Kvitebjørnen

Den danske adelsmannen Corfitz Ulfeldt skaffet seg i 1640-årene noen isbjørner fra Svalbard. Han holdt dem i København, og til stor forlystelse for Corfitz og hans venner ble bjørnene daglig fraktet ut i båt ut på Øresund og fikk svømme og leke i sjøen et par timer. De store oppdagelsene av nye land og kontinenter var godt i gang på dette tidspunktet, og eksotiske dyr var på moten hos aristokrater og kongelige. I København var apekatter særlig populære blant mennene, mens papegøyer – helst to av forskjellig farge, én ved hver skulder – var spesielt avholdt blant damene. Overklassens forkjærlighet for eksotiske dyr kan imidlertid følges mye lenger tilbake enn til 1640, for isbjørnens del i det minste til vikingtiden.

1500-årene var noe av en gullalder for denne virksomheten i Norden. I Danmark var Frederik 2. kjent som en lidenskapelig samler av dyr. I Slottsgården i København stod en ulv i lenker, og på Frederiksborg holdt kongen en bjørn, bare bundet i et rep. I 1562 skaffet Frederik seg en løve, mens han et par år tidligere hadde sikret seg et par levende gauper fra sitt rike i Norge. Svenskekongen Johan 3. hadde også en løve, men han måtte vente til 1586 før han fikk den fornemme gaven fra en engelsk aristokrat.

Frederik 2. bygde opp en regulær dyrehage ved Frederiksborg. Her holdt han polarrever, gauper, aper, påfugler, papegøyer, kolibrier og andre arter. På slott og herregårder ellers var det aper og papegøyer som var mest populært. Datidens dyrehaver inngikk i en middelaldertradisjon; de var gjerne en blanding av zoologisk hage og akklimatiseringshage med det for øye å innføre nye dyrearter. Det siste hadde ofte en kulinarisk eller sportslig hensikt. I løpet av 1500-tallet ble blant annet fasan og kalkun innført til Norden på dette viset.

Fascinasjonen over å holde ville dyr i fangenskap, er minst like gammel som bykulturen. I Nord-Europa kan den føres tilbake til eldre vikingtid. Allerede frankerkeiseren Karl den store etablerte dyrehager på flere av godsene sine. Her holdt han blant annet kameler, bjørner, aper og løver. Om han også hadde isbjørner, sier ikke kildene noe om. Men en hvit elefant hadde han. Krigselefanten Abul-Abbas var født i India, og var kommet til Europa som en gave fra kalifen Harun al-Rashid i Bagdad. Dyret må ha skremt vannet av de danske vikingene som Karl sendte elefanten mot under et felttog i 804! I England fikk Vilhelm erobreren i stand flere dyrehager og jaktparker. På godset Woodstock holdt han seg med en samling av eksotiske dyr, blant annet løver, leoparder og kameler. I Henrik 3.s tid flyttet man denne samlingen til Tower i London. I England som helhet er et 40-talls slike menasjerier kjent fra skriflige kilder. Løvetårnet ved Tower var gjenstand for en arkeologisk utgravning for få år siden.

Men det var dette med isbjørnen. Den finnes i dag bare i sirkumpolære strøk, nærmere bestemt langs kystene i arktisk område, blant annet på Grønland. Gjennom deler av året lever det også isbjørn på drivisen mellom henholdsvis Grønland og Canada og Grønland og Svalbard.

En gang hadde isbjørnen en langt større utbredelse enn som så. Mot slutten av istiden levde det hvite bjørner mange steder langs Nord-Europas kyster, der det en del steder er funnet skjeletter fra dem. Den 10.600 år gamle Finnøybjørnen er det mest kjente av disse funnene, men lignende, dog dårligere bevarte funn kjennes fra Sør-Sverige, Danmark og England. Finnøybjørnen levde omtrent samtidig med at de første sporene etter mennesker kan påvises i Rogaland.

I dag får Island av og til besøk av isbjørn som kommer på isflak fra Grønland og Svalbard. Det fortelles også at flere isbjørner kom til Magerøya i Finnmark på denne måten i slutten av 1500-årene. Men de isbjørnskinnene som lå foran alterene i domkirken i Trondheim for at klerkene ikke skulle fryse på føttene under morgenmessen, var nok kommet fra Grønland og Island. Det var skikk å skjenke skinnene til erkebiskopen når bjørnen var drept.

Om handel med isbjørnskinn hører vi også i andre kilder. I Maria Tudors regjeringstid kom hertugen av Moskva på besøk til England, der han fikk en kongelig mottagelse. Hertugen bragte med seg en stor forsyning av pels og skinn. Særlig oppmerksomhet fikk et isbjørnskinn, både på grunn av størrelsen og fargen. Men det har også vært en utbredt praksis å fange og temme levende isbjørner, på Grønland så vel som på Island. I så måte stod Corfitz Ulfeldt i en lang tradisjon da han hentet sine bjørner fra Svalbard og holdt dem i København. For grønlenderne var isbjørner – døde og levende – og grønlandsfalker og hvalrossbein blant de luksusproduktene man utvekslet med Norge og Island og fikk tømmer, jern og redskaper tilbake for. Flere av de grønlandske produktene som kom til Norge, ble videreformidlet gjennom kongelige og aristokratiske nettverk ut i Europa og enda lenger.

Ta nå England igjen. Alt i 1252 forteller Henrik 3. i et brev at han har en isbjørn i den nevnte dyrehagen i Tower, og at den er kommet fra Norge. I brevet gir kongen ordre om at bjørnen skal utstyres med munnkurv og kjetting, og dessuten et rep til bruk når den svømmer i Themsen. På det tidspunktet hadde Henrik også skaffet en elefant til Tower. I Tyskland hadde keiser Frederik 2. (1194-1250) en samling med bl. a. elefanter, isbjørner og en giraff. Han hadde fått flere av disse dyrene i gave fra andre fyrster. Således hadde han fått elefantene fra mogulene i India. Giraffen var derimot kommet fra Egypt, og keiseren hadde gitt en isbjørn i bytte for den! Kanskje fikk det stakkars dyret svømme i Nilen, slik dens artsfrender senere skulle komme til å gjøre i Themsen og Øresund?

Kan man føre handelen med isbjørner enda lenger tilbake? Ja, det kan man. Presten Isleif Gissursson tok med seg en grønlandsk isbjørn til Tyskland og forærte den til keiser Henrik 3. Deretter dro han til Roma, og så til Bremen, der han ble vigslet til Islands første biskop i 1056.

Den vesle sagatåtten om Audun fra Vestfjordene henter handlingen sin fra Harald Hardrådes rejeringstid. I tåtten spiller en isbjørn en hovedrolle. Islendingen Audum kjøper en isbjørn p Grønland for alt han eier og har. Han tar bjørnen med til Norge, der kong Harald ønsker å kjøpe dyret. Audun vil imidlertid til Danmark i stedet og tenker seg at han skal skjene bjørnen i gave til kong Svein Estridsson. Dette foregikk midt i 1000-årene.

Den islandske landnåmsboken forteller at en av de første bosetterne på øya kom over en hunnisbjørn med to unger ved Hunavatn. Denne landnåmsmannen, Ingimund, gav hunnbjørnen til kong Harald Hårfagre, og dette skal ha vært første gang en ”kvitebjørn” ble sett her til lands. Men kan vi være sikre på at ikke isbjørnen inngikk i de vidtomfavnende byttenettverkene også før denne tid? Ikke helt. Den antikke forfatteren Pausanias skriver nemlig i sin Beskrivelse av Hellas fra det 2. århundre e. Kr. om folk som hadde skaffet seg hvite bjørner fra Thrakia, det vil si fra landområdene nordøst for Hellas. Om det var tale om isbjørner, vet man selvsagt ikke. Men vi kan heller ikke se helt bort fra at thrakerne ved Svartehavet faktisk videreformidlet dyr som var fanget i nordområdene, og at thrakerne selv bare var det nest siste leddet i en lang byttekjede.

Høvdingens høye hall

Det vakte berettiget oppsikt nylig når nyheten om de seneste arkeologiske oppdagelsene på Borre i Vestfold ble sluppet. Arkeologer har lenge søkt etter den eller de bebyggelsen(e) som hører sammen med de monumentale gravhaugene på Borre, men søkene har til nå vært resultatløse. Nå har man imidlertid ved hjelp av georadar funnet klare spor etter to hallbygninger. Borrehallene er 30-40 meter lange og 10-12 meter brede, og er foreløpig datert til 600- og 700-årene etter Kristus. Men hva var nå egentlig en hall?

Vi kjenner middelalderens gildehaller. I den bevarte steinarkitekturen fra høymiddelalderen utgjør de et karakteristisk innslag, med vår egen Håksonshall i Bergen og White Tower i London som godt kjente eksempler. I middelalderen var hallen gjerne hovedværelset på slott og herregårder. Her utøvde konger og aristokrater sine offisielle plikter; hallen var representasjonslokale og åsted for fest og gjestebud.

Men også i jernalder og vikingtid møter vi hallen. Den spiller en viktig rolle i forskjellige sagaer, og den besynges i den episke diktningen. Hallen var den aksen som aristokratiets liv i jernalderen dreide seg rundt – her holdt konger, høvdinger og deres væpnede følge til, her foregikk de store festene og de religiøse høytidene, her ble allianser inngått og kriger startet. Snorre forteller om den legendariske sveakongen Ingjald at han lot bygge en mektig hall utelukkende for å brenne den ned med alle underkongene hans innenfor dørene. Hallen var selve symbolet for aristokratisk liv. I det oldengelske diktet Beowulf representerer Heorot (Hjort), kong Hrothgars praktfulle hall, ikke bare scyldingenes makt og status, men det siviliserte, ordnede liv i sterk kontrast til det mørke, demoniske undervannsriket der farer truer i form av uhyret Grendel og hans mor. Tidlig i diktet beskrives byggingen av Heorot (”Hjorthal”):

I hu det så randt ham, en våning med viden væg at bygge,
en mægtig mjødsal af mere pragt, end tidens børn havde tænkt eller spurgt, -
og der ville gavmildt han give alt, hvad Gud havde skænkt ham, til gammel og ung, -
alt, uden magt over mænd og rige.
Bud - har jeg hørt - blev båret vidt, over jord til fjerne folk, at huset
skønt skulle smykkes; og snart stod rede,
da stunden var inde, den største hal, der fandtes på jord;
og "Hjorthal" den nævntes, af fyrsten, hvis ord i det fjerne gjaldt.
Her skænked han skinnende skatte og ringe:
han holdt sit løfte. Og hallen knejste, gavlbred og høj.

Av skildringen i Beowulf fremgår det at Hrothgars hall er en høyreist tømmerbygning. I diktet gir også en beskrivelse av hallens indre; der finnes et stort, sentralt plassert ildsted. Midt på den ene langveggen er kongens høysete plassert. Langs veggene ellers står benker som tjener som sitte- og soveplass for kongens menn. Ellers fremgår det at hallen på alle vis er praktfullt utstyrt – inngangene er bredere enn høyere enn i vanlige hus, dørene særlig forseggjorte og ytterveggene skinner av gull.

Lenge var beskrivelser som den i Beowulf det eneste man hadde å gå etter når det gjaldt hvordan jernalderens hallbygninger hadde sett ut. I løpet av de siste tiårene har imidlertid arkeologien gitt viktige bidrag. Mange steder i Skandinavia har spor etter bygninger som tolkes som haller, kommet for dagen. Borrehallene er bare det siste skuddet på stamme som vokser år for år.

Det ser ut til at det enkelte steder alt fra rundt vår tidsregnings begynnelse opptrer en spesiell type hus med et særlig stort rom i midten av huset. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.
Hallen som en egen bygning synes å oppstå i yngre romersk jernalder (ca. 200-400 e. Kr.). De fleste egne hallbygningene tilhører imidlertid yngre jernalder og vikingtid.

For å kunne skille ut haller fra andre hustyper i det arkeologiske materialet, har man lagt forskjellige kriterier til grunn. Hallbygningene finnes helst på storgårder, den har et rom med et minimum av takbærende stolper og den har en monumental beliggenhet, ofte høyt og fritt. Gjenstandsfunnene fra hallen er vanligvis annerledes enn fra ordinære gårdshus - det kan dreie seg om levninger etter kostbart drikkeutstyr, kultiske gjenstander som de s.k. ”gullgubbene” osv. Arkeologien bekrefter langt på vei de skriftlige kildenes beskrivelser av hallene som bygninger utenom det vanlige. Således viser avtrykkene etter spesielt store og dype takbærende stolper at disse bygningene har vært usedvanlig høyreiste. Ikke uten grunn har arkeologer nå børstet støvet av den gamle hypotesen om at stavkirkearkitekturen har lånt elementer fra de eldre hallene.

Til de mer kjente lokalitetene med arkeologisk påviste haller i Skandinavia, hører Lejre på Sjælland. Siden 1986 har man dokumentert tre etterfølgende haller på stedet. Den første ser ut til å h blitt reist midt i 500-årene, den siste mot slutten av 800-tallet. Samtlige tre haller var rundt 50 meter lange. De såkalte ”kongehallene” i Lejre er av særlig interesse fordi stedet tradisjonelt har vært oppfattet som de danske skjoldung-kongenes sete. I sveakongenes hovedsete i Gamla Uppsala, noen mil nord for Stockholm, er det avdekket restene av en 60 meter lang hall på et kunstig oppbygd platå. Ved siden av ligger enda et platå som formodentlig rommer restene av nok en hall. Det må være disse hallene, eller salene, som har gitt stedet navnet Uppsala, som betyr ”de høytliggende salene”.

Borg i Lofoten var lenge det eneste norske eksemplet fra yngre jernalder på en hall. Men bare en mindre del av det over 80 meter lange vikingtidshuset på Borg rommet selve hallen. For få år siden ble det imidlertid avdekket en ren hallbygning på Huseby i Larvik. Denne bygningen har vært 32-34 meter lang og 9-10 meter bred, altså sammenlignbart med de to hallene som nå er påvist på Borre.

Borrehallene

Arkeologer har lenge søkt etter bebyggelsen som hører sammen med storhaugene på Borre i Vestfold, men søkene har ikke gitt de forventede resultatene, før nå. Med bruk av georadar er det funnet klare spor etter to hallbygninger, dvs. aristokratiets festsaler. Den største hallen er rundt 40 meter lang og 10-12 meter bred. Den andre er minst 30 meter lang. Hele rapporten fra den geofysiske undersøkelsen som avslørte hallbygningene, ligger her.

Detektorsøk på Lista

For en ukes tid siden hadde vi besøk fra Rygene Detektorklubb i Vest-Agder, nærmere bestemt på Lista. Bakgrunnen for turen var at det i fjor ble funnet et sverd fra vikingtid på Austre Haue. Sverdet ble funnet ved pløying av grunneieren, Jan Petter Gjertsen. Gejnstanden skriver seg sikkert fra en grav. Nå ville vi forsikre oss om at det ikke lå flere metallgjenstander i pløyelaget. På funnstedet for sverdet fant vi ingenting av interesse, men et annet sted på gården fant vi kniven på bildet. Den er også fra vikingtid, fra 800-tallet, og den er av en nokså sjelden type. Kniven er 30 cm lang og enegget. Det er vanskelig å si om det dreier seg om et våpen eller en brukskniv. Vi gjorde også et søk på nabogården Huseby, uten at det ble funnet oldsaker.

For en gangs skyld er vi glade for at det ikke ble gjort flere funn! Forklaringen er enkel: Når man endel steder i Skandinavia gjør mange funn av oldsaker av metall ved detektorsøk på dyrket mark, skyldes det at moderne jordbruksredskaper bearbeider jorden så dypt at hittil urørte, oldsaksførende lag blir rotet om. Undersøkelsene så langt tyder på at dette ikke er tilfelle på Lista, og at bevaringsforholdene for oldsaker her er bedre enn mange andre steder. Les mer i Farsunds Avis.

På Austre Haue ligger ellers én av Listas største gravhauger, Sverreshaug fra eldre bronsealder. Inntil nylig så den slik ut:

Etter skjøtsel ifjor har den fått tilbake sitt gamle utseende - bare skjemmet av noen tyske stillinger fra 2. verdenskrig:

Fra Oslos vikingtid

Da man gravde ut tomten for det nye Oslo rådhus i begynnelsen av 1930-årene, støtte arbeidsfolkene på et sverd fra vikingtiden (bilde 1). Sverdet, som er fra 800-tallet, lå en meter eller så under markoverflaten, og på den eiendommen som på det tidspunktet het Bakkegaten 9. Det var ikke første gang man gjorde vikingtidsfunn i dette området. Åtti år tidligere hadde et annet sverd kommet for dagen på en av naboeiendommene. Det underlige med disse sverdfunnene er at de ser ut til å ha vært deponert i sjøen. Til inn i nyere tid gikk jo Pipervika, det gamle Gyljandi, helt inn til det som nå er Kjeld Stubs gate, og når vi tar landhevningen siden 800-årene (innerst i Oslofjorden må vi regne med minst 5-6 meter høyere vannstand enn dagens) med i beregningen, taler sannsynligheten for at funnstedene enten var åpent vann eller lå i fjæresonen i vikingtiden.

Også fra andre steder i vikingenes verden kjennes våpenfunn fra vann og våtmarker. Mest kjent er vel funnene fra Themsen i London, men det er gjort lignende funn i Skandinavia. I Norge er dette en sjelden funntype, som først og fremst kjennes fra nå uttappede vann på Jæren. Det kan ofte være vanskelig å avgjøre om funn av denne typen er lagt i sjøen med hensikt eller om de representerer gjenstander som har blitt mistet. Både sjøslag og krigshandlinger på isen vinterstid kan tenkes som forklaring, men inne i den grunne og beskyttede Pipervika passer det neppe. Da er det rimeligere å tenke seg at sverdene har blitt kastet i på nokså grunt vann – som offer til høyere makter.

Det er ikke så ofte at vikingtidsfunnene fra Oslo har blitt trukket frem. Et stykke på vei har det blitt etablert en oppfatning av at de arkeologiske funnene fra de to hundre årene før bygrunnleggelsen omkring år 1000 er nokså anonyme. I forlengelsen av denne oppfatningen har enkelte hevdet at det arkeologiske kildematerialet ikke peker ut noen sentral bosetning i Oslodalen, men heller en jevn velstand.

Jeg tror ikke siste ord er sagt i så måte. Hovedstaden har en spennende vikingtid, og de arkeologiske funnene er faktisk ikke så rent få. Som i mange andre storbyer, er funnene for en stor del gjort i forbindelse med byutvikling for nokså lenge siden, slik at vi i mange tilfeller kunne ha ønsket oss flere og bedre opplysninger om funnkontekstene. Men det materialet som står til rådighet, viser likevel interessante tendenser – som i det minste et stykke på vei bør rokke ved etablerte oppfatninger.

Fra Oslo til British Museum
Enkelte av de funnene som kom for dagen i Christiania og Aker i første halvdel av 1800-tallet, havnet helt andre steder enn i den lokale Oldsaksamlingen. I vikingtidsutstillingen i British Museum i London er det således utstilt et tveegget, mønstersmidd sverd fra Hoff i Vestre Aker, der det omkring 1850 ble funnet i en ”tumulus” (gravhaug). Hoff-sverdet ble bragt til England av amatørarkeologen John Thurnam, som besøkte Norge høsten 1850. Thurnam var også kommet i besittelse av en skjoldbule fra Kampen, foruten en rekke oldsaker fra Opplandene. Hvordan han fikk tak i gjenstandene fra Oslo, vet vi ikke. Vi vet at han kjøpte en del av oldsakene fra Norge av bønder som selv hadde funnet dem på egen gård, mens andre gjenstander var en gave fra en ”distinguished archaeologist” i Christiania, uten at vi vet hvilken ”fremragende arkeolog” det er tale om.

Et annet funn havnet i København så tidlig som i 1812. Da ble det overført til den institusjonen som i dag heter Nationalmuseet fra kaptein Sommers privatsamling. En gang før 1812 må altså dette funnet være gjort. Funnstedet er Frogner, men nærmere opplysninger foreligger ikke. Det er imidlertid ingen tvil om at det dreier seg om et gravfunn. Til funnet hører et tveegget sverd, en øks, en spydspiss, 7 pilspisser, en hammer, et ildstål, en rangle (hesteutstyr) og en krok (kan hende en sledekrok). Funnet fra Frogner inneholder mange gjenstander, og det skiller seg i så måte ikke bare fra de overnevnte funnene – som hver består av én enkelt gjenstand – men i noen grad også fra vikingtidsgravfunn flest i Oslo.

Gravhauger og flatmarksgraver
Det nevnte funnet fra Hoff var altså funnet i en gravhaug, mens vi ikke har opplysninger om funnforholdene når det gjelder funnene fra Kampen og Frogner. I vikingtiden opptrer både gravhauger og flatmarksgraver, og begge gravformene er representert i materialet fra Oslo. Vi har sikre vikingtidsfunn fra gravhauger fra St. Hanshaugen, Rød i Vestre Aker, Sophieberg, Sinsen, Ulven, Brekke i Maridalen, Nygård, Gaustad, Grefsen, Hoff, Kampen, Sjølyst, Hasle og Bestum. Men i mange tilfeller forteller funnopplysningene at det ikke var spor etter haug. At dette i særlig grad gjelder funn som er gjort i sentrumsnære områder, er ikke egnet til å forundre – her har jo aktiviteten vært stor, slik at eventuelle gravhauger for lengst kan ha blitt fjernet.

Men en del av funnene er gjort så langt ned i bakken at det vanskelig kan være tale om annet enn flatmarksgraver. Om en våpengrav som kom for dagen under veiarbeid i Geitmyrveien, heter det at gjenstandene lå i én meters dybde. Det dreier seg forresten om en innholdsrik mannsgrav, med sverd, øks, 2 pilspisser, kniv, bryne, linhekle og kjel eller gryte av jern. Vi har flere funn som er funnet så mye som én meter under bakken: fra Disen har vi et sverdfunn, og fra Tåsen og Brynseng to våpengraver med øks og sverd. I nærheten av Grefsen stasjon gjorde arbeiderne Thomas Svendsen og K. Gulliksen et sverdfunn senhøstes 1924. Sverdet lå hele 1,2 meter under markoverflaten. Om en del andre funn heter det bare at de er funnet dypt i jorden.

Etter hvert som kristendommen får innpass i Skandinavia, forsvinner den gamle skikken med likbrenning. I vikingtiden forekommer både likbrenning og jordfeste. Materialet fra Oslo gir ikke anledning til å studere forholdet mellom de to tradisjonene i detalj, men ellers på Østlandet har det vist seg at branngravskikken dominerer klart helt frem til kristningen.

Et forhold som Oslomaterialet imidlertid er egnet til å belyse, er forholdet mellom manns- og kvinnegraver. I utgangspunktet kunne man kanskje tenke seg at svaret er gitt – at det selvsagt må være om lag like mange kvinne- som mannsgraver. Slik er det imidlertid ikke. Det finnes betydelige lokale og regionale forskjeller i så måte. La oss derfor se litt nærmere på hvordan det forholder seg hos oss.

Kvinne- og mannsgraver
Kvinnegravene kjennetegnes ved at de inneholder én eller flere av de smykkene eller spennene som særpreger vikingtidens kvinnedrakt. Det som utmerker de sikre mannsgravene, er forekomsten av våpen – sverd, øks og spyd i ulike kombinasjoner.

Med dette som utgangspunkt finner vi følgende: Av 57 gravfunn fra Oslo som kan kjønnsbestemmes, er 54 mannsgraver og kun 4 kvinnegraver. Kvinnegravene er det fort gjort å liste opp – de skriver seg fra Sinsen, hjørnet Welhavens gate/Parkveien, Vinderen og Bygdøy. Mannsdominansen er altså massiv. Hva kan forklaringen være?

For det første: Selv om overvekten av mannsgraver er usedvanlig stor, så er den ikke helt uten paralleller i Norge. Ikke minst i enkelte distrikter på det indre Østlandet dominerer mannsgravene stort. Men det er også en klar sammenheng mellom områder der få eller ingen av gravfunnene skyldes fagmessige utgravninger og slike som har relativt få kvinnegraver. Der utgravningsaktiviteten har vært stor, slik som på de gravplassene som kan knyttes til den bymessige bebyggelsen på Kaupang i Vestfold, er det et jevnere forhold mellom manns- og kvinnegraver. Trolig skyldes dette dels at større gjenstander av jern som økser og sverd har lettere for å bli oppdaget ved tilfeldige gravearbeider enn de nokså skjøre bronsesmykkene som forekommer i kvinnegravene.

Dessuten er det slik at i de tilfellene der man har kunnet kjønnsbestemme skjelettrestene på en gravplass, er det vanligvis tilnærmet like mange kvinne- som mannsgraver – slik det jo burde være. En vesentlig del av forklaringen på dette forholdet må være at bare en mindre del av de som ble gravlagt i denne perioden, fikk kjønnsbestemmende utstyr med seg i graven, og det er mulig at relativt flere menn enn kvinner ble tilgodsett på dette viset.

Flest funn fra 900-tallet
Men det er også et kronologisk aspekt ved dette. Det viser seg nemlig, sånn i det store og hele, at de fleste gravene med kvinneutstyr opptrer i 800-årene, mens den kraftige mannsdominansen først og fremst hører 900-årene til. Og i hovedstaden er det ganske riktig en klar overvekt av graver som kan plasseres i yngre vikingtid, altså på 900-tallet (bilde 2: sverd fra Ulven).

Forholdet er faktisk nokså påfallende. Det sier seg selv at det også i dette tilfellet er tale om utstyrte graver, med andre ord slike som kan dateres. Det er ingen grunn til å anta at det faktiske antallet gravleggelser skulle være så mye større på 900-tallet enn i det foregående århundret.

Det bemerkelsesverdige er at hovedstaden i dette henseende skiller seg ut fra øvrige kystdistrikter ved Oslofjorden. Både vest og øst for fjorden er den kronologiske fordelingen stikk motsatt av den i Oslo – der er det nemlig flest utstyrte graver fra 800-årene. Lignende forhold finner vi i lenger vestover langs kysten. Det omvendte forholdet som råder i Oslo, har derimot paralleller i mange innlandsbygder, Opplandene inkludert.

Våpengraver
Det er ikke godt å si hvorfor det er slik. Men kan hende er det ikke uten betydning at det i realiteten er en kraftig økning i mengden våpengraver fra eldre til yngre vikingtid vi har med å gjøre. Graver med våpen uttrykker en bestemt sosial status i vikingtiden. Undersøkelser av våpengraver i England og på Kontinentet har viset at det ikke er noe samsvar mellom våpenutrustning og fysikk – giktbrudne og menn med en fysikk som ville ha vært lite egnet til krig, kan være utstyrt med våpen, mens menn med god fysikk og som tydelig har falt i kamp, ofte ikke er gravlagt med våpen overhodet.

Ikke bare stormenn og andre personer med sosial status, men også folk med ambisjoner i den retning, har kunnet opptre som krigere – fordi krigerrollen har bidratt til å gi dem legitimitet som statuspersoner. Denne krigeridentiteten har man (arvingene) kunnet ta uavhengig av om den døde faktisk har vært i krig eller har oppnådd sin sosiale stilling gjennom en karriere som kriger.

I første halvdel av 900-året har med andre ord samfunnsforholdene innerst i Viken vært av en slik karakter at mange familier har villet markere sine mannlige medlemmers status som krigere. Det kan tyde på et samfunn under ideologisk ”stress”, og der sosial status og maktposisjoner kanskje var i støpeskjeen.

Den vanligste typen våpengrav i Oslo er en som inneholder et sverd som eneste våpen. I det hele tatt er sverdet det våpen som er mest utbredt – det forekommer i nesten 2/3 av våpengravene. Dette er et trekk som går igjen i flere kystdistrikter øst for Lindesnes. I de samme områdene er graver med sverd som eneste våpen utbredt. I landet som helhet er det derimot øksen som er det klart vanligste våpenet. Men om det store innslaget av sverd kan sies å særprege mannsgravskikken i Viken, så er det altså distinkte forskjeller mellom de øvrige vikske kystbygdene og det gamle Osloherad i andre henseender.

Sverdet var periodens mest kostbare og prestisjetunge våpen. I det store bildet dominerer dette våpenet i mannsgravene i områder der skandinavene først og fremst eller i hvert fall i stor grad opptrådte som krigere. Det gjelder vikingrikene i Dublin og i Danelagen, og det gjelder på de store vikingtidsgravplassene ved de russiske elvene. Sverdet synes å ha vært den profesjonelle krigerens fremste symbol. Den relativt store sverdmengden i Oslo understreker dermed inntrykket av at krig og krigerstatus var blitt et viktig anliggende innerst i Viken i tiden omkring år 900.

Spor etter et aristokratisk samfunn
Vikingtidssamfunnet som sådan var aristokratisk. Vesentlig for en manns status og posisjon var hva han eide (jordegodset), hvem han kom fra (slekten) og hvem han kjente (forbindelsene). De utstyrte gravene tilhører antagelig først og fremst større og mindre jordeiere og familiene deres.

Innenfor klassen av jordeiere fantes det et aristokrati, og dette aristokratiet skiller seg ut i det arkeologiske materialet blant annet gjennom å praktisere en overregional gravskikk. Til de gravskikkene som ser ut til å være knyttet til vikingtidens aristokrati, er kammergraver og båtgraver.

I Oslo har vi en båtgrav fra St. Hanshaugen. Sammen med en øks, en spydspiss og noen andre jernsaker, ble en del båtnagler overlevert Oldsaksamlingen en gang i 1850-årene. Gjenstandene var funnet sammen med noe formuldet treverk i en gravhaug på byskriver Ryes løkke. Man hadde også observert ubrente dyreben i haugen.

Kammergraver er jordfestegraver der liket er plassert i et tømret kammer under markoverflaten. Lenge regnet man med at kammergravene fra vikingtiden var et fenomen som ikke fantes i Norge, men det har siden vist seg at kammergravskikken har hatt en viss utbredelse også her, og da først og fremst på Østlandet. Vi kjenner ingen graver av denne typen fra hovedstaden, men det kan godt skjule seg kammergraver blant de nedgravde jordfestegravene.

Fra Brekke i Maridalen kommer et dårlig opplyst funn av en stigbøyle av vikingtids type. Den skal være funnet i en ”sandhaug”, og muligens dreier det seg om en rest av et gravfunn. Graver med rideutstyr i form av stigbøyler eller sporer – såkalte ”ryttergraver” – settes ofte i forbindelse med folk som har stått i et særlig forhold til kongemakten. Kanskje dreier det seg om en slags hærledere.

I Norge har langt de fleste ryttergraver kommet for dagen i østlandsfylkene, brorparten i Akershus og Hedmark. Og det store flertallet av disse gravene er fra 900-årene. I første halvdel av dette århundret var daneveldet svekket. I 800-årene hadde det vært danske konger som hadde vært overherrer i Viken. Men nå, på begynnelsen av 900-tallet, var det kamp om kontrollen over disse grenselandskapene – mellom danske og vestnorske konger, i det minste. Trolig er det en sammenheng mellom denne maktkampen og ryttergravene. Det er fristende å tenke seg at den store mengden våpengraver i 900-tallets Osloherad også står i en eller annen forbindelse med denne konflikten.

Våpengravmaterialet fra Kaupang i Vestfold kan oppvise flere av de samme trekk som Oslos. I 800-årene ser det ut til at Kaupang har vært et støttepunkt for en tidlig danske kongemakt på vestsiden av Oslofjorden. Etter ca. 900 kan det i det minste i perioder ha vært et kongedømme med utgangspunkt i vestlandsområdet som har kontrollert Kaupang. I Kaupanggravene fra de første tiårene av 900-tallet finner vi et meget betydelig innslag av sverd, og i det hele tatt en svært stor andel våpengraver. Kan det lignende bildet som materialet fra Oslo gir, skyldes et lignende forhold? Fantes det med andre ord et støttepunkt for kongemakten innerst i Viken – alt omkring 900?

Aker – sentrum i Oslodalen
Erik Schia skriver i sin ”Oslo innerst i Viken” at det ikke kan påvises noen sentralgård i Oslodalen i jernalderen. Da overser han etter min mening de indikasjonene som gravmaterialet gir, og i så måte står han i en lang tradisjon hva angår utforskningen av hovedstadsområdets tidlige historie.

Dersom vi ser de arkeologiske og de skriftlige kildene i lys av hverandre, peker det seg nemlig nettopp ut et sentrum i Oslodalen – en gård som bør regnes som en meget sannsynlig kandidat som kongelig støttepunkt i vikingtiden.

Flere av de gravfunnene som har vært nevnt i det foregående, skriver seg fra én og samme gravplass. På høydedraget nord for Gamle Aker kirke lå nemlig i sin tid et meget stort gravfelt som var i bruk fra 700-årene og frem til midten av 900-årene. Aker-gravfeltet strakte seg fra Schwensens gate over St. Hanshaugen og nordover langs Geitmyrsveien helt til Nordre gravlund. Ingen synlige gravminner er bevart i dette området, og ingen av de mange funnene herfra er kommet til Oldsaksamlingen som et resultat av fagarkeologiske undersøkelser. Men det er øyensynlig tale om et av de betydeligste gravfeltene fra yngre jernalder i Øst-Norge.

Denne gravplassen ble rasert i løpet av 1800-tallet, og som så ofte eller med vikingtidsmaterialet fra Oslo, skulle vi gjerne ha hatt flere opplysninger! Det har heller aldri vært påvist den eller de bebyggelsene som gravfeltet har hørt til. Men i det samme området lå i middelalderen storgården Aker, og det er ikke grunn til å anta annet enn at den store gravplassen har tilhørt Aker gård. Selv om gravplassen ikke forteller om større bosetning og makt i dette området før i slutten av merovingertiden, viser et løsfunn av en såkalt gullbrakteat fra folkevandringstiden (400-årene) at stedet har vært sentralt også i foregående århundrer.

Den store gravplassen, det kraftige innslaget av våpengraver og gullfunnet – alt bidrar til inntrykket av Aker som en bosetning utenom det vanlige i yngre jernalder. Kanskje ble det også bygd kirke på gården alt i slutten av vikingtiden. Omkring 1100 oppførte man i hvert fall den monumentale steinkirken som vi kjenner som Gamle Aker kirke, på stedet. Det er høyst rimelig at det var kongemakten som stod bak byggingen av kirken. Gamle Aker kirke var én av seks fylkeskirker i Viken. Også eiendomsforholdene peker mot kongemakten – i høymiddelalderen tilhørte Aker gård bispestolen, og det samme var tilfelle med en rekke andre gårder i Aker. Trolig har vi å gjøre med én eller flere kongelige donasjoner. Aker gård ble i slutten av 1100-årene, i biskop Helges tid, overført til Nonneseter kloster, som den siden tilhørte.

Det kan innvendes at det dermed er en periode på 200 år i gårdens historie som vi ikke vet noe om, og som svekker argumentet om Aker som kongsgård alt i vikingtiden. Jeg tror imidlertid at det finnes en kilde eller to som iallfall delvis bygger bro over disse ”mørke århundrene”.

Kongemøtet i 1046
Det dreier seg om en begivenhet som foregikk i 1046, og som det berettes om i tre ulike sagakilder. Begivenheten er forliket mellom kongene Magnus Olavsson (den gode) og Harald Sigurdsson (hardråde). Her er Morkinskinnas gjengivelse av det som foregikk:

”Deretter for Harald med ein flokk omkring på Oppland og vart då kalla konge av bøndene. … Kong Magnus ville no møta kong Harald og røkja etter kva han ville, om han ville forlikast med honom, eller om han ville hava ufred. Kong Magnus ville då fyrst verja det landet som var hans ættejord. Han kom til Vika og spurde der alle tidendene om kva Harald, frenden hans, hadde føre seg. Kong Harald søkte ned imot honom med hæren. … Det vart då kalla saman til ei stor veitsle på ein stad som heiter Skjoldåker (Skjaldarakr).”

I Fagrskinna sies det at forliket fant sted der det heter Aker (Akr).

Aker/Skjoldaker blir gjerne identifisert som Åker i Vang på Hedemarken, men argumentene er ikke overbevisende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er Magnus Olsens autoritet som mer enn noe annet har gjort at identifiseringen har blitt stående. Filologen Olsen hevdet i 1915 at det måtte dreie seg om Åker i Vang, basert på forhold som at Åker var kjent som et gammelt tingsted (kong Magnus kaller sammen til ting i fortsettelsen av de refererte begivenhetene) og dessuten var en kjent og gammel storgård, at den forutgående handlingen i sagaen finner sted på Opplandene, og at Harald neppe ville ha våget seg utenfor Opplandene.

Men det heter jo i sagaen at Magnus befinner seg i Viken, ikke på Opplandene, da Harald kom til ham, og at sistnevnte ”søkte ned imot honom” (Magnus).

Snorre Sturlusons gjengivelse av forliksmøtet skiller seg fra de andre kildenes. Hos Snorre er det på vei tilbake til Norge fra et plyndringstokt i Danmark at Harald møter Magnus. Han forteller i Heimskringla om hvordan Haralds menn ”rodde om natta nordetter langs land. De for dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet…” Og videre: ”Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. … Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt.”

Det kan iallfall ikke være Hedemarken som menes i denne kilden!

Etter min oppfatning er Aker i Oslo en bedre kandidat enn Åker i Vang også når det gjelder å identifisere Aker/Skjoldaker i de to andre sagakildene. Det må i vesentlig grad være den antatte mangelen på arkeologiske funn fra vikingtid i Oslo som har gitt Åker i Vang forrangen i historikernes tolkninger. Arkeologien kan ikke avgjøre spørsmålet – det er faktisk flere fellestrekk mellom de to gårdene hva de arkeologiske funnene angår, og begge peker seg ut som viktige sentra i hvert sitt område. Men når det gjelder hendelsene i 1046, synes sagabeskrivelsene altså å tyde på at det var Aker innerst i Viken som var åsted for kongemøtet. I så fall er det i Akers tilfelle kontinuitet mellom det rike arkeologiske materialet fra 900-årene og statusen som kongsgård omkring år 1100.