Tuneskipet eller Haugenskipet?

Skipsgravene fra vikingtiden på Rolvsøy er en klassiker i norsk arkeologi. Den klart mest kjente av dem kom for dagen og ble undersøkt av Oldsaksamlingens Oluf Rygh i 1867. Skipet fikk raskt festet det mindre heldige navnet «Tuneskipet» til seg, ettersom Rolvsøy på det tidspunktet var en del av Tune sogn og prestegjeld. Funnstedet var gården Haugen. Det vil si: Det har de aller fleste tatt for gitt at det var fram til ganske nylig. I 2017 problematiserte imidlertid arkeologen Jan Bill dette, og konkluderte med at jordet der vikingskipet ble funnet, ikke lå på Haugen i det hele tatt i 1867, men tilhørte nabogården Rostad.  

Utsnitt av utskiftningskart over Haugen og Rostad.

Jeg må nok innrømme at Bill delvis kan ha tatt inspirasjon fra meg, etter at jeg noen år tidlige i forbifarten nevnte muligheten for at det kunne foreligge en viss sammenblanding mellom Haugen og Rostad i kildene.  Men det er Bill som langt mer systematisk har utviklet dette synspunktet. Altså: ikke bare har det berømte vikingskipet fremdeles et navn som knytter det til Tune, og ikke til Rolvsøy, men selv Haugen er ute av bildet som funnsted. Men, la meg si det med én gang: Bill tar feil. «Tuneskipet» ble uten snev av tvil funnet på Haugen.

Det er på sin plass med en loftsrydding, og den må nødvendigvis være grundig, og kanskje også litt teknisk. Men, kjære leser, prøv å følge med i svingene når jeg går gjennom den kompliserte eiendomshistorien som har gjort det mulig å konkludere med at skipet ble funnet på Rostad, og ikke på Haugen.

Lokaliseringen av Båthaugen

Gravhaugen som gjemte skipet, Båthaugen, ble fullstendig fjernet i forbindelse med utgravningen i 1867 og tiden deretter. Det ble ikke opptatt noe kart den gangen, og det rådet lenge en viss usikkerhet om hvor haugen faktisk hadde ligget. Jeg har ikke funnet opplysninger om at arkeologer besøkte stedet igjen før i 1915. I november dette året var arkeologene A.W. Brøgger og Haakon Schetelig og riksantikvar Harry Fett i Sarpsborg, i anledning den pågående utgravningen av St. Marie kirkeruin. I forbindelse med besøket var de også innom flere andre fornminnelokaliteter i området, deriblant «stedet hvor Tuneskibet i sin tid blev opgravet».

Anledningen var at det endelig nærmet seg publisering av utgravingen femti år tidligere, og det var Schetelig som hadde fått jobben som forfatter. Han fikk påvist funnstedet av Martin Arvesen Haugen, 83 år gammel og bror av den avdøde finneren, Ole Arvesen Haugen.  Brøgger (?) fotograferte dessuten det påviste stedet. I desember samme år foretok videre Bjarne Didriksen, formann for den nyetablerte avdelingen av Fortidsminneforeningen i Sarpsborg, et intervju med Martin Arvesen om Båthaugen.

Enda mange år senere rådet det likevel en viss usikkerhet om det nøyaktige funnstedet. Østfold historielag hadde i lengre tid villet gjøre noe ut av stedet og vise det fram for publikum. Arbeidet ble kronet med hell i 1947, da en minnestein ble reist på Haugen, og endelig i 1952, da funnstedet var blitt parkmessig opparbeidet og åpnet under stor festivitas. Som del av forarbeidene ble funnstedet påvist av Mathilde Haugen, den da 87 år gamle datteren av Ole Arvesen, som så vidt kunne huske Båthaugen og utgravningen i 1867. Det skjedde i november 1946.

Men om funnstedet var blitt endelig lokalisert, var og er det likevel ulike versjoner av hvilken gård stedet egentlig hørte til. Rygh skrev i 1867 at det var på Haugen, uten å spesifisere nærmere.  Det eldste kjente dokumentet om funnet – et brev fra Hans Bassøe i Råde til Rygh datert 12. september 1867 – sier at funnstedet lå «midt imellem de to Haugen-gaardene og paa Ole Arnesens Grund» . Sistnevnte får støtte i en avisnotis samme år, der det heter at det «paa Ole Arvesen Hougens Ejendom paa Rolfsøen… ved Jordgravning (er) fundet et Fartøi af Eg».  Ole Arvesen var på det tidspunktet eier av det ene av to bruk på Øvre Haugen. Likevel kom Schetelig til at funnstedet lå på et tredje bruk, Nedre Haugen.  Bill leser Schetelig dit hen at han mente at Båthaugen lå på Johan Simensens bruk på Haugen, og ikke på Ole Arvesens, men det er det knapt noe grunnlag for. 

Dette er kanskje detaljer, men det er viktige detaljer, fordi Bill går videre: Ved å følge de enkelte gårds- og bruksnumrene («matriklene», som han kaller dem, med tydelig referanse til dansk språkbruk) tilbake i tid, konkluderer han med at funnstedet i 1867 ikke tilhørte Haugengårdene i det hele tatt, men lå til nabogården, Søndre Rostad.

Bill spekulerer også på om Ole Arvesen Haugen har utgitt seg for å være eier av gården, i økonomisk vinnings hensikt. Videre låner han øre til Ryghs vurdering av Ole Arvesen som «en underlige Skrue».  At Rygh kanskje ikke kom så godt ut av det med Ole Arvesen, er så sin sak. Men det kan jo ha vært andre, mer åpenbare årsaker til det enn at Ole Arvesen var en kjeltring, slik Bill forsiktig antyder.

«Det lyste nok en hellig flamme i hans eget indre (…), men den var uten varme», skriver Brøgger om Rygh og kaller ham «et uromantisk flidsgeni».  Det er også sagt at det for «den strenge og flittige gransker Rygh sto… som en profanasjon å slippe det store publikum i Vitenskapens store mysterier». Like relevant i vår sammenheng er kanskje det faktum at «den forsiktige Rygh var, også politisk sett, stokk konservativ».

Ole Arvesen var nok på mange måter hans rake motsats. Som medlem av bondevennforeningen og seinere en av stifterne av «Thunø Venstreforening», var han radikal. Han var også medlem av herredstyret og fattigkommisjonen i Tune.  I en tid med økende politiske motsetninger mellom bondeopposisjon og progressive akademikere og borgere på den ene siden og embetsmannsstaten og dens representanter på den andre, kunne saktens denne forskjellen mellom professor Rygh og Ole Arvesen har ført til en viss skepsis i forholdet mellom dem.

Men Ryghs bemerkning var nok først og fremst knyttet til hans misnøye over at Ole Arvesen hadde gått løs på den store gravhaugen alene, uten Fortidsminneforeningens viten og vilje – og uten deltakelse av en «kvalifisert» embetsmann. Den samme løytnant Bassøe som anmeldte funnet i 1867, hadde tre år tidligere gravd ut en monumental storhaug på Råde prestegård, uten at det førte til kritikk fra Foreningen. Vi skal merke oss at fram til lov om fornminner kom i 1905, var Ole Arvesen og andre grunneiere i sin fulle rett til å grave ut hauger på egen eiendom, og det skjedde da også i stor stil. Ofte til Fortidsminneforeningens fortvilelse, får vi legge til.

Alt tyder ellers på at Ole Arvesen var en historieinteressert mann, og utvilsomt stolt over sin store oppdagelse. Hjemme hos familien på Haugen var stua preget av minner fra utgravningen, forarbeidet av trerester fra Båthaugen som var etterlatt av Rygh i 1867: et tobakksskrin, en pipe (sølvbeslått og med en inskripsjon som fortalte om skipsfunnet) – og et portrett av venstrehøvdingen Johan Sverdrup med ramme laget av det samme trevirket.

Skiftende grenser

Kvadratmilkart, 1774. På dette tidspunkteet utgjorde de ulike navne-
og matrikkelgårdene i området fremdeles relativt klart atskilte enheter.

I prinsippet kan en følge et gårdsbruk bakover i tid gjennom et utvalg kilder, slik Jan Bill gjør. Men den fysiske avgrensningen og utstrekningen av det enkelte bruk kan likevel ha gjennomgått endringer i løpet av denne perioden: Teiger kan ha skiftet mellom bruk gjennom kjøp og salg, og utskiftninger (jordskifte) kan i noen tilfeller ha kastet hele systemet om kull. I tilfellet Haugen og Rostad har begge disse faktorene hatt overmåte stor betydning, særlig fra midten av 1800-og tallet og fram til tidlig 1900-tall. Det betyr at dagens eiendomsgrenser på disse gårdene er et dårlig utgangspunkt for å rekonstruere bruks- og eiendomshistorien.

Ekstra komplisert blir saken i vårt tilfelle. Det vanlige er jo at både bytte av teiger og utskiftninger foregår innenfor én og samme matrikkelgård, og at det samme gjelder utskiftninger. Men slik var det ikke her. 

Haugen og Rostad har fra gammelt av ligget «voll-i-voll», dvs. innmark mot innmark, i et avgrenset bosetningsområde ned mot Visterflo. Disse to navnegårdene var oppdelt i flere matrikkelgårder (skatteobjekter) på det tidspunktet da kildene begynner å flyte rikere omkring 1600: Rostad var tre gårder i 1604, Haugen fremdeles kun én, men i 1647 var antallet matrikkelgårder økt til henholdsvis fire og to.

Disse seks matrikkelgårdene kan følges i de yngre kildene. På Rostad dreier det seg om Nordre, Mellom- og Søndre Rostad, samt Rostadødegården; på Haugen Øvre og Nedre (også kalt Vestre og Østre) Haugen. Tidvis, og i økende grad utover på 1700- og 1800-tallet, kon hver av disse gårdene til å bestå av flere bruk. Går vi helt fram til 1838-matrikkelen var det 10 bruk på Rostad og to på Haugen.

Matrikkelgårdene innenfor dette området var lenge tydelig avgrenset fra hverandre, slik f.eks. et kart fra 1774, viser (fig 3). Det var et klart skille mellom de enkelte delingsproduktene. Matrikkelgårdene er øyensynlig oppstått gjennom at en eksisterende eiendom er blitt delt ved at det ble trukket en grense tvers over gårdsvaldet. Dette kalles «odelsskifte», og kunne foregå både i middelalderen og seinere. Dette var en vanlig delingsmåte i Østfold, men ikke den eneste.

Men gjennom arv, kjøp og salg foregikk nemlig den videre delingen ofte i form av det som kalles «leilendingsskifte»: Heller enn å dele gården tvers over i to eller flere deler, kunne den enkelte brukeren få deler av hvert enkelt jordstykke, slik at disse etter hvert kom til å ligge om hverandre, i teigblanding. Når et bruk eller deler av det kom på handel, kunne det dessuten hende at et jordstykke som tilhørte én matrikkelgård, kom til å høre til eieren av en annen matrikkelgård. Det siste var selvsagt mest aktuelt der matrikkelgårder lå voll-i-voll, som i vårt tilfelle.

Haugen og Rostad

Mye av forvirringen når det gjelder gårdstilhørigheten til Båthaugen, skyldes slike eiendomshandler og makeskifter. Hvordan kan det ha seg at den eiendommen som Bill fokuserer på, den hvis gårdstun ligger nærmest funnstedet fra 1867, i dag har et gårdsnummer som indikerer at den både innbefatter deler av Nedre Haugen og deler av Søndre Rostad?

Forklaringen ligger i bunn og grunn hos én mann, Syver Gundrosen Rostad. Faren, Gundo Gundrosen, hadde delt sitt bruk på Søndre Rostad med sin eldste sønn i 1856.  Fire år deretter solgte enken etter Gundro senior den resterende delen av bruket til en annen sønn, Syver Gundrosen.  Gundro og Syver drev hvert sitt bruk, men i 1870 stykket sistnevnte opp sitt bruk og solgte de ulike delene til naboene. Syver beholdt bare våningshus med tomt, frukthage og en innhegnet urtehage, men flyttet kort tid etter til Glemmen.

Johan Simensen Haugen, som eide og brukte Nedre Haugen, kjøpte vesentlige deler av Søndre Rostad, og flere av naboene, både på Haugen og Rostad, var også blant kjøperne.  Gundro Gundrosen kjøpte også en del av brorens bruk, og gjorde deretter makeskifte med Johan Simensen, slik at de fikk sine eiendomsteiger mest mulig samlet i tilknytning til sine respektive og allerede eksisterende bruk.

Dette er altså forklaringen på at Johan Simensens gård i de yngre kildene som Bill viser til, har tilhørighet til både Haugen og Søndre Rostad. Samtidig er det ingen som helst tvil om at utgangspunktet for Johans bruk var Nedre Haugen, eller at de jordstykkene som ble kjøpt i 1870, ikke befant seg i nærheten av Båthaugen.

I vår sammenheng har tunplasseringen også en viss interesse. Ole Arvesen bodde på Øvre Haugen, med gammelt matrikkelnummer 278b. Dette tunet befinner seg i dag et par hundre meter sør for funnstedet. Det gamle tunet på Øvre Haugen (gammelt nummer 278) ligger imidlertid ca. 300 meter vest for funnstedet. Forklaringen er at eieren av Øvre Haugen, Arve Johnsen, i 1843 solgte halvdelen av gården til eldstesønnen, vår Ole Arvesen, i 1843, og at sistnevnte deretter etablerte sitt eget tun langt sør i gårdsvaldet.  Det gamle våningshuset på Oles bruk har en innskrift som sier at bygningen er oppført «Anno 1848».

Arve Johnsen selv ble boende i det gamle tunet, og etter hans død i 1861 skjøtet enken bruket over til stesønnen, Johan Martin Arvesen.  Det gårdstunet som i dag vises som Rostad Søndre på kartene, er derimot det gamle tunet på Nedre Haugen, slik kart og andre kilder tydelig viser.

Dette var verken første eller siste gang teiger skiftet eier innenfor denne gruppen av gårder. De eiendomsteigene som gjenfinnes i dagens matrikkel og kartverk, skyldes imidlertid ikke først og fremst disse skiftene.

Utskiftning og nye grenser

Emil Johansen kjøpte i 1891 Johan Simensens bruk (gammelt nummer 279) på auksjon.  Han var utdannet agronom fra Kalnes og har sikkert snart sett seg lei på de kompliserte og ofte upraktiske grensene mellom brukene på gården. Det var i hvert fall han som i 1902 tok initiativ til utskiftning av innmarka på Haugen, med den målsetting at alle brukerne skulle få sine teiger «udlagt i et sammenhængende Stykke».

Jordskifteretten fant at ikke bare viste innmarka på Haugen seg «i ikke ringe Grad at tiltrænge en Udskiftning», men at også «betydelige Dele av Gaarden Rostad laa indblandet med Dele af Haugen».  På grunn av denne teigblandingen kunne det ikke nytte å gjennomføre et jordskifte på Haugen alene, og man gikk derfor videre til en overutskiftning som omfattet hele Haugen og Rostad. Denne ble avsluttet og tinglyst i 1905.  Resultatet var en omfattende endring av grensene mellom brukene, både på Haugen og Rostad.

Dagens bruksgrenser er et resultat av utskiftningen i 1905. Det er derfor ikke mulig å føre en gitt, avgrenset eiendomsteig i dette området lenger tilbake enn til utskiftningen. Det ble tatt opp kartforretning i forbindelse med utskiftningen. Utskiftningskartet viser både nye og gamle grenser på Haugen og Rostad. Kartet dokumenterer at Båthaugen lå på en teig like ved tunet på Nedre Haugen, men tilhørende Øvre Haugen, nærmere bestemt Ole Arvesens bruk.

Tuneskipet eller Haugenskipet?

Så langt er vi kommet i mål med loftsryddingen. «Tuneskipet» ble funnet på Haugen, det er hevet over enhver tvil. Den litt uheldige navnebruken er det nok vanskelig å gjøre noe med nå. «Haugenskipet» vil trolig forbli «Tuneskipet». Det er forståelig at dette av og til har skapt – og skaper – irritasjon lokalt. For ikke bare er skipsfunnet oppkalt etter en kommune som ikke eksisterer lenger, men navnet viser endatil, i hvert fall indirekte, til storkommunen Sarpsborg, og ikke til Fredrikstad.

Noe tilsvarende møter vi ikke ved de andre store skipsgravene. Det er riktig nok, som Jan Bill framhever, at flere av dem ikke har fått navn etter gården der de ble funnet, selv om det vanlige i dag er å bruke gårdsnavnet (jf. Jellestadskipet).  Men det er neppe noen annen av de store skipsgravene som har et navn som forutsetter kjennskap til geistlige inndelinger for godt over hundre år siden om man vil forstå logikken bak.

Problemene knyttet til skipsgravene på Rolvsøy er uansett ikke over med dette. Hele dette funnkomplekset på østsiden av fjorden er i stor grad fortsatt innhyllet i et mystikkens slør, med en rekke ubesvarte spørsmål: Bare for å ta ett, sentralt spørsmål: Hvor mange skipsgraver er det egentlig snakk om på Rolvsøy – én, to, tre eller fire? Dette kommer jeg tilbake i kommende artikler. Uten å røpe for mye, er svaret i hvert fall ikke én….