'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

30 august 2023

Jernporten i Derbent

Gamlebyen, Derbent.
Festningen i bakgrunnen
Vi befinner oss midt på 800-tallet da kalifen al-Wathiq våkner i sitt palass etter en marerittaktig drøm. I drømmen har han sett at porten i den muren som for lenge siden var blitt oppført ved verdens ende, var i ferd med å åpnes. Dette var illevarslende for en mann som hersket over et mektig rike som strakte seg fra Sicilia like til India. For bak muren, som bokstavelig talt beskyttet menneskeheten fra utslettelse, holdt Gog og Magog til.

Disse spilte en viktig rolle både i jødiske, muslimske og kristne endetidsforestillinger i antikken og senere, og så vel hunere som madjarer og mongoler skulle etter hvert komme til å spille rollen som Gog og Magog. Den jødiske historikeren Josefus identifiserte i det 1. århundre Gog og Magog med skyterne, men han la til at Aleksander den store hadde lukket dem inne bak Kaukausfjellene med en port av jern.

Det var altså denne jernporten al-Wathiq nå fryktet sto på gløtt, slik at endetiden var kommet. Historikeren og geografen Ibn Khordadbeh, som er kilden for historien, forteller at kalifen sendte ut en ekspedisjon på 50 mann og 200 esler under ledelse av en viss Sallam, som kunne tale 30 språk. Oppgaven var å finne Aleksanders mur og se om porten var forsvarlig lukket eller ikke.

Bare 15 mann og 23 esler vendte tilbake til Samarra etter halvannet års strabasiøs ferd, men Sallam hadde heldigvis gode nyheter til kalifen: Muren ved verdens ende sto fortsatt, og porten var stengt. Videre kunne han fortelle at muren ble voktet kontinuerlig, og at man to ganger ukentlig slo tre ganger i porten med en hammer. Hensikten var å vise villmennene på den andre siden at muren fremdeles ble bevoktet. Og dersom man la øret inn til porten, fortsatte Sallam, kunne man høre en undertrykt summing, som fra et vepsebol, etter hammerslagene. Så ble det stille igjen…

Gog og Magog

Bak legenden om Gog og Magog og Aleksanders port ligger den eldgamle motsetningen mellom de bofaste, urbaniserte jordbrukskulturene i sør og de sterkt mobile steppefolkene i nord.

Aleksanders porter, som også var kjent som De kaspiske portene, var betegnelsen på flere fjelloverganger som med rette eller (oftere) urette ble satt i forbindelse med Aleksander den store. Darialpasset på grensen mellom Georgia og Russland er et av dem, og Derbentpasset med sine kraftige forsvarsmurer på vestkysten av Kaspihavet er et annet. Tradisjonen kobler også de ikke mindre imponerende murene ved Gorgan på sørøstkysten av Kaspihavet, i dagens Iran, til Aleksander. Når det gjelder Sallams ekspedisjon på 840-tallet, har det endatil vært foreslått at den gikk helt til Jadeporten (Jumenguan), som markerte den vestlige adkomsten til Kina.

Likevel er det Derbent som oftest identifiseres med De kaspiske portene. Derbent ligger i Dagestan og er Russlands eldste – og sørligste – by. Byen er lokalisert der Kaukasusfjellenes bratte skråninger klemmer sletta mellom fjellene og Kaspihavet til sitt smaleste. Her passerte også en av de viktigste karavaneveiene mellom Asia og Europa.

Det persiske navnet Darband betyr noe slikt som «den låste porten», mens arabiske forfattere bruker navn som kan oversettes med «porten», «portenes port» eller «jernporten», og tyrkisktalende folk brukte også et navn som betyr «jernporten».

I Derbent går to kraftige murer fra festningen ned
til Det kaspiske hav, og mellom murene befinner
Gamlebyen seg. På bildet en del av muren som
ikke er istandsatt i nyere tid.

Byens svært strategiske beliggenhet – den eneste andre praktiske muligheten for å krysse Kaukasusfjellene var over Darialpasset – betydde at den som kontrollerte Derbent, også kontrollerte landverts trafikk mellom den eurasiske steppen og Midtøsten.

Fridtjof Nansen, som reiste i området i 1925 med Vidkun Quisling som reisefølge, pekte også på at Derbent «gjennem århundrene dannet porten fra syd til denne nordlige verden», og at det f.eks. var her skyterne hadde trengt gjennom på 500-tallet f.Kr. og overvunnet mederne. Nansen mente dessuten at Kaukasus hadde stengt for en vesentlig del av folkevandringene,

bølgene skyllet opefter de bratte skråningene fra syd og fra nord, og brøtes mot denne fjell-muren; men i de utilgjengelige, trange dalene, hvor det var lett å forsvare sig, ble rester av de forbidragende, eller av syd- eller nordfra fortrengte folk, sittende igjen, stengt av i en liten verden for sig. På den vis er det i disse fjellene blit samlet flere forskjelligartede folkeslag på et lite område enn i noe annet strøk av jorden…

Han hadde nok et poeng; i Dagestan, et område på størrelse med Finnmark, tales den dag i dag over 40 ulike språk, og ingen av dem er et resultat av innvandring i moderne tid.

Den armenske kronikøren Movses Kaghankatvatsi skrev i det 10. århundre om de «makeløse murene som Persias konger… lot bygge mellom Kaukasusfjellene og Det store østhavet». Festningsverkene ved Derbent var, og er, i sannhet imponerende, og det er ganske riktig at det var det persiske sasanideriket som sto for byggingen av dem, her ved rikets nordlige grense.

Befestningene, som ble erklært som verdensarv i 2003, ble antagelig oppført under kong Khosrau den 1. midt på 500-tallet, etter at trusselen fra huner og alaner hadde gjort seg gjeldende i lang tid. Det dreier seg om tre ulike elementer som til sammen gjorde det mulig å kontrollere all ferdsel gjennom Kaukasus: Citadellet Naryn-Kala i Derbent, dobbeltmurene som gikk fra citadellet ned til Kaspihavet i øst og «fjellmuren» Dagh-Bary, som strakte seg fra Derbent og helt til foten av Kaukasus i vest. 30 nordvendte tårn beskyttet det 40 km lange arrangementet. Murene var tre meter tykke og opptil tjue meter høye.’

Derbent var en viktig festning og havn i sasanideriket, og «Den kaspiske porten» ble overtatt og brukt av diverse senere overherrer i området, arabiske, tyrkiske og med tiden russiske.

Vikinger ved Kaspihavet

I og rundt Mälardalen i Sverige finnes fortsatt en av de merkeligste samlinger med runesteiner fra vikingtiden. Hvorfor så merkelig? Jo, det dreier seg om et tjuetalls steiner med innskrifter som viser at de er reist til minne over menn som døde langt borte, og på ett og samme katastrofale hærtokt. Lederen het Ingvar, og toktet hadde gått til Serkland. Og det skjedde rundt år 1040.

Det er ingen andre vikingferder som har ført til noe i nærheten av like mange minnesteiner, så Ingvarstoktet må ha gjort stort inntrykk på samtiden. Det vanlige er at selv sentrale hendelser som vi kjenner fra andre samtidskilder, bare har manifestert seg i en håndfull innskrifter. F.eks. er det omtrent like mange runesteiner som nevner ferder til England som steiner med innskrift som knytter dem til Serkland, men bare en håndfull av englandssteinene gjelder f.eks. Knud den stores skjellsettende erobringsferd til England i 1018.

Ved Gripsholm slott i Södermanland står den kanskje mest kjente av ingvarssteinene, og er vel den av innskriftene som gir mest informasjon om toktet. Innskriften lyder (i min «oversettelse»):

Tola lot reise denne stein til minne om sønnen sin, Harald, Ingvars bror. Karslige dro de langt av sted etter gull og ga ørnen føde østpå, de døde sør i Serkland.

Hensikten med toktet var med andre ord å vinne gods og gull, og ferden gikk først langt mot øst, der svearne «ga ørnen føde», dvs. sloss og seiret. Så har man dratt videre, sørover, til Serkland, der store deler av hærstyrken tydeligvis er falt.

Og «Serkland» er altså de norrøne kildenes navn på det islamske kalifatet. For å komme dit østfra og så sørover, som Gripsholminnskriften sier at Ingvar og hans menn gjorde, må reisen ha gått til Kaspihavet. Den sørlige svartehavskysten var jo fortsatt kontrollert av Bysants, mens kalifatet strakte seg nord til de sørlige delene av Kaspihavet.

Minnet om Ingvars ferd og tragiske endelikt levde lenge, og til og med resultert i en egen saga, nemlig fornaldersagaen Yngvars saga viðförla. Sagaen framstiller en reise med 700 krigere på 30 skip, og som foregikk på én eller flere av de store russiske elvene. Men som ellers i fornaldersagaenes verden er den også full av sagn og eventyr.

Arabiske kilder viser at det både på 900- og 1000-tallet foregikk vikingferder til Kaspihavet, som da Rus’ angrep Berda’a i Arran, en by berømt for sin silkeproduksjon, i 943. Den svenske arkeologen Ture Arne mente i sin tid at de må ha tatt seg over fra Svartehavet via Don og Volga. Ingvar og de andre kan ha tatt samme vei.


Ingen kommentarer:

Gullgubber

 I 1810 sendte stiftsprost Angell i Trondheim to bittesmå menneskefigurer av gullblikk til København og det som etter hvert skulle bli til N...