Rudbecks «Atlantica»

Olof Rudbecks ambisiøse og fantasifulle «Atlantica» (fire bind, 1679-1702) er blitt stående som en del av den internasjonale faghistorien om renessansens og tiden deretter sine antikvariske spekulasjoner og tvilsomme koblinger mellom skandinavisk historie og personer og hendelser fra den klassiske antikken.

Rudbeck (1630-1702) var egentlig professor i medisin ved universitetet i Uppsala, men interesserte seg også for musikk, matematikk, botanikk, jordbruk – og historie. «Atlantica» var et storstilt forsøkt på å gi stormakts-Sverige en ærefull fortid.

Ved hjelp av paralleller og indisier som slett ikke tilfredsstilte dagens krav til forskning, «beviste» Rudbeck at svensk var verdens «urspråk» og at Platons Atlantis var identisk med Gamla Uppsala og dessuten bosted for antikkens guder. Dessuten var den ene etter den andre av oldtidens sivilisasjoner et resultat av innvandring – fra Sverige.

Liknende ideer ble fremmet rundt omkring i Europa på denne tiden. Selv om disse tankene delvis hadde eldre røtter, både i antikken og i middelalderen, var de blitt kraftig forsterket av framveksten av nye nasjonalstater i Europa. Det spilte også inn at Det bysantiske riket, som hadde vært den naturlige arvtakeren til gresk og romersk kultur, på 1400-tallet var blitt tilintetgjort av de osmanske tyrkerne – slik at den antikke arven var blitt «ledig».

Rudbecks oppfatninger fikk mange tilhengere, ikke bare i Sverige, men kritikken uteble ikke. Ludvig Holberg latterliggjorde «Atlantica» i en av sine epistler, f.eks. Han viste til Rudbeck, men mente at han ikke gikk langt nok:

Jeg haver udfundet at at den Trojanske Krig er ført udi Norge, og at Troja er det samme som Trandia eller Trundhjem, thi alle Græske og Trojanske Navne ere ikke andet end fordreide Norske Ord, som for Exempel Troilus er ikke andet end Troels eller Truls, prins Paris er Per Iversen, Hector er Henrik Thorsen, Agamemnon er Aage Mogensen, Ulysses er Ole Lykke, Ajax er Anders Jabosen, Helene er Ellen og saa fremdeles…

Atlantica» ble et internasjonalt fenomen, enda om berømmelsen ble relativt kortvarig. Opplysningstiden kullkastet mangt som bare noen år tidligere var blitt tatt for god fisk innenfor ulike vitenskaper, og Oluf Rudbecks idéer var intet unntak. Da Denis Diderot utga sin berømte Encyclopédie et halvt århundre seinere, ble «Atlantica» trukket fram som et eksempel, ikke til etterfølgelse, men på hvordan man ikke skulle drive etymologiske studier.