'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

24 november 2022

Da Moss fikk landets første åle-trapp

I dypet under biblioteket i Møllebyen renner Lilleelv, og en luke i gulvet under Lokalsamlingen fører faktisk ned dit – og til den åletrappa som ligger i dette sideløpet til Mosseelva. Hensynet til ålen i Vansjø, først som økonomisk ressurs, i senere år som truet og totalfredet art, har vært et stadig tilbakevendende tema i Moss og kommunene rundt. Men visste du at landets første åletrapp faktisk ble anlagt i Mossefossen? Det skjedde allerede i 1902.

Ålen er en underlig figur. Man kan finne den fra de minste bekker og grøfter til de største vann, og de har en unik evne til å ta seg frem til levestedene. Åleyngelet kan krype opp en loddrett flate, mens ålen gjerne svømmer gjennom dreneringsrør og andre underjordiske ledninger. Selv baklengs kan den svømme. Fisken forekommer i det meste av landet, men har relativt liten utbredelse i Innlandet. Mest utbredt er den i Sør-Norge, men ålen finnes i avtagende grad nord til Nordkapp.

Ålen gyter og fødes helt borte i Sargassohavet, nordøst for Cuba og Bahamas. Derfra driver ålelarvene med Golfstrømmen til Europa, og etter en lang ferd som kan ta både to og tre år, blir de til gjennomsiktig glassål («ålefaringer»). Mange vandrer videre opp i bekker og elver og finner seg en innsjø eller et tjern og blir til gulål. Etter 5-20 år forvandles ålen igjen, og blir til kjønnsmoden blankål. Blankålen forlater oppvekstområdet i løpet av høsten, og vandrer mot gyteplassene. Etter gytingen i Sargassohavet dør fisken.

Den europeiske ålen kan bli over 1,3 m lang og veie bortimot 7 kg. I 1905 ble det fanget en ål i Mossefossen som var over meteren lang og hadde en vekt på 3 kg. Tidligere ble ålen regnet for en god matfisk, som i Danmark i dag. Det sterke åleskinnet ble også brukt til drivremmer og andre ting.

Moss Tilskuer presenterte småbyen Moss i en lang føljetong i 1841, og med et snev av sarkasme av typen «Moss er ikke en landsby, men heller en vannsby», omgitt som den er av fjorden, elva og Vansjø. Men den anonyme forfatteren gir et interessant tidsbilde fra byen. Om Mossefossen skriver han:

Deraf faaes om Høsten her ved Wandfaldet skiønne Feede Aal, dog iche i mengde, som iche lengere continuerer end fra Michaelj til Martini, dog i Regn og Tych Wejr…

De feite ålene ble altså fanget, helst i dårlig vær, mellom Mikkelsmesse (29. september) og Mortensmesse (11. november). Allerede biskop Jens Nilssøn nevner ål som et av mange slags fisk som fanges i Vansjø, men verken han eller skribenten i Tilskueren går nærmere inn på hvordan fangsten foregår.

Tradisjonelt, og egentlig helt frem til ålen ble fredet og all fangst forbudt i 2010, foregikk ålefangsten på to måter: Enten i ålekister (ålekar) av tre eller i en eller annen form for ruser/teiner. Vi kjenner begge fangstmetodene fra Østfold, men fra Mossefossen og -elva har jeg ikke støtt på opplysninger om annet enn ålekar, uten at jeg har gått alle kilder nærmere etter i sømmene.

Lenge var det flere ålekar i elva. Moss Aktiemøller hadde et slikt anlegg, og det samme hadde den mølla som tilhørte Bredal & Wold, senere Reinert & Wold. I fangsttiden på høsten annonserte Bredal & Wolds Mølle med «Aal hver dag til salgs». Det var i 1880-årene en gang, og i 1896 kunne Tilskueren fortelle at man i løpet av én natt i oktober hadde fanget 300 kilo ål «til en antagelig Værdi af ca. 200 Kroner» i ålekaret som tilhørte samme mølle.

Åletrappa fra 1902

Sistnevnte mølle ble overtatt av Thorvald Røstad, som ser ut til å ha drevet et mer aktivt ålefiske enn de tidligere eierne. I 1904 kan vi lese om det «meget gode» ålefisket, og at mølleeieren i flere år har eksportert ål til Danmark. Dette året hadde han gått til innkjøp av 60 000 åleyngel for å styrke bestanden i Vansjø.

Røstad hadde også en finger med i spillet da fiskeriforskeren og biologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, som på denne tiden arbeidet aktivt for å tilrettelegge for kommersielt innlandsfiske, i juli 1902 var i Moss for å bygge landets første åletrapp. Moss Tilskuer presenterte prosjektet måneden etter, under overskriften «Aalefisket. Et interessant Experiment».

«Trappa» var egentlig en firkantet renne av tre, foret innvending med småstein og lyngkvister, som endte i en tømret kasse. Ideen var å fange yngelen som var forsøkte å komme opp fossen. Huitfeldt-Kaas anbragte to slike renner, én på hver side av fossen. Kasse i enden av anlegget måtte tømmes for yngel, som ble lastet over i bøtter og fraktet opp i Vansjø for å fordeles «hele Vasdraget opover».

Åletrappa i Moss ble bygd bare en ukes tid etter at Huitfeldt-Kaas hadde sett systemet i bruk ved Trollhättan, der det visstnok var verdens første i sitt slag. Her i byen fikk han gjennomført eksperimentet «ved Imødekommenhed af Firmaet Peterson & Søn og Hr. Thv. Røstad, som skaffede Materialer og Arbeidsmandskab».

Noe av bakteppet for Huitfeldt-Kaas’ sitt engasjement både i Moss og ved Saprpsfossen var vassdragsreguleringer, dambygging og kraftutbygging, som vanskeliggjorde ålens vandring. I 1880-årene kom den første dammen i Sponvika, men det som særlig skapte problemer for ålen, var helst flyttingen av dammen til Klova like ovenfor Mossefossen i 1943. Etter krigen gikk i hvert fall ålebestanden klart tilbake, og da begynte man også å ta opp den gamle tanken om åletrapper igjen. Men først på 70-tallet ble det gjort praktiske forsøk på å legge til rette for ålevandring, og det var først langt inn i vårt eget åthundre at man fant en velfungerende løsning.

05 november 2022

Bakdøra til Karmsundet: Haraldseid

 

Eidene mellom Ryfylke og Sunnhordland, utsn. av Christopher Hammers kart over Bergens stift (1785)

Ved Karmsundet begynner Bergensleia, og ved Avaldsnes, der sundet smalner inn, var det mulig å kontrollere trafikken langs leia. Denne strategiske posisjonen er én forklaring på at høvdinger og konger på et tidlig tidspunkt slo seg ned der. Havstrekningen utenfor Karmøy ville en helst unngå. Men lenge fantes det en «bakdør» – en alternativ rute som gjorde at man ikke bare slapp å møte makten på Avaldsnes, men også unngikk det farlige havstykket over Slettå lenger nord. I den sammenhengen spilte Haraldseid en nøkkelrolle.

I tillegg til de to skipsleiene som i dag er i vanlig bruk, ytre- og indreleia, er det mange steder i kyst-Norge tradisjon om en eldre, innerste lei. Denne innerste leia, som sikkert har vært ferdselsvei helt siden forhistorisk tid, ble fremdeles brukt til lokale transporter til langt ut i 1800-årene eller senere. Denne leia utnytter de indre fjordsystemene, og har ofte drag-eid, altså strekninger der båter eller varer ble fraktet over land. I spesielle tilfeller kunne deler av den innerste leia også benyttes av reisende som ellers reiste den indre eller ytre leia, oftest for å unngå spesielt farlige havstrekninger eller for å slippe å vente på bør.

Kjente, større drageid er f. eks. Tiltereidet i Romsdal (for å slippe Hustadvika) og Listeid og Spangereid i Agder (for å unngå Lista og Lindesnes). I Rogaland har en også vært godt forsynt med drageid, med Haraldseid som det mest kjente.

Haraldseid ligger mellom Skjoldafjorden som skjærer seg langt inn og nordover fra Ryfylkefjordene, og Ålfjorden som strekker seg sørover fra Sunnhordland. Det er bare tre kilometer i luftlinje over eidet. Over Haraldseid var trafikken stor i gamle dager. Skriftlige kilder nevner den fra 1700-tallet og fremover, og fremdeles i tiden etter 2. verdenskrig var det folk på Haraldseid som godt kunne huske mindre båter, færinger og seksringer, som enten ble trukket eller kjørt på hjulslede over eidet. Bøndene på Haraldseid tok 1 krone pr. båt når de måtte ta sleden til hjelp.

Den siste tiden eidet var i bruk, var det helst de reisende («fantene») som brukte eidet på gamlemåten, men også ålefiskere og andre. I Haraldseidvågen, på nordsiden av eidet, var det tidligere vertshus og skjenkestue. Trafikken fulgte «Båtavegen» fra et stykke vest for Isvik og nordover til vågen.

Sagnet forteller at Haraldseid har fått navn etter Harald Hårfagre:

«Harald Hårfagre budde ei tid på Haraldseid. Fyrste gongen han ferdast på dei kantar, fór han inn Ålfjorden til Haraldseidvågen. Så drog han skipa sine over eidet til Eidsvik (Isvik) og segla så ut Skjoldafjorden. Men på eidet mun han lika seg så godt at han sidan busette seg der, og Haraldseid har fått namn etter han,»

 noterte folkeminnesamleren Torkell Mauland i sin tid.

Det kunne saktens være gode grunner til at kongemakten ønsket å kontrollere ferdselen over Haraldseid, og det er for så vidt vanskelig å tenke seg at maktoppbyggingen på Avaldsnes og andre steder i leia kan ha skjedd uten at høvdingene der ute også har kontrollert Haraldseid og de andre eidene som bandt sammen de rike fjordbygdene i Ryfylke og Sunnhordland.

Men Haraldseid og andre drag-strekninger har nok også gitt grunnlag for lokal maktoppbygging, og trolig er eidene  noe av årsaken til rike oldfunn og fornminnemiljøer både i indre Ryfylke og Sunnhordland.  Høvdingene ved Karmsundet har vært avhengige av gode venner og allierte inne i fjordene. Kanskje skal vi også tenke oss at stormenn inne i fjordene i perioder har kunnet utfordre makten til høvdingene ved Karmsundet?

Arkeologien på Haraldseidet er ikke godt kjent. Men vi vet at det fantes flere gravhauger på eidet, og fra én av haugene har vi et spesielt funn. Det var i 1820-årene at bøndene på Haraldseid ville anlegge en potetkjeller i en gravhaug på gården. Det som da kom for dagen, ser ut til å ha vært en rikt utstyrt ryttergrav fra vikingtiden. Det nevnes «stigbøiler og bidselbeslag», samt et glassbeger som trolig skriver seg fra en eldre begravelse i haugen. Ryttergravene settes gjerne i forbindelse med kongsmenn på 900-tallet.

Andre kilder nevner «levninger av store mure», som så ut til å være grunnmurer etter anselige bygninger, mens amtmann de Fine i 1743 visste beskjed om to høye bautasteiner som stod på eidet, og som han mente var satt opp som grensemarkører mellom Bergen og Stavanger amter. En nokså sen opplysning nevner at Haraldseid var setegård for den adelige Benkestokk-slekten på 1400-tallet.

03 november 2022

Æthelstan

Æthelstan, illustrasjon fra Bedes Life of St. Cuthbert  
Håkon Adalsteinsfostre, eller Håkon den Gode, er et kjent navn for mange. Som konge regjerte han i mange over større eller mindre deler av Norge fram til omkring 960. Men hvem var denne Adalstein som kongens tilnavn viser til, og som fostret Håkon? Og hva var egentlig betydningen av den praktfulle gaven – et langskip med purpurrøde seil – som innledet vennskapet mellom de to.

Håkon var sønn av Harald Hårfagre, og i periode var han altså til oppfostring hos Adalstein – som er de norrøne kildenes navn på den engelske kong Æthelstan. Og Æthelstan var ingen hvem som helst på denne tiden, dvs. i 920- og 930-årene.

«Æthelstan, engelskmennenes konge og den vestlige verdens bærebjelke, døde», heter det om ham i de irske Ulsterannalene. Det er jo ikke noen dårlig attest å få, og annalisten satte på denne måten Æthelstan i samme kategori som Karl den Store, Brian Boru og de romerske keiserne.

Rikssamler

Æthelstan hadde styrt England i femten år da han døde i 939, noe over 40 år gammel. Samtidskildene oppfatter ham på samme viset som Ulsterannalisten gjør – som en mektig og ikke minst from konge. Det var han som samlet de angelsaksiske kongedømme til ett rike, og han bygde ut administrasjon og forvarsvesen som ingen før ham. Flere av de byggesteinene som på slutten av århundret skulle gjøre det angelsaksiske England til det økonomisk og politisk kanskje mest utviklede landet i Europa, kom på plass i Æthelstans regjeringstid.

Men kildene til Æthelstans liv er relativt få, og i lang tid havnet han i skyggen av sin mer berømte bestefar, Alfred av Wessex. Den samme Alfred som fikk besøk av en viss Ottar fra Hålogaland rundt 890, altså.

Det er symptomatisk at ved tusenårsjubileet for Alfreds død (i 1901, selv om han faktisk døde i 899), paraderte tusenvis av mennesker i Winchesters gater for å minnes ham. Da tiden var kommet for Æthelstans jubileum (riktignok i 1940; kronologien var fortsatt ikke helt mestret), nøyde man seg med en notis i The Times. Og det skyldtes ikke krigen alene, men en blanding av kildesituasjonen, senere tradisjon og en god dose politikk.

Det fantes flere angelsaksiske riker i tillegg til Wessex. Æthelstan tilbragte deler av oppveksten i et annet av dem, Mercia. Som unggutt var han kanskje med på noen av farens, kong Edwards, krigstog mot Danelagen, og som endte med dennes fall.

Æthelstan kom til makten i 924, men ikke uten motstand. Han hadde støtte fra Mercia, men stormennene i Wessex valgte i stedet Æthelstans halvbror til konge. Denne døde etter bare tre uker på tronen. Æthelstan skal så ha kvittet seg med en annen halvbror ved å sende ham av gårde i en liten båt, uten noen form for forsyninger.

Erobringen av York

Det gikk ikke lang tid før Æthelstan satte i gang med å utvide sitt rike. Northumbria med den økonomisk og strategisk viktige byen York var på det tidspunktet fremdeles styrt av vikinger. Men i 927 døde kong Sihtric, som Æthelstan et par år tidligere hadde giftet bort sin søster til. Æthelstan sendte hæren til York og erobret byen. Samme år underkastet kong Constantine i Skottland og konger i Strathclyde, Bernicia og Wales seg Æthelstans herredømme. Han kunne nå med rette kalle seg konge over alle engelskmenn, og vel så det.

Etablering og vedlikehold av allianser med andre herskere spilte en hovedrolle i Æthelstans maktpolitikk – ikke minst ved hjelp av strategiske ekteskap og fostring. Foruten søsteren som ble gift med kong Sihtric, giftet han bort tre halvsøstre til fyrster på kontinentet – inkludert til mannen som senere ble kjent som keiser Otto den 1.

Når det gjelder fostringen, har vi mest kunnskap om to av Æthelstans franske fostersønner. Alain av Bretagne flyktet fra vikinger til Æthelstan i 924, sammen med faren og mange andre bretonere. Tolv år senere vendte Alain tilbake til Bretagne med støtte fra Æthelstan. Han etablerte sin maktbase i Nantes og vant tilbake landet fra vikingene. Samme år forlot også Ludvig, sønn av Karl den Enfoldige, Æthelstans hoff. Han dro over Kanalen for å bli konge av Vestfrankerriket.

Håkon Adalsteinsfostre

Og Håkon Adalsteinsfostre? Han nevnes slett ikke i de angelsaksiske kildene, og det er kanskje ikke så rart: Norge og norske herskere blir helt fram til Adam (1075) og enda lenger bare omtalt når de spiller en rolle i forhold til enten danske eller angelsaksiske konger, eller for bispesetet i Bremen. Men en enstemmig sagatradisjon peker ut Æthelstan som Håkons fosterfar, og har også litt av hvert å fortelle om hvordan det ble slik, mom enn i litt forskjellige versjoner.

Kortversjonen lyder slik:

Utsendinger fra Æthelstan kommer til Harald Hårfagre, gir ham et sverd i hånden og knytter ham på den måten til den engelske kongen som hans mann. Da det går opp for Harald at han er blitt «lurt», sender ham en delegasjon til Æthelstan med en «gjengave» – frillesønnen Håkon. Den lille Håkon plasseres på Æthelstans fang, og denne må dermed akseptere å fostre ham, slik at styrkeforholdet mellom Harald og Æthelstan jevnes ut, eller snus i Haralds favør.

Selve bakgrunnen for det hele ser det ut til at sagaforfatterne har visst lite eller ingenting om. Saxo, derimot, nevner i sin latinske historie om de danske kongene at Håkon havnet i England som et resultat av at kong Harald Hårfagre hadde ført krig mot Æthelstan.

Fra engelsk side er det først William av Malmesbury som på 1100-tallet – men trolig med støtte i eldre kilder som ikke eksisterer i dag – kommer med en interessant opplysning om forholdet mellom Æthelstan og Harald Hårfagre:

«Harald, nordmennenes konge,» skriver William, «sendte ham (Æthelstan) et skip med forgylte stevner og purpurrødt seil, og prydet med forgylte skjold langs rekka. De som kom med skipet, var Helgrim og Offrid. De fikk en fyrstelig mottagelse i York og mottok rike gaver for sin innsats».

Ettersom York var åstedet, kan dette tidligst ha foregått i 1027. Det er også verdt å legge merke til konteksten William (eller hans eldre kilde) setter Haralds gave i. Han skriver nemlig at hele Europa ville feire den engelske kongen, og at «fremmede fyrster med rette priste seg lykkelig dersom de kunne få hans vennskap, enten gjennom svogerskap eller gjennom gaver». Men den eneste gaven han faktisk nevner, er praktskipet fra Harald.

Harald Hårfagre og Æthelstan

Og så vet vi selvsagt ikke om utsendingene til York var den første kontakten mellom Æthelstan og Harald. Det kan ha vært det, men det er også mulig at forbindelsen var etablert tidligere, og for så vidt kan unge Håkon ha vært hos Æthelstan allerede på det tidspunktet. Likevel er det fristende å se for seg at det er en mer eller mindre direkte sammenheng mellom denne episoden og fostringen.

Saxo er den eneste som nevner en militær konflikt mellom Æthelstan og Harald. Det er likevel ikke umulig at han har rett. I få fall kan Håkon ha kommet til England som gissel, heller enn som fostersønn.

Det kostbare skipet som kong Harald skjenket Æthelstan, kunne jo tyde på at sagatradisjonen om at Håkon var til fostring, er rett. Men vi skal merke oss at da skottekongen Constantine i 934 trosset Æthelstan, men led nederlag, måtte han gi den engelske kongen rike gaver og overlate sønnen som gissel til Æthelstan.

Sagaene forteller uansett om et nært og godt forhold, ikke bare mellom Æthelstan og Håkon, men også mellom førstnevnte og Eirik Blodøks, Håkons halvbror. Håkon ble hentet tilbake til Norge av norske stormenn i forståelse med Æthelstan, og han ble tatt til konge. Eirik, som hadde vært konge i Norge, dro til Æthelstan, ble døpt og fikk styre Northumbria på hans vegne. Det sier i hvert fall Historia Norvegiæ.

Etter at Karl den Tykke døde i 888 og ikke etterlot seg ektefødte sønner, gikk Karolingerriket i oppløsning. Tanken om en keiser over den vestlige kristenheten ble ikke vakt til live igjen før med Ottos den 1.s kroning i 962. Det er imidlertid mangt som tyder på at Æthelstan ble oppfattet som, og kanskje også oppfattet seg som, en karolingisk fyrste. En engelsk historiker kaller ham for «en engelsk Karl den Store». Kanskje hadde han også ambisjoner om å la seg krone til keiser, uten at det skjedde.

Gaven fra Harald Hårfagre til Æthelstan tyder på at man også her hjemme var fullt klar over den engelske kongens status og imperieambisjoner. Det purpurrøde seilet viser det tydelig. Dette var en farge forbeholdt keiseren og hans familie, og slik hadde det vært siden romertiden.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...