Skipssettinger i Vestfold

Vet du hva en skipsetting er? Eller at nesten halvparten av skipssettingene i Norge befinner seg i Vestfold? Skipssettingene peker ut bygdene vest for Oslofjorden som et hovedområde for denne typen kulturminner i Norge – og i Skandinavia. Men det er ikke så ofte vi snakker om skipssettinger her hjemme – de har en tendens til å «drukne» i andre funn og monumenter fra jernalder og vikingtid. I Vestfold er det først og fremst tre lokaliteter der skipssettingene er framtredende: Istrehågan (Tjølling), Kleppåker (Tjølling), Elgesem (Sandefjord) og Agnes (Brunlanes). Skipssettingen på Elgesem er dessuten den største bevarte i sitt slag i landet.

Istrehågan

I 1936 ble den andre internasjonale kongressen for forhistorie og protohistorie avholdt i Oslo, med professor A.W. Brøgger i en av hovedrollene. Minst 400 deltakere fra 35 land samlet seg i Oslo; de kom fra så godt som hele Europa, men også fra fjernere steder som Hong Kong, Java og Sør-Afrika. Kongressen ble avsluttet med en ekskursjon for deltakerne, og turen gikk til Vestfold. Det var tre stopp på turen: Borre, Gokstadhaugen – og skipssettingen på Elgesem. Det alene sier ikke så rent lite om betydningen av skipsettingene.

Skipsettinger i Norden

Skipssettinger er først og fremst et sørskandinavisk fenomen. De fleste store – og kjente – skipssettinger finnes i Sverige og Danmark. Men Vestfold har også en solid andel skipssettinger.

Skipssettinger er spissovale steinsettinger og steinlegginger som sett ovenfra har form av et skip. I mange tilfeller har skipssettingene en høyere stein plassert i «stavnen» i hver ende. Det hender også at sidesteinene varierer i størrelse og øker i høyde fra midten fram til stavnene, slik at de også sett fra siden fortoner seg som et vikingskip utført i stein. Noen ganger finnes det også reiste steiner inne i steinsettingen, som utfra plasseringen har vært tolket som symbolske framstillinger av rorbenker, mast osv.

De er et utpreget nordisk fenomen, med rundt regnet 2000 kjente «skip» kjent i Sverige, Danmark og Norge, foruten mer spredte forekomster i Finland, Tyskland og Baltikum, én eneste på Island. Sverige har klart flest, kanskje så mange som 1500. Av Danmarks omkring 250 skipssettinger står den store gravplassen på Lindholm Høje ved Limfjorden for godt over halvparten.

Det er bare rundt 100 av de kjente skipssettingene som har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, og slett ikke alle har gitt daterbare funn. Rundt Østersjøen, og på Gotland spesielt, ser det ut til at det store flertallet av skipssettingene er oppført i yngre bronsealder. På noen unntak nær er skipssettingene fra bronsealderen relativt små, og de er gjerne bygd av mindre, tettstilte stein. Ofte har de også en sammenhengende steinpakning innenfor randsteinene.

De øvrige, og flertallet av de skipssettingene som befinner seg utenfor Østersjøområdet, ser ut til å være fra yngre jernalder og vikingtid, dvs. fra 500-tallet og fram til slutten av 900-tallet. Slik er det også med de få skipssettingene i Norge som kan dateres nærmere.

Mindre skipssettinger finnes sammen med gravhauger og andre steinsettinger på mange gravfelt, ikke minst i Sverige. Der hender det at skipssettingene utgjør flertallet av de registrerte kulturminnene på gravplassene.

Blomsholm, Bohuslän

De skipssettingene som er datert til yngre jernalder, skiller seg på flere vis fra bronsealderskipene. Vanligvis er de bygd av reiste steiner som står i en viss avstand fra hverandre, og de mangler oftest den indre steinpakningen som mange av de eldre monumentene har. Noen av dem er også svært store. Størst av alle er skipssettingen i Jelling, som kan ha vært hele 354 meter lang, og som sammen med de store gravhaugene der inngikk i et kongelig monument fra 900-tallet.

Disse kjempene, samt andre med lengder på over 40 meter, utgjør en gruppe spesielt monumentale skipssettinger. Vi kjenner tjue, tretti av dem, om lag likt fordelt mellom Danmark/Skåne og Sverige.

Arkeologen Peter Skoglund mener at både beliggenheten, den lokale konteksten og det overregionale spredningsmønsteret viser at de store skipssettingene har vært knyttet til et elitenettverk med omfattende kontakter over store avstander, og at steinskipene ble oppført for å gjenspeile langskipenes kraft og styrke.

Felix Vestergaards konklusjon når det gjelder tolkningen av skipssettingene i Danmark, har relevans også for de øvrige steinsettingene:

De har været tolket som alt fra gravmonumenter, billeder af fordums søslag, astronomiske observatorier og hyldestpladser for konger til holmgangspladser beregnet for tvekamp, tingsteder, kultsteder og kenotafer. På trods af mangfoldigheden af teorier er den stadig mest gængse opfattelse, at skibssætningerne (store som små) er grave.

Vestfold

La oss se litt nærmere på de bevarte skipssettingene i Vestfold.

I 1869 kom antikvaren Nicolay Nicolaysen til Elgesem i Sandefjord, og året etter var det duket for utgravinger. På det tidspunktet besto gravfeltet på Elgesem av 18 gravhauger og en stor skipssetting. Nicolaysen lot det hele grave ut. Det er ingen tvil om at gravplassen på Elgesem hadde vært én av største på Raet.

Nicolaysen var fascinert av steinsettingen på Elgesem, som han både gravde ut etter alle kunstens regler, helt ned til auren, og deretter restaurerte. Utgravningen av arealet innenfor skipssettingen ga ikke store resultater. Jorda besto av sand helt ned til auren, og ingenting tydet på at det var blitt gravd der tidligere.

Men midt i skipssettingen kom han over en enkel branngrav, med trekull, brente bein og et stykke jern. grav. Funnet forteller oss ikke annet enn at grava må være fra jernalderen.

Skipssettingen på Elgesem er hele 41 meter lang og 8,5 meter på det bredeste. Det gjør den til én av de største bevarte i Norge; bare en skipssetting på Tingvoll i Steinkjer er større. I dag består «steinskipet» av 21 reiste steiner – hvorav 13 ble plassert der av Nicolaysen.

De to skipssettingene på Istrehågan ble undersøkt av Elizabeth Skjelsvik på 1950-tallet, i samarbeid med Tjølling historielag.

Den største av skipssettingene er 24,5 meter lang, den andre 10,3 meter. I den store skipssettingen fantes en grop med bålmørje, som inneholdt brente beinstumper, deler av en beinkam, stykker av en beinnål, fragmenter av spillebrikker av bein, noen jernnagler og en del bjørneklør. Det ble funnet både menneske- og dyrebein. Det dreier seg om en voksen person, som har fått følge av to hunder.

Begge skipssettingene på Istrehågan kan dateres til 500-tallet.

På Kleppåker i Larvik finnes en skipssetting i utmarka. Den er delvis bevart, og har opprinnelig kanskje hatt så mange som 30-32 steiner. Lengden i dag er 27 meter, og bredden 7 meter, men opprinnelig kan skipssettingen ha vært noe lenger. På 1970-tallet forsøkte Tjølling historielag etter avtale med Oldsaksamlingen å restaurere fornminnet, men dessverre uten at arbeidet ble fullført.

Skipssettingen ligger sammen med flere gravhauger. I hellinga i sørøst for den finnes flere bautasteiner som kan ha inngått i flere steinsettinger, samt en rekke hulveier som alle fører ned til et tidligere sund mellom Viksfjord og Hemskilen. Anlegget ble arkeologisk undersøkt i 1994, men det kunne ikke påvises noen sikker grav.

Første gang vi hører om en skipssetting i Vestfold, er på begynnelsen av 1700-tallet, kanskje i 1713. Da var islendingen Arni Magnusson på Agnes i Brunlanes. Arni (1663-1730) var antikvar og filolog, og fremdeles i dag berømt for å ha bygd opp den viktigste samlingen av islandske og norske sagamanuskripter som finnes.

Arni noterte det han så og hørte på Agnes på et ark som er bevart. Det han var opptatt av, var den skipsformete steinsettingen på gården. Han laget en enkel skisse over skipssettingen, der han viser plasseringen av de fire intakte steinene og dem som var fjernet noen år tidligere. Basert på tegningen har steinskipet på Agnes opprinnelig bestått av ti steiner, inkludert de høye stavnsteinene. Lengden som Arni oppga, tilsvarer rundt regnet 21 meter.

Nicolaysen var på Agnes i 1870, og gravde ut arealet innenfor steinene. Noen store funn ble ikke gjort: Han traff på en del trekull ved foten av den vestre stavnsteinen, og noe mindre av det samme omtrent midt inne i.

Skipssettingen på Agnes var bokstavelig talt sagnomsust, og sagnet er ganske sikkert forklaringen på at Arni Magnusson besøkte stedet for 300 år siden. Arni fikk fortalt sagnet av bøndene på Agnes, og det dreier seg om en variant av den gamle fortellingen om Hagbard og Signe.

27 skipssettinger i Vestfold

Sverre Marstrander pekte på det «påfallende» ved at det ligger tre store skipssettinger «samlet innenfor et nokså begrenset område i det sørlige Vestfold». Han undersøkte selv den ene av disse, på Mølen i Larvik, og ellers viste han til steinskipene på Elgesem og Istrehågan. Kleppåker ser det ikke til at han har vært klar over.

Men de nevnte skipssettingene er likevel bare toppen av kransekaka i vårt fylke. Holder vi oss til mer eller mindre sikre skipssettinger, kommer vi til et antall på 27 i Vestfold. Det betyr at fylket har klart flest skipssettinger i landet, og står for 40 prosent av de norske monumentene.

Av skipssettinger som kan karakteriseres som «monumentale», altså 40 meter eller lenger, har vi bare Elgesem. Her er det Trøndelag som dominerer, med seks store skipsettinger. Men samtidig må en ikke glemme at monumentalitet ikke handler om størrelsen alene. Felles for de steinskipene som regnes som monumentale, er den eksponerte beliggenheten langs ferdselsårer til lands og til vanns, som vi har vært inne på. De ble rett og slett bygd for å ses, og synlige har de største av skipssettingene også i Vestfold vært, og det på lang avstand.