Da deler av hans omfattende samling av papyrer, mumier og andre antikviteter ble solgt på en Sotheby’s-auksjon som gikk over tre dager i 1906, markerte det en ny fase i Vestens fascinasjon over det gamle Egypt. Gjennom denne og påfølgende auksjoner i London, Paris og New York kom antikviteter fra De Rustafjaells samling til å utgjøre noe av kjernen i de egyptiske avdelingene ved British Museum, Louvre, Metropolitan Museum of Art og andre større og mindre museer i Europa og USA.
I 1908 ga De Rustafjaell et betydelig antall egyptiske oldsaker til Bergen museum; det vakte så stor glede at man umiddelbart stilte ut gaven, mens resten av museets antikksamling ble forvist til magasinet. Også andre norske museer nøt godt av hans giverglede.
De Rustafjaell drev arkeologiske utgravinger både i Egypt og i Tyrkia. I flere år var han bosatt i Luxor, der han var kjent som en av de største oppkjøperne av antikviteter. I Luxor hadde han i en periode sin egen antikvitetsbutikk, kalt «Museum of Practical Archaeology». Han utga dessuten flere bøker om egyptisk arkeologi og var distingvert medlem av flere lærde selskaper.
Hvem var han egentlig, denne mannen med det spesielle etternavnet? I standardverket Who Was Who in Egyptology (2019) heter det om ham at «få av hans ofte ekstravagante påstander om sitt opphav og liv kan verifiseres». Likevel er i hvert fall deler av bakgrunnen hans mulig å rekonstruere ut fra kildene, som et stykke på vei bekrefter mannens egen versjon.
Det sikreste er nok å støtte seg på de opplysningene han oppga da han – som norsk statsborger – søkte og fikk britisk statsborgerskap i London i 1895. Da opplyste han at han var født i St. Petersburg, at farens navn var «Nicolas Classen Smed Smith» og morens «Maria Tamara de Rustafjaell». Faren var norsk statsborger, moren russisk. Selv var han 35 år gammel, enkemann uten barn og «has no trade or profession».
Når det gjelder det ekteskapelige, er historien mer komplisert, for å si det forsiktig. Jeg kommer tilbake til det. Opplysningen om at den manglende yrkesbakgrunnen er også ganske merkelig.
Faren vet vi mer om. Det var nemlig ingeniøren Nicolai Classen Smith. Han var født på Frolands verk ved Arendal i 1814, og døde i Gällivare i 1891. Nicolai var jernbaneingeniør og hadde i flere omganger vært sysselsatt med etableringen av jernbanen mellom St. Petersburg og Moskva.
Skiftet etter Classen Smith i Gällivare viser tydelig at Robert var hans sønn fra første ekteskap. Der oppgis også hele fornavnet, Robert Farents. Han hadde flere søsken, deriblant halvbroren Hans Herman Smith, som ble ingeniør som faren og broren og var ansatt i Elektrokemisk A/S (Elkem) i Kristiania i flere år.
Robert vokste opp i England og kalte seg i mange år Robert Smith eller Fawcus Smith. Det var først i 1894 at han tok navnet «De Rustafjaell», antakelig etter moren. I kildene møter vi ham lenge før dette. Han drev business, blant annet med import av manganmalm fra Kaukasus, og i et par år (1885-1887) var han på en lang ekspedisjon i Georgia for å undersøke forekomstene der. På det tidspunktet var han fremdeles ikke ferdig utdannet, så faren ble med som ekspedisjonens ingeniør.
Selv om det var som arkeolog og samler at De Rustafjaell stjal overskriftene i verdenspressen, var han hele tiden involvert i gruvedrift – enten det var tinngruver i Cornwall eller gullgruver i Kanada. I 1914 flyttet han fra London til New York, der han i en periode hadde en antikvitetsforretning på Fifth Avenue. Seinere bodde han i mange år i Paris, før han flyttet tilbake til New York. Der døde han i 1943 og etterlot én datter, Tamara Orbeliani. Hun var født i Kars i det nordøstlige Tyrkia i 1907, så Robert har tydeligvis hatt flere opphold bak seg i Kaukasus.
Ellers opprettholdt han – inntil han ble pensjonert i 1930, en utstrakt – og kostbar – reisevirksomhet, først og fremst mellom England, Frankrike og USA, og alltid på første klasse, selv etter at han erklærte seg personlig konkurs i 1914. Da hadde de nevnte auksjonene i London, Paris og New York innbrakt noe slikt som ti millioner i dagens kroneverdi.
Ryktene om Robert De Rustafjaell var mange, også i samtiden. Onde tunger mente å vite at han i forretningen i Luxor i stor grad solgte «fakes», for eksempel. Luxor var velkjent for sine mange falske antikviteter, men fremdeles i 1914 anbefalte Baedekers reiseguide til Egypt og Sudan vår mann som én av de seriøse forhandlerne i byen. I nyere tid har flere historikere gått langt i å hevde at han også var bigamist. Det siste er det kanskje et visst grunnlag for. Kildene indikerer at han var gift minst tre ganger.
Han giftet seg i London med Harriet Sarah Wilkinson i 1895, og da opplyste han at han var enkemann. Ekteskapet ser ikke ut til å ha vært særlig vellykket, og de to lå i rettskonflikt tre år seinere. En gang før 1905 giftet han seg igjen, denne gang med en amerikansk kvinne, Mary Davis. Noen formell skilsmisse fra Harriet kjenner jeg ikke til. Tamaras mor er neppe noen av disse, og dessuten hadde han en sønn i Cornwall, født i 1892 og oppkalt etter faren.
Sistnevntes mor, svenskfødte Amalia Caroline Brodin, tok slektsnavnet De Rustafjaell og hevdet at hun hadde truffet og giftet seg med en «svensk greve», som på mystisk vis forsvant under bryllupsreisen i Russland… Om en engelsk adelsdame vet vi at hun besøkte Robert i Luxor i 1907, og gikk med planer om å gifte seg med sin «interesting archaeological ‘Rusty’, som hun beskrev som høyreist, mørk og pen.
Robert selv gjennomgikk nok en forvandling etter at han flyttet til Frankrike etter 1. verdenskrig. Han mente nå at han gjennom moren var beslektet med den georgiske fyrstefamilien Orbeliani og begynte å kalle seg Roman Orbeliani-De Rustafjaell.
Sant eller ikke, så fortalte han også at han hadde en militær karriere bak seg, som oberst i den britiske hæren. Han skal ha deltatt i kampene ved Gallipoli i Tyrkia i 1915, blitt såret og tatt til fange, men klart å flykte til Krim.
Den spesielle livshistorien og de mange stedene i Det nære Østen der Robert De Rustafjaell var aktiv, både som ingeniør og som arkeolog, gjør det aktuelt å spørre om han også var spion? Ikke minst britene holdt seg med spioner som under dekke av arkeologiske utgravinger holdt øye med russiske og etter hvert tyske framstøt i denne delen av verden, med T.E. Lawrence, «Lawrence of Arabia», som den mest kjente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar