Gjestepost av Jan Brendalsmo
I 2025-utgaven av Fortidsminneforeningens årbok publiserte Morten Stige en artikkel der han argumenterer for en hypotese om at middelalderens steinkirker i Norge i det store og hele hadde utvendig kalkpuss. Han har likevel vansker med å finne belegg for denne hypotesen, da slik praksis mangler omtale i samtidens kilder. Det er først på slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet at opplysninger om utvendig kalkbruk begynner å dukke opp i kirkeregnskapene. Samtidig finnes det overflater med rimelig sikker datering til middelalder. Dette er tilfeller der opprinnelig eksteriør er blitt innebygd i løpet av middelalderen, eller fordi pussen har dekor som i utgangspunktet kan dateres til middelalderen (Stige 2025:177). Det foreligger likevel ingen presise dateringer av utvendig kalkpuss fra middelalderen i Norge. Stige legger stor vekt på det praktisk-tekniske som argument for at sannsynligheten er stor for at utvendig kalking fant sted også i middelalderen. Mot dette vil jeg med et teoretisk utgangspunkt argumentere for at utvendig kalking på et seint tidspunkt kan ha blitt en ny måte for samfunnseliten å vise seg fram som rik og mektig. For å sitere rettshistoriker Gudmund Sandvik: «Det gjev meining å sjå det slik».
 |
Hvorfor utvendig pussing
I sin konklusjon skriver Stige: «Det kan være andre unntak [enn Vestre Slidre] blant de 161 kirkene hvor den dokumenterte bruken av kalkpuss ikke går tilbake til byggetidspunktet. Det er likevel all grunn til å gå ut fra at pusspraksisen går tilbake til 1100- og 1200-tallet for det overveiende flertallet av kirker med murverk av tuktestein». Han mener kvadersteinskirker derimot neppe var pusset i utgangspunktet, men at de i stor grad har vært det i perioder.
For de siste 400 årene er kildesituasjonen langt bedre enn for middelalderen. Kirkeregnskaper omtaler utvendig kalkpussing; eldre fotografier og andre avbildninger viser hvitkalkede kirker; og stedvis finnes det fortsatt kirker der det er bevart rester av puss og hvitting på steinoverflatene. Det er likevel et problem med hensyn til å kunne avdekke spor av eldre utvendig kalkpuss. I tidsrommet fra 1860-årene og fram til 1950-tallet ble den utvendige pussen fjernet på flere av steinkirkene, en periode Stige beskriver som preget av «natursteinsromantikk» (Stige 2025:168). Parallelt fantes det også en diskusjon om karakteren av eldre treskjærerarbeider. Kunsthistoriker Andreas Aubert (1900) gikk kraftig ut mot den rådende oppfatning blant kunsthistorikere om at tidligere tiders treskjærerarbeider var fargeløse. Han mente dette representerte en romantisk tanke om «det opprinnelige», og han viser til en rekke eksempler i Bergens museums samlinger på stavkirkeportaler med fargespor.
Stige viser til avbildninger fra 1300-tallet og framover av kirker på Kontinentet der bygningene har utvendig pusset mur, også de som er bygd av kvader. I Sverige viser han til både tidlig utvendig puss og eksempler på eksponerte fuger tilbake til 1100-tallet. Det samme gjelder Danmark, der flertallet av kirkene er kvadermurte, og på flere av disse er det dokumentert tidlig puss (Stige 2025:175-176).
Stige har flere argumenter for hvorfor kirkene pusses eller hvittes utvendig, der det ene er at det gir en slående arkitektoniske effekt. En natursteinsmur ville ikke stå så sterkt fram, mens en hvittet mur ville framstå som svært eksklusiv og være velegnet for å vise kirkens og byggherrens status. Det andre argumentet er rent teknisk, da puss er den mest effektive måten å bevare underliggende fuger og stein. Der fugene møter steinen blir det et sårbart punkt hvor det lett oppstår sprekker over tid, og disse sprekkene slipper fukt inn i murverket. I et tørt klima er ikke dette et stort problem, men en heldekkende pussflate er derfor mer effektivt i vårt klima. I tillegg er den arbeidsbesparende, da den er raskere å legge på enn om en skulle legge på metervis med puss over fugene mot steinflatene på hver side (Stige 2025:176).
Stige viser til eksempler fra Sverige, der middelalderske tilbygg har gitt bevarte pussflater i det som da ble et loftsrom. Han mener noe tilsvarende skjedde ved Værnes kirke da sakristiet ble murt opp inntil koret i 1507, for på sakristiloftet har korets tidligere utvendige nordvegg en overflate med meddratte fuger og tynn puss – eller flere lag hvitting. Nettopp denne teknikken med å dra ut fugene mellom steinene i murverket (meddra) og deretter påføre et tynt påkast med puss, slemming eller hvitting over fuger og steinoverflater, har Stige selv observert ved en rekke bygninger, og han mener det ser ut til å være en vanlig framgangsmåte. Han viser også til flere eksempler på at denne teknikken er benyttet i flere kirker på 1600-tallet (Stige 2025:172).
Da jeg skrev om bygging av middelalderkirker i Trøndelag fram til ca. 1600, samt refererte mer summarisk bygningenes historie fram til rundt 2000, gikk jeg gjennom det som fantes av litteratur om den enkelte kirkes historie, derunder opplysninger fra kirkeregnskapene. Utvendig tjærebreing av trekirker og av taket på steinkirker var vanlig, og kirkeregnskapene fra 1600-tallet og utover nevner en eller flere tjærekjeler ved hver sognekirke, samt kirkestiger og lange tau (Brendalsmo 2006:27, 249). Derimot var det ingen opplysninger verken i middelalderen eller tidlig nytid om utgifter til kalking, verken inn- eller utvendig. Seinere har jeg oppdaget det samme som Stige, at opplysninger om utvendig kalkpuss på steinkirker er få og seine. Han gir ikke så mange eksempler i artikkelen (Ulnes, Hedrum), men dette er da heller ikke det viktigste for ham. Jeg kan føye til noen eksempler jeg har kommet over der det nevnes at kirkene kalkes utvendig for første gang, de fleste fra det da norske Båhuslen: Marstrand St. Maria (1706, Aasma 1974:105), Bokanäs (seinest 1729, Aasma 1994:45), Harestad (1666, Dymlind og Ullén 1965:110), Torsby (1669, Dymlind og Ullén 1965:156), Sveg i Herjedalen (1706-07, Hamberg 1961:15), Fitjar (1636-38, Aaland 1933:126), Gryting i Orkdal (1636-38, Leland 1993:30-68). I tillegg finnes det en lang rekke kirker omtalt i verket Norges kirker, der det ikke kjennes når første kalking fant sted, men at det kan ha skjedd på 1600- eller 1700-tallet.
Stige åpner likevel for muligheten av at utvendig kalking ikke har vært praksis i eldre tid, men at det kun var «en motebølge som kom feiende over landet omkring år 1600» (Stige 2025:172). Dette standpunktet blir drøftet nedenfor, men da med utgangspunkt i samfunnsteori.
Utvendig kalking av kirker: to forklaringer på hvem og hvorfor
Den første av disse ble presentert av den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias i avhandlingen The Civilizing Prosess. The History of Manners and State Formation and Civilization. Den er primært en teori om siviliseringsprosessen i Vest-Europa. Elias mener å kunne påvise generelle sammenhenger mellom samfunnsutvikling og mentalitetsutvikling, så verket må samtidig sees som en forklaringsmodell som kan benyttes for analyse også av andre samfunn (van Krieken 1998:9). Et utgangspunkt for Elias var at selv om ethvert samfunn består av mennesker som handler intensjonelt, var resultatene av de individuelle og kollektive samhandlinger oftest ikke-planlagt og ikke-påtenkt. Siviliseringsprosess og endring i adferd oppfattes derfor ikke som en evolusjonær, rettlinjet prosess, eller som et resultat av en gjennomtenkt og overordnet plan, men som konsekvensen av et sett av hendelser basert på de valg som blir gjort av den individuelle aktør innenfor de muligheter og begrensninger aktøren ser i valgøyeblikket. Et annet sentralt utgangspunkt var at mennesker kun kan forstås gjennom sine samhandlinger og sin gjensidige avhengighet av andre mennesker, altså som deltagere i nettverk av sosiale relasjoner (figurations). Sosial handling skal forstås som dynamiske relasjoner snarere enn som statiske fakta. Makt skal derfor ikke oppfattes som et konstant fenomen som noen har (mye eller lite av) og andre ikke, men som en relasjon mellom individer og grupper, og der mengde og type makt hele tiden varierer avhengig av relasjonsmønstre.
Det grunnleggende er utviklingen mot statsdannelse, og i den sammenheng urbanisering, pengeøkonomi og en økende sentralisering av samfunnsfunksjoner. Disse trekk henger nært sammen med en økende differensiering og interavhengighet, og dermed en utvikling av sosiale relasjoner over større avstander. Siden kongens hoff, adelen og til dels byborgerskapet var de ledende i prosessen, og siden disse gruppers interesser ikke nødvendigvis samsvarte med den øvrige befolknings interesser, ble utviklingsforløpet ujevnt, og metodene for måloppnåelse varierte. Påvirkningen kunne skje gjennom fredelige midler, gjennom individets overbevisning eller gjennom tvang fra elitens side. En grunnleggende forutsetning for eliten, eller enkeltindivider innen eliten, for å kunne posisjonere seg, var derfor ens mulighet til å monopolisere fysisk vold. En annen var anledningen til å konkurrere om symbolsk kapital i kraft av at elitens liv – i motsetning til hva det var for de øvrige samfunnslag – var offentlig. Bonden eller handelsmannen var opptatt med å jobbe for det daglige brød eller for å samle seg ytterligere penger og status i yrket. Et hjelpemiddel for eliten i kampen om symbolsk kapital var ny teknologi som gjorde den mer synlig i det offentlige. Historikerne Arnved Nedkvitne og Johan Anton R. Rygg (1997) har foretatt uttesting av teorien overført til norske og islandske forhold i middelalderen, og de konkluderer med at siviliseringsteorien er fruktbar å bruke som modell.
Teknologien blir således bare et av symbolene på endring, og ikke et grunnlag for den. Teknologi er «one of the last manifestations of that constant foresight imposed by the formation of longer and longer chains of action and the competition between those bound together by them» (Elias 1994:462). I et samfunn uten vareøkonomi og frie markeder og hvor i stedet sosiale relasjoner er avgjørende for tilgangen til en samfunnsmessig knapp ressurs som ny teknologi, vil det i første rekke være den øverste elite som vil ha tilgang til den, og som kan ta den i bruk. Dette poenget skal vi ta med videre, etter at den andre forklaringsmodellen er presentert.
Den norsk-amerikanske sosialøkonom og sosiolog Thorstein Veblen presenterer i avhandlingen The theory of the leisure class (1898) begreper som conspicuous consumption (iøynefallende, prangende, eller sosialt demonstrativt forbruk) og conspicuous leisure (prangende fritid). Målet for Veblen var et ønske om å vise hvordan «den arbeidsfrie klasse» gjennom å lede an i markedsøkonomien plyndret samfunnets rikdommer for så å fortære dem gjennom å etterape hverandre i tom statusjakt (Christianson 2025). Veblen benytter de to uttrykkene for å beskrive en kvalitet ved det han kaller «den arbeidsfrie klasse» i andre halvdel av 1800-tallet i USA, nemlig forretningsfolk og andre som da ikke drev jordbruk. Disse menneskene produserte ikke, men de tjente likevel. Ifølge Veblen har den arbeidsfrie klasse sin egen logikk, sin egen måte å tenke på og et eget verdigrunnlag. Det ordnende prinsipp er pengene og kampen om dem, samt hvordan disse menneskene markerer seg innebyrdes, i forhold til hverandre, og skaper sin rangordning. Altså en markering primært i forhold til hverandre og ikke i forhold til befolkningen som helhet. Penger blir omsatt i sosialt demonstrativt forbruk. Dyre vaner, prangende adferd og luksuriøst forbruk har en viktig funksjon utover det å dekke grunnleggende menneskelige behov som å spise seg mett og kle seg varmt, nemlig det å vise hvem man er (Larsen 1999).
Veblen fant ut at det over tid skjedde en utvikling med hensyn til hvilken av de to former for sosialt demonstrativ adferd som er dominerende i et samfunn. Så lenge ens referansegruppe ikke er særlig stor, er også rekkevidden av de personlige bekjentskaper og nabolagets sladder en tilstrekkelig informasjonskanal, og dermed er begge metoder like gode. Men når ens forbindelser og kontaktnett blir utvidet personmessig og geografisk, når de sosiale samhandlinger blir tettere og flere, da blir samtidig det demonstrative forbruket viktigere enn den demonstrative tidsbruken. Økt grad av samhandling i samfunnet og økt kommunikasjon fører til at stadig flere mennesker ikke har andre muligheter til å vurdere en persons sosiale status enn gjennom hva de ved et raskt egensyn kan observere av hva personen viser fram av fysiske tegn på makt og rikdom. Samtidig som mer vekt blir lagt på demonstrativt forbruk, blir det stadig mer viktig å henvende seg med sitt demonstrative forbruk til samfunnets øvre sosiale sjikt, og ikke til den lokale befolkning som helhet (Veblen 1998:85-87, jf. også Stylegar 2022 og Brendalsmo 2024). De to teoriene får en bredere behandling i Brendalsmo 2006:17-28, der ovenstående beskrivelser i stor grad er hentet fra.
Med disse forklaringsmodellene presentert, gjenstår å anvende dem på spørsmålet om hvorvidt det er sannsynlig at Stige kan ha rett i sin antagelse om at «Det er all grunn til å gå ut fra at pusspraksisen [utvendig] går tilbake til 1100- og 1200-tallet for det overveiende flertallet av kirker med murverk av tuktestein».
Nye teknologier og nye materialer
Som Elias og Veblen påpeker, fantes det mange måter for eliten å vise seg fram i det offentlige liv. Her vil jeg benytte kirkebygging og kirkebygningene i middelalderen som eksempel. Sagaforfatterne beretter at det var kongene som sto i spissen for kristningen. Enten de hjemlige, der de mest sentrale i den tidlige kristningsfasen var Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Eller utenlandske misjonsbiskoper sendt av danske konger og den tyske keiseren (Adam av Bremen, Kolsrud 1913), og som (stort sett) ble tatt vel imot av eliten. Å ta i bruk en ny religion, som den hjemlige eliten lenge hadde vært i kontakt med på Kontinentet og de britiske øyer, var et nyttig redskap for menn som ønsket seg et større maktområde. Den sentraliserte gudsdyrkelsen til ett supranormalt fenomen (Kristus) og til én spesifikk bygning (kirke), gjorde det enklere å kontrollere befolkningen gjennom den nye kulten som kongene dessuten stilte seg som ledere av.
I løpet av 900-tallet ble de første kirkene reist, da det var nødvendig å ha en bygning hvor det kunne holdes messe og barn bli døpt. I første rekke var det kongene og folk i deres nettverk som lot bygge kirker, men de fleste andre fulgte raskt etter. Bygningene var i tre. Den eldste vi kjenner så langt, er kirken på Faret ved Skien. Fra denne foreligger det flere dateringer fra 900-tallet (Reitan 2006:260). Ut fra det arkeologiske materialet ser det ut til at dette i starten var bygninger av relativt beskjeden størrelse. Bygging i tre var ingen ny teknologi for nordmennene, men grunnplanen var kanskje ny, i og med at et eget bygningsledd skulle være forbeholdt presten som der skulle utføre ritualene under messefeiringen. I tillegg ble det snart klart at visse trekirker utmerket seg ved å ha basilikaens treskipede grunnplan, noe også domkirkene i stein seinere fikk. En undersøkelse av tidlig byggeskikk for kirkene i Hamar bispedømme viser at det var hovedkirkene i hver treding, med samme funksjon som fylkeskirkene i andre bispedømmer, som fikk basilikal grunnplan. Dette var kongens måte å vise fram sin makt og posisjon som leder av kristningsverket gjennom bygningenes utforming og størrelse (Iversen og Brendalsmo 2020). Noe tilsvarende skjedde i Nidaros bispedømme, der det store flertall av fylkeskirkene fikk sin andre (eller tredje) byggefase i stein på 1100-tallet. Også noen av den øvrige verdslige elitens kirker ble reist i stein (Iversen og Brendalsmo 2023).
Ved å ta i bruk stein som byggemateriale ble antallet konkurrenter kraftig innsnevret, da det var kun den øverste eliten som hadde økonomi og nettverk til å bygge i stein. Maktkampene innenfor eliten i Norge på 1100-tallet ytret seg ikke bare i form av våpenbruk mot hverandre (borgerkrigstiden), men også i å overgå hverandre i størrelse, utforming og utsmykking av steinkirkene.
Dette steget i bygging av kirker var et klart uttrykk for innføring av ny teknologi. Materialene var stein og mørtel, og kompetansen ble i all hovedsak hentet fra England og Jylland. Rundt midten av 1000-tallet startet kong Magnus den gode Olavsson byggingen av en steinhall i kongsgården i Nidaros. Den ble ikke ferdig før han døde i 1047, og den ble seinere omgjort til en kirke tilegnet St. Gregorius. Ikke mange år seinere lot kong Harald Hardråde reise en steinkirke tilegnet St. Maria i en ny kongsgård han hadde etablert i samme by (Ekroll 1997:24-25). Den øverste eliten fulgte etter, og innen midten av 1200-tallet var rundt 250 steinkirker reist innenfor grensene til dagens Norge. I tiden 1200 – ca. 1550 kom det noen ytterst få nybygg, samtidig som et større antall ble kraftig ombygd, samlet ca. 60 (Brendalsmo og Bonnier 2009:92). Som Elias påpeker, er ny teknologi et hjelpemiddel for eliten i kampen om symbolsk kapital (conspicuous consumption), og den gjorde de mektigste mer synlig i det offentlige rom, men den blir bare et av symbolene på endring, og ikke et grunnlag for den. En liten trekirke var dessuten like egnet for messehold som en stor steinkirke, så lenge begge var vigslet (helliggjort) av biskopen.
Rundt 1140 ble grunnlaget lagt for en ny stilretning innenfor bygningsarkitekturen: Gotikken. Erkebiskop Eystein, som da var blitt en viktig del av Norges øverste elite, introduserte stilen ved sine byggearbeider på domkirken i Nidaros. Dette fikk i utgangspunktet liten betydning, da det var først ved kong Håkon Håkonssons byggearbeider rundt 1230 at stilen spredte seg utenfor Nidaros (Ekroll 1997:44). Gotikken var ingen ny teknologi, selv om den innebar å hente inn steinhoggere som mestret den nye stilens motivkretser. Samtidig var noe nytt på gang.
I løpet av 1200-tallet ble det importert nok en ny teknologi. Nå var byggematerialet tegl og mørtel. Også denne gangen var det kongene som ledet an. Teglovner ble bygd i Tønsberg, Nidaros og Oslo i løpet av 1200-tallet, og materialet ble anvendt i kongelige byggverk. Kongens Mariakirke i Oslo ble for en stor del gjenreist i tegl på 1300-tallet, samtidig som tegl etter hvert ble brukt også utenfor de kongelige miljøene. Først på 1500-tallet ser det ut til at byborgerne fulgte etter (Ekroll 1997:47).
Før vi går videre med argumentasjonen for hvorvidt også utvendig kalking av steinkirkene kan være uttrykk for individuelle valg og jakt på status for medlemmene av eliten, og ikke primært et bygningsteknisk tiltak, er det nødvendig å se nærmere på bruken av kirkenes innvendige vegger og tak. Dersom det viser seg at også dette var et område der eliten benyttet muligheten til å konkurrere med hverandre i det offentlige rom, blir det nærliggende å stille spørsmålet om det gjelder også bygningenes utside.
Kirkevergene
For å belyse dette spørsmålet er det nødvendig å se den grunnleggende endringen i råderett over kirker og prester som skjedde i Norgesriket i løpet av andre halvdel av 1100-tallet. Fram til da var det den verdslige eliten som lot bygge kirker og som rådet bygning og prest. Deretter tok biskopene med erkebiskopen i spissen og med full støtte fra paven kontrollen over kirkeorganisasjonen. Denne situasjonen varte fram til innføringen av den protestantiske tro og praksis i 1536/37, da kongen tok tilbake råderetten. Etter ca. 1200 hadde eliten med andre ord mistet sin direkte makt over kirken, og det var ikke lenger den som enerådende bestemte endringer i eller av den. I tillegg kom etter hvert en ny gruppe på banen etter ordre fra erkebiskopen: Kirkevergene. De dukker opp i kildene rundt midten av 1300-tallet, men de ble ikke vanlige før i løpet av 1400- og spesielt 1500-tallet.
Kirkevergenes oppgave var å ivareta kirkebygningens interesser. Oppgaven med å føre tilsyn med fabrica, dvs. det lokalkirkelige godset, ble ute på bygdene gitt en eller to av sognets bønder, valgt blant de «beste menn» og tilsatt for to-tre år av gangen. Kirkene hadde gjennom årene fått gaver i form av rettigheter til avkastningen av gårder eller gårdparter (landskyld), og det var viktig å skille disse fra tilsvarende gaver til kirkenes prester (mensa) som prestene bestyrte selv. Kirkevergene skulle leie ut kirkenes jordegods og kreve inn leieinntektene, se til at folk betalte den fjerdedel av tienden som tilfalt kirkebygningene, føre regnskap, samt sørge for vedlikeholdet av kirkebygningen. Begrenset dette elitens muligheter til – eller interesse for – å påvirke kirkebygningene og deres utseende?
Inne i kirken
Det er høyst tvilsomt at innvendig kalking av veggene skulle være finansiert av soknefolkets midler (fabrica), da disse var forbeholdt bygningens vedlikehold. Stige tar ikke opp spørsmålet om hvorfor kirkene ble kalket innvendig, men jeg tror vi kan være enige om at dette ikke var nødvendig av bygningstekniske årsaker. Det er først på 1200-tallet med gotikkens store vinduer at bedre belysning tilsynelatende kunne være et ønske, og det vanligste var at små romanske lysåpninger i korets østvegg gjerne ble utvidet eller byttet ut med langt større vinduer. Men dette skjedde for alterets skyld og av liturgiske grunner. Men nye vinduer var også en måte for eliten å vise seg fram på. I 1309 inngikk adelsdamen fru Ingeborg på Fet i Luster en avtale med biskopen i Stavanger om at hun skulle la bygge et nytt, todelt vindu i Hesby kirke på Finnøy (DN IV:82), en utskifting av et eldre og mindre vindu trolig i korets sørvegg. Det var biskopen som da hadde råderetten over kirken og dens inntekter, men samtidig var det ridder, riksråd og riksforstander Ogmund Finnsson som hadde Hesby som setegård (DN IV:49). Fru Katrine, herr Ogmunds hustru, holdt dessuten egen kapellan til husbruk på gården og på reiser (DN I:640), noe vi kun finner hos den aller øverste eliten. En rimelig tolkning av alt dette er at fru Ingeborg med sin gave ønsket å sementere eller øke sin status ved å vise at hun var del av nettverket rundt så vel Stavangerbiskopen som Norges mektigste familie etter kongen og dronningen.
For øvrig var det neppe behov for å opplyse kirkene bedre. Det fantes allerede belysning i form av talg- eller vokslys plassert på alterene, og fra 1100-tallet i lysekroner, eller lys ble båret rundt i forbindelse med forskjellige seremonier (Norberg 1956). Formålet med å kalkpusse kirken innvendig kan ikke ha vært for annet enn å skape et best mulig grunnlag for maling av motiver på vegger og tak, slik det ble gjort på Kontinentet. Vi har ingen kilder som direkte omtaler at kirkevegger ble kalket innvendig i Norge, men kalk hadde vært å få tak i siden man begynte å mure opp steinkirker (DN XXII:327, DN IV:180, JN s. 122).
Elitens behov for å markere sin status var stort. På Island var det i middelalderen svært vanlig å henge opp tepper (revler, tjeld og lerreter) med vevde, påsydde eller bemalte motiver, og det samme var tilfellet i Norge ifølge kunsthistoriker Fredrik Barbe Wallem (1910). I Norge er svært få slike tepper bevart, og det eldste kjente er Høylandsteppet fra trekirken på Romstad i Trøndelag. Det er vevd og deretter brodert med scener fra Matteusevangeliet, og kunsthistoriker Helen Engelstad har datert det til slutten av 1100-tallet (Engelstad 1952:66-68). I tillegg er det i Norge bevart et stort antall treskulpturer fra religiøse stiftelser (kirker, klostre osv.) fra tiden mellom 1100 og 1300, og som viser at disse bygningene fra et tidlig tidspunkt ble begunstiget (Anker 1981:130). Disse var bemalte, gjerne med store innslag av forgylling, og hver gang tekstilene over dem ble fjernet på festdagene, eller dørene på helgen- eller alterskapene ble åpnet, må de tente lysene på alterene ha gitt dem en overjordisk glans. Denne kunne både kirkelig og verdslig elite sole seg i.
Det kunne nok bli hengt opp revler også i steinkirkene, men spor etter oppheng er dessverre en problemstilling de som dokumenterer kirkene ikke ser ut til å ha befattet seg med. I Norge er det bevart svært få bemalte vegger og tak i steinkirkene fra middelalderen, og motivene er oftest fragmentariske. En undersøkelse viser at mer enn halvparten av motivene fra middelalderen kan dateres til 12- og 1300-tallet, de øvrige til 1400-1537 (Kaun og Andersen 2024). Kanskje tidfester dette den innvendige kalkpussingen til rundt 1200. Det er tidligere blitt hevdet at det ikke er kjent kalkmalerier i bykirkene (Wichstrøm 1981:254), men nylig er slike blitt påvist tre steder: Stavanger domkirke, Mariakirken i Bergen og Nidaros domkirke (Kaun og Andersen 2024:141-142). Det er mulig denne praksisen startet noe tidligere i byene, da det her var en større konsentrasjon av velstående personer enn i de rurale strøk, og kampen om å hevde sin status kan ha vært mer tilspisset.
Uansett var eliten, både den verdslige og den geistlige, ivrige givere av gaver til de kirkelige institusjoner og deres menn. Bevarte testamenter viser at gavene kunne være av mange slag, men penger var svært vanlig blant eliten. I kong Magnus Håkonssons testamente 1277 gis det penger til de fattige for kjøp av korn eller kyr. En lang rekke kirkelige institusjoner får i tillegg til penger også inntekter av jordegods (landskyld), og flere biskoper får penger til innkjøp av vin og oblater for utdeling til de geistlige i sine bispedømmer (DN IV:3). Arnbjørn på Hebnes i Ryfylke var trolig lendmann. I hans testamente rundt 1286 er penger til kirker og klostre det viktigste, og særlig til kannikene ved domkirken i Stavanger, der han ville gravlegges (DN I:70), Prosten ved Lavranskirken i Tønsberg skjenket i sitt testamente 1398 noe jordegods til enkelte kirker, men det meste var penger. Disse gikk til kirker, klostre og prester i hans gamle nettverk. Han ga også sine kolleger kapper og kjortler, og han ga kyr til fire kirker i Vestfold slik at de for utleieinntektene kunne kjøpe lys til sine korsaltere (DN XI:93). Dekanen Svein Eriksson (1427-1480) ved domkapitlet i Nidaros fikk i 1465 snekret 12 korstoler til Trondenes kirke, hvor han hadde sognekallet (Mordt 2008:345-346), mest sannsynlig for egne midler. Borge kirke i Lofoten fikk i 1620 en katekismetavle i gave. Den var påmalt trosartiklene og innledningen til nattverden, samt våpenskjoldene til lensherre Hartvig Bille og hustru Anne Kaas (Sandness 1970:53). Det vi ser, er at den øverste eliten i stor utstrekning gir mottagerinstitusjonene muligheten til selv å kunne kjøpe utstyr til kirkene sine. Et blikk utenfor Norges grenser gir et sammenligningsgrunnlag.
I det nåværende Danmark er det 1900 middelalderkirker, alle i stein, hvorav 775 har kalkmalerier fra tiden 1100-1600. Historikerne Morten Bjørn og Ole Reiter har undersøkt disse med henblikk på deres sosiale profil og kommet fram til at de ble finansiert av middelaldersamfunnets overklasse (Bjørn og Reiter, 1978:509). I sin analyse av kalkmaleriene i middelalderens Danmark, et større materiale enn hva Bjørn og Reiter har, registrerer arkeolog Jes Wienberg at antallet malerier når en markant topp rundt 1500 før de rundt midten av 1700-tallet faller bort. Han observerer en glidende overgang fra den romanske periode «hvor stifterne lod kirken opføre, udsmykke og dotere med jord, til den gotiske periode, hvor stifterne måske bekostede hvælvene, kalkmalerierne, et alter eller sjælemesser (…) Stifterbilledet har formidlet samme budskab som det beseglede brev». Han tolker videre forekomsten av malte våpenskjold på veggene som forenklede stifterbilder (Wienberg, 1993:120, 161-163). Historiker og kunsthistoriker Axel Bolvig (1994:112) understreker elitens sterke behov for å vise seg fram i det offentlige rom, og et kirkebygg – gjerne høyt plassert i det kirkelige hierarki, som en domkirke eller en klosterkirke – var det stedet der flest mennesker kunne se deres bidrag og spre ryktene om gaven. Som Wienberg mener han dette fortsatte også under gotikken (Bolvig, 1994:84-86, 112).
Den norske eliten må ha merket seg denne nye måten å framheve sin opphøyede posisjon, men det kan se ut til at det tok nærmere 100 år før den nye moten slo an i Norge.
Hvem var det da som finansierte den innvendige kalkingen, som i sin tur ga anledning til å bemale vegger og tak? Den verdslige og geistlige liten, eller kanskje kirkevergene ved hjelp av pengene de hadde mottatt fra eliten? Eller begge gruppene? Verken Bjørn og Reiter, Wienberg eller Bolvig berører dette spørsmålet. Uansett må det ha vært et ønske hos samtidens elite om å legge til rette for å pryde kirkene innvendig med de tidsmessig rette motivene. Vi kjenner til at biskop Arne i Bergen i 1308 ba sin bror Audfinn om å ansette for ham en mann som blant mye annet helst også skulle kunne male bilder og lage glassvinduer til domkirken (DN X:10, RN 3:546). En seinere biskop i Bergen, Håkon, nevner i et brev til biskop Jon på Skålholt på Island i 1338 at han da hadde hos seg en Torarin Eriksson som kunne male og skrive (DN VII:155, RN 5:128). Også lavere ned i det kirkelige hierarkiet finner vi omtale av malerarbeid, da presten ved fylkeskirken på Voss hadde latt male et maleri i det store loftet (stasstuen) på prestegården (DN XXI:301).
Kalkpussing av veggene inne i steinkirkene må nødvendigvis ha startet da de eldste motivene ble malt. Det er innlysende at fram til rundt 1200, da kirken overtok råderetten til kirker og prester i Norge, var det eliten selv som en hundre års tid hadde stått for både kalkpussing og bemaling av kirkene innvendig. I den følgende tiden fram til reformasjonen er det således liten grunn til å tvile på at den norske eliten var annerledes enn den danske: Den fortsatte som før, og i tillegg må vi nå kunne regne med at også den geistlige eliten var opptatt med å smykke sin kirker.
Kalking/kalkpussing av innvendige vegger gir eliten muligheten til å ta i bruk en ny arena for å vise sin posisjon. Så snart én begynner, må de andre følge opp for ikke å sakke etter i statuskampen. Kalking av vegger representerer ikke en ny teknologi, men å benytte kalken til nok en måte å kunne vise seg fram på. Det reiser en viktig spørsmål. Ble en tynn murpuss påført samtlige vegger og eventuelt tak som et enhetlig prosjekt, eller kun det området som var nødvendig for å gi plass til det valgte motivet? Dette er en oppgave for malerikonservatorer og andre forskere å avklare.
På denne bakgrunn faller det rimelig å spørre om ikke også steinkirkenes utside kunne være et egnet sted der eliten kunne markere seg. Ikke nødvendigvis med malerier, men med kalking i seg selv. Stige har selv antyder at dette kunne være «en motebølge som kom feiende over landet omkring år 1600».
Kirken utvendig
Hittil har jeg argumentert for at kirkebygging i stein i stedet for tre, og deretter i tegl i stedet for stein, var uttrykk for at enkelte innenfor eliten begynte å ta i bruk ny teknologi for å vise sin makt og økonomiske styrke i konkurranse med den øvrige eliten. De bygde også større kirker enn andre, i tre så vel som i stein, og gjerne mer forseggjort med utsmykning i treskurd eller i stein med uthogde figurer. Deretter fulgte andre i eliten etter. Jeg har videre hevdet at steinkirkene ble kalkhvittet innvendig, og at dette var å ta i bruk den nye teknologien med bruk av kalkmørtel på en ny måte, slik at eliten kunne vise seg fram med fargerike motiver i skip, kor og tak. Kan det være at også utvendig kalkpussing av steinkirker er et uttrykk for markering av status ved å synliggjøre seg i det offentlige rom? Som Stige viser eksempler på, var utvendig pussing, også av kvaderkirker, velkjent i Europa seinest på 1400-tallet.
Ved reformasjonen skjedde det en ny endring i mulighetene for eliten til å synliggjøre sin posisjon i kirkene. Gaver til kirkens helgener eller til presten mot gjengave i form av forbønner til Gud eller synging av sjelemesser til evig tid, var det slutt med. Prestene var nå statsansatte, kirkene statseiendom, og helgendyrkelse var forbudt. På den annen side hadde befolkningen tenkt og handlet på denne måten i over 500 år – hvor enkelt kunne det være å endre deres innstilling til kontakten med det gudommelige? Og elitens behov for å konkurrere seg imellom om status?
I og med at det først var med annengenerasjonen av nye biskoper og fjerdegenerasjon av nye prester at den lutherske teologi ble introdusert i Norge i full bredde, kan det trygt hevdes at det aller meste i det religiøse liv ble ved det gamle gjennom hele 1500-tallet og godt inn på 1600 tallet, spesielt utenfor de store byene. Prestene var i all hovedsak de samme, liturgien og messebøkene de samme, kirker og inventar ble i all hovedsak beholdt og de samme høytidsdager ble observert (Ersland og Sandvik 1999:141-143, Kolsrud 1962, Faye 1859). Hvilken form tok gavegivingen nå?
De velbemidlede fortsatte å vise seg fram i kirken. Kunsthistoriker Sigrid Christie beskriver den nye situasjonen: «Oppdragsgiverne var først og fremst geistligheten som ønsket en ny, evangelisk utsmykning av kirkerommet og kirkeinventaret av rent pedagogiske hensyn» (Christie 1982:121). Ifølge kunsthistoriker Ada Polak var det den samme gruppen, samt kirkelyden, som nå forsynte sine kirker med kalker, disker, alterstaker, vin- og vannkanner, døpefat og oblatesker (Polak 1982:253).
Ved å se nærmere på hvilke gjenstander som finnes i kirkene, og hva som kan leses av kirkeregnskapene og andre kilder, viser det seg at giverne fortsatt kom fra de øvre sosiale lag: Representanter for middelalderens nasjonale, regionale og lokale elite. Embedsmenn, kirkeledere, adelen, velstående byborgere og bønder, offiserer i militæret, bergverkpartisipanter og overordnende innen verdslig administrasjon. En undersøkelse av inventaret fra kirkene utenfor byene i Trøndelag i tidsrommet 1550-1899 viser at av de 345 gjenstandene som er representert i undersøkelsen, er presteskapet (sogneprest, kirkeverge, kapellan, prestefamilie, prost, klokker, biskop og hospitalsforstander) overrepresentert med 133 gaver. Blant disse igjen finner vi 112 sogneprester. Deres gaver fordeler seg over hele tidsrommet med en overvekt i 1650-1799, og gavene var i tillegg til liturgisk utstyr også portretter av dem selv, eventuelt med familien. Adelen (13 gaver) er til stede fra begynnelsen, men forsvinner rundt 1800. Byborgerne (29 gaver) kommer med fra 1650 og fram til 1899. Gavegivingen toppet seg i tidsrommet 1650-1800 (Brendalsmo 2006:274-275). En annen faktor som spilte inn i betingelsene for gavegiving, og som reflekterte denne toppen, var at kong Frederik 4. rundt 1720 på auksjon hadde solgt samtlige kirker på landsbygda nord til og med Trøndelag. Det var i hovedsak embetsmenn som kjøpte kirkene, og blant disse var de geistlige den største kjøpergruppa, men det var mindre variasjoner rundt om i ladet (Sandvik 1987). Salget medførte, ifølge en undersøkelse av forholdene i Østfold, at adelen på 1700 tallet, og etter hvert også byborgerne, benyttet sognekirkene som huskapeller og utstyrte dem deretter (Amundsen 1996). Bidragene fra Christie og Polak tar utgangspunkt i blant annet kirkeinventar i hele landet, i motsetning til undersøkelsen fra Trøndelag som kun omfattet kirker utenfor byene. Mest sannsynlig er derfor de velstående byborgerne i større grad til stede som givere i deres materiale.
Det er likevel en vesentlig endring som kommer fram i undersøkelsen fra Trøndelag. Den viser at givers fulle navn eller initialer nå var anført på kirkeinventaret de ga. Elitens eksklusivitet var i stor grad blitt redusert, trolig fordi flere hadde funnet veien til kirken med de typer utstyr geistligheten promoterte. Navnet var nå blitt et nødvendig tillegg for å skille eliten fra ikke-eliten. «Bunnen» var likevel ikke nådd mht. statustap. Som Sigrid Christie en gang sa til meg: «Du vet, det var først på 1920-tallet at husmorlagene kom inn i kirkene med sine kniplingsduker til alterene».
Identifiseringen av givere av kirkeinventar gir likevel ikke et direkte svar på hvem som finansierte den utvendige kalkpussing av steinkirkene, men den viser at både den verdslige og den geistlige eliten tok del i kirkenes forskjønnelse. I og med at det var «først og fremst geistligheten som ønsket en ny, evangelisk utsmykning av kirkerommet og kirkeinventaret av rent pedagogiske hensyn», som Sigrid Christie formulerer det, kan det være at det var denne gruppen som tok initiativet til å kalkpusse steinkirkene utvendig – kanskje så tidlig som i andre halvdel av 1500-tallet. Uansett var den hjemlige elite nok en gang seint ute i forhold til nabolandene med å følge opp en ny trend. Det kan uansett synes vanskelig å finne et enkelt svar på dette spørsmålet.
Systematiske kirkeregnskaper ble innført i 1620, og det er i denne kilden vi finner de første opptegnelsene om innkjøp og bruk av kalk til pussing av kirkene inn- og utvendig. Denne forskjellen blir sjelden spesifisert i regnskapene. Kan det ha vært fordi kirkene da var blitt kalket innvendig gjennom flere hundre år, mens utvendig kalking var noe nytt? Det gjør det rimelig å anta at når det ble notert at det (også) ble kalket utvendig, var det fordi dette var første gang det skjedde ved vedkommende kirke.
Om det var den verdslige eller geistlige elite som sto bak den utvendige kalkpussingen av steinkirkene, lar seg neppe avklare – det kan ha vært begge, og kanskje til forskjellige tider. Kirkevergene var det neppe, da de kun var forvaltere av fabrica, på menighetens vegne. Som Stige viser, forsvant dessuten mulighetene til å få klarhet i hvor mange kirker som faktisk hadde vært kalket, da «natursteinsromantikken» i andre halvdel av 1800-tallet fjernet det meste av kildematerialet. Uansett er det klart at dersom det bygningstekniske aspektet ved kalking skulle være motivasjonen bak utvendig kalking, burde slike arbeider ha vært igangsatt få år etter at kirkene ble reist, slik Stige mener. Samtidig er det underlig at man seinest på 1400-tallet finner kalkpussede kirker i et tørrere klima enn vårt, dersom nordmennene med et fuktigere klima der slik behandling kanskje kunne være påkrevet, ikke kom på ideen før langt seinere.
Konklusjon
Ble alle våre middelalderske steinkirker kalket utvendig, eller bare noen av dem? Gjaldt det kanskje bare kirkeorganisasjonens viktigste bygninger? Eller ingen av dem, før en motebølge ble fanget opp av eliten på 15- eller 1600-tallet?
Jeg er helt enig med Morten Stige i at det er viktig å få gjennomført undersøkelser og datering av kalkpussen utvendig. Men også innvendig. Begge deler kan gi oss ny kunnskap om hvordan disse kirkene ble brukt gjennom århundrene. Som Morten Stige selv skriver, gir en utvendig kalkpusset steinkirke et helt annet visuelt inntrykk enn en som ikke er det. Disse kirkenes utseende er derfor best tjent med at Stiges argumenterte hypotese blir konfronterte med et alternativ som tar hensyn til kirkenes kulturhistoriske kontekst. Middelalderens treverk ble ikke malt for å beskytte det, men i dekorativt øyemed for å fremme en religiøs ideologi, og gjennom det vise makt og innflytelse. Det var langt rimeligere å reise en steinkirke i bruddstein enn en med kvaderomfatninger i vinduer og portaler, for ikke å si en kvaderkirke med et stort antall to- eller tredimensjonale figurer og som i tillegg var bemalte. Kanskje fungerte det å kalkpusse en steinkirke utvendig på samme måte.
Vi kan ikke forvente at framtidig prøvetaking og datering av utvendig middelaldersk kalkpuss skulle lykkes for samtlige kirker, men kanskje kun for et lite mindretall. Hvordan skal vi da forholde oss til kirkenes yttervegger når vi ikke vet hvorvidt de var kalket eller ikke? Og ikke minst: Hvem skal bestemme hvilken løsning som skal velges for disse kulturminnene? Gjelder kulturminnelovens § 3 om forbud mot å sette i gang tiltak som er egnet til å «(…) skade (…) forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne (…)»?
I dag kan det se ut til at fagdirektoratet Riksantikvaren, som tidligere ga tunge faglige råd som ble fulgt, i stor utstrekning lar kirkelig fellesråd og andre ha siste ordet i slike saker. Den diskusjonen som Stige nå skal ha stor takk for å ha trukket fram i skriftlig form, bør også direktoratet kunne ha glede og nytte av å forholde seg til.
Jeg håper jeg med denne problematiseringen har bidratt til å bringe diskusjonen inn på et spor som fører til et mer nyansert syn på spørsmålet om utvendig kalkpussing av middelalderens steinkirker. Ny forskning er nødvendig, og kulturminneforvaltningens praksis er ment å være forskningsbasert.
Til slutt et apropos til en gammel debatt: Er det nødvendigvis riktig å tilbakeføre en bygnings utseende til «det opprinnelige» – for hva er egentlig «opprinnelig» for disse bygningene som gjennom flere århundrer er blitt reparert, ombygd og på andre måter blitt forandret?
Takk til malerikonservator Susanne Kaun og kunsthistoriker Elisabeth Andersen på NIKU for gode kommentarer.
Publiserte kilder
Adam = Adam av Bremen. Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, overs. Bjørg Tosterud Danielsen & Anne Katrine Frihagen. Oslo: Aschehoug, 1993.
DN = Diplomatarium Norvegicum, bind I–XXIII. C. C. A. Lange, C. R. Unger m.fl. Christiania/Oslo: Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Riksarkivet m.fl., 1847–2011
F = Frostatingslova. Omsett av Jan Ragnar Hagland & Jørn Sandnes. Oslo: Det Norske Samlaget, 1994.
JN = Biskop Jens Nilssøns Visitasbøger og Reiseoptegnelser 1574–1597, utg. Yngvar Nielsen. Kristiania: A. W. Brøgger Bogtrykkeri, 1885.
RN = Regesta Norvegica, bind I–XI, red. Erik Gunnes, Halvor Kjellberg m.fl. Oslo: Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt / Riksarkivet, 1978–2015.
St. = Stiftsboka: Oslo og Hamar Bispedømes Jordebok 1574–1577, utg. Sigurd Kolsrud. Norske Kyrkjelege Jordebøker etter Reformasjonen 1. Oslo: Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, 1929.
Litteratur
Aaland, Jacob. 1933. Fitjar. Bygdeskipnad og bygdesoga. Sandane: R. Søreides Prentverk.
Aasma, Karin. 1974. Kyrkorna i Marstrand. Bohuslän band IV:2. Volym 154 av Sveriges Kyrkor. Stockholm: Almquist & Wiksell.
Aasma, Karin. 1994. Dragsmarks och Bokenäs kyrkor. Lane härad, Bohuslän. Sveriges Kyrkor, Volym 218. Västervik: Almqvist & Wiksell International.
Amundsen, Arne Bugge. 1996. Det private kirkerom? Livshøytider og kirkelige ritualer i herregårds miljø på 1700-tallet. I Menneske og bomiljø. Rapport fra et forskernettverk. Espen Johnsen, Morten Bing og Liv Hilde Boe (red.). KULTs skriftserie nr. 69. Oslo, 1996, s. 31-44.
Anker, Peter. 1981. Høymiddelalderens skulptur i stein og tre. I Knut Berg (hovedredaktør), Norges kunsthistorie 2, s. 126-251. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Aubert, Andreas. 1900. Litt om polykromien i vore middelalderlige stavkirkers træskjærerkunst. I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årsberetning, 209-214.
Bjørn, Morten og Ole Reiter. 1977-78. Middelalderens billedbog. Metodiske problemer omkring arbejdet med middelalderlige kalkmalerier. Fortid og nutid. Bind XXVII, hefte 4, s. 497-512.
Bolvig, Axel. 1994. Bondens billeder. Om kirker og kunst i dansk senmiddelalder. København: Gyldendal.
Brendalsmo, Jan. 2006. Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag ca. 1000 – ca. 1600. Oslo: Unipub forlag.
Brendalsmo, Jan. 2024. Et aristokratisk landskap. Middelalderkirker, gårder, graver og tradisjon i Grenland. I Det eldste Grenland. Fra romertid til vikingtid. Ellen Rodvang og Elna Siv Kristoffersen (red.) s.163-188. Trondheim: Museumsforlaget.
Brendalsmo, Jan og Ann C. Bonnier. 2009. Steinkirkebyggingen i Jämtland. Hvor kom middelalderens kirkebyggere fra? I Västerhus: Kapell, kyrkogård och befolkning. Elisabeth Iregren, Verner Alexandersen og Lars Redin (red.). Stockholm: Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (s. 92-129).
Christianson, John R. 2025. Thorstein Veblen. SNL. Besøkt 24.12.2025.
Christie, Sigrid. 1982. Maleri og skulptur. I Norges kunsthistorie. Bind 2. Nedgangstid og ny reisning. Knut Berg (hovedredaktør), s. 121-246. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S.
Dymlind, Margareta og Marian Ullén. 1965. Harestads, Torsby och Lycke kyrkor i Bohuslän. Inlands Södre Härad sydvästra delen. Bohuslän band I. Häfte 2. Häfte 104 av Sveriges Kyrkor. Stockholm: Generalstabens Litografiska Anstalts Förlag.
Ekroll, Øystein. 1997. Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Det Norske Samlaget.
Engelstad, Helen. 1952. Refil, bunad, tjeld. Middelalderens billedtepper i Norge. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Ersland, Geir Atle og Hilde Sandvik. 1999. Norsk historie 1300-1625. Eit rike tek form. Oslo: Samlaget.
Faye, Andreas. 1859. Mag. Jørgen Erichson, den tredje evangeliske superintendent i Stavanger Stift. Et bidrag til Norges reformationshistorie, hovedsagelig af utrykte kilder. Christiania: P.T. Mallings Bogtrykkeri.
Hamberg, Per Gustaf och Ulla Berlin-Hamberg. 1961. Kyrkor i Svegs tingslag. Sveriges kyrkor. Härjedalen. Band I. Häfte 1. Stockholm: Generalstabens Litografiska Anstalts Förlag.
Iversen, Frode og Jan Brendalsmo. 2020. Den tidlige kirkeorganisasjonen i Eidsivatingslagen. I Collegium Medievale 33, 113–162.
Iversen, Frode og Jan Brendalsmo. 2023. Den tidlige kirkeorganisasjonen i Nidaros bispedømme. I Collegium Medievale 36, 75–126.
Kaun, Susanne og Elisabeth Andersen. 2024. Medieval Murals in Norwegian Stone Churches. I Medieval Murals. New perspectives and Research Approaches. Oter Gorenčič (red.). Ljubljana: Založba ZRC, s. 145-175.
Kolsrud, Oluf. 1913. Tillæg til syttende samling. DN XVII B. Christiania: Det Mallingske Bogtrykkeri.
Kolsrud, Oluf. 1962. Presteutdaningi i Noreg. Utgitt ved Kristen Valkner. Oslo: Universitetsforlaget.
Larsen, Øivind. 1999. Det iøynefallende forbruk. Kronikk i Dagbladet 25. april.
Leland, Einar. 1993. Orkdalskyrkja på Grøtte i 900 år. Svorkmo: Fagerli Offset A/S.
Mordt, Gerd. 2008. Norge i 1743. Bind 5. Oslo: Solum forlag.
Nedkvitne, Arnved og Johan Anton R. Rygg: Siviliseringsprosessen – en modell for middelalderforskere? Norbert Elias: En sosiolog for historikere? Tor Egil Førland (red.). Tid og Tanke. Nr. 1. Oslo, 1997 (s. 19-30).
Norberg, Rune. 1956. Belysning. I Finn Hødnebø (red.), Kulturhistorisk leksikon for Nordisk middelalder, bd. 1, s. 442-447. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Polak, Ada. 1982. Kunsthåndverk og kunstindustri 1536-1814. Norsk kunsthistorie Bind 2. Nedgangstid og ny reisning. Knut Berg (hovedredaktør), s. 247-316. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S.
Reitan, Gaute. 2006. Faret i Skien – en kristen gravplass fra vikingtid og nye innblikk i tidlig kirkearkitektur. Viking 69:251–274.
Sandness, Ottar. 1970. Borge kyrkje og sogn. Håløygminne, hefte 2 – 1970, s. 52-63.
Sandvik, Gudmund. 1987. Salet av landskyrkjene i Sør-Noreg i 1720-åra i perspektiv. I Kyrkja i lokalsamfunnet. Om kyrkjebygningar som historisk kjelde. Bjørn Slettan (red.), s. 41-57. Agder distrikthøgskole. Skrifter 1987:1. Kristiansand.
Stylegar, Frans-Arne Hedlund. 2022. Trekk av vikingtidens gravskikk i Telemark. I Eidsborgbryne. Utmarksressurs og handelsvare i vikingtid og mellomalder. Kjetil Loftsgarden og Dag Rorgemoen (red.) s. 57-88. Trondheim: Museumsforlaget.
van Krieken, Robert. 1998. Norbert Elias. London & New York: Taylor & Francis Ltd.
Veblen, Thorstein. 1998 (1899). The Theory of the Leisure Class. New York: Macmillan.
von Achen, Henrik. 1995. «Den tidlige middelalderens krusifikser i Skandinavia. Hvitekrist som en ny og større Odin». I Hans-Emil Lidén (red.), Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge, s. 269-300. Oslo: Universitetsforlaget
Wallem, Fredrik B. 1910. De islandske Kirkers Udstyr i Middelalderen. Aarb. 1909-10, s. 1-64, 1-64).
Wichstrøm, Anne. 1981. Maleriet i høymiddelalderen. I Knut Berg (hovedredaktør), Norges kunsthistorie, bd. 2, s. 252-314. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
