som eter all den maten guden får servert i Valhall; selv drikker han bare vin. Mange har sluttet seg til denne tolkningen, og det er blitt vanlig å referere til gjenstanden fra Lejre som «Odin fra Lejre».

Bayeux-teppet, scene 9.
Andre har pekt på at figuren er ikledd en fotsid drakt, og at det heller dreier seg om en kvinnelig guddom, Frigg eller kanskje Frøya. Det skal også legges til at Eddadiktene gir eksempler på at også andre gudeskikkelser kunne innta Lidskjalv, som Frøy gjør det i Skírnismál. Videre har det vært foreslått at den seidkyndige Odin godt kan tenkes å opptre i kvinneklær, og evnen til å skifte skapning og kjønn er et av denne guddommens sjamanistiske aspekter.

Med utgangspunkt i at stolamulettene ser ut til å være knyttet til kvinnegraver, og som i tilfellet Fyrkat mer spesifikt til kvinner som kan antas å ha vært volver som utførte seid, blir denne gjenstandstypen og deres symbolinnhold også koblet til denne magiske praksisen. Volvenes krefter var så sterke at selv Odin kunne trenge deres råd og hjelp, slik det fortelles i nok et Eddadikt, Voluspá. Andre, riktignok yngre, kilder viser at volven utførte seiden sittende i et høysete.

Men hva om vi heller skifter fokus til den overgangstiden mellom hedendom og kristendom som 900-tallet utgjør i Skandinavia, og til det samtidige Europa? For selv om stolamuletter ser ut til å være et rent skandinavisk fenomen, er tronen som symbol godt kjent i de sivilisasjonene som vikingene stod i kontakt med.

Stol fra Grund, Island.
Foto: Ø. Hjort-Sørensen/Kulturhistorisk museum, UiO.
CC BY-SA 4.0
Når det gjelder «Odin fra Lejre» er det først og fremst ornamentene på selve stolen eller tronen som peker i retning av Odin; selve personen på tronen mangler trekk som ellers forbindes med guden. Spørsmålet er om troner/stoler ellers kan ha vært utstyrt på denne måten, og det har de faktisk.

Eksemplene er mange, her skal bare nevnes det berømte Bayeuxteppet, der Harold Godwinson er vist sittende på en trone som minner om den i Lejrefunnet, og ulike illuminerte manuskripter som fremstiller så ulike skikkelser som Bibelens kong David og keiser Augustus på troner med dyrehodeavslutninger. Selv den konkrete komposisjonen fra Lejre – med to fugler på armlenene og to dyrehoder på rygglenet – finner vi igjen så sent som på 1400-tallet, i en kirkestol fra Grund på Island, som en gang tilhørte Þórunn Jónsdóttir, datter av biskopen Jón Arason. Kirkestolene fra Blakar i Gudbrandsdalen og Gåra kirke i Telemark er eldre og av lignende type. De var kan hende opprinnelig bispestoler.

Karl den stores trone i Aachen.
Foto: Berthold Werner/Wikimedia Commons,
CC BY-SA 3.0

Men i den perioden som er direkte relevant i vår sammenheng, er det to troner som er særlig godt kjent – keisertronene i Aachen og Konstantinopel. Førstnevnte var blitt oppført på ordre av Karl den store i 790-årene, og inngikk i det keiserlige palasskomplekset i Aachen, der den fortsatt finnes og kan beskues. Selve tronen er i marmor, og den kasseformede stolen er hevet seks trinn over gulvet. Forbildet regner man med er den bibelske kong Salomos trone, som var laget av elfenben og dekket med rent gull, hadde seks trinn og to løver som stod tett ved armlenene.

Arabiske forfattere i tidlig middelalder var også opptatt av Salomos trone, og skildrer den med flere detaljer som ikke er hentet fra Bibelen. F. eks. nevner Al-Tha’labi (d. 1035) ikke bare løvene, men også ørner og påfugler. Kan hende er disse beskrivelsene inspirert av den «Salomos trone» som prydet den store salen i Magnaura i Konstantinopel, der de bysantinske keiserne tok imot utenlandske gjester. Denne tronen er ikke bevart, men det finnes flere samtidige beskrivelser av den. Bysantinske kilder forteller at den var utstyrt med løver, fugler og «dyr». Den italienske utsendingen Liudprand av Cremona, som besøkte Konstantinopel både i 949 og 968, skrev at tronen kunne heves og senkes mens keiseren satt på den:

«Foran keiserens sete stod et tre av forgylt bronse, hvis grener var besatt med fugler, også av forgylt bronse, som hver sang med sin egen stemme. Selve tronen var så fantastisk laget at i det ene øyeblikket virket den lav, og i det neste hang den høyt i luften. Den var overmåte stor og voktet av løver, enten av bronse eller tre og gullbelagt, som slo i gulvet med halene og utstøtte fryktelige brøl med åpne gap og vibrerende tunger. På skuldrene av to evnukker ble jeg båret inn i keiserens nærvær…»

Solidus, Romanus I og Christopher (921-927),
skattefunn fra Råde, Østfold.
Foto: L. Chepstow-Lusty/Kulturhistorisk museum, UiO,
CC BY-SA 4.0
Det gamle testamentets vise kong Salomo, den krigerske kong Davids etterfølger, var et viktig forbilde for den gode herskeren i tidlig middelalder. Han ble tilskrevet fire av bøkene i Bibelen, og assosiert med dyder som rettskaffenhet og fredsommelighet. Til Salomos navn knyttet man også flere legendariske objekter; hans tempel i Jerusalem var ett av dem, og tronen et annet. Ved de karolingiske og bysantinske hoffene var det ikke bare keisertronene som var modellert etter Salomos. Karl den store skal ha insistert på å bli tiltalt som «David» ved hoffet, mens sønnen, Ludvig den fromme, åpent ble hyllet som en ny Salomo. I Konstantinopel ble Basileus den 1. omtalt som David, sønnen Leo den vise som Salomo. Senere på 900-tallet gjentok mønsteret seg med Otto den store og hans sønn.

I Øst som i Vest var troner modellert etter Salomos trone, forbeholdt verdslige og geistlige fyrster. Dette må være en del av bakteppet når det gjelder forbildene for bispestoler som den fra Grund. I bysantinsk kunst ses Kristus gjengitt som allhersker, sittende på en trone av samme form. Bysantiske mynter fra vår periode har også fremstillinger av den tronende Kristus, noen av dem med innskriften (på gresk) «Jesus Kristus, kongenes konge». Slike mynter nådde også våre breddegrader, og vi har noen av dem i skattefunnene fra vikingtid.

Det er fristende å foreslå at den som laget «Odin fra Lejre», hentet inspirasjon fra Kristusfremstillingen på slike mynter. Det trenger for så vidt ikke bety at figuren skal tolkes inn i en kristen kontekst, men utelukker det heller ikke. Kanskje er det faktisk så enkelt som at «Odin fra Lejre» er ment å vise Hvitekrist, kongenes konge? Sittende på en trone influert av en bibelsk konge, og ikke av hedensk mytologi? I denne overgangstiden mellom hedendom og kristendom i Skandinavia er det i hvert fall en mulighet. Og «septeret» som «Odin» en gang prydet? Var der rett og slett en bispestav?

Fabelaktige dyr - og mennesker

 Historisk museum i Oslo åpner igjen, og det med en ny utstilling, «Fabelaktige dyr». Utstillingen viser smykker og andre gjenstander fra je...